To historiske 9. november, 1938 og 1989, begge i Tyskland. Den som ligger nærmest i tid overskygger den mer fjerne. Murens fall overgår langt Krystallnatten. Eller gjør den det? Ser vi nærmere etter er det ikke så enkelt.
Murens fall og revolusjonene i Øst skjedde så fort at Europa ikke hang med. Det var jo ikke vesteuropeernes fortjeneste at systemet brøt sammen. Vesteuropeerne var tilskuere. Nå har man en sjanse til å komme ajour.
Men så mye har skjedd på disse 20 årene at det virker som om 1989 tilhører en annen tid.
1989 var historisk: et totalitært system brøt sammen som et korthus. Det hadde ikke lenger krefter til å forsvare seg med våpen. Selvtilliten var borte og legitimiteten, for DDRs del, forsvant allerede i 1953, da regimet skjøt på folket. Den spesielle form for bolsjevisme som Lenin grunnla fikk et kort liv, men greide på disse årene å ødelegge milioner av mennesker. De psykiske ødeleggelsene lever vi ennå med, liksom irakerne lever med Saddam Hussein. Totalitære regimer er noe annet enn vanlig diktatur av typen Ferdinand Marcos eller Augusto Pinochet.
For Vest-Europa betød 1989 “Frihet” og det var det. Vest har vært lite interessert i de psykiske ettervirkningene av kommunismens fall. Man sa at Europa var forent, på en måte som om et sår var leget. Det var som en happy ending, mot alle odds. For Vest-Europa betød 1989 at myten om the end of history ble en tro alle delte, selv om de aldri hadde hørt om Francis Fukuyamas bok: Seieren var vunnet, demokratiet vant, de største kampene gjaldt nå størrelsen på trygdebudsjettene.
Men så skjedde det noe likevel: Nede på Balkan, dette urolige hjørne av Europa, gikk Jugoslavia i oppløsning. Noen av folkene – slovener og kroater – ville “ut”, mens andre ville realisere storhetsdrømmer. Slobodan Milosevic kom til makten på denne blanding av gammel sjåvinisme, sosialistisk svada, religiøs nasjonalisme, såret selvfølelse og ønsket om å “ta igjen” for all historisk urett. Bolsjevikisk maktspill og mafiavirksomhet har mye til felles, servert med en stor dose populisme.
Men før dette slo ut hadde serbiske akademikere dannet det ideologiske grunnlaget med sitt memorandum til det serbiske vitenskapsakademiet i 1986. Det lå tanker bak det blodbadet som fulgte. Milosevics sine kriger fulgte og realiserte et program.
Jugoslavia var et lappeteppe av “nasjoner”, og mest så i Bosnia. Kroater sto mot serbere, men motsetningene fantes også innad i disse gruppene. Med krigen i Bosnia introduseres en tredje motsetning: hatet mot bosniakene som er muslimer.
Storserberne kaller dem bare “tyrkere”, og later som om det er det ottomanske riket de tar et forsinket oppgjør med.
De serbiske ideologene har forberedt det som nå skal skje og Milosevic grep om statsapparatet gjør det mulig: Voldseksplosjonen i Bijelina i mars 92 er nøye forberedt. Når massakrene slutter her drøye tre år senere er også det nøye forberedt.
“Europa” forstår ingenting av det som skjer. Luxembourg er formannsland og Jacques Poos’ ord er blitt udødelige: “Dette er Europas time”.
Europa ville ikke, FN ville ikke. USA ville ikke. Ingenting skulle få forstyrre freden fra 1989. Det var det 1989 betød: frihet fra bekymring, trusler.
Europa ofret Bosnia. Kun fordi Milosevic var gal nok til å gå løs på Kosovo, fikk USA nok og NATO gikk til krig, halvhjertet. Selv da ville europeiske politikere være med å detaljstyre hvert bombemål, og journalistene i Vest var mest opptatt av NATOs feilbombing, slik at man gikk glipp av det moralske grunnlaget. Journalistene var soldater på det mentale slagfeltet, og mente deres oppgave var å være motpart til den sterke part. De påtok seg en rolle de fulgte både i den første Golfkrig, den første og andre intifada, den andre Golfkrig og nå Afghanistan. De innvilget seg selv immunitet og fritak for alt ansvar for egen påvirkning og det overhengende spørsmål: hva handler kampen om?
Det finnes en annen arv fra 68, som er Tsjekkoslovakias og Vaclav Havels: den er for frihet og skammer seg ikke over å forsvare den selv om det er USA som gjør det. Den er samtidig fylt av ydmykhet, ettertanke, en besinnelse på Europas blodige historie.
Det historiske friminuttet var ugjenkallelig over da flyene fløy inn i tvillingtårnene. Likevel er det mange i Europa som klynger seg til en forestilling om at alt blir bra bare vi vil det.
Avstanden til USA er stor. USA fører krig i to muslimske land. Europa er rådvilt. De britiske soldatene sier de ikke får den oppbackingen de trenger. De føler ikke at Gordon Brown er overbevist.
Det er en gammel historie: Europas rådvillhet, splid, defaitisme, kynisme og forræderi.
Jubileer virker tomme, hvis man ikke vet hvorfor man selv står. Murens fall ble ingen happy ending. Vi kjenner tomhet og dyp uro. Europa står overfor store konflikter vedrørende etnisitet, kultur og religion, og det mangler begrepene og viljen til å forstå hva det handler om. Eliten klynger seg til en ideologi som skjerper motsetninger. Tro ikke at dette er en ny historie, for den har elementer som er gamle: kommunismens fall forteller om det som er uholdbart, tanker som menneskene motbeviser, for de kan ikke leve sine liv etter dem.
Slik er det også med multikulturalismen: den motsies av menneskenes liv.
Når vi føler at Krystallnatten er mer relevant for dagens 9. november, skyldes det vekten av Europas historie. Man kan dra seg selv opp etter håret en viss tid før tyngdeloven inntrer. I Europa er den tung som bly.
Europa kan ikke bli USA, det finnes ingen åpen frontier. Det finnes bare et kontinent gjennomtrukket av historie, og det store paradoks: den historie som multikulturalismen skulle gravlegge er den med å vekke til live.