Lillelord

Hans Rustad

27.11.2009 kl. 10.07

Det er noe Lillelord-aktig over Morgenbladet. Man er hevet over alle andre. Kolleger benyttet ordet da Nye Morgenbladet under Hans Geelmuyden gikk inn. Nå er det Alf van der Hagen som står til rors. Ideologisk på en annen fløy, men umiskjennelig Lillelordsk.

Forkledningen er annerledes. Redaktøren utgir seg for å være ridder for de nye minoriteter, eller rettere: den nye minoriteten.

Alf van der Hagen hadde 6. november en leder som bør bli lagt merke til: Det kulturradikale flir.

Den er skrevet rett etter avsløringen av nye mordplaner mot Kurt Westergaard og Flemming Rose. Nyheten gjorde sterkt inntrykk i Danmark. Redaktørene turde denne gang ikke gjøre som i februar 2008; å gjenopptrykke turbantegningene som svar på drapstrusler. Hele 17 aviser slo ring om Jyllands-Posten den gang. Nå var man bange. Først og fremst for sine medarbeidere. Det er forståelig.

I Norge signaliserte Trine Eilertsen, ny redaktør i Bergens Tidende, at hun hadde revurdert avisens standpunkt: man var for trykking.

I denne stund er det Alf van der Hagen griper til pennen. Han fordømmer rituelt drapsplanene, men alt han siden skriver gjør fordømmelsen verdiløs.

Tankegangen: George W. Bush sin håndtering etter 9/11 eskalerte islamismen. Hagen vil lete etter mer intelligente måter å bekjempe ekstremisme på.

Hagen hilser Bergens Tidenes helomvending velkommen. “Det vil være en styrke om norsk presse ikke går i takt, slik den danske har gjort”. Et falsk statement: Dansk presse har ikke gått i takt, det er det den norske som har gjort. Nå er det små sprekker i konsensusen.

Jaglandsk

Så var det tonen: “Vi må arbeide for bedre og mer reell kontakt mellom muslimer og ikke-muslimer. Krenkelse er ikke et mål i seg selv.”

Når ble det pressens oppgave å arbeide for bedre og mer reell kontakt mellom muslimer og ikke-muslimer? Hagen er redaktør, men snakker som en politiker. En redaktørs oppgave er å skrive sannheten. Hagens argumentasjon er typisk for de politisk korrekte. De snakker som misjonærer: ikke dialog, men “reell” dialog, fordi det er noen som hevder de vil kommunisere, men ikke gjør det. Debatten må kvalitetssikres. Her går man altså fra å påberope seg ansvar, anstendighet og hensyn overfor vår nye minoritet, for i neste øyeblikk å minne om at ikke alle fører en “reell dialog”. Moralen må med andre ord håndheves, aktivt. Sensuren ligger implisitt.

Det ligger mye aggresjon i setningen: “Krenkelse er ikke et mål i seg selv.” Her oppkaster man seg både til autoritet og dommer som kan si hva som er en krenkelse, og man tillegger videre avsender et nedrig motiv: Krenkelsen var villet. Med noen få setninger har Hagen markert hvor han står.

Han hevder å være en ridder som forsvarer en svak gruppe, men i realiteten anvender han samme pågående, agressive stil: Stopp munnen på dem, de er moralsk degenererte.

Det er Hagens bidrag når to kjente danske pressefolk er truet på livet.

Betent

Hagen roter sammen folkeskikk og ytringsfrihet. De to har ingenting med hverandre å gjøre. Men ved å blande dem sammen gir Hagen inntrykk av at de som tegner Muhammed med en bombe i turbanen, er å ligne med folk som roper “kukk og fitte” i synagogen. Igjen er det aggresjonen som tyter ut.

En tegning av profeten med bombe på hodet er heller intet godt emblem for ytringsfriheten. Tegningene er blitt betent – og bringer ikke debatten videre.

Hva er et godt emblem på ytringsfriheten? Ettertiden har vist at det er et meget godt symbol på ytringsfriheten. Men Hagen reduserer det til et spørsmål om smak, akkurat som borgerskapet i det gamle Christiania. Alt er utenpå.

Hvordan kan en tegning bli betent hvis den ikke var det i utgangspunktet? Det er truslene som har gjort den betent. Betent er en eufemisme for at tegningen har kostet menneskeliv og truer tegneren på livet. Hagen vil gjerne snu tingene på hodet. Det er ikke de som truer som er årsaken, som har gjort den betent. Det er kunstneren, det er Flemming Rose, som med viten og vilje kastet hansken.

Dette skriver Hagen i anledning dødstruslene mot Westergaard og Rose. Han synes de får som fortjent.

Falskhet

Hagen beklager at han og Abid Raja ikke trykket opp karikaturtegningene slik at de fremmøtte på Litteraturhuset kunne få se dem. Den samme Hagen mottok et svar på sin leder fra Jens-Martin Eriksen, som er dypt engasjert i ytringsfrihet i det flerkulturelle samfunn. Eriksen la ved turbantegningen og ville at avisen skulle trykke den. Hagen nektet.

Den autoritære stil og tone er ikke til å ta feil av. Det er smaksdommere som Hagen og Raja som skal avgjøre hva som får vises. Men deres forgodtbefinnende er noe helt annet enn ytringsfrihet. Det er ganske uhyggelig å høre en vestlig redaktør argumentere så glatt for sensur.

Hagen har hatt god tid til å tenke seg om siden tegningene sto på trykk i oktober 2005. Hans melding er klar: Han er for sensur. Ikke den dorenfeldtske som rammet Mykle, ikke den gamle blasfemiparagraen som ble prøvd mot Øverland, men en ny multikulturell variant: en diffus, emosjonell, subjektiv, men uhyggelig makt hos de få som lykkes å oppkaste seg til talsmenn i majoritets- eller minoritetskulturen. Legg merke til hva dialogkulturen betyr: at disse talsmenn på hver sin side kopierer og bekrefter hverandre. Dialogen er et maktmiddel.

Orwellsk

Avslutningsvis går Hagen amok i orwellsk nytale: Det kunne vært tatt ut av en sovjetisk tekst. Det er noe sovjetisk over Hagens flerkulturelle utopi:

Vi firer ikke på prinsippene, men – og her kommer MEN-et – vi som majoritetsbefolkning endrer omgangsformene når det norske vi forandrer seg: Ytringsfrihet er en frihet, ingen plikt.

Smak på den: “vi som majoritetsbefolkning endrer omgangsformer når det norske vi forandrer seg.” Hvilket vi? Snakk for Dem selv, Hagen. Du tilhører en tynn liten minoritet på toppen av samfunnet, som i likhet med utopister før deg snakker på vegne av Det store vi.

Jo større ord, jo større falskhet. Vær vennlig å ikke bruk ordet vi, si “jeg og mine”. Dere har gjenreist formynderstaten. Dere har i løpet av noen få år greid å gjenskape et vokabular vi trodde gikk i graven med kommunismen. Det er som vi hører Stalins ord: Med jernnever skal vi jage folket inn i den nye fremtid.

Ordene vrenges og sier det motsatte: “Ytringsfrihet er en frihet, ikke en plikt” betyr: Ytringsfriheten blir plutselig en frihet til å avstå fra å si det man mener. Hagen sammenligner det med en promp eller raping. Eller med å være pyroman: “en blond, blek og sint mann som har sett lyset i den grad at hver gang han får øye på et bål, er han straks klar til å helle bensin på det.”

Ingenting er tilfeldig i denne lederen. Alle ord betyr noe.

Jon Eirik Lundberg

Van der Hagen skriver:

“Felles for de fleste (muslimer) er likevel at de sier de ble krenket av karikaturtegningene.”

Dette er majoritetens store løgn. Faktum er at de danske Tegningene ikke var provoserende nok, slik at de tre imamene som reiste rundt og arrangerte en kampanje mot Vesten, måtte legge til noen egne bilder, som var fotomontasjer (griser, osv.). Det var disse imamenes bilder som lå til grunn for “reaksjonen”.

Turban-tegningen krenket ingen muslimer hvis man med den betegnelsen sikter til religiøse mennesker. Fordi alle kan se at det er politisk satire. Tegningen gjør narr av de altfor-menneskelige, pseudoreligiøse “geistlige” som bruker religion som dekke for politisk vold (terror). Majoritetssamfunnet har imidlertid bestemt seg for to ting:

1) “Muslimer” er en etnisk, ikke en religiøs betegnelse. Kritik av ideer er derfor kritikk av “følelser”. Medlemmene av gruppen har til gjengjeld ingen innflytelse på denne definisjonshandlingen, de blir kategorisk ignorert.

2)Bare de mest autoritære fundamentalistene, som står ideologisk tettest forbundet med de autoritære regimene, får uttale seg på vegne av den av majoriteten konstruerte gruppen. De som prøver å hevde en individuell stemme blir mistenkeliggjort og brukt som plakat for majoritets-demonisering (name-calling). De blir kalt “kokosnøtt”, “marionett for høyresiden”, “hatefull”, “fobisk”, osv. De aller fleste avstår fra å heve sin stemme i et sånt klima. Det er da også hele formålet med navnekallingen: “de andre” skal bare ti stille, så majoriteten kan operere fritt.

Det Nye Vi består av Det Gamle Vi pluss Gamle Vis selvkonstruerte “motpart”. På den måten blir “prosjektet” sikret mot det uforutsette og tilfeldighetene (les: det demokratiske). Makten skaper virkeligheten, og de som protesterer er kategorisk tvilsomme.

En stor gruppe mennesker må dermed finne seg i at folk som van der Hagen slår dem sammen med alle totalitarister som behersker elementær forkledningskunst. Men selv ville van der Hagen aldri akseptert at Al Jazeera ringte Ku Klux Klan for å høre hans mening om ting. Forskjellige folk, forskjellige rettigheter.

På den måten kan man gjøre det mest elementære til privilegier og tilskrive seg selv en eksklusivitet “de andre” bare kan drømme (forgjeves) om. I disse salongene betyr “integrering” i praksis utstøtelse, “samtale” betyr monolog, “ytringsfrihet” sensur, “likeverdighet” forskjellsbehandling, osv. Det “Progressive” er en regresjon tilbake til en før-demokratisk tilstand som, tross alt, har behersket vår verdensdel i 99.9% av vår historie. Lengslene etter dette ble ikke borte med kollapsen i 1989-91, de ble snarere intensivert.
Frostbitt

”Ytringsfrihet er en frihet, ingen plikt.” Hvis noe, er dette babbel. Det er vel ingen som mener at den enkelte har plikt til å uttrykke seg? I en moralsk kontekst kan det selvfølgelig argumenteres for dette – at folk unnlater å ta til orde mot urett eller undertrykkelse, for eksempel: ”hvorfor snakket ingen om det fryktelige som foregikk?”

Det er meningsløst å definere retten til fritt å uttrykke seg på denne måten. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere noe mye enklere, nemlig ”si hva du vil, skriv hva du vil, lag kunstneriske uttrykk for hva du vil”? Vi har lover som setter grenser for hva som kan sies. Lover laget av mennesker med alle sine feil og mangler, men det er ikke behov for enda et parameter, allahskjelov. (Words stavekontroll protesterer her, men godkjenner ”gudskjelov”. Hm.)

——————————————————————————-

Fredag, en perfekt dag for the great Chuck Berry med “Det lovede land”:

http://www.youtube.com/watch?v=8ezq9egtbwE

(Hei på deg, Christine Mohn! Hei på deg, Therion!)

I left my home in Norfolk, Virginia, California on my mind
I straddled that grey hound, rode him into Raleigh and on across Caroline
We stopped in Charlotte, we by-passed Rock Hill, we never was a minute late
We was ninety miles out of Atlanta by sundown, rollin’ out of Georgia State
We had motor trouble that turn into a struggle, halfway across Alabam
And that hound broke down and left us all stranded in downtown Birmingham

Right away I bought a through train ticket got across Mississippi clean
And I was on that midnight flyer out of Birmingham smokin’ into New Orleans
Somebody helped me get out of Louisiana, just helped me get to Houston town
There are people there who care a little ’bout me and won’t let the poor boy down

Sure as you’re born they bought me a silk suit, put luggage in my hand
I woke up high over Albuquerque on a jet to the Promised land
Workin’ on a t-bone steak à la carte, flyin’ over to the Golden State
The pilot told us in 13 minutes he would set us at the terminal gate

Swing low chariot, come down easy, taxi to the terminal zone
Cut your engines and cool your wings and let me make it to the telephone
Los Angeles, give me Norfolk, Virginia Tidewater four-ten-o-nine
Tell the folks back home this is the promised land callin’ and the poor boy’s on the line
Halvorsen

Det var en skribent som kontaktet Morgenbladet, og fikk som svar på sin forespørsel, at de ønsket et kontekstuelt innhold. Hva betyr det? – Jo, de ønsket ikke virkeligheten, men skribentens mening om den. Den som er flinkest til å mene, får spalteplass.

Denne åndelige svartedauen rir mediene som en mare. De er vel slitne etter storheter som Ibsen, Bjørnson, Hamsun, Øverland, Bjørneboe, osv, og tenker som så, at siden de selv ikke kan bli en Ibsen, så vil de heller ikke danne en fruktbar grobunn for den nye mester.

Dette er en gave til nye stemmer. Til de som, for å kopiere en politiker, sier ‘virkeligheten, virkeligheten, virkeligheten’. Den som ser virkeligheten er den som ser. Den som argumenterer er den som vet. De trette får vel lire av seg sine prinsipielle synspunkter. De er døende, og jeg hilser den nye tid velkommen.
Jan Johansen

I min ungdom var jeg en stor beundrer av Andre Bjerke, ikke bare fordi han var så kunnskapsrik på nesten alle områder, men en sann retoriker, en briljant fyr. De ble alle dverger i hans nærvær, så de bestemte seg for å isolere og marginalisere ham, med hjelp fra universitetsmiljøer. Disse kjørte så frem dilletantene, som har regjert ”kulturlivet” siden – med subsidier.

Det er ikke noe mer å si om norsk ”kulturliv,” de siste førti år har de drevet med en ting: karakterdrap på en hver som kunne utfordre dem. Hvordan har de klart å holde stand? De har fortalt om hverandres geni i pressen, som deres venner regjerer. ”You scratch my back and I will scratch yours,” som en gjeng aper. Aper passer ganske enkelt for de har bare en gyldig mening. Dette er vitenskapelig bevist; all uforstand er basert på imitasjon, og forakt for originalitet.

Ellers har de for lengst blitt avslørt; de bestilte kritikker fra bødler. Folk fikk slike henvendelser (andre skulle gjøre drittjobben for dem), kan du ta på deg å slakte denne boken eller grammofonplaten. En kjent rocker fra Trøndelag led denne skjebnen. Antagelig fordi han hadde et trofast publikum, som syntes om ham, fra sitt eget hjerte – ikke grunnet et statsoppnevnt utvalg.

Nei, ”kultureliten” skal plukke vinnere i NOREG. E-poster har vist at Hege Storhaug ble utsatt for det samme, kulturlivets ”hit men/ hired killers.” Slik ble Norge kulturløs, men som i naturen upåaktede vekster får utvikle seg i fred.

Så her sitter de og regjerer, med støtte fra staten, som forfatterforeningen i Sovjet Unionen. Hva har dette med Morgenbladet å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg husker bare de hadde en redaktør vi kalte for majoren, og han mente hva han sa, og sa hva han mente. Forfriskende, og han fortalte gjerne om talentløsheten til de som kuppet ”kulturlivet” for 40 år siden. Så ble det stille, de som prøvde å bestride genienes legitimitet, ble kaldt fascister og mye annet fælt. De gikk bort eller skjønte at slaget var tapt, den andre siden hadde jo staten i ryggen. Nå har vi få enn ny generasjon født inn i dette korrupte regimet, og Morgenbadet sender en ”hit man” for å ta en forfatter på Litteraturhuset. Han prøver fortjenestefullt å utfordre oppleste sannheter fra regimet, som Morgenbladet er en del av. Dokument.no har dekket saken vell. Stå på; en dag vil dere bli belønnet “big time.” Internett er mye større enn noen aner.

Les denne: http://www.dagsavisen.no/meninger/article454830.ece

Nå er de desperate, de vil at deres venner skal sensurere nettet. Og flere har prøvd seg, endog universitetsprofessorer. Korthuset vil falle, og det kommer til å ta lang tid.
Jan Johansen

En kommentar til om Andre Bjerke. Jeg mener dette var rundt 1976. Journalisten/ kritikeren hette Jønnson, hun tok et oppgjør med den nye subsierte talentløsheten, og det ble storm, lang intens debatt. Hvordan vågde hun? Så skrev Andre Bjerke hele debatten nensomt inn i “Keiserens nye klær,” noen burde finne dette frem. Tenk dere, denne mannen kunne gjendikte Shakespare på norsk, han var en Mester. Jeg mener “Keiserens nye klær” ble trykket i VG. Jeg husker speiselt kulturredaktøren i Dagbladet Espen Skjønnberg uttalte: “Barnet (Jønnson) må være kultulfascist.” Det var virkelig fornøyelig, “vintage” Bjerke, og jeg ventet spent på neste runde. DET BLE HELT STILLE, ikke en knyst, det oppsto ikke en slik debatt igjen. Han la debatten død, som vanlig. Jeg husker også da han leste “promp, bersj…” diktet til Jan Erik Vold for hele det norske folk på TV, i beste sendetid. Dette har kulturrådet støttet, sa han. Alle i studio var lammet. Så tiet de ham i hjel..

Denne forfatteren (Vold) feiret nylig sin 70års dag. Og han har blitt geni forklart – for hva???? For å plagiere amerikanske beatnicks? Har vi noen kultur, som ikke er amerikansk og plagiert? Så er de alle anti amerikanske, for å dekke sine spor?? De må endog subsidiere, jazz, rock og country festivaler. Og Giske (smiske) sine venner må sitte i styret.

Jeg har et stort minne av Jan Erik Vold, som skyldes omstendighetene. Rett før Kveldsnytt en fredagskveld leste han: kulturuke, ulturkuke,tulkuruke, ultkuruke, ukturulke,utlukuruke, ukturkule
urtukulke, turlukuke, kulrukute, ultrukuke
kuleturuk, rulekukur, tulekukur, luretukuk
kukutelur, ruktukule, lurekuktu, luekuktur
kuktulure, rukletuku, tuklekuru, urukekult
kuruketul.

Jeg husker ennå hvor jeg var, på et småbruk (feriested), eid av noen venner. Den eldste sønnen (13) og undertegnede holdt på å krepere, liggende på gulvet, fordi han som skulle lese kveldsnytt lå flat over desken, og kunne ikke slutte å le. MEN VAR DETTE STOR KUNST. Fordi kulturrådet (staten) sa så. Da Andy Warhole kom, lo de, nå har vi en på hvert nes. Det kunne bare være en av ham, da er peonget oppbrukt. Nei, Norge får de penger fra staten for å være så orginale… KULTURUKE ulturkuke,tulkuruke, ultkuruke………………..
Jan Hårstad

@Morgenbladet. I en periode abonnerte jeg både på Morgenbladet og Klassekampen inntil jeg fant ut at det sto nøyaktig de samme politiske korrekthetene i begge aviser. Ja, faktisk var det mange identiske skrivere i disse avisene og.
Definitivt ikke ett spor av noen ideologisk uenighet. jeg sa da opp Hagen for å hygge meg med Braanens ledere til frokost, da våknet jeg av og til i det minste.

For et par år siden begynte jeg da på document å sette opp følgende spørsmål: vil Klassekampen fusjonere med Dagsavisen eller Morgenbladet? En sånn problemstilling ville for bare 25 år siden vært en horribel utenkelighet, men sånn har det blitt. Alle prinsipper,ideologiske forankringer er fullstendig utradert, alle kappes om å være politisk korrekte sosialdemokrater og komme inn i “klubben”, inn i varmen hos nomenklaturet.
I ideologisk forstand er Alf van der Hagen og Bjørgulv Braanen tiårets kjærlighetspar.

Dessverre for dem begge har ingen av dem noen evne til å se dypt inn i samtidshistorien og åndelig sett ligner de på den ansvarlige norske pressen på slutten av 1930årene. Men Norge har alltid vært slik: et eldorado for middelmådige personer,en slags nikkere som får suffli fra maktens strukturer. De som ikke nikker kan en telle i noen hundrede personer.