Hege Storhaugs nye bok Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge, har fått til dels hard medfart av anmelderne. Cathrine Krøger kalte det “et selvskudd fra skyttergraven”. Det er tydelig at hun og andre lar sin lesning farve av sommerens oppslag i Dagbladet om Human Rights Service. Er det fortjent?
Oppfatningen av en offentlig person som Hege Storhaug vil uvegerlig smitte over på kritikken av bøkene hun skriver. Hennes polemiske stil forfølger henne.
Storhaug har hatt vanskelig for å ta kritikk. Da Shabana Rehman kritiserte HRS i Aftenposten, rykket Storhaug ut og krevde en uforbeholden unnskyldning. Er det smart? Aldri å innrømme feil?
Derfor ble fronten mellom Amal Aden og HRS også så steil og hard. Begge rettet ødeleggende beskyldninger mot den andre. Den utenforstående fikk valget: Hvem lyver? Dagbladet la opp til en slik kompromitteringsjournalistikk. Det er en metode vi har sett også i andre human touch-storier i samme avis: man er ute etter et hoder skal rulle.
Jeg hadde trodd at Dagbladet skulle forsøkt å finne ut om det var hold i noen av Amal Adens alvorlige påstander. Det skjedde ikke. Undertegnede kunne kastet lys over sider av storyen, men valgte ikke å si noe. Dagbladets journalistikk gjør at man ikke våger å snakke med journalistene. Man aner ikke hvordan det blir brukt. Eksempelvis: HRS-jentene hadde med seg Amal Aden på møtet med den nederlandske karikaturtegneren som kaller seg Gregorius Neckshot. I Dagbladets fremstilling handlet om at noen av tegningene var om dyresex!
Mistenkeliggjøring og kompromittering er et farlig våpen. Det forgifter debatten og slår tilbake på en selv.
Human Rights Service har i mange år kjempet en ensom kamp, fiendene har vært mange og sterke. Det er ikke rart man utvikler visse reflekser. Men etter boken Størst av alt er friheten, opplevde Hege Storhaug medgang og goodwill. Nå er hun over i forsvarsposisjon igjen.
Boken Rundlurt består av seks essays. Tre av dem burde vært strøket, og de tre resterende burde vært utdypet. Storhaugs problem er at hun sprer seg for mye, derfor blir både språk og innhold for omtrentlig. Hun hadde ikke behøvd å skrive om Aftenposten og Yusuf Qaradawi. Vi trenger ikke overflatiske resymeartikler med noen betraktninger. Vi trenger systematisk og dyptpløyende kunnskap, som enten analyserer Qaradawi eller Aftenpostens dekning.
Det samme gjelder kapittelet om Europas nye jøder? og det siste i boken Dette og hint om islam. Det blir for springende og det går for fort. Det merkes på språket, f.eks. skriver Storhaug om “den jødiske synagogen i Oslo, som ble angrepet av ekstremister blant muslimer i september 2006″. Men synagogen ble da ikke angrepet av islamske ekstremister, men av Arfan Bhatti. Om demonstrasjonen mot tennismatchen mellom israel og Sverige i Malmø heter det at det “utspant seg et tankevekkende opptrinn”. Litt senere: “En annen tankevekkende situasjon oppstod også: politiet eskorterte idrettsuøverne til tennisarenaen i helikopter”. Språket halter og gnisser. Det er mange slike tilfeller i boken. Storhaug er slurvete med språket. Det går for fort. Hun hadde trengt en redaktør.
Så til de gode sidene ved boken, som kunne blitt enda bedre med en pågående redaktør. HRS sitt spesiale har i alle år vært innvandrerbarn/kvinners situasjon. De to kapitlene De glemte barna og Kjønnslemlestelse En evig rundddans, utgjør kjernen av boken, sekundert av kapitlet om innvandringens kostnader. Til sammen danner de en ramme, og slår an en tematikk som er dyp og alvorlig.
Å lese om kjønnslemlestelse er tungt, vi trenger tid til å la det synke inn, og Storhaug burde fulgt leseren på erkjennelsesreisen og dvelt ved stoffet.
Den brutale sannhet:
Den norske stat ved Sylvia Brustad ønsker ikke å vite om de kjønnslemlestede jentene. Kjønnslemlestelse er en så bestialsk praksis at vi ikke har noen forestillinger om det, heller ikke fra vår historie. Det bor over 20.000 somaliere i Norge. Norge har i 13 år hatt en lov mot kjønnslemlestelse, men ennå er ingen dømt. Det er en familie med jentebarn, hvorav flere av jentene er plassert i Gambia. De er høyst sannsynlig lemlestet, men foreldrene vil ikke ta dem til Norge.
Myndighetenes holdning er preget av uvilje. Man vegrer seg mot å ta problemet inn over seg, og mot å iverksette praktiske tiltak som kan avsløre omfanget.
Det store spørsmål er: Inntil 1993 ble også jenter underkastet underlivsundersøkelse, slik gutter fortsatt blir. Men Bjugn-saken utløste så mye anger og selvransakelse at man valgte å avslutte undersøkelense. Dette reagerte fagmiljøene på den gang. De skrev protestbrev. De samme fagmiljøene slåss idag med nebb og klør mot en gjeninnføring av obligatorisk underlivsundersøkelse for alle jenter. Det legges for dagen en indignasjon så voldsom at man skulle tro det gjaldt kjønnslemlestelsen, men det gjelder altså å forhindre tiltak for å avsløre lemlestelsen. Det er norsk helsepersonell som reagerer slik anno 2009.
Man får et inntrykk av enormiteten av denne forbrytelsen – for det finnes ikke noe annet ord for det – ved å lese Storhaugs tekst.
Norske myndigheter har sluppet inn tusenvis av mennesker – ikke bare somaliere – som lemlester jentene, skjærer i filler og amputerer kjønnsorganene deres. NRKs Tormod Strand fikk sitte i naborommet og overvære en lemlestelse. Ingen som hørte skrikene vil noensinne glemme dem.
Politikere uten bakkekontakt
Påvisning av at norske jenter kjønnslemlestes ville måtte utløse et mentalt ras hos de styrende: hvordan kan verdens beste land tillate en slik uhyrlighet? Man velger i stedet full benektelse. Aud Talle får oppdrag å bevise at problemet er lite og forsvinnende. Storhaug sannsynliggjør at denne forskningen i seg selv er en uhyrlighet.
Etter Strands innslag sendte Aud Talle folk nedover som skulle kartlegge forekomsten av lemlestelse av jenter fra Norge. Da hadde alarmen gått. Representanter for en somalisk forening i Norge hadde oppsøkt Strands kilder og truet dem. Det samme hadde myndighetene. Eksempelet illustrerer noe interessant: kontaktlinjene mellom Norge og Somalia. Det flyter ikke lenger bare bistand mellom landene. Somaliere i Europa reproduserer de verste sider ved sin kultur, og NB! lærer teknikker for hvordan de skal holde det skjult.
Det utrolige er at de får hjelp til dette av norske myndigheter og norske fagmiljøer. De blir dermed delaktige i forbrytelsen. Særlig alvorlig er dette for helsepersonell. De menneskene hvis etiske standard tiilsier å hjelpe og lege, bidrar til å tåkelegge, bortforklare og sabotere avsløring og forebyggelse.
Det kommer nesten ingen bekymringsmelinger fra helsestasjoner, sykehus, leger, barnevern og skoler om mistanke om lemlestelse. Det profesjonelle Norge er taust.
Amal Aden skriver i sin ABC om innvandring hvordan hun i vinter sto ute på gaten mens en somalisk mann voldtok en ung somalisk jente for å åpne henne etter vielsen. Jenta blødde og blødde og måtte til slutt til lege. Ingen sier noe. Heller ikke legen spør.
Denne forstillelsen er av at en slik karakter at den nærmest kan sammenlignes med tausheten rundt jødenes skjebne. Jentene sendes ikke med Donau, men forbrytelsen de utsettes for er enorm, den er systematisk og vedvarende. Hvordan kan myndighetene tro at de skal kunne leve med en slik løgn?
Fortielsen av kjønnslemlestelse får store konsekvenser: Det er først og fremst et forræderi mot jentene som mennesker og dernest som norske borgere. Man ofrer jentene på det flerkulturelle alter: man ønsker ikke å støte hverken foreldrene eller sine egne idealer. Ofrer er et presist ord, for man foretar bokstavelig talt et blodoffer. Norske myndigheter inkorporerer en kultisk handling fra en bestialsk kultur i den norske virkeligheten.
Det får følger. Det offisielle Norge blir medskyldige i en forbrytelse, og kunnskapen om denne må undertrykkes. Det gjør at Løgnen får innpass. Jo større forbrytelse, jo større Løgn. Løgn lammer, korrumperer. Den er usynlig til stede over alt der vi påberoper oss verdiene vi hevder vi står for. Når det snakkes om Det nye Vi, når slagordet heter Alle skal med. Hører vi da ropene fra de lemlestede jentene? Ser vi dem stå i skyggen av festtalene?
En dag skal det skrives teaterstykker og lages filmer om disse jentene, om hvordan de ble sviktet. Det vil fremstå som uforklarlig og utilgivelig. Hvordan kunne det skje?
Hvis journalister, redaktører og forfattere hadde stilt helsepersonell, forskere og politikere til veggs, ville man stukket hull på byllen. Men det skjer ikke. Alle er blitt del av Fortielsen og Løgnen.
En stor konkret løgn er smittsom. Den forplanter seg til resten av innvandringsdebatten. Det er mye vi etter hvert ikke vil vite.
I et annet kapittel tar Storhaug for seg innvandringens økonomiske sider. Den ikke-vestlige innvandringen er ikke bærekraftig. Regjeringen ønsker ikke å vite det heller, men Finansdepartementet ser pengene renne ut. Oljeinntekter og nye inntektskilder som boligskatt kan utsette regnskapets time, men kurvene taler sitt tydelige språk. Norge AS går mot underskudd, og de som betaler vil i lengden ikke gå med på å betale for fremmede, når deres egne foreldre og besteforeldre trenger pleie og omsorg.
Hege Storhaug og HRS har i flere år jobbet tett på regjeringen, departmentene og byråkratiet. Det vi lurer på er: hvordan fungerer systemet? Hvordan er den politiske prosessen innen Arbeiderpartiet? Hvor aktivt saboterer byråkratiet reformer som Bjarne Håkon Hanssens forsøk på 24-årsregel for henteekteskap? Jeg vet at Storhaug vet en del om dette, men som ellers: Norge er et lite land. Å snakke har sin pris.
Fortielsen vokser seg sterkere og minner til forveksling om en Omerta. Slik blir et forholdsvis sunt samfunn, der fortielsen var “lokal”, til et råttent.
Hege Storhaug
Rundlurt.
Om innvandring og islam i Norge.
156 sider
pris: kr. 249,-
Kagge forlag