Trykkefrihedsselskabet fyller fem år idag. Truslene mot Kurt Westergaard og Flemming Rose kaster en mørk skygge over feiringen. I Danmark er det alvor. Derfor er det all grunn til å minne om hva Trykkefrihedsselskabet har betydd og hva Danmark gjør - for Norge.
Trykkefrihedsselskabet ble stiftet fordi Danske P.E.N ikke gjorde jobben med å forsvare det frie ord. Lars Hedegaard, Helle Merete Brix og Torben Hansen skrev boken: I krigens hus. Islams kolonisering av Vesten. Det ble for mye for danske P.E.N. Hedegaard hadde søkt om medlemskap, men fikk avslag. Danske P.E.N. mente boken var hatespeech, dvs. utenfor akseptabel debatt. I dag er Trykkefrihedsselskabet større enn danske P.E.N.
En medvirkende faktor var at kulturministeren tok konsekvensen av at det nå var to foreninger for ytringsfrihet, og delte på bevilgningen. Det hadde neppe skjedde i Norge, men så har Danmark gjennomgått det Søren Krarup kaller Systemskiftet, i 2001. Trykkefrihedsselskabet er avantgarden i kampen for dansk selvforståelse og besinnelse på egne verdier.
Man må ikke undervurdere denne prosessen. Trykkefrihedsselskabet er en liten gruppe mennesker, med begrensede ressurser. Men de har røttene godt forankret i en mye dypere bevegelse, som har snudd befolknings innstilling fra skjørlevnet til edruelighet. En stor del av danskene har våknet og for det har de pådratt seg stor vrede fra de som ønsker at Tornerosesøvnenen skal vare ved. Denne oppvåkning kan avleses på mange områder.
Man kan avlese den i den store oppslutning om innsatsen i Afghanistan, til tross for at landet har mistet rundt 30 soldater. Danskene vet at kampen for frihet og demokrati ikke er noe man kan rømme fra. Den pågår hver eneste dag, i Danmark og i Afghanistan. Denne erkjennelse gjør den norske elite alt for å avverge. De vakler mellom frykt og feighet og et aktivt medløperi.
Derfor står det danske eksempel der som en stor provokasjon.
Denne uken ble vi minnet om hva som står på spill. To menn ble arrestert i Chicago, den ene ble arrestert idet han skulle stige om bord i flyet til København.
Danmark er blitt et symbol for frihet. Det kan ikke forvalterne av multikulturalismen tilgi danskene. De fremstiller det som at danskene har rotet seg opp i noe, pga sitt stivsinn. De kunne ha valgt annerledes og har derfor en grad av skyld for situasjonen de befinner seg i. Det er logikken i deres resonemment.
Leder av Norsk P.E.N, Anders Heger, forfektet samme logikk da han møtte Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, til debatt i Dagsnytt Atten om uttrykket "arabisk fascisme". Kokkvold brukte kraftutrykket for å illustrere hvilke krefter som står Westergaard og Rose etter livet. Men det var ikke Heger enig i. Han mente at vi i høy grad kritiserer islamismen og at det kanskje heller er i overkant med kritikk av alt som har med muslimer og islam å gjøre. Men skulle redaktørene ha trykket tegningene, ble han spurt. Se, det hadde ikke Heger noen formening om.
Heger dukker opp ved hver korsvei der det frie ord står på spill, for å så tvil og forvirring eller gi frihetens banemenn en håndstrekning. Slik er det.
Det hevdes stadig at Bush-administrasjonen spilte på frykt. Men er det ikke de politisk korrekte som nettopp benytter en slik strategi? Hver gang noen tar bladet fra munnen spør de med Goebbels: "Vil dere ha den totale krig?" "Nei, fri og bevare oss, det vil vi da ikke, svarer folk". Akkurat som i folkeeventyrene.
Men så skjer det noe: Nyheten om drapsplanene mot Rose og Westergaard overrumpler oss. Vi ser i et glimt hatets heslige ansikt: på den andre siden av jorden smis det renker for å drepe en kulturredaktør og en tegner. De får hjelpe av krefter i Pakistan, de samme som anstaltet blodbad i Mumbai. Vi forstår instinktivt at dette er alvor.
Da forstår den andre siden at det gjelder det å rykke ut, før følelsen omdannes til erkjennelse. Da gjelder det å minne om at det er danskenes egen skyld at de befinner seg i denne situasjonen. Beklagelig, selvfølgelig, men likevel sant.
Hvor langt er denne siden villig til å gå for å forsvare sin versjon? Hur langt som helst. Selv den dagen en fasade på en av de staselige bygningene langs Bernstorff eller Amager Boulevard er sprengt vekk av en bilbombe, kommer de til å synge på det samme verset: "Var det ikke det vi sa, vi har bare forsøkt å advare danskene."
En slik situasjon ville minne om krig, om Besættelsen, og det er da også hva det er: krig. Det skal holde hardt å holde fatt ved at dette er noe danskene selv er "om". Men den andre sidens verdensbildet dikterer en slik konklusjon. Uvegerlig.
Det er to syllogismer som kolliderer: den ene står for frihet, den andre står for kaos og oppløsning. Begge medfører kamp. Men det ene står for Håp, det andre for destruksjon.
Det er Trykkefrihedsselskabets store fortjeneste at de uten skam har vedkjent seg Danmarks kultur og historie. Det er kanskje det vi er dem mest takknemelige for og det er det som gjør Trykkefrihedsselskabet til et nordisk prosjekt: kun ved å bekjenne oss til det beste i vår kultur kan vi ha noe håp om å vinne.
Det er en lang kamp som er begynt, og mange syntes det er slitsomt. Det er slitsomt, men det er intet mot det slitet som tidligere generasjoner har levd med, enten det var i fred eller krig. Det er dette som er uvant for oss. Vi er ved å våkne opp til historien. Paradis kjenner ingen historie.
Trykkefrihedsselskabet fylder 5 år. Interview med Katrine Winkel Holm.
Man kan læse mere om Trykkefrihedsselskabet på:
www.trykkefrihed.dk.
www.sappho.dk
se også omtalen av I Islams hus i document.no
Islam - en totalitær trussel?
Da jeg så uttrykket "arabisk fascisme" tenkte jeg: Det var på tide, nå blir det slutt på alt pratet om kultur og religion, sammenblandingen av bødler og ofre i én stor pærevelling. Fascisme og politisk vold er tettere forbundet enn religion og plitisk vold, så dette kan bare virke oppklarende. Det vil motarbeide fordommer og ødelegge fascistenes spill med religiøse rekvisitter.
Desto mer overraskende er det at noen vil fastholde stigmatiseringen av de sakesløse. Hva kan grunnen være? Ett av mange mulige svar er at i det øyeblikket debatten skifter fra en kulturell til en politisk forståelseshorisont vil det bli et spørsmål hvilken side man står på. Det er ikke noen "tredje vei" mellom demokrati og diktatur. De som i det nåværende står på "kultursiden", dvs. som avviser kritikk av islamismen som en form for imperialisme, vil befinne seg på "fascistsiden" i den oppdelingen Kokkvold slår til lyd for. Ordet fanger.
Når det gjelder det merkelige forholdet til Danmark så kan det være at hele forklaringen ligger i Systemskiftet, altså at de røde kom i opposisjon. Hvis en rødgrønn dansk regjering førte eksakt sammen politikk som den nåværende, ville den blitt hyllet som en "humanistisk stormakt" av de rødgrønne i Oslo. Retorikken er fundert i det mest overfladiske, partienes navn og "farge" - deres gamle "brand".
Bruken av sportsmetaforer, som særlig aksellererte på nittitallet, innevarselt kanskje denne overgangen til hooligansime og ukeblads-politikk, med Jens, Jonas og Siv i det store Big Brotherhuset på Løvebakken. I denne nyordningen er utlandet et dramatiserende lerret som skal sette de rødgrønne i et gyldent relieff. For at det skal lykkes må man hele tiden redigere litt på "bakgrunnen". Det er dette arbeidet Kokkvold forstyrrer når han kaller fascisme for "fascisme". Konsekvensene av en så korrekt språkbruk er uoverskuelige.
Med Maliks ord in mente: er multikulturaliSMEN, mangel på empati i system?
Kan rimelig hevdes at multikulturalisme med nødvendighet vil føre til mangel på empati, fordi hvem som er svake er relativt til systemet de er svake i og at kulturalimens klamme hånd vil hindre en mulig kritkk fra utenforstående som da jo ikke "forstår" systemet? Altså, empati er mulig kun dersom en fast målestokk foreligger.
Mvh
Donald
Norge har sviktet Danmark før.
Den andre slesvigske krig ble utkjempet mellom Danmark mot Østerrike og Preussen i tidsrommet 1. februar til 20. juli 1864. Da Stortinget mars 1864 vedtok å unnlate å hjelpe danskene, utløste dette en bitterhet overfor nordmenn hos flere kunstnere, deriblant Ibsen. Han skrev bl.a. diktet "Troens Grund" om dette.
Ibsens mest kjente dikt om sviket mot Danmark er "En broder i nød" og fra Bjørnson er det muligens "Da Norge ikke ville hjælpe"
Dengang støttet vår kulturelite Danmark og var fortørnet over det offisielle Norges holdning til Danmark. I dag er kultureliten maktens fremste lakeier, og Danmark kan ikke regne med støtte fra våre forfattere, malere eller andre kunstnere. Jeg blir flau over vår selvgode provinsialisme som kommer til uttrykk hos kunstnere og andre i dagens Norge.
EN BRODER I NØD!
Nu flokker sig om Tyras borg, --
kan hænde, sidste gang, --
et folk i nød, et folk i sorg,
med flaget halvt på stang.
Forladt, forladt på farens dag,
forladt i stridens stund!
Var sådan ment det nævetag,
der loved godt for Nordens sag
i Axelstad og Lund?
De ord, der flød, som om de kom
fra hjertet lige hid, --
de var da kun en frase-flom;
og nu er tørkens tid!
Det træ, som blomstrings-løfter gav
i festens solskinsvæld,
det står, af stormen kvistet af,
som kors på Nordens ungdoms grav.
den første alvorskveld!
Det var da løgn i gildeskrud,
kun giftigt Judas-kys,
hvad Norges sønner jubled ud
ved Sundets strande nys!
Hvad taltes mellem drot og drot
ved sidste kongefærd?
O, legtes om igen da blot
kong Gustafs leg på Stockholms slot
med Karl den tolvtes sværd!
Et folk i sorg, på dødsens tog
af hver en ven forladt, --
så ender Danmarks sagabog. --
Hvo har dens Finis sat?
Hvo tålte fejgt, den slutted slig:
og tysk blev Tyras vold,
mens Dannebrogs forrevne flig
slog om den sidste Danskes lig
sit rosenlagens fold?
Men du, min frelste norske bror,
som står på fredlyst grund
i kraft af løftets fagre ord,
forglemt i farens stund, --
stryg du på flugt fra fædrestavn,
jag over havets hvælv,
gå glemselsgang fra havn til havn,
og list dig til et fremmed navn,
og gem dig for dig selv!
Hvert stormsuk, som i Norge går
langs li fra Danmarks hav,
dig spørgende med rædsel slår:
min bror, hvor blev du af?
Jeg stred en livsens-strid for Nord;
mit hjemland blev en grav; --
jeg spejded over belt og fjord
forgæves dine snekkers spor.
Min bror, hvor blev du af? --
Det var en drøm. Vågn stærk og kæk
fra folkesøvn til dåd!
En bror i nød! Hver mand på dæk; --
her gælder rappe råd!
End kan det stå i saga slig:
dansk, dansk er Tyras vold.
End Dannebrogs forrevne flig
kan over Nordens fremtid rig
slå ud sin røde fold!
Henrik Ibsen
(December 1863.)
DA NORGE IKKE VILDE HJÆLPE.
Når siden du sejler i Kattegat
og gennem Belt,
du finner ej mere den danske fregat
med rød-hvidt felt,
du hører ej mere kommando-ord
i Vessels sprog,
ej al den livsalige sang ombord
bag Danebrog.
Du møder ej latter, du ser ingen dans
under hvide sejl,
du følger ej kunstens langt viftende krans
om mast og spejl.
Men alt, hvad vi ejede der ombord,
til havs er sat,
hvert skjold og hvert minne i dybet det fór
en vinter-nat.
Det var i den samme, fregatten skød
under Norges land
nød-skud på nød-skud, mens sjøen brød
med tang og sand,
en båd sattes ud for at hjælpe dem,
men vendte mod havn, . . . .
da drev fregatten mod Tyskland frem
og brød sin stavn!
da fløj ifra borde hver stump af vort,
hvert slægtskabs spor,
det hivdes i havet, det ryddedes bort
med forbandelsens ord!
Den nordiske løve, den gamle grå
gallions-figur,
den hugdes istykker, fregatten lå
som en nedskudt mur.
-------
Den sattes i stand, og den sattes ud
ved Tysklands fod,
men sort-gult var flaget, en ørn slog ud,
hvor løven stod.
Da atter vi sejled i Kattegat
det var så tyst,
der lå kun en tysk admiral-fregat
under Skånes kyst. - -
Bjørnstjerne Bjørnson
(Påske-kvæld 1864).
Anders Heger er mer opptatt av å gi Westergaard og Jyllandsposten selv skylda for alt oppstyret.
Heger er nok en av få som er absolutt uforbederlig. Mon tro hva han tenker når han leser om disse gjengvoldtektene som utelukkende har ikke-vestlige gjerningsmenn.
http://www.dagsavisen.no/meninger/article449238.ece
Jeg tror Anders Heger er den mest virkelighetsfjerne journalisten i norsk presse, bare utfordret av Marte Michelet.
Som allerede antydet.
Da salig Steinar Hansson overtok det daværende Arbeiderbladets kulturredaksjon, sparket han alle free-lancere, og erstattet dem med sine egne kaniner.
En av disse kaninene er den aktuelle Heger.
I det hele tatt - Steinar Hanssons effekt på norsk dagspresse er et studium verdt. BAre den måten han svarte i telefonen på, var påfallende.