Det er en stund siden man kunne ta Akersgatens utflyttede tante på alvor, men selv i forhold til den senere tidens etterrettelighetsnivå har de i dag 31. oktober sunket usedvanlig dypt. En person ved navn Per Kristian Aale har nemlig skrevet en ingress med følgende innhold:
Fascistdiktatoren Mussolinis svartskjorter skapte frykt i den italienske befolkningen i mellomkrigstiden. Nå har brunskjorter begynt å patruljere gatene – med Berlusconis velsignelse.
Om man ikke vet bedre, kan det se tilforlatelig ut. Det er riktig at det finnes brunskjorter som patruljerer gatene, og det er riktig at Italia i sommer legaliserte borgervern. Så hva er galt med ingressen? Usannheten er at Berlusconi velsigner brunskjortene. Faktum er nemlig at hele det politiske spekteret man uten å bli altfor pinlig berørt av å spise middag sammen med, i klare ordelag fordømmer brunskjortene. Se f.eks. hva hans partifelle og ordfører i Roma, Gianni Alemanno, den 18. september hadde å si til dannelsen av borgerverngrupper med utspring i høyreekstreme bevegelser der til bys (gjengitt i media f.eks. her, her og her):
Jeg ber prefekten og politisjefen om å gripe inn umiddelbart for å unngå at byen vår blir skjemmet av de høyreekstreme borgerverngruppenes skammelige klovneri. Det finnes en presis lovforskrift regulært utstedt av innenriksdepartementet som forbyr politisk utnyttelse av den legale anerkjennelsen av frivillige grupper til ivaretagelse av den offenlige sikkerhet […]
Det er kanskje på sin plass med litt historisk bakgrunn. Grupper av frivillige personer som har gått gatelangs i den hensikt å forebygge kriminalitet, er et fenomen som har eksistert i ca. femten år i Italia, og de omfatter hummer og kanari. Man har f.eks. de såkalte City Angels, som er tilstede i omlag tjue byer, en natteravnlignende bevegelse av uniformerte medlemmer som har som et av sine mål å virke kriminalitetsforebyggende med sitt nærvær (de driver veldedighetsarbeid også). Andre lignende grupper finnes også, eksempelvis grupper av pensjonerte politifolk som patruljerer byer uten uniform, likeledes grupper av bekymrede foreldre som går i sentrum av byene for å se at ungdomslivet går noenlunde rolig for seg. Og ja, det har lenge eksistert grupper med sitt opphav i politiske grupper, det være seg til venstre eller til høyre, foruten rene voldsgjenger av snauskaller som er på jakt etter noen å banke opp (som ikke engang forsøker å oppnå den stuerenheten legal anerkjennelse i teorien kunne ha gitt dem).
Nå er det ikke forbudt å spasere gruppevis langs gatene i Italia, og eksempelvis City Angels’ virksomhet har aldri vært ulovlig. Likeledes er det uavhengig av nyere lovgivning forbudt å rotte seg sammen for å banke opp innvandrere eller homoseksuelle. Hensikten med lovdekretet utstedt av Italias regjering den 8. august som en del av den såkalte sikkerhetspakken, var å gi en legal anerkjennelse av borgerverngrupper som følger bestemte spilleregler, hvilket blant annet innebærer at de ikke skal være bevæpnet, at de ikke skal gjøre politioppgaver, og at de ikke skal være en marsjerende ving av en eller annen politisk bevegelse. Det de kan gjøre er stort sett å patruljere, foruten å varsle ordensmakten ved behov.
Borgervern i Italia er lovdekretet og medieomtalen til tross uansett et nokså marginalt fenomen. Rekrutteringen er mildest talt beskjeden, og deres nærvær er som oftest harmløst. De er av og til verdsatt og av og til mislikt, men møtes som oftest med et skuldertrekk. En tenåringspike jeg snakket med på en nattlig spasertur for ikke lenge siden, mente at byens patruljerende borgerverngruppe av bekymrede foreldre ikke gjorde noe fra eller til, og at de neppe hadde teft eller streetsmartness nok til å ane hvor det kunne oppstå bråk eller forbrytelser.
Det er således uredelig å fremstille det som om gatene er fulle av aggressive, marsjerende fascister, og at Berlusconi velsigner borgerverngrupper som opptrer i strid med dekretet utstedt av hans egen regjering, og som hans partifelle på Romas ordførertaburett i likhet med nesten alle andre fordømmer i klare ordelag. Da gruppen som omtales i Aftenkampen skulle paradere fra Piazza del Popolo og opp langs Via Nazionale kom det seks personer.
Overraskende er korrespondentens makkverk dog ikke. Et lite flatterende kjennetegn ved norsk presse er dens tendens til liturgisk forutsigbarhet. Man griper fatt i en bestemt fortelling om hvordan verden ser ut, og benytter enhver anledning til å vedlikeholde den. En kjent og kjær fortelling har i de siste årene vært at fascismen er i ferd med å nå gamle høyder i Italia, og Berlusconi er naturligvis ansvarlig.
Det skal sies at det ikke er vanskelig å finne venstrepersoner i Italia som mener at de lever i et diktatur og at Berlusconi er en fascist. Formannen for partiet Verdienes Italia, Antonio di Pietro, gir ofte uttrykk for denne oppfatningen, hvilket pinlig berørte venstrefolk av det mer edruelige slaget fra tid til annen ser seg nødsaget til å benekte, uten at det affiserer korrespondenter som har reist hjemmefra med en bestemt idé til en artikkel, og benytter sitt opphold til å finne personer som bekrefter den. Hva borgervern angår, finnes det venstrekrefter som støtter dem også. Ordføreren i venstrebastionen Bologna, tidligere leder for CGIL (tilsvarer omtrent LO) Sergio Cofferati, anerkjente f.eks. borgerverngrupper lokalt lenge før det ble gjort på regjeringsnivå.
Desinformasjonen og støyen omkring emnet er egentlig trist, for det har å gjøre med et tungt og alvorlig tema. Det forekommer nemlig fremmedfiendtlighet og politisk motivert vold begått av gjenger, og begge deler ser ut til å ha økt de siste årene, dog ikke dramatisk. Den økonomiske krisen tatt i betraktning kunne man sågar ha forventet en verre utvikling. Men det er uhyre grovt å insinuere at regjeringen nærmest applauderer nattsidene i sin egen befolkning, når realiteten er at politiet følger uhyre godt med på miljøene med voldspotensiale, og ved en rekke anledninger har forhindret voldsepisoder fra å utvikle seg til massakrer. For noen måneder siden var det f.eks. en gjeng snauskaller i utkanten av Roma som bevæpnet med kniver og balltrær tok seg inn i en bar frekventert av albanere, for å hevne en alvorlig forbrytelse begått av en helt annen albaner noen dager i forveien. Etter mindre enn fem minutter var det hemmelige politiet på pletten og forhindret et blodbad.
Det høyreekstreme partiet MSI, som den av Aftenkampen omtalte borgerverngruppen tilhører, er forøvrig nokså lite. De kom med sine 2,1% ikke over sperregrensen ved forrige valg, har ingen alliansepartnere, og for tiden ingen representanter i hverken det nasjonale eller det europeiske parlamentet. Tidligere partileder Pino Rauti fikk 1,1% av stemmene da han for ni år siden stilte til ordførervalg i Venezia. Hvor mange ordførere de har i øyeblikket vet jeg ikke, men for noen år siden hadde de to, den ene i en liten fjellbygd med 750 innbyggere.
Ikke desto mindre er det Mussolini og svartskjortene som benyttes som historisk bakteppe i Aftenkampens artikkel. Gad vite hvor mange som fortsatt lar seg lure.