I dag slo den europeiske eliten grusomt tilbake mot sveitserne som hadde våget å vise hva de mente i hemmelige valg. (Det hadde de ikke turt i meningsmålinger.) Glansnummeret er menneskerettigheter, in casu religionsfrihet. Mennesker som ellers ikke protesterer mot forfølgelsen av kristne og forbudet mot kirker i den muslimske verden, mener Europa kan ha slått inn på en vei som kan føre til sivilisasjonssammenbrudd. Man vet aldri.
Mangel på realisme
Proporsjonalitet har vært et moteord overfor Israel. Hva skal man si om Dagens Nyheters leder?
Vi kan vänta oss en inflation i intolerans. Och vi kan vänta oss en expansion. Främlingsfientlighet smittar. Det är ingen slump att det ena högerextrema partiet efter det andra spritt sig från land till land i Europa.
Civilisationens och anständighetens fernissa är tunn och när den skrapats bort finns nästan inga gränser längre för vad människor kan säga och göra. Det är därför man måste kämpa för varenda tum när främlingsfientliga försöker flytta fram sina positioner.
Ett litet steg följs ofta av ett längre. Därför gäller det att se till att de inte får det där första.
På det ytre plan: Det finnes ingen avveining av religionsfriheten i de muslimske landene. Skal toleransen kun gå én vei? Man trenger ikke gå lenger enn til Tyrkia, som mange vil ha inn i EU. Tyrkias nasjonalisme ble folkemorderisk da den nye staten skulle grunnlegges. Det er et folkemord landet ennå ikke har greid å se i øynene. Europeere vet alt om Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika, men offisielle medier bruker fortsatt betegnelsen “det påståtte folkemordet” om armenerne.
Hvorfor? Før var det fordi man ikke ville trå en NATO-alliert på tærne. Nå er det fordi tyrkerne er rasende og den europeiske eliten er blitt redd sin egen skygge. Hvis man graver i folkemordet på armenerne, vil det kanskje vekke bevisstheten om at Europa og det ottomanske riket var i krig i århundrer, og at ottomanerne forsøkte å erobre Europa. Det normale var krig, ikke dialog. Men dette må man for all del ikke si.
Sveitserne er farlige
Det sveitsiske eksemplet er farlig. Det må for all del stanses. Hvis det skulle spre seg, kan det sprenge det nye moderne, supranasjonale Europa. EU krever konsensus. Dialogen innad og utad er en vesentlig del av dets pasifistiske, ikke-konfronterende politikk. En konflikt mellom europeere og muslimer vil kunne sprenge EU i filler. Derfor er det av ren egeninteresse at Bernard Kouchner og Carl Bildt rykker ut idag. Mye står på spill.
Situasjonen
Europa befinner seg i en situasjon med en reell konflikt mellom innfødte og muslimer. Det som gjør den ekstra bitter er at den supranasjonale eliten bruker menneskerettighetene som et våpen mot europeerne og til fordel for muslimene. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har guts til å si at alle kors må vekk fra italienske klasserom. Men forbud mot minareter, det er en krenkelse av religionsfriheten.
Konflikten mellom europeere og muslimer ville vært der uansett. Men denne bruken av menneskerettigheter til fordel for en religion som overhodet ikke har sans for andres rettigheter, er det som tipper vekta og gjør dette til en stygg konflikt mellom elite og folk.
For pludreeliten har retorikken til de grader gått dem i blodet at de neppe fatter dybden av dette opplevde sviket. Det som er regnet som kronen på EU-verket - menneskerettighetene - forvandles til et våpen mot europeere. De skal fratas sin kristne kulturarv, og hvis de protesterer er de rasister og fremmedhatere.
For drøyt
Dette blir for drøyt for europeerne. Det sterke flertallet i Sveits er kanskje et tegn på at man begynner å få nok. Ikke bare av muslimer, men av hele situasjonen som den liberale eliten har skapt. Minaretforbudet er like mye rettet mot dem.
Eliten tror folk er dumme. Det er fordi de ikke greier å gjennomskue de motsetningene de har viklet seg inn i. De tror virkelig at de er skinnende riddere som kjemper for de fattige og forhutlede muslimenes rettigheter. De tror toleransen er grenseløs, at den regner ned som manna fra himmelen.
Men også toleranse må betales, og det er europeerne som betaler. Nå vil de ikke lenger betale. Akkurat som Dario Fo sier de: Vi betaler ikke.
Det er helt konkret: De vil ikke betale voksende trygdebudsjetter. De vil ikke betale med sin frihet. Europeere begynner å se tegningen.
Test
Hvis pludreklassen har rett i at sveitserne er grepet av ubegrunnet angst, så vil dette gå over. Overmakten er så voldsom både politisk, sosialt og medialt at det er utenkelig at denne bevegelsen skulle få vind i seilene av seg selv. Da vil den fort miste farten.
Men hvis det er pludreklassen som tar feil, så er Sveits bare begynnelsen. Da har folket begynt en erkjennelsesprosess. De legger sammen to og to, de ser sammenhenger. Mellom innfødte som trakasseres vekk fra boområder der muslimer blir i flertall, særlig går det ut over jenter, mellom unge gutter og menn som nekter å anerkjenne statens autoritet og går til angrep på samfunnets institusjoner, som politi, brannmenn og ambulanser. Mellom denne ikke-aksept av de vantros samfunn og økonomisk snylting. Mellom det å ta barna ut av skolen fordi de holder på å bli for europeiske, og mellom det de leser og ser fra Waziristan og Fort Hood. Det begynner å gå opp for folk at det er sammenheng mellom alle disse tingene.
De danner seg sin egen forestillingsverden. De får liten eller ingen hjelp av politikere eller medier. De stamper mot og oppdager underveis at mediene ikke forteller hele sannheten. At det tvertimot er mye de fortier. Dette er en farlig utvikiling - for makthaverne. Denne oppvåkning og løsrivelse er et av kriteriene på sosialt opprør.
Legg merke til en ting: Denne prosessen er som tatt ut av de venstreradikales politiske kokebøker på 70-80-tallet. De drømte den gang om å vekke folket. Nå våkner folket, men de må greie seg uten de venstreradikale. De befinner seg på den andre siden.
Det er mye fra den venstreradikale verktøykassa som kan brukes. Ideen om en avantgarde er ikke helt på jordet. Det trengs folk som arbeider politisk på heltid for å skaffe seg oversikt og intellektualisere situasjonen. Når pisken suser over hodene og en stemme skriker: “Skammer dere dere ikke!”, er det lett å bli mo i knærne.
Per-Willy Amundsen ble det i dag. Han ga kritikerne delvis rett: Avstemningen i Sveits var feil. Han føyde til et “men”, men skaden var gjort.
Han våget ikke si: Beklager, men europeerne har kommet til at islam ikke er noen vanlig religion. Den kan derfor heller ikke behandles som andre.
Det turde han ikke si. Han overlater det til andre.
Så får vi si det.
Akkurat som Galileo Galilei på dødsleiet: “Og likevel beveger den seg.”
De ting som her er oppe til behandling, kan ikke jages tilbake til skammekroken. De store hjulene snurrer uansett, og det er den europeiske pludreeliten som har satt dem i sving.
