Av ROY VEGA:
Mye står på spill etter at det 16. oktober ikke så uventet ble flertall i FNs menneskerettighetsråd i Geneve for å sende den omstridte Goldstone-rapporten* til videre behandling ved FN i New York. Ett av flere sentrale problemstillinger som følger med denne rapporten, er faktisk av vital betydning for den pågående internasjonale kampanjen mot terrorisme i flere land.
Hvordan kan man kritisere Israel og så vedta flere kritiske resolusjoner ut fra det, uten samtidig å måtte kritisere Russland i Tsjetsjenia og NATO i Afghanistan? Det settes også store spørsmålstegn i flere NATO-land ved den fremtidige muligheten for å luke ut terrorbaser under såkalt asymmetrisk krigføring der islamister nå helt konsekvent – både i Afghanistan, i Gaza og gjennom en ny runde med Hezbollah i det sørlige Libanon – skjuler både logistikk og betydelige våpenbaser i sivilbebyggelse? Nå fanges både Pakistan og etter alt å dømme Yemen inn av de samme bloddryppende konseptene.
Ibrahim Khraishi, representanten for den Palestinske administrasjonen (PA) i FN var raskt ute med sterk symbolspråk da han kommenterte Goldstone-rapporten etter at den fikk støtte i FNs menneskrettighetsråd: - Rapportens klokke starter nå, konstaterte Khraishi.
Klokken hadde slett ikke gått i mange timer etter hans uttalelse før Goldstone-rapportens inntog i FN ble behørig omtalt i media verden over. Dette er en interessant observasjon, fordi det slett ikke ligger noen nyhet i at det sterkt Israel-kritiske organet FNs menneskerettighetsråd ville applaudere Goldstone-rapporten. Hva var det så som var igjen av nyheten? Jo, kimen, ikke bare til en ny runde med anti-israelsk retorikk, men med opplegg som kan sette helt ny standard for hva som faktisk er mulig militært i møte med utfordringer knyttet til islamistiske bombemenn som skjuler sine baser blant sivile.
Nå er det vel få som vil hevde at den israelske aksjonen i Gaza var spesielt human, men dette må naturligvis sees i forhold til andre lands rutiner og aksjoner mot terrorbaser i tett befolkede områder. I palestinske landskap synes det for lengst å være dannet en bisarr jurisdiksjon knyttet til krigens folkerett, så lenge fanatiske krigere helt konsekvent legger sine baser i direkte tilknytning til sivil bebyggelse.
Det pågår akkurat nå diskusjoner både i EU-systemet og innen NATO knyttet nettopp til krigsoperative operasjoner i tett befolkede områder, etter alt annet enn positive erfaringer fra Afghanistan. For øvrig både med krigsoperative rutiner og med en brutalitet som er minst på høyde med Israels Gaza-aksjon; med den forskjell at alt synes å bli så mye mer umoralsk når Israel slår til. Med NATOs voldsomme operasjoner på Balkan friskt i minne, dreier det seg om de fremtidige tersklene for aksjoner i sivil bebyggelse. Hvor langt bør man i fremtidige operasjoner gå for å luke ut elementer som Hamas, Hezbollah, Al Qaida og Houthiene (Yemen), når islamistene helt konsekvent bygger opp både infrastruktur og et sant kobbel av baser i direkte tilknytning til sivil bebyggelse? Dette gjelder slett ikke bare Israel, det gjelder også NATO og Russlands operasjoner i og rundt Tsjetsjenia. Det vil med andre ord være nesten umulig å kritisere Israel isolert fra resten av verden når Goldstone-rapporten blir til en FN-rapport og kanskje utarter til nok en Israel-kritisk resolusjon i FNs sikkerhetsråd.
-Jeg må minne om at nettopp dette rådet (FNs menneskerettighetsråd) til nå har kjørt flere resolusjoner rettet mot Israel enn mot alle andre 180 land til sammen! – freste den israelske statsminister Netanyahu da han kommenterte Goldstone-rapporten.
FNs Menneskerettighetsråd henstiller til FNs generalforsamling om å diskutere rapporten, og oppdatere FNs Sikkerhetsråd om konkrete tiltak mot Israel for å oppfylle rapportens konklusjoner. Rådet anbefaler også i sin innstilling at FNs generalforsamling tar opp saken i sin neste sesjon. Russlands delegater i Geneve og FN har klart vært blant pådriverne i denne saken, noe dagens regime i Moskva ikke ville gjøre uten at de samtidig tenker langsiktig. Her skjer intet tilfeldig. Et annet interessant trekk er at iranske diplomater også har utvist betydelig interesse for Goldstone-rapporten.
Hvor står Russland?
Russland har så langt ikke hatt nevneverdige problemer internasjonalt etter at en rekke landsbyer fysisk er lagt flate i Tsjetsjenia. Den siste storoperasjonen i Tsjetsjenia i 1999 var en del av maktgrunnlaget som konsoliderte hele Vladimir Putins regime i Moskva. Nå ser den samme Putin mulighet for å svekke den vestlige kampanjen mot islamistiske rebeller i Irak, Afghanistan og Pakistan. Ikke fordi man i Moskva ser med særlig begeistring på islamistene heller, men fordi nye grunnleggende restriksjoner – som nå gjennom FN kan bli bundet opp i folkerettslige prinsipper, knyttet til aksjoner mot terror, i sin konsekvens vil binde opp NATO så mye mer enn Russland. Det er sterke tradisjoner for å bryte alle folkerettslige prinsipper i tilknytning til russisk krigføring. Nye restriksjoner og lover gjennom FN kan bli en gavepakke til fremtidige terrornettverk som legger infrastruktur til fattige land, ofte og gjerne midt inne i sivilbebyggelsen.
Følgende land stemte 13. oktober for å sende den betente Goldstone-rapporten videre til FN i New York: Russland, Kina, Egypt, India, Jordan, Pakistan, Sør-Afrika, Argentina, Bahrain, Bangladesh, Bolivia, Ghana, Indonesia, Djibouti, Liberia, Qatar, Senegal, Brasil, Mauritius, Nicaragua og Nigeria.
Den forbrødring som nå tilsynelatende har funnet sted mellom Russland og Kina, blant annet gjennom godt mediaprofilerte militærøvelser – er relative. Russland er nok mer ivrige på flørt med Kina enn vise versa. Kina betjener et marked som er betydelig mer avstemt mot den frie verden enn Russland, og vil neppe begi seg ut på eventyr med russerne som kan ramme primærmarkedene. Hvordan akter Russland å opptre i praksis på det asiatiske kontinent? Det dreier seg om en randsone mot det store russiske riket, og en såkalt gul fare som moskovittene har fryktet gjennom seks, syv hundre år, etter at mongolene trakk seg tilbake. En annen tung russisk tradisjon er at pendelen for fokus har svingt fra vest til øst og tilbake igjen med lange intervaller. Nå ønsker ikke Putin og de innvidde i hans stab noen kontroverser med Kina, i et offensivt oppløp mot USA og Europa som minner stadig mer om den kalde krigen. Dette gjelder også de russiske disposisjonene bak Iran og Syria de siste ti årene.
Den britiske avisen Times er til nå den som har gått sterkest ut og kritisert både FN og Goldstone-rapporten:
First, there is no equivalence between the actions of Israel in self-defense and those of Hamas in seeking to destroy it. Second, the UNHRC is not a credible forum. It is a kangaroo court. Like its predecessor, the UN Commission on Human Rights, it has failed to meet expectations as a watchdog over global human rights, instead becoming notorious for bloc voting and bias against Israel. And finally, the Goldstone report itself is imbalanced: it focuses on Israel’s faults rather than its right to protect itself…Israel adheres to standards higher than those of its enemies. Its right to self-defense is not in question…
Også avisen Wall Street Journal har gått ut med kritikk av Goldstone-rapporten:
..But by attempting to criminalize Israel’s strategy of crippling Hamas, the report in effect declared the entire antiterrorism campaign to be a war crime…U.N. decisions on ostensibly Israel-specific issues can lay a predicate for subsequent action against, or efforts to constrain, the U.S. Mr. Goldstone’s recommendation to convoke the International Criminal Court is like putting a loaded pistol to Israel’s head—or, in the future, to America’s.
* Note:
For dem som ikke fikk det med seg: Den 16. oktober, etter to dagers gjennomgang av den omstridte og sterkt kritiske Goldstone-rapporten om Israels aksjon i Gaza, vedtok FNs menneskerettighetsråd fra sin base i Geneve å gi sin støtte til granskningsrapporten. Dette åpner ikke bare for nye runder med FN-kritikk av Israel. Det setter hele den vestlige kampanjen mot terrorisme på en kraftig prøve.
Av Roy Vega
