TV-journalistene later som om det er politics as usual, men det er det ikke. Det er et politisk jordskjelv vi er vitne til: sentrumspartiene utraderes fra norsk politikk. Partilederne smiler stivt, men gråten kan ikke være særlig langt unna.
Enten de beholder regjeringsmakt eller faller ut av Stortinget slik Venstre kan komme til å gjøre: Det er katastrofe for Krf, Senterpartiet og Venstre.
Vi ser konturene av akkurat det topartisystemet som VG i en lengst forgangen leder mente velgerne fortjente. Partiene selv har ikke greid å formulere klare alternativer, men velgerne har signalisert hva de ønsker: to fløyer; Ap mot Frp. Høyre er den store jokeren. Er deres fremgang et blaff, hausset opp av mediene for å stanse Frps fremgang, eller skyldes det reelle ønsker fra velgerne om et korrektiv til Frp. Det siste kan tenkes, men da må Høyre orientere seg mot Frp, ikke sentrum. Velgerne har sagt et rungende nei til Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten.
De har også sagt et nei til SV og Rødt. SV har ikke tålt å sitte i regjering. Gapet mellom opposisjon og posisjon ble en for stor skuffelse. Denne skuffelsen har ikke Rødt greid å kapitalisere på. Dermed synker ytre venstre sammen. Det finnes nå bare Arbeiderpartiet, som snarere er et sentrumsparti enn et venstreparti.
Når skal disse rystelsene gå opp for de politiske journalistene? Det lå en spenning over dette valget, og opptellingen viser at det ikke var uten grunn. Velgerne viser en helt annen prioritering enn den stolleken de politiske journalistene har holdt på med i hele valgkampen. Deres mål var temmelig klart: å stanse Fremskrittspartiet. Det har de ikke lykkes med, og nå har de problemer med å ta inn over seg nederlagene for SV, Venstre, KrF og Senterpartiet. Det er også et nederlag for de selvsamme journalistene.
