Mye rart er blitt sagt og skrevet etter Fort Hood-massakren, men det spørs om ikke den amerikanske hærens øverste sjef tar kaka. Ifølge The Daily Telegraph uttaler general George Casey følgende i sakens anledning:
Først advarer han mot et backlash mot muslimer i hæren, det skal være ca. 3.000 av dem i aktiv tjeneste.
“I’m concerned that this increased speculation could cause a backlash against some of our Muslim soldiers. And I’ve asked our Army leaders to be on the lookout for that,” Gen Casey told CNN’s “State of the Union.”
Men så sier han noe som tar det hele flere hakk lenger: tapet av en mangfoldig hær vil være et større tap enn den massakren Nidal Malik Hasan begikk. Det er en vanvittig uttalelse, bare det å stille de to valgene mot hverandre: i det ene tilfellet levende mennesker og i det andre en ide, som uansett må praktiseres pragmatisk. Det er Casey som stiller opp en slik mulighet, som de fleste normale vil avvise som bizarr, morbid og totalt meningsløs. Men det er noe med den multikulturelle ideologien som får folk til å si slike ting:
“Our diversity, not only in our Army, but in our country, is a strength. And as horrific as this tragedy was, if our diversity becomes a casualty, I think that’s worse,” he added on NBC’s “Meet the Press.”
Asked whether Muslims in the US Army are more conflicted than other soldiers in fighting wars in Muslim countries like Afghanistan and Iraq, gen Casey said: “I think that’s something that we have to look at on an individual basis.”
“But,” he added, “I think we as an Army have to be broad enough to bring in people from all walks of life.”
Man må gni seg i øynene, og det er ikke godt å vite hvor man skal begynne. Den sentrale observasjonen er kanskje at en idé – i dette tilfellet mangfoldet – er viktigere for generalen enn virkelige menneskeliv. Og der har vi, tror jeg, mange av våre store samfunnsproblemer i et nøtteskall: Ideer er blitt viktigere enn mennesker av kjøtt og blod. I dette tilfellet en idé om hvordan samfunnets organisasjon bør være – altså menneskenes innbyrdes ordning snarere enn selve menneskene. Stikk i strid med anbefalingene gitt av mannen fra Nasaret, er ikke ideene til for mennesket, men mennesket er til for ideene.
Prioriteringen til side er det riktignok tale om en velment idé, mangfoldet, som i seg selv er sympatisk, til forskjell fra ideen om at bestemte mennesker skal spores opp, tas til fange, tas livet av og kokes lim av, men virkelighetsflukten som består i drømmen om det harmoniske mangfoldet er potensielt like skadelig. Og så snart prioriteringsspørsmålet dukker opp, burde det ringe en og annen bjelle. Er denne ideen så viktig at man ofrer menneskeliv for dens gjennomførelse? General Casey synes i alle fall at det er verdt å ofre andres liv i den gode saks tjeneste. Hva med hans eget? Mistanken sniker seg vel inn om at han ikke hadde ofret sitt eget liv for mangfoldet, omtrent som når Jens Stoltenberg overlater til andre foreldre å bruke sine barn i integreringens tjeneste ved å la dem gå på skoler hvor utenlandske elever er i flertall.
Siden mangfoldsdyrkelsen er en ideologi som er rotfestet i stat, forvaltning, presse, organisasjonsliv og offentlighet i sin alminnelighet, betyr det trolig at svært mange personer i innflytelsesrike posisjoner i likhet med den åpenhjertige general heller vil la andre mennesker, og samfunnet som sådan, dø enn å innse at mangfoldet slett ikke er en styrke, og general Casey demonstrerer at dette blir løsningen på dilemmaet selv når det er tale om et helt bevisst og veloverveid valg, hvor konsekvensene er kjent, dvs. hvor det ikke bare er en risiko for tap av menneskeliv, men at det er helt sikkert at liv vil gå tapt.
Tatt i betraktning at dette er en etikk man ikke ville ha anvendt på seg selv, og hvis konsekvenser er fatale for folk og samfunn, er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at man har å gjøre med en overbevisning om egne ideers fortreffelighet som bikker over i pur ondskap. At den er forkledd som godhet gjør det hele enda mer avskyelig.