Av KRISTIAN TAU
Denne høsten tilbyr NTNU “Israel-Palestina konflikten” – en forelesningsserie. En brosjyre innledes slik:
“NTNU har en rolle å spille i denne konflikten. Propagandamaskineriet hos de involverte partene har i alle år gått på høygir. “Fakta” har blitt slått i hjel av “fakta”. Det er vanskelig å skape en konsistent, velbegrunnet og sammenhengende forståelse av feltet. Media vil aldri være forumet for lange tanker og forskningsbaserte avveininger. Den grundige gjennomtenkningen er det universitetene som må ta ansvaret for. Dette er et bidrag fra NTNUs side.” Brosjyren går så videre til å stille spørsmålet: “Hvordan kan denne konflikten meningsfullt tolkes hvis en bygger på forskningsbasert kunnskap?”
Dette er betryggende ord fra et av landets mest prestisjefylte universiteter, spesielt når de er kvittert for av selveste rektor – Torbjørn Digernes. En kan lokkes til å tenke: Endelig! Her kommer det jammen et balansert bidrag til den mest elendige av de norske debattene – debatten om Israel! Men helt slik blir det dog ikke.
En rask gjennomgang av foreleserne forteller oss alt om hvilket perspektiv forelesningene vil fremme. Her blir det så menn meningsfull fortolkning, for ikke å snakke om forskningsbasert kunnskap, men utelukkende i favør av den ene siden – den palestinske.
Det Israelske perspektivet er fullstendig utelukket, og dette er neppe ved tilfeldighet.
Den første foreleseren er Cecilie Hellestveit. Hellestveit husker jeg best fra februar 2009, etter at Yusuf-al-Qaradawi ved det Europeisk Fatwa Rådet hadde gått ut med en omtale av Holocaust som en “himmelsk straff” og en bønn om at jødenes neste straff måtte komme fra “de rettroendes hånd”. Norske muslimer var like trege med å ta avstand fra utsagnet, som Hellestveit var rask til å komme Qaradawi til unnsetting.
I et innlegg i Morgenbladet (siste uke i februar) presterte hun å skrive at hvis en leste Qaradawi i riktig kontekst, så plasserte hans uttalelse ham egentlig ganske nærme JFK’s “Ich bin ein berliner”. Nå er det riktignok ingenting kriminelt med en slik ufarliggjøring av en lederskikkelses hatske trusler, men det er tydelig at her har vi en person som er villig til å gå langt i forsvar av Israels fiender. Skal en slik person forelese så må hun balanseres for med en foreleser som vil gå like langt i den andre retningen. Finnes det noen slike forelesere i NTNU sin forelesningsserie? Ilan Pappe er det i alle fall ikke.
Ilan Pappe er en Israelsk historiker som bor og jobber i England. Han foreleser på NTNU 20 november. Pappes syn på Palestina-Israel konflikten er mest kjent fra hans bok “The ethnic cleansing of Palestine”, hvor han hevder at fordrivelsen av Palestinerne under 1948 krigen var en planlagt og villet etnisk rensing fra jødenes side. Denne fortolkningen står i skarp kontrast til hva Pappes kollega Benny Morris mener: at naqbaen var den utilsiktede konsekvensen av arabernes angrepskrig mot Israel i 1948.
Tatt i betraktning at Morris er en av verdens ledende autoriteter på feltet ville det være nærliggende å tro at NTNU ville tillegge også hans syn noe vekt. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Deltagere på NTNU sin forelesningsserie vil utelukkende presenteres for Pappes syn, som fremstiller Israel som en forbryterstat som best kan møtes med boikott og økonomiske sanksjoner.
Neste foreleser etter Ilan Pappe er Hilde Henriksen Waage, den 2 desember. Waage er personen som i Dagbladet 30 mars i år påstod at det i lang tid hadde pågått “noe lignende en svertekampanje mot Norge” i Israel. Denne påstanden var i sin helhet basert på en enkelt artikkel om anti-semitisme i Norge i Jerusalem Post. Riktignok inneholdt denne artikkelen en mengde graverende feil, men så ble den også trukket så snart avisen var inneforstått med at dette var tilfelle. Dette er ikke riktig det samme som en svertekampanje. At en person kan komme med en slik fullstendig ubegrunnet påstand, for deretter å inviteres til å forelese om Israel på NTNU, borger ikke på noen måte for den “grundige gjennomtenkningen” som rektor Torbjørn Digernes lover.
Siste foreleser er Nils Butenschøn, som den 9 desember antagelig skal trekke de lange linjene fra forelesningsserien som helhet. Her er det verdt å huske på at Butenschøn er et medlem av SV som gikk til valg i Palkom i 1976 med visjonen om å vinne det politiske sentrum – “hele partier og organisasjoner” for Palestina. Han mener i dag akkurat det samme som han mente den gang: at den eneste riktige løsningen er en en-statsløsning, hvor jødene igjen skal leve som en minoritet blant en majoritet av mennesker som forakter dem.
Det er god grunn til å påstå at foreleserne ved NTNU sin forelesningsserie er Israel-fiendtlige. Det er noe mindre grunn til å påstå at NTNU gjør klokt i å arrangere en slik ensidig forelesningsserie i det hele tatt. Heldigvis har vi mulighet til å ytre oss om hva vi synes på “Rektors side” her: http://commonweb.ntnu.no/rektors-side/2009/09/forskningsbasert-om-israel-palestina-konflikten/#comments. Her har seks personer allerede skrevet inn om hva de synes. Hvis du gir ditt bidrag nå så blir det syv.