Det er noe Lillelord-aktig over Morgenbladet. Man er hevet over alle andre. Kolleger benyttet ordet da Nye Morgenbladet under Hans Geelmuyden gikk inn. Nå er det Alf van der Hagen som står til rors. Ideologisk på en annen fløy, men umiskjennelig Lillelordsk.
Forkledningen er annerledes. Redaktøren utgir seg for å være ridder for de nye minoriteter, eller rettere: den nye minoriteten.
Alf van der Hagen hadde 6. november en leder som bør bli lagt merke til: Det kulturradikale flir.
Den er skrevet rett etter avsløringen av nye mordplaner mot Kurt Westergaard og Flemming Rose. Nyheten gjorde sterkt inntrykk i Danmark. Redaktørene turde denne gang ikke gjøre som i februar 2008; å gjenopptrykke turbantegningene som svar på drapstrusler. Hele 17 aviser slo ring om Jyllands-Posten den gang. Nå var man bange. Først og fremst for sine medarbeidere. Det er forståelig.
I Norge signaliserte Trine Eilertsen, ny redaktør i Bergens Tidende, at hun hadde revurdert avisens standpunkt: man var for trykking.
I denne stund er det Alf van der Hagen griper til pennen. Han fordømmer rituelt drapsplanene, men alt han siden skriver gjør fordømmelsen verdiløs.
Tankegangen: George W. Bush sin håndtering etter 9/11 eskalerte islamismen. Hagen vil lete etter mer intelligente måter å bekjempe ekstremisme på.
Hagen hilser Bergens Tidenes helomvending velkommen. “Det vil være en styrke om norsk presse ikke går i takt, slik den danske har gjort”. Et falsk statement: Dansk presse har ikke gått i takt, det er det den norske som har gjort. Nå er det små sprekker i konsensusen.
Jaglandsk
Så var det tonen: “Vi må arbeide for bedre og mer reell kontakt mellom muslimer og ikke-muslimer. Krenkelse er ikke et mål i seg selv.”
Når ble det pressens oppgave å arbeide for bedre og mer reell kontakt mellom muslimer og ikke-muslimer? Hagen er redaktør, men snakker som en politiker. En redaktørs oppgave er å skrive sannheten. Hagens argumentasjon er typisk for de politisk korrekte. De snakker som misjonærer: ikke dialog, men “reell” dialog, fordi det er noen som hevder de vil kommunisere, men ikke gjør det. Debatten må kvalitetssikres. Her går man altså fra å påberope seg ansvar, anstendighet og hensyn overfor vår nye minoritet, for i neste øyeblikk å minne om at ikke alle fører en “reell dialog”. Moralen må med andre ord håndheves, aktivt. Sensuren ligger implisitt.
Det ligger mye aggresjon i setningen: “Krenkelse er ikke et mål i seg selv.” Her oppkaster man seg både til autoritet og dommer som kan si hva som er en krenkelse, og man tillegger videre avsender et nedrig motiv: Krenkelsen var villet. Med noen få setninger har Hagen markert hvor han står.
Han hevder å være en ridder som forsvarer en svak gruppe, men i realiteten anvender han samme pågående, agressive stil: Stopp munnen på dem, de er moralsk degenererte.
Det er Hagens bidrag når to kjente danske pressefolk er truet på livet.
Betent
Hagen roter sammen folkeskikk og ytringsfrihet. De to har ingenting med hverandre å gjøre. Men ved å blande dem sammen gir Hagen inntrykk av at de som tegner Muhammed med en bombe i turbanen, er å ligne med folk som roper “kukk og fitte” i synagogen. Igjen er det aggresjonen som tyter ut.
En tegning av profeten med bombe på hodet er heller intet godt emblem for ytringsfriheten. Tegningene er blitt betent - og bringer ikke debatten videre.
Hva er et godt emblem på ytringsfriheten? Ettertiden har vist at det er et meget godt symbol på ytringsfriheten. Men Hagen reduserer det til et spørsmål om smak, akkurat som borgerskapet i det gamle Christiania. Alt er utenpå.
Hvordan kan en tegning bli betent hvis den ikke var det i utgangspunktet? Det er truslene som har gjort den betent. Betent er en eufemisme for at tegningen har kostet menneskeliv og truer tegneren på livet. Hagen vil gjerne snu tingene på hodet. Det er ikke de som truer som er årsaken, som har gjort den betent. Det er kunstneren, det er Flemming Rose, som med viten og vilje kastet hansken.
Dette skriver Hagen i anledning dødstruslene mot Westergaard og Rose. Han synes de får som fortjent.
Falskhet
Hagen beklager at han og Abid Raja ikke trykket opp karikaturtegningene slik at de fremmøtte på Litteraturhuset kunne få se dem. Den samme Hagen mottok et svar på sin leder fra Jens-Martin Eriksen, som er dypt engasjert i ytringsfrihet i det flerkulturelle samfunn. Eriksen la ved turbantegningen og ville at avisen skulle trykke den. Hagen nektet.
Den autoritære stil og tone er ikke til å ta feil av. Det er smaksdommere som Hagen og Raja som skal avgjøre hva som får vises. Men deres forgodtbefinnende er noe helt annet enn ytringsfrihet. Det er ganske uhyggelig å høre en vestlig redaktør argumentere så glatt for sensur.
Hagen har hatt god tid til å tenke seg om siden tegningene sto på trykk i oktober 2005. Hans melding er klar: Han er for sensur. Ikke den dorenfeldtske som rammet Mykle, ikke den gamle blasfemiparagraen som ble prøvd mot Øverland, men en ny multikulturell variant: en diffus, emosjonell, subjektiv, men uhyggelig makt hos de få som lykkes å oppkaste seg til talsmenn i majoritets- eller minoritetskulturen. Legg merke til hva dialogkulturen betyr: at disse talsmenn på hver sin side kopierer og bekrefter hverandre. Dialogen er et maktmiddel.
Orwellsk
Avslutningsvis går Hagen amok i orwellsk nytale: Det kunne vært tatt ut av en sovjetisk tekst. Det er noe sovjetisk over Hagens flerkulturelle utopi:
Vi firer ikke på prinsippene, men – og her kommer MEN-et – vi som majoritetsbefolkning endrer omgangsformene når det norske vi forandrer seg: Ytringsfrihet er en frihet, ingen plikt.
Smak på den: “vi som majoritetsbefolkning endrer omgangsformer når det norske vi forandrer seg.” Hvilket vi? Snakk for Dem selv, Hagen. Du tilhører en tynn liten minoritet på toppen av samfunnet, som i likhet med utopister før deg snakker på vegne av Det store vi.
Jo større ord, jo større falskhet. Vær vennlig å ikke bruk ordet vi, si “jeg og mine”. Dere har gjenreist formynderstaten. Dere har i løpet av noen få år greid å gjenskape et vokabular vi trodde gikk i graven med kommunismen. Det er som vi hører Stalins ord: Med jernnever skal vi jage folket inn i den nye fremtid.
Ordene vrenges og sier det motsatte: “Ytringsfrihet er en frihet, ikke en plikt” betyr: Ytringsfriheten blir plutselig en frihet til å avstå fra å si det man mener. Hagen sammenligner det med en promp eller raping. Eller med å være pyroman: “en blond, blek og sint mann som har sett lyset i den grad at hver gang han får øye på et bål, er han straks klar til å helle bensin på det.”
Ingenting er tilfeldig i denne lederen. Alle ord betyr noe.
