Den ugudelige kirken

Hans Rustad

Det skjer noe med folks forhold til Kirken, dvs ikke gudshusene, men det at prestene forsøker å omdanne dem til noe annet vi ikke kjenner oss igjen i. Vi har ikke behov for så mye prat og så mange ord. Det er ikke tilfeldig at kirkeledelsen vil skifte ut de gamle ordene. De passer ikke. De vil ikke snakke om “velde”. Nå skal også Fadervår forandres enda en gang, slik at alle rester av gammel språkdrakt forsvinner.

Forfatteren Karin Sveen har noen gode observasjoner i Dag og Tid. Det er ikke lenger et gudshus, men en jesuskirke, og denne Jesus de dyrker kan brukes til hva som helst. Han er hip og cool.

Førre gongen eg høyrde Einar Gelius letta på sløret, var han heime hjå Eli Hagen og åt middag med nokre andre kjendisar. Frimodige Eli sa ende ut at ho trudde på Gud, men då Gelius vart spurd, kunne han ikkje heilt svara. Han fekk det føre seg at valet stod mellom den gamle Gud og Jesus, og måtte medgje at han heldt ein knapp på sonen.

Denne tvilen er truleg ikkje Gelius åleine om. For kyrkja har vorte ei jesuskyrkje meir enn eit gudshus, og difor er det rettare å seia at kyrkja er ugudeleg enn at det norske folket er det.

Gelius var derimot sikker i si tru på at gudstenestene måtte verta meir spennande, men dét fattar eg ikkje, så lenge prestane kan fortelja om at Jesus gjekk på vatnet. Men den godbiten trur eg ingen tør dela med nokon. Slik Jesus vert utlagd, går han mest på gata, grei som ein natteramn. Det nyttar ikkje å mislika han, men å tru på han er verre.

Alvorleg gud
Når statskyrkjeprestane i dag ser folk gå mann av huse til dei katolske kyrkjene, frikyrkjene og moskéane, lurer eg på kva dei tenkjer. Det er ikkje kulturradikalarane si skuld, og arbeidarrørsla har støtt halde seg heime. Like nyttelaust er det å jamra seg over den såkalla sekulære samtida. Dei fleste nordmenn svarar at dei trur på Gud når ein spør og nesten støtt når det verkeleg knip. Den guden er ein alvorleg gud som finn lite atterklang i artige prestar. Den guden er ein kompleks gud som grunnar over tilværet og dei store livsmysteria. Og tek ein det komplekse frå religionen, er ingen ting att.

Kyrkja i fritt fall?
Karin Sveen i Dag og Tid

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • bollic.myopenid.com

    Kirken i dag og de fleste prester, proster og biskoper, forkynner ikke evangeliet. Det har de byttet ut med humanisme, de har byttet ut gud med mennesket. Mann kan være religiøs eller ikke, det er et valg, men kirkens oppgave er å forkynne evangeliet slik det står, så er det opp til hver enkelt om de vil ta det i mot eller ikke. Kirken har med årene blitt en politisk institusjon og prestene forkynner humanisme.

  • Zylark

    Nå er jeg ikke religiøs av meg eller medlem av statskirken for den slags skyld. Men en og to tanker rundt dette har jeg.

    Problemet til statskirken er mye at den nettopp er en statskirke. Den styres av den sekulære staten. Eller litt enklere, statskirken er primært en sosialdemokratisk seremoni-leverandør.

    Statskirken er mindre opptatt av religiøse og kirkelige temaer, og mer opptatt av å fungere som apologet for rådende politisk paradigme. Man skulle tro trossamfunn ville være mer opptatt av spiritualitet enn av politikk, men slik er den norske kirke ikke.

    Frikirker, den katolske kirke og jødiske trossamfunn derimot, har sitt fokus på nettopp spiritualitet og religiøse opplevelser. Ikke politikk. Disse trossamfunnene trenger ikke å slikke politikere opp etter ryggen, så de bryr seg heller ikke særlig om politikk.

    Hva muslimene driver med er en annen sak. Jeg anerkjenner ikke islam som religion. Islam er en ideologi i religiøs drakt.

    Skal den norske kirke igjen ha noe særlig relevans som trossamfunn, må den skilles fra staten og kunne styre seg selv.

    I øvrig er jeg imot at samfunnet skal finansiere trossamfunn av noe slag. Gi de gjerne skattefritak, men vi skattebetalere skal ikke subsidiere gruppers og individers hellige ufunderte overbevisninger.

    Men så mener jeg da også at staten (les: skattebetalere) ikke skal finansiere noen private organisasjoner i det hele tatt. Kun skattefritak for ideelle, kulturelle, idretts, vitenskapelige, religiøse og/eller humanitære private organisasjoner. På den annen side burde individuelle skatteytere kunne (fortsette å) bidra med gaver til slike organisasjoner, og trekke fra på skatten inntil en viss prosentvis grense.

  • Skolopender

    “… Det er ikke tilfeldig at kirkeledelsen vil skifte ut de gamle ordene. De passer ikke.”

    Skal man forstå Statskirken må man forstå Staten som den er organisert for å betjene.

    Det reformatoriske opprøret på 1500-tallet ble nøytralisert av en “motrevolusjon” da den gamle, opprinnelig romersk-keiserlige pavekirken ble erstattet av dusinvis av kongelige statskirker rundtom i Europa. Vårt eget lekmannsopprør på 1800-tallet greide ikke i lengden å holde statsmakten på avstand (selv om mye av lekmannsbevegelsen, inkludert Haugianerne, fortsatt eksisterer rundt om på bygdene).

    Statskirkens tjenestemenn (og noen kvinner) er ansatte og gjør karriere i et statlig forvaltningsorgan som, i likhet med alle statlige organisasjoner og forvaltningsorganer lever i henhold til lov- og regelverk som ikke har sine røtter i kristen tankegang og lære, ikke minst slike utvekster som oligarkiets jernlov.

    Fordi Statskirkens tjenestemenn også skal ivareta Statens og kirkeorganisasjonens tarv på kort og lang sikt, vil det være aspekter ved den kristne lære som de ikke vil være tilbøyelige til å sette søkelys på, fordi Staten tenker annerledes og har andre behov.

    Du vil f. eks. i en statskirke omtrent aldri høre en preken eller en utlegning av budskapet i Johannes’ Åpenbaring. Dette er stoff som er helt fremmed for statlige forkynnere.

    Du kan ikke forvente at statstjenestemenn skal forkynne Jesu gjenkomst. Ingen statstjenestemann eller statlig organisasjon vil være tilbøyelig til å forkynne sin egen undergang og opphør. Ingen Stat gjør noe slikt. Derfor vil vi, i pakt med utviklingen av den politiske korrekthet i Staten, fortsatt få oppleve at kreative statsprester og biskoper finner opp stadig nye “vinklinger” og varianter av en “rødgrønn” Jesus som oppfyller valgløftene i velferdsstaten og forteller gripende historier om Den gode palestiner og annet flott og gråtkvalt krimskrams, mens vi som sitter nede i benkeradene refses for ønsker om oljeboring i Lofoten og begrensning av asylsøkere, uten å få anledning til replikkordskifte etter prekenen.

    Slik sett, er det likevel ikke så ubegripelig det som skjer. Man må bare sørge for at terminologien og ordbruken justeres i pakt med dagens behov for noe som er kjapt og kult. Vi andre har jo fortsatt muligheten til å se oss om etter Kristi menighet som eksisterer side om side med Statens politiske seremonikirke.

  • Halvorsen

    Det var en fromhetsfilosof som innførte ideen om det å være personlig kristen. Han er neppe kjent for annet enn Hegels kritikk av ham. Hegels kritikk var slik, at hvis religiøsitet er en følelse av hengivenhet, så er hundene de beste kristne.

    Hegels verden besto av tanker, og gud(ene) måtte selvfølgelig uttrykke seg gjennom de høyeste tanker, og ikke gjennom diffuse følelser. Gud(ene) blir vel med det Aristoteles form (fornuft) i motsetning til det laveste materie (kaos).

    Det kan virke mer alvorlig en Sveens (unnskyld uttrykket) uforståelige snakk, men det er vel her vi står i dag. Til sin fortvilelse kunne Descartes slå fast at han ikke trengte Gud for å tenke. Det samme kan vi si. Ikke med samme fortvilelse, men med en opplevelse av at det er noe uforløst over tenkningen som utfylt med å forstå dagliglivets problemer.

    For hva er kultur? Hva er individ og sjeleliv? Hvorfor snakker vi norsk når det er så mye mer praktisk å gå over til engelsk? Hva er geniets galskap, idet den geniale sier ting som ikke kan begrunnes i fortidens logikk, og som overlever universitetenes krav om klare definasjoner og forståelige argumenter?

    Ja, man ser også hvordan Derridas ikke-ord ‘dekonstruksjon’, blir trykket til de vises bryst. Man vil ha noe som skiller seg ut fra dagliglivets tenkning, selv blant de vise.

    Som Gelius foretrekker jeg Kristus (menneskesønnen, humanisten) fremfor Jahve – guden man kan frykte, men som det er groteskt å dyrke. Utdøende teokratier som islam eller katolisismen har samme gyldighet som fortidens fascisme, men hvem har evnen til å heve tenkningen fra tradisjonen og opp til åndens sfære, hvor det uforklarte kan beskrives?

  • arildnordby

    Om kirken er ugudelig eller udugelig går vel ut på det samme?

  • likeverd.myopenid.com

    Godt sagt: @Zylark; ” “rødgrønn” Jesus som oppfyller valgløftene i velferdsstaten og forteller gripende historier om Den gode palestiner og annet flott og gråtkvalt krimskrams, mens vi som sitter nede i benkeradene refses for ønsker om oljeboring i Lofoten og begrensning av asylsøkere, uten å få anledning til replikkordskifte etter prekenen.”

    Denne var fin…

    Rødgrønn Jesus

    Det er facinerende å se hvor mye tro det er i samfunnet. Marxistene har sin egen religion i humanismen hvor de ti bud er erstattet med fritt tolkede menneskerettigheter.

    Marxistenes Guder må da være avdøde amerikanske presidenter.

    Når Biskop Jørgensen kommer med vederstyggelige anklager mot nordmenn for det som kjennetegnes som historiens største forbrytelser vitner det hevrfall om at han ikke kjenner til de ti bud, du skal ikke lyve og en forvridd variant av den som ikke har syndet kan kaste den første stein.

  • Øystein Hansen

    Karin Sveen har noen svært viktige betraktninger i Dag og Tid. Takk til Hans for at han poster det her.

    Bollic og Skolopender følger opp, – i en grad som gjør at jeg nesten ikke vet hva jeg skal tillegge.

    Det som jeg synes er ekstra trist og alvorlig, er hvordan kirken forfaller innenfra. Forestilingen har dessverre vært at man bør gjøre kirken mer attraktiv, slik at flest mulig kan komme. Den tankegangen er grundig og absolutt forfeilet.

    Det ser vi da også etter hvert. Man trekker inn allslags musikk i kirken, man begynte med kirkekaffe, nå er det kirkefrokost, og til påske rigger man til med maling av egg som man skal koke og spise etterpå. I Fredrikstad har man sjørøvergudstjeneste. Av og til overnatter man, i soveposer i kirken. Biskopen likeså. Alt er så spennende og så viktig for å få folk til å gå i kirken. Ordet var blitt kjedelig, og det visuelle var nå så viktig for å få “formidlet budskapet”. Imens har imidlertid budskapets innhold forvitret. Dansen og teateret kom inn. Holdt presten på i ti minutter var det nok.
    Så må man fornye språket, sa man. Jeg husker for en del år siden hvordan de snakket om at det var så viktig å bytte ut ordet lam med sau, for å få et mer folkelig språk. Nå har man endelig skjønt at de to ordene slett ikke gir de samme assosiasjoner…

    Nå skal man visstnok gå løs på enda en helt sentral del av kristendommen, nemlig syndsbekjennelsen. Prestens rolle, og dermed Ordet, skal reduseres ytterligere, (for det vil man ikke høre), og salmenes innhold reduseres og alminneliggjøres enda mer, jfr. no livnar det i lundar og kua mi, jeg takker deg.

    Hvorfor må man dra Sabeltann inn i kirken, – kan man ikke gå på kino eller sirkus, eller i Oslo Konserthus for å dyrke disse aktiviteter? Det er som om man tror kirkens suksess måles i antall besøkende eller i antall solgte billetter. Selvsagt er det ikke slik. Hvis kirken og dens budskap verdsliggjøres og utvannes, hvor skal så et søkende menneske finne ro?

    De mest klåfingrede og reformivrige burde fått seg en “tankeställare” når det fremdeles etter alle disse reformer, skrikes at for å komme ungdommen i møte er det helt nødvendig med omfattende reformer i kirken. Misnøyen med såkalt kristen fundamentalisme, som vel strengt tatt ikke er noe annet enn å tro på Bibelen, har aldri vært så stor som nå, i en tid hvor den ene etter den andre av de sentrale sannheter er relativisert eller forlatt. Det er rart, men egentlig ikke så rart likevel. For troen, ånden er borte. Kirken har i dag nesten ikke noe å tilby lenger.

    I dag har vi fått en demokratisk kirke, der ateister fritt kan velges inn for å ta del i kirkens styre og stell. Den sosialdemokratiske kirken har lansert et nytt evangelium, en sukkersøt humanisme med fred på jord og alle er like. Gelius håper i tillegg at Vålerenga vinner, Tor B. Jørgensen vil ikke ha oljeboring, men masse innvandrere. Soria Moria er her, bare vi får ordnet opp med klimaet.

    Å trøste og bære oss for en forvirring.

  • Zylark

    Øystein Hansen da, er du en smule paranoid?

    “I dag har vi fått en demokratisk kirke, der ateister fritt kan velges inn for å ta del i kirkens styre og stell.”

    Jeg kan ikke helt se for meg at ikke-troere søker seg til lekmannsstillinger i statskirken. Du kan tro det eller ikke, men vi som liker virkelighet over eventyr, har ingen ambisjoner om å infiltrere de overtroiskes lekegrind. Vi har det veldig fint på utsiden, hvor vi kan harselere og kritisere til vår hjertens lyst.

    Jeg vil heller tro at det er endel prester og biskoper som har mistet sin tro, men ikke har yrkesmessige alternativ, som vanner ned hva kristendommen angivelig skal stå for og representere. Men de kan selvfølgelig ikke si at de har mistet sin tro. Hva skal de gjøre da? Gå inn i reklamebransjen?

    Heller holde stø kurs, og jobbe for karriere. Som ikke helt tilfedigvis betyr å holde seg innenfor de rammer den sekulære staten gir. Så får heller statskirkens dogmer og doktriner være en smule fleksible, ikke så viktig såfremt man ikke som individuell prest eller biskop gjør noe så karrieremessig tåpelig som å si statsmakten imot.

    Det er ikke de “skumle ateistene” som river ned kirken. Det er prestene og biskopene selv.

    Og må jeg si, de gjør en fortreffelig jobb :)