Europa har ikke forstått Bosnia-krigen og alt den betyr for det flerkulturelle Europa. Europa har ikke en gang greid å skape rettferdighet, 14 år etter krigen. Radovan Karadzic kan velge å forsvare seg selv, og dernest når retten settes, nekte å møte. Slobodan Milosevic kunne holde på med samme skuespill i fire år til han døde på cella. I Sverige frigis Biljana Plavsic og kan reise hjem til Beograd. Ratko Mladic er på frifot.

Man sitter igjen med en følelse av tomhet. Dette er ikke rettferdighet. Ingen tar ansvaret. Rettferdigheten males i stykker i delprosesser. Slik var det til dels også etter annen verdenskrig. De mest utrolige urettferdigheter kan finne sted. Morderne slipper unna.

Men Bosnia-krigen og det storserbiske prosjekt har en helt egen betydning for Europas fremtid.

Det var et multietnisk samfunn som brøt sammen, både Jugoslavia og Bosnia var det. Da krigene stanset var Bosnia ødelagt, både menneskelig og materielt. Kroatias fødsel og Kosovos er døpt i blod, og Serbia har ennå ikke greid å ta et oppgjør med seg selv. Bare Slovenia kom helskinnet fra løsrivelsen.

Ut fra dagens politiske korrekthet skulle man tro at Europa hadde forsvart bosniakene, som jo var Europas egne muslimer. Men slik var det ikke. EU og den politiske eliten snudde ryggen til bosniakene. Man lot serberne holde på. Slobodan Milosevic kunne sette inn krigsskip mot Dubrovnik. I Washington satt George H. Bush og utenriksminister Jams Baker og sa: We don’t have a dog in this fight.

Hvorfor? EU og Vest-Europa tok fredsdividenden på forskudd. Muren hadde falt, og man hadde mistet apetitten på militære eventyr. For militærmakt var det eneste som kunne stoppet serberne. En slik mulighet var helt hinsides. Man konsentrerte seg om “forhandlinger”. Men det var bare én part å forhandle med: serberne. Bosniakene hadde ingenting å stille opp med. Serberne kunne drive utpressing og krisemaksimering. Europeiske forhandlere ble gisler. Skal man drive troverdige forhandlinger, må man ha et ris bak speilet. Det hadde man ikke. Man hadde kun innrømmelser å by på.

Derfor utviklet forhandlingene seg raskt til et uverdig spill. For å dekke over sin egen maskepi med serberne måtte europeiske politikere late som om de behandlet partene likt. Men likt ville i dette tilfelle si å tråkke bosniakene ned i søla og la dem dø der. Mest beryktet er en uttalelse av den britiske utenriksminister Douglas Hurd som sa at det internasjonale samfunn umulig kunne oppheve våpenembargoen da det ville være det samme som å “level the killing field”, dvs. skape likevekt på slagmarken.

FN ble kompromittert. Man unnlot å ta stilling for den svake, man befant seg på samme skueplass og måtte hele tiden finne seg i å bli ydmyket av den sterke. Dette gjorde noe med FN og det internasjonale samfunn. Serberne visste nøyaktig hvordan de skulle demoralisere alle utenforstående. De ble på en måte medskyldige.

Denne underkastelsen og kollaborasjonen nådde sitt lavmål da serberne inntok Srebrenica i juli 2005. Tusenvis av bosniaker samlet seg inne på FN-forlegningen i Potocari, inne på området til en nedlagt batterifabrikk. Mladic sto utenfor portene og forlangte alle menn utlevert. Et antall bosniaker hadde arbeidet for den nederlandske kontigenten, flere av dem hadde fått sine familier inn på området, overbevist om at nederlenderne ville beskytte dem. Men nederlenderne sa nei: familiemedlemmene måtte forlate området. De visste det var en skjebnessvanger beslutning. Det lå noe av den samme følelsen over denne hendelsen som da jødene ble utlevert til nazistene.

Det hjelper ikke om man i ettertid omtaler Srebrenica med respekt hvis man ikke forstår hvilke veier som ledet dit. Norges egen Thorvald Stoltenberg var en samarbeidets mann, som konsekvent motarbeidet både at det internasjonale samfunn brukte makt og at bosniakene skulle få våpen.

Egentlig er det merkelig hvor liten sympati bosniakenes sak fikk i Norge. Over 10.000 bosniaker fikk midlertidig opphold i Norge, og mange er blitt værende og er godt integrert.

Det kan synes som et stort paradoks: De politikerne som idag går inn for masseinnvandring og tilpasning til ikke-europeiske muslimer, er de samme som sviktet Europas egne muslimer. Men her ligger hunden begravet:

Europa, EU og det nye Europa post 1989 var grunnlagt på Aldri Mer! Det var grunnlagt på antitesen av Auschwitz: menneskerettigheter. Men bare to år etter murens fall settes Europa på prøve. Hvis disse idealene skulle bety noe, måtte man ha satt makt bak. Men det orket man ikke. Man valgte kompromisset, innrømmelsene, løgnen og sviket.

Derfor står det ødelagte Bosnia der som en bauta over Europas svik mot seg selv. Et handlekraftig Europa ville ha forsvart sine muslimer mot etnisk sjåvinisme. Dermed ville det også fått kraft til å forsvare sine verdier i møte med en fremmed intoleranse. I stedet ble Bosnia en rekrutteringssak for islamister i Storbritannia og andre steder. Man valgte vanæren for å unngå krigen, og dermed fikk man både vanære og krig.

Europa har ikke forstått Bosnia-krigen og alt den betyr for det flerkulturelle Europa. Europa har ikke en gang greid å skape rettferdighet, 14 år etter krigen. Radovan Karadzic kan velge å forsvare seg selv, og dernest når retten settes, nekte å møte. Slobodan Milosevic kunne holde på med samme skuespill i fire år til han døde på cella. I Sverige frigis Biljana Plavsic og kan reise hjem til Beograd. Ratko Mladic er på frifot.

Man sitter igjen med en følelse av tomhet. Dette er ikke rettferdighet. Ingen tar ansvaret. Rettferdigheten males i stykker i delprosesser. Slik var det til dels også etter annen verdenskrig. De mest utrolige urettferdigheter kan finne sted. Morderne slipper unna.

Men Bosnia-krigen og det storserbiske prosjekt har en helt egen betydning for Europas fremtid.

Det var et multietnisk samfunn som brøt sammen, både Jugoslavia og Bosnia var det. Da krigene stanset var Bosnia ødelagt, både menneskelig og materielt. Kroatias fødsel og Kosovos er døpt i blod, og Serbia har ennå ikke greid å ta et oppgjør med seg selv. Bare Slovenia kom helskinnet fra løsrivelsen.

Ut fra dagens politiske korrekthet skulle man tro at Europa hadde forsvart bosniakene, som jo var Europas egne muslimer. Men slik var det ikke. EU og den politiske eliten snudde ryggen til bosniakene. Man lot serberne holde på. Slobodan Milosevic kunne sette inn krigsskip mot Dubrovnik. I Washington satt George H. Bush og utenriksminister Jams Baker og sa: We don’t have a dog in this fight.

Hvorfor? EU og Vest-Europa tok fredsdividenden på forskudd. Muren hadde falt, og man hadde mistet apetitten på militære eventyr. For militærmakt var det eneste som kunne stoppet serberne. En slik mulighet var helt hinsides. Man konsentrerte seg om “forhandlinger”. Men det var bare én part å forhandle med: serberne. Bosniakene hadde ingenting å stille opp med. Serberne kunne drive utpressing og krisemaksimering. Europeiske forhandlere ble gisler. Skal man drive troverdige forhandlinger, må man ha et ris bak speilet. Det hadde man ikke. Man hadde kun innrømmelser å by på.

Derfor utviklet forhandlingene seg raskt til et uverdig spill. For å dekke over sin egen maskepi med serberne måtte europeiske politikere late som om de behandlet partene likt. Men likt ville i dette tilfelle si å tråkke bosniakene ned i søla og la dem dø der. Mest beryktet er en uttalelse av den britiske utenriksminister Douglas Hurd som sa at det internasjonale samfunn umulig kunne oppheve våpenembargoen da det ville være det samme som å “level the killing field”, dvs. skape likevekt på slagmarken.

FN ble kompromittert. Man unnlot å ta stilling for den svake, man befant seg på samme skueplass og måtte hele tiden finne seg i å bli ydmyket av den sterke. Dette gjorde noe med FN og det internasjonale samfunn. Serberne visste nøyaktig hvordan de skulle demoralisere alle utenforstående. De ble på en måte medskyldige.

Denne underkastelsen og kollaborasjonen nådde sitt lavmål da serberne inntok Srebrenica i juli 2005. Tusenvis av bosniaker samlet seg inne på FN-forlegningen i Potocari, inne på området til en nedlagt batterifabrikk. Mladic sto utenfor portene og forlangte alle menn utlevert. Et antall bosniaker hadde arbeidet for den nederlandske kontigenten, flere av dem hadde fått sine familier inn på området, overbevist om at nederlenderne ville beskytte dem. Men nederlenderne sa nei: familiemedlemmene måtte forlate området. De visste det var en skjebnessvanger beslutning. Det lå noe av den samme følelsen over denne hendelsen som da jødene ble utlevert til nazistene.

Det hjelper ikke om man i ettertid omtaler Srebrenica med respekt hvis man ikke forstår hvilke veier som ledet dit. Norges egen Thorvald Stoltenberg var en samarbeidets mann, som konsekvent motarbeidet både at det internasjonale samfunn brukte makt og at bosniakene skulle få våpen.

Egentlig er det merkelig hvor liten sympati bosniakenes sak fikk i Norge. Over 10.000 bosniaker fikk midlertidig opphold i Norge, og mange er blitt værende og er godt integrert.

Det kan synes som et stort paradoks: De politikerne som idag går inn for masseinnvandring og tilpasning til ikke-europeiske muslimer, er de samme som sviktet Europas egne muslimer. Men her ligger hunden begravet:

Europa, EU og det nye Europa post 1989 var grunnlagt på Aldri Mer! Det var grunnlagt på antitesen av Auschwitz: menneskerettigheter. Men bare to år etter murens fall settes Europa på prøve. Hvis disse idealene skulle bety noe, måtte man ha satt makt bak. Men det orket man ikke. Man valgte kompromisset, innrømmelsene, løgnen og sviket.

Derfor står det ødelagte Bosnia der som en bauta over Europas svik mot seg selv. Et handlekraftig Europa ville ha forsvart sine muslimer mot etnisk sjåvinisme. Dermed ville det også fått kraft til å forsvare sine verdier i møte med en fremmed intoleranse. I stedet ble Bosnia en rekrutteringssak for islamister i Storbritannia og andre steder. Man valgte vanæren for å unngå krigen, og dermed fikk man både vanære og krig.