Facebook for tidligere statsledere

Et av kjennetegnene på vår samtid er den store utbredelsen av og populariteten til såkalte sosiale nettverk, hvor folk kombinerer det hyggelige, det nyttige og det fullstendig uvesentlige i selskap med hverandre ad informatiske omveier. På Facebook kan man f.eks. finne grupper for svunne tiders skoleklasser hvor man mimrer sammen og forteller de gamle røverhistoriene om igjen, og gudene vet hva annet. Men det er jo en overvekt av forholdsvis unge mennesker, og den som ennå ikke har nådd støvets år spør seg naturlig nok i hvilken grad den eldre garde er med på notene.

Hyggelig kunne det derfor ha vært å konstatere at en gruppe tidligere topp-politikere har laget sitt eget sosiale nettverk, den såkalte Madrid-klubben. Disse nøyer seg forresten ikke med å lage sin egen hjemmeside og denslags. Neida, de reiser rundt og treffer hverandre fysisk også. I likhet med nesten alle andre har disse også glede av å minnes yngre dager i godt, gammeldags samvær. Så langt intet galt.

Men i motsetning til de fleste andre sosiale nettverk mangler Madrid-folkene fullstendig den litt ledige og joviale tonen som man gjerne finner selv på matnyttige fora, og da begynner man å lure på om nostalgien har tatt overhånd. Eller kanskje det er selvhøytidelighet de besitter litt vel mye av. De arrangerer nemlig treff med pressen tilstede, hvor de uttaler det som i egne øyne er åndfullheter om hvordan verden burde være (jeg skal spare leserne for disse).

Det er naturligvis ikke noe galt i at disse avdankede statslederne har et slags mini-FN av et forum hvor de kan treffes for å minnes tidene da de satt ved makten. Mange av dem er helt sikkert lei seg for at de ikke ble gjenvalgt, og nesten alle savner nok tidene da de steg ut av karbondioksidspyende fly og limousiner, ble fotografert og reiste verden rundt som politiske turister for å bullshitte på alskens kongresser og konferanser om det ene eller det annet, f.eks. utslipp av karbondioksid.

Desto mer pinlig er det å lese at disse folkene har særdeles høyttravende ideer og visjoner som de nærmest forventer at andre skal lytte til. De sier sågar, tilsynelatende i fullt alvor, at de selv fremfor noen andre kan forsyne all verdens stater med kompetanse, klokskap og dyp innsikt i demokratiets tjeneste. En kjedelig konsekvens av demokratiet er uheldigvis at de samme personene ikke lenger har sine embeder, kanskje fordi deres vanstyre var av en slik art at velgerne førtidspensjonerte dem (f.eks. Kjell Magne Bondevik, som er en av de hovedansvarlige for at Norge er blitt et splittet samfunn). Og da melder jo spørsmålet seg: Eier de ikke skam i livet? Forstår de ikke hvor latterlig og patetisk dette forsøket på å innta en slik sjuende-far-i-huset-rolle er?