Den arabiske liga og Konferansen av islamske staters forsøk på økonomisk og kulturell boikott av Israel, førte ikke frem. Den raknet under trykket av fri bevegelse av kapital og varer. Kulturelt har den slått den tilbake på de som boikotter.
Egypts kulturminister, Farouk Hosny, ville vært ny sjef for UNESCO hvis han ikke hadde skrytt av at han personlig skulle brenne enhver israelsk bok som måtte havne i det nye biblioteket i Alexandria (Snøhettas prosjekt).
NTNU i Trondheim fikk merke noe av denne effekten med sitt boikottforslag og sin forelesningsserie.
Men økonomisk er Israel mer sårbart. Landet er avhengig av eksport. Skulle disinvestment eller boikott av varer gripe om seg, vil det kunne få alvorlige følger. Det finnes grupper som arbeider for en slik boikott, men de har hatt lit gjennomslag.
Derfor vakte Oljefondets nedsalg i det israelske høyteknologiselskapet Elbit internasjonal oppsikt. Oljefondet er ett av verdens største sovereign wealth funds. Alt det gjør blir lagt merke til. Det var Etikkrådet som kom frem til avgjørelsen.
Oljefondets etikkråd har konkludert med at en investering i det israelske selskapet medfører «uakseptabel risiko for å bidra til særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer».
Rådet la vekt på Den internasjonale domstolen i Haags uttalelse i 2004 om at Sikkerhetsgjerdet er folkerettsstridig. Dette var ikke en rettskraftig kjennelse, men en vurdering.
Det var finansminister Kristin Halvorsen som gikk offentlig ut og orienterte om nedsalget. Avgjørelsen fikk derfor preg av regjeringspolitikk.
- Vi ønsker ikke å finansiere selskaper som på en direkte måte bidrar til brudd med den internasjonale humanitærretten, sier finansminister Kristin Halvorsen (SV).
Dermed ble Norge spydspiss i arbeidet for å boikotte Israel økonomisk. Slik oppfattes det i Midtøsten og slik oppfattes det i Israel. I Israel vet man selvsagt at selvsamme Kristin Halvorsen som SV-leder med brask og bram gikk inn for boikott av Israel. Forslaget falt pladask til jorden. Som finansminister hadde hun en helt annen makt.
Men den som går inn for Israel-boikott får det internasjonale samfunns oppmerksomet rettet mot seg. Saken vil ikke dø. Tobias Buck skriver om Halvorsens nedsalg i Financial Times. Kanskje dette er utilsiktede konsekvenser for regjeringen?
Norwegian finance ministers do not normally have the tools or the temperament to provoke fury among Israeli leaders and jubilation among Palestinian activists.
Yet those were the reactions when Kristin Halvorsen announced in September that her country’s giant pension fund had excluded an Israeli defence company from its portfolio for “ethical reasons”. The fund, she added, had sold its holding in Elbit Systems because of the company’s role in supplying surveillance equipment to Israel’s controversial West Bank barrier. “We do not wish to fund companies that so directly contribute to violations of international humanitarian law,” Ms Halvorsen said at the time.
In purely financial terms, the decision was of little significance. What is more, it remains for the moment an isolated event. But the Norwegian move caught attention because it marked a rare but significant high point in a campaign that is followed attentively, and with some concern, in Israel: the attempt to drag the decades-old conflict between Israelis and Palestinians into the economic sphere, and target Israeli companies in pursuit of political goals.
Applying economic pressure to Israel is, of course, not a new idea. The majority of Arab countries have long refused to trade with the Jewish state, while others such as China only opened economic and political relations with Israel in the early 1990s, around the time of the Oslo peace process.
..
On the face of it, the make-up of the Israeli economy should indeed render it acutely vulnerable to boycotts and divestment campaigns. More than most other countries, Israel relies on exports – which account for about 40 per cent of gross domestic product – to fuel economic growth and jobs. The country’s much-admired technology and software industry, meanwhile, is heavily dependent on venture capital funding from abroad, in particular the US.Israeli exports chart
Yet experts argue that looking at Israel’s reliance on foreign buyers, suppliers and financiers alone is not enough. “Yes, you can boycott Israeli oranges and dates. But what Israel is really good at is providing inputs into other products. That means if you want to boycott Israeli goods, you have to boycott computers and cellphones altogether,” says Dan Catarivas, the director of foreign trade at the Israeli Manufacturers’ Association.
That view is shared by Leonardo Leiderman, an economics professor and the chief economist at Bank Hapoalim, Israel’s biggest lender: “People are not really paying that much attention [to political criticism]. The number of delegations coming here from abroad, whether related to high-tech or the stock market or financial services, is quite amazing.”
Perhaps most importantly, and despite the recent wave of criticism, Israel remains far from isolated internationally. Unlike apartheid-era South Africa during the late 1980s, the Jewish state continues to enjoy strong economic and political ties with the US and the countries of the European Union – its two biggest trading partners. Israeli business leaders, in any case, hope that these links will ultimately prove more important than the repeated condemnation of Israeli policies at the United Nations.
As Prof Leiderman says: “With all due respect, the UN does not move the market.”
Det kan virke som om den rødgrønne regjeringen og dens meningsfeller er så opptatt av moral at de glemmer at også moral har sin pris.
Israel shrugs off boycott effort
By Tobias Buck in Jerusalem
Published: November 19 2009