-Antisionister, ikke Israel-hatere

Hans Rustad

05.10.2009 kl. 10.16

Cecilie Hellestveit reagerer på kritikken av Midtøsten-forelesningene på NTNU, som hun selv innledet. At det skulle være et stjernelag av Israe-hatere finner hun langt over streken.

- Det er for drøyt. Et par av dem har kommet med bøker tidligere som har rokket ved historien om tilblivelsen av staten Israel, men det er bare tull at de er Israel-hatere, sier Hellestveit, som allikevel mener flere av foredragsholderne er tydelige på sin politiske holdninger.

- Flere av dem støtter ikke Israels ekspansjonspolitikk og derfor kan betegne som «antisionister», men det er noe helt annet enn Israel-hatere, sier forskeren.

For Dagbladet, i likhet med NRK, Dagavisen og Aftenposten, er Israel godt stoff. Redaksjonene merker at det utløser reaksjoner. Men det er også alt de gjør.

Hellestveit anvender uttrykket “antisionist”, som ble punktert for ganske mange år siden, uten at Dagblad-journalisten reagerer. Slik får de kritiserte mulighet til å ta igjen, uten å måtte redegjøre for mer kompliserte spørsmål.

Som for å helgardere sier Hellestveit i neste øyeblikk at utvalget forelesere kunne vært noe mer balansert. For igjen å nøytralisere denne kritikken med at de nok kommer til å holde seg til en faglig høy standard.

- Tull å kalle oss Israel-hatere

Skolopender

For å kunne forstå hva en “antisionist” er for noe, bør man kanskje først reflektere litt over hva “sionistene” har som historisk karakteriserende fellesarv.

At jødene opp gjennom de siste 130 år har brukt forskjellige politiske forklaringer og begrunnelser for sine ønsker om å bygge sin egen stat i deres historiske hjemland (hvor tusener av dem bodde uten å være sionister), gir få realpolitiske holdepunkter for hva som kjernen og drivkraften i sionismen.

Det de alle har hatt til felles er imidlertid den heslige forfølgelsen som for ikke lenge siden truet med fullstendig å utslette dem som folk. En sionist kan derfor mest eksakt defineres som en jøde som har flyktet til Palestina eller Israel for å unngå å bli drept av en europeer eller araber.

En antisionist må derfor forstås som en person som vil motsette seg at jøden flykter til Palestina og berger livet. Om Cecilie Hellestveit foretrekker medlemsskap i denne gruppen fremfor blant Israel-haterne, må det stå henne fritt. Verken hun eller NTNU avtvinger mer respekt for det valget.
leif.ragnar.dille.myopenid.com

Israels ekspansjonspolitikk

Jeg ler litt når jeg ser dette slagordet brukt. Grunnen er at Israel pr i dag har “ekspandert” på størrelsen med de minste norske fylker. Gaza er mindre enn Oslo og Judea/Samaria på størrelsen med Akershus. Israel er sannelig en mislykket ekspansjonsmakt i så måte. Dessuten nevnes ikke med ett ord hvordan disse områdene kom under israelsk kontroll.

I mange tilfeller serveres vi så løgner om hvordan Israelske ledere drømmer om et stor-Israel fra Irak til middelhavet. Men ingen nevner at dette var drømmer fra en minoritet innenfor sionistorganisasjonen.
SpacemanSpiff

Leif Ragnar Dille,

Det kan være verdt å føye på at Gaza ikke er under Israelsk okkupasjon lengre og på vestbredden er det bare deler som er under israelsk kontroll. Om dette var “ekspansjonspolitikk” hadde de vel neppe forlatt de områdene de nettopp hadde inntatt og de 8000 jødene som måtte forlate sine hjem på vestbredden hadde vel neppe blitt tvunget til å gjøre nettopp dette hvis israel ville fortsette å okkupere dette området.

På et tidspunkt i historien burde man sette en strek og si at sånn er grensene og ferdig med det. Det aktuelle området som nå utgjør Israel og “Palestina” har jo skiftet eiere utallige ganger opp gjennom historien, så hvorfor skal det plutselig være så absolutt med de berømmelige ’67-grensene?
Erik Gifford

I 1967 hadde ikke Israel noen grenser bortsett fra den mot middelhavet. I 1949 var det ingen arabiske nasjoner som anerkjente Israel så dermed kunne de heller ikke anerkjenne noen grense mot et land de ikke anerkjente og som de ønsket å nedkjempe og eliminere. Så Israel hadde derfor bare våpenhvile linjer mot de arabiske nasjonene. Israels første grense kom først på slutten av 80-tallet da det ble ingått en fredsavtale mellom Israel og Egypt med en anerkjent grense mellom de to land. Dette førte til at Israel trakk seg ut av Sinai som de erobret under krigen i 1967.
uglen.myopenid.com

Wikipedia’s artikkel om Sionisme siterer en resolusjon vedtatt av en internasjonal kvinnekonferanse i 1975:

International co-operation and peace require the achievement of national liberation and independence, the elimination of colonialism and neo-colonialism, foreign occupation, zionism, apartheid and racial discrimination in all its forms, as well as the recognition of the dignity of peoples and their right to self-determination.

Er det flere enn meg som finner dette selvmotsigende? Sionismen er jo nettopp en bevegelse for at også jøder som har vært / er utsatt for “racial discrimination in all its forms” skal kunne oppleve “the dignity of peoples and their right to self-determination” i en egen nasjonalstat. Hvis denne resolusjonen skulle være allmenngyldig, må den også anerkjenne sionismen – jødenes rett til “national liberation and independence”.
Arntor

Siden jeg anser Document.no for å stå på vitenskapens side, kan det kanskje være interessant å sende en link til en artikkel som empirisk forklarer Ashenazijøders 15 poengs høyere gjennomsnittsintelligenskvotient enn standard europeisk nivå. Årsaken er bevisst seleksjon av en mutasjon som oppstod for ca 900 år siden, og effekten av dette har gitt enorme ringvirkninger i form av historiens gang, kultur, oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser. Så vennligst ikke bruk sekkebetegnelsen jøder, det kan empirisk ikke forsvares, og dropp stupide religiøse argumenter for da er dere dessverre blitt manipulert.
Her er linken:
http://homepage.mac.com/harpend/.Public/AshkenaziIQ.jbiosocsci.pdf
Skolopender

“… Så vennligst ikke bruk sekkebetegnelsen jøder, det kan empirisk ikke forsvares, og dropp stupide religiøse argumenter for da er dere dessverre blitt manipulert.”

Sekkebetegnelsen jøder er vel ikke en større manipulasjon enn sekkebetegnelsen Askhenazijøder, – eller for den saks skyld sekkebetegnelsen nordmenn.
Christian Skaug

Apropos den høye faglige standarden, så lurer jeg litt på hva Cecilie Hellestveit har å bidra med i så måte. Det viktigste kriteriet for vurdering av faglig standard ved universitetene, er vitenskapelig produksjon. Noe av ideen med universitetet er som kjent at lærerne selv er i forskningsfronten på de feltene hvor de underviser. Akkurat hvilke vitenskapelige arbeider som gjør CH til en seniorforsker som kan uttale seg med autoritet og som det er naturlig å la gjesteforelese ved et universitet, skulle jeg likt å vite, for det er sannelig ikke lett å spore opp mange slike.
hyn.myopenid.com

og derfor kan betegnes som «antisionister», men det er noe helt annet enn Israel-hatere, sier forskeren.

Nok en gang på tide å minne om Martin Luther Kings ord:

“Du erklærer min venn, at du ikke hater jøder, du er bare ‘antisionist.’ Og jeg sier, la sannheten runge fra de høye fjelltopper, la den gå som et ekko gjennom dalene over Guds grønne jord: Når folk kritiserer sionismen, mener de jødene – - dette er Guds egen sannhet.

Antisemittisme, hatet mot det jødiske folk, har vært og er en skamplett i menneskehetens sjel. Dette er vi helt enige i. Og nå også dette: Antisionisme er nedarvet antisemittisme, og vil alltid være det.”
Xebeche

Israel-Palestinakonflikten er en nærstudie i mer lokale (norske) forhold. For eksempel ideen om at Israel “ekspanderer”. Det er jo den arabiske siden som angriper hver gang linjene har flyttet seg.

De som mener dette omtaler Israel som “imperialistisk”. Men avstanden fra Israel til Roma eller Sovjetunionen er jo ganske stor, for å s i det mildt. Til gjengjeld mener disse menneskene – som Gilbert, Fosse, Gule formentlig – at også Norge er “imperialistisk”. Men de arabiske statene som har utløst tre store kriger mot Israel og vil etnisk rense området, de er altså i k k e imperialister.

Ord som “ekspansjon”, “imperialisme” etc. har ingenting med handlingene å gjøre. Selv om Israel trakk seg helt ut av Midtøsten og flyttet til Bouvét ville landet vært like “imperialistisk” og “skyldig”.

Faktisk ville det vært Israel sin skyld hvis det lyktes araberne å arrangere et nytt holocaust også. Dette er den virkelig dystre siden av den såkalte “antisionismen”. Den forteller at visse ideer har overvintret siden “forrige korsvei” og antatt nye, “stuerene” former.
Therion

@Skolopender

Her mistenker man at den skjulte agenda er de ofte gjentatte påstander om at Aschenazim ikke er “egentlige” jøder, men khazarer….
Øystein Hansen

En av deltagerne på dette seminaret, Cecilie Hellestveit, virker på meg ganske besynderlig til forsker å være.

I artikkelsamlingen/boka Islamistisk terrorisme, Abstrakt forlag ISBN 82-7935-179-5, skriver hun i “Jihad-doktriner og politisk vold” at i forbindelse med Yom Kippur-krigen utstedte rektor ved Al-Azhar- institusjonen i Egypt en fatwa som presiserte alle egypteres plikt til å kjempe mot “den invaderende fienden”. I en “forklarende” note presterer hun å hevde at “hvem som faktisk angrep av Egypt og Israel i 1973 er det uenighet om. Utgangspunktet for fatwaen var imidlertid at Israel var angriperen”!

Dette er et “glimrende” eksempel på denne snikende løgnifiseringen. Fakta vrenges og vris, og alt sammen røres til en tjukk relativ grøt der ens egne ideologisk fargede synspunkter og propaganda får like stor verdi som beskrivelse av virkeligheten som ethvert faktum. Slik var det også med Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og senere 338, der arabernes dels løgnaktige, dels ufullstendige tolkninger har blitt sannheter for generasjon etter generasjon i Vesten.

At det skulle være uenighet om hvem som i 1973 angrep først, er så nær løgn det er mulig å komme. Det er mer uenighet om at jorda er flat!
Yom Kippur er Israels største høytid – en tid for forsoning og tilgivelse. Soldatene var i synagogen, og til å forsvare Sinai hadde de 450 mann. Selv da en representant for fienden, Jordan, kom til Golda Meir og sa at nå blir det krig, nektet hun å tro det. Hun nektet å tro det, og de nektet å skyte først, jfr. hvilke signaler hun hadde fått av Kissinger.

Om man ser på hvordan Israel klarte seg i krigen, fra en nesten overrumpling og militært nederlag til en massiv nedsabling av alle fiendes styrker, slik at de sto bare få kilometer fra Damaskus, er det i seg selv en nyttig indikasjon på hvordan det hadde seg med den saken.

Slike elementære fakta skal selvsagt en seniorforsker vite, men i stedet trekker hun seg tilbake på sin høye hest, kanskje i et forkrøplet forsøk på å være objektiv (?) Resultatet er at alle som leser denne artikkelen virkelig tror at spørsmålet er omstridt.

Jeg henvendte meg i brev både til forfatteren og til forlaget om saken. Jeg har ennå – etter over 3 år, ikke fått noe svar.

To artikler på nettstedet Porten til Midtøsten om denne Hellestveit er forøvrig et interessant apropos. Her blir hun nærmest tvunget til stotrende å innrømme at Israel “holdes til høyere standarder enn andre land”. Dessuten innrømmer hun at Israel i Gaza fulgte krigens regler “godt over gjennomsnittlig”.

Denne forskeren forstår jeg meg ikke helt på. Kan det være håp for henne? Av og til virker det som hun har forstått noe, dvs. fått et blikk av virkeligheten. Men likevel sitter de gjensittende skylappene svært hardt. Er det raddissenes akademiske tvangstrøye som tvinger henne til å bli værende i skapet? Eller tar jeg helt feil?
Xebeche

@ Øystein Hansen

“Er det raddissenes akademiske tvangstrøye som tvinger henne til å bli værende i skapet?”

Jeg tror misforståelsen skyldes at man sammenblander roller. Det er jo ikke noe “vitenskapelig” standpunkt å mene at Israel angrep når det var Israel som ble angrepet. Det er tvert imot en ideologisk sannhet, uten modifikasjoner.

Ideologi og vitenskap har ingenting med hverandre å gjøre. Ideologien bruker vitenskapens kledebon for å fremstå som noe annet enn ideologi. De vitenskaps-ideologiske og de religiøst-ideologiske – f.eks. Hellestveit og den arabiske siden av palestinakonflikten – har på overflaten felles ideologisk prosjekt: Nei til det åpne samfunn, ja til det lukkede og autoritære.

Men det kan jo umulig være riktig. Hvorfor skulle noen som vokser opp i åpne samfunn arbeide for å promotere det autoritære? De som deler verden opp i Vestlig versus ikke-vestlig mener jo at Vesten er årsaken til alt som er galt i verden. Alt det ikke-vesten gjør flytter de over på Vesten. Slik at når Egypt angriper Israel, da er det Israel som angriper Egypt. Når Uganda kjøper jetfly for nødhjelpen, da er det Vesten som søler bort pengene Uganda har fått. Sultkatastrofer arrangert av folk som Mugabe eller Mao eller Stalin – det er alt sammen Vesten sin skyld. Men jeg tror ikke det egentlig skal forklares med genuin sympati, altså at folk som Hellestveit går inn for f.eks. Kalifat.

Jeg tror det handler mer om at man ved å dele verden opp i Vesten mot Ikke-Vesten fratar elendigheten sin intrinsiske, eller “essensielle”, menings- og håpløshet. Man bestemmer seg for en årsak man kan forholde seg til, i stede for en årsak man i k k e kan forholde seg til (den er for uoverskuelig). Ved å innbille seg at ansvaret ligger i Vesten, hos folk man kan snakke med eller i hvert fall til, kan man bevare en tro på forandring til det bedre. Når ansvaret ligger på de som rent faktisk har det, er alt håp ute. “Den som tar verden alvorlig i mer enn ett sekund er moden for innleggelse” sa Bjørneboe i sin tid. Den ideologiske vendingen, hvor alt som skjer er Vestens skyld, får det til å se ut som at noe “kan gjøres”. Det l i g n e r en farbar vei. Men dette behovet for beroligende tenkning har som all annen bruk av nervedempende midler visse omkostninger for samfunnet som helhet, ikke minst i forhold til oppfattelsen av oss i utlandet. “Antisionisme” som bedøvelse i en krisetid er sett før, kan man si.
Skolopender

Hansen:
“… Denne forskeren forstår jeg meg ikke helt på. Kan det være håp for henne? Av og til virker det som hun har forstått noe, dvs. fått et blikk av virkeligheten. Men likevel sitter de gjensittende skylappene svært hardt. Er det raddissenes akademiske tvangstrøye som tvinger henne til å bli værende i skapet? Eller tar jeg helt feil?”

Det er nok mest sannsynlig en slags tvangstrøye. Min erfaring fra mange år ved en “forskningsinstitusjon” er at det det finnes lite som er mer styrende for “forskernes” virkelighetsoppfatning og produksjon enn de lokale lønnsforhandlingene (tiden er inne for det nå), og de betydelig karrieremedbestemmende medarbeidersamtalene som også ofte avholdes på denne tiden. Her kan det gi opptil to lønnstrinn og opprykk dersom du klarer å presentere deg som så ullen og intetsigende at ledelsen ser en mulig fordel i å ha deg i nærheten, ikke minst i ledermøtene. Da kan du bli “seniorforsker” før du vet ordet av det.