Ulrich Vogel er blitt et symbol på en litt annen måte enn prester vanligvis blir. Han har måttet flykte fra sin bolig pga trakassering og bor nå på skjult adresse. Det har vært spekulert i at hans åpne parforhold som homofil har bidratt til trakasseringen. Det tror han ikke selv. Han tror det er fordi han våget å si fra til de unge mennene som tror de har rett på å styre Tingbjerg. Det tåler de ikke. De tar det som en majestetsfornærmelse hvis noen snakker til dem. Da brennes biler, ruter smadres osv. Folk er redde, de tør ikke gå ut om kvelden. De er fanger i sine egne hjem. De tør ikke bruke ytringsfriheten og snakke med journalister.
Dansk offentlighet forstår at dette handler om noe mer enn en prest som hundses. Det er det danske samfunn i minitiatyr som trues. Hvis man resignerer i Tingbjerg, hvor skal det ende? Et demokrati kan ikke leve med slike tilstander. De unges organisering og territorisering er et slags sakte opprør, ikke bare mot deres naboer, men mot hele samfunnet, dets verdier og innordning.
Hva gjør man? Danskene er de første som tør å se problemene i hvitøyet. Presten sier: de unge menn er hinsides pedagogikk. Deres virksomhet danner nå et mønster som kopieres andre steder. Langsomt kan det gå opp for danskene at dette er en form for krigføring. Det er en utfordring av hele samfunnet, og de som utfordrer venter på et svar. Hvis samfunnet trekker seg tilbake, vil de utvide sitt territorium, og styrke kontrollen. Kun de som aksepterer dette og innordner seg, vil få bli. Andre vil bli drevet ut. Man kan se tendensen til etnisk rensing: de unge muslimene, for det er det det stort sett handler om, opptrer rasistisk, og dansker vil foretrekke å flytte. Det styrker tendensene til etnifisering og enklavisering.
Hva vil myndighetene foreta seg? Problemet stikker mye dypere enn en ungdomsklubb.