Æsj, vi har visst fått det som vi ville!

Nina Hjerpset-Østlie

Dagsavisens Anders Heger uttrykker misnøye med posisjonen de debatterende rundt Harald Eias programserie “Hjernevask” inntar, og føler seg kallet til å påpeke at retorikken som benyttes er aldeles absurd:

Det er et mønster i dette: Den som vil vinne en diskusjon i våre dager må klare å framstå som den svakeste part. Når Harald Eia (som alle kan se at selv er en mann som besitter betydelig makt, om enn ikke i ordets snevreste betydning) bruker et ord som «diktatorer» om norske samfunnsforskere (!) er det ingen som sier at det er absurd retorikk, for vi er vennet til denslags ordbruk gjennom lengre tid.

Senest i går kunne vi lese om diktaturet igjen, denne gang i Klassekampen, og diktatorene var nå norske kunstkritikere. En yrkesbetegnelse som egentlig er laget for Alexander Lukasjenko og Kim Il Sung, er altså noe man kan klebe til en hvilken som helst motstander. Underdogen har nemlig alltid rett. Derfor må toppen av den norske akademiske pyramiden presisere at de er svake, i sammenligning med en mann som har snakket om skrukken og rifla poteter i beste sendetid. De intervjuede er folk med tung prestisje, internasjonal kompetanse og betydelige vitenskapelige meritter å vise til. Men i kampen om sannheten er svakhet et bedre kort enn styrke.

Det går som en tråd gjennom all samfunnsdebatt, men ganske særlig har man sett det rundt de nye høyrestandpunktenes framvekst.

Jasså? Riktignok er jeg ikke utpreget begeistret for den temmelig hysteriske retorikken man finner i dagens samfunnsdebatt selv, men er det tillatt å spørre hvilken planet man har oppholdt seg på hvis man virkelig får seg til å mene at nåtidens tilnærmet nevrotiske tilbøyelighet til å dele ut ufjelge merkater skyldes de angivelige “høyrestandpunktenes fremvekst”?

Rekk opp hånda alle som (dessverre) nærmer seg 40 år og ikke i minst 23 av dem har opplevd følgende siviliserte og ikke-absurde passiar med en eller flere fra den sobre delen av befolkningen som representerer såkalte venstrestandpunkter: – Jeg synes kanskje at farten og omfanget på innvandringen er en smule drøy… – Hjelp! Hitler er blant oss igjen! – Sant og si har jeg ikke mye til overs for islam… – Skrik! Vi velter oss norsk rasisme høyt og lavt og over alt! – Jeg er litt bekymret for hvorvidt omfattende ikke-vestlig innvandring er så godt for morgendagens Norge? – Å gud, Holocaust nærmer seg og 30-årene er her alt!

Hva tror Dagsavisen og Anders Heger at det kommer av at de som i alle fall offentlig søker å fremstå som tolerante, humanistiske venstreside-mennesker stadig er travelt opptatt med å finne på nye ord og begreper for å kaste på intolerante høyreside-mennesker? Ord og begreper som for eksempel nyrasisme, islamofobi, muslimofobi og ubevisst rasisme, for ikke å nevne det nyeste tilskuddet fra Venstres Olaf Thommesen: Razisme*. Jøye meg, bare ved å bytte èn eneste bokstav slår Thommesen på ordentlig snedig vis hele to fluer i en smekk. Her gjenstår det nok bare å gratulere herr Thommesen med en listig utpønsket og godt kamuflert språkendring.

Er det i det hele tatt sannsynlig at dagens venstreside ville hatt et fullt så åpenlyst behov for all denne språklige oppfinnsomheten dersom de gamle, velkjente ordene fortsatt gjorde nytten – eksempelvis fordi man ikke hadde brukt dem opp i løpet de siste 20 årenes hyperaktive beskyldningsvirksomhet? Utrolig nok: Det er faktisk svært begrenset hvor flau du blir av å bli hengt ut som Michelet-brun og nazist når Michelet-brun og nazist i dag = SV`s Stein Ørnhøi og eventuell motvilje mot Schengen-avtalen. Ikke en gang den høflige, ytterst nøyregnende moren min blir pinlig berørt av den intetsigende etiketten rasistnazistfolkemorderinspe på eget avkom, og det enda hun ikke kan fordra SV og Stein Ørnhøi.

Selv greide forresten hverken Heger eller kollega Hege Ulstein å offentlig diskutere hvorvidt andre nasjoners flagg burde tillates på Norges nasjonaldag i rødt, hvitt og blått uten å instinktivt gripe til skjellsord de trodde, alternativt håpet, at ville fungere til fordel for deres standpunkt. Hva behager – motforestillinger? Nei ærlig talt, nå er fedrelandet blitt rasistisk du! Og da det buttet i mot fra uventet hold klarte Ulstein heller ikke å holde seg for god til å sverte lederen av det årets 17. mai-komitè, Aamir Sheikh, personlig ved å tillegge ham lite flatterende motiver fordi den lumpne innvandrermannen tillot seg å være uenig med de selvproklamert Flagg-tolerante i Møllergata 39.

Sånn ellers er det antagelig for et slags kompliment å regne at norsk venstreside utviser slik en lyserosa tro på det borgerlige Norges veloppdragenhet – og hjertelig tusen takk for det – for hvis ikke hadde man vel neppe forventet at atale høyreside-mennesker skulle beholde en moderat språkbruk til evig tid i en samfunnsdebatt der selvsamme venstreside i over to tiår har veltet seg i en obscøn retorikk som per i dag ser ut til å ha gått fullstendig over stag?

For ordens skyld: Det er på ingen måte min mening å insinuere at to gale gjør en rett, selv ikke når det gjelder høyresidens høystemte språkbruk som svar på venstresidens ditto. Som sagt vet jeg heller ikke hvor Heger har oppholdt seg de siste 20 årene, men på mine kanter er det altså ganske vanlig å få svar på tiltale når man verbalt forløper seg mot sin neste og ikke sjelden fører akkurat denne praksisen til en forbløffende oppdagelse – gjerne mens man fremdeles er i purung alder: Man liker simpelthen ikke å bli snakket til på den samme måten man kort før så seg i sin rett til å snakke til sin neste på. Og når man i et par minutter har kjent litt på den ikke direkte trivelige følelsen; da er det veldig vanlig å erkjenne at man selv har gått for langt, for deretter å be ens neste om unnskyldning. Det siste er for øvrig et godt, gammelt ord som fortsatt fungerer helt etter hensikten, så i dette tilfellet det ikke engang nødvendig å bli kreativ i håp om å finne på noe splitter nytt. En forholdsvis enkel og grei – om enn håpløst utrendy – mellommenneskelig affære, med andre ord.

Nå er det selvfølgelig ikke alle som finner det like lett å be om unnskyldning selv om de innerst inne vet at de burde, men til og med sertifiserte ikke-unnskyldere kommer gjerne i den utgaven som blir levert med ekstra-utstyr. Ekstra-utstyret består hovedsakelig av det som i dagligtale kalles “tankevirksomhet”. Sistnevnte setter blant annet ikke-unnskylderen i stand til å resonnere seg frem til at hvis det er sånn at han eller hun ikke selv likte å bli kalt premietulling, så følges det som regel av et ektefølt ønske om å slippe å bli kalt noe slikt igjen. Av ren egeninteresse er det derfor innmari mange som ditto raskt innser at den mest lettvinte måten å oppnå dette på – ja, det er å begrense sin egen språkbruk neste gang man blir varm i hodet under en debatt.

Så et velment, ikke-statstøttet råd kan være følgende: Dersom det forholder seg slik at Heger personlig ikke liker standarden han og hans kollegaer i øvrige norske medier etter beste evne har satt for samfunnsdebatten, da kan det være fordelaktig å først ta et kjapt, selvkritisk blikk i speilet før man eventuelt retter pekefingeren mot alle andre.

Forbedringer starter først og fremst med en selv, har jeg hørt – og mye tyder på at de som er på Hegers alder er blitt alt for gamle til å lære seg folkeskikk etter oppdragelsesmetoder som er basert på Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør-prinsippet. Bare 6-åringer kan forventes å gå på den denslags, og til tross for at det av og til kan virke sånn, så tror ikke en gang jeg at Dagsavisen blir skrevet for denne aldersgruppen. Alle de – både til høyre og venstre – som ikke er 6-åringer kan i stedet velge å gå foran med et godt eksempel, blant annet ved å fremover unngå merkater som Folkemord-aspirant når man for å beskrive en meningsmotstander egentlig bare trenger mer jordnære skjellsord som for eksempel Fjompenisse, Idiot og Dåsemikkel. Heller ikke dette er noen spesielt god forutsetning for en opplysende meningsutveksling, men i det minste slipper vi kanskje å ende opp med at Pol Pot blir et synonym for Dust og Holocaust blir synonymt med Au, naboen kjørte over foten min! fra og med neste uke.

På den annen side blir det naturligvis kjempespennende å se hva som etter julen 2009 blir utropt som antatt verre – om overhodet mulig – og mer spenstige arvtagere til dagens i overkant rutinepregede Hitler, Stalin og Folkemorder. Noen forslag?

* Jeg gjør oppmerksom på at Olaf Thommesens nyslåtte ord “razisme” – som var å finne på to steder i hans leserbrev Still krav til majoriteten! i Dagsavisen – ble fjernet fra den aktuelle artikkelen en gang etter 20-tiden den 7. oktober og nå er erstattet med den korrekte stavemåten rasisme.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.