Det er valg i Norge. Det ble for mye fokus på de ulike regjeringskabalene og for lite på saker, sies det nå. Og hvem sørget for det? Hvem lagde show, hvem nektet å gå i dybden, enten det var miljø eller innvandring?
Politikerne møter seg selv i døra
Vi er vant til søvdyssende debatter. Politikerne er nå så drevne at de har ferdigtygde svar på nesten alt. Hvis de blir brakt ut av fatning, føler de det som regelbrudd, journalistene bryter spillets regler.
Med de store endringene samfunnet gjennomgår sier det seg selv at det finnes grunnlag for kritiske spørsmål, saker hvor politikerne møter seg selv i døra. Det er journalistenes fordømte plikt å konfrontere politikerne med dette. I stedet reduserer de spørsmålene til “saker”. Journalistene nekter å tenke selv. De har et incestuøst forhold til politikerne.
Lyden var av på TV-en da Terje Svabø intervjuet Thorvald Stoltenberg i går: Mimikken sa det meste. Svabø sto og nikket og smilte til det Stoltenberg sa. Dette er noe mer enn å være mikrofonstativ; det er en identifisering med politikerne, de utgjør samme klasse, har samme interesse. Begge vet; noe seerne ikke vet, hvordan det egentlig henger sammen. Denne kunnskapen er esoterisk, dvs. eksklusiv, man oppnår den bare ved å bli opptatt som i et brorskap. Svabø er der, og Stoltenberg er stormester.
På overflaten
Det de ikke forstår er at dette brorskapet er på kollisjonskurs med folket. De har ulike interesser, og fasaden begynner å sprekke. Årets valgkamp lot seg bare redde ved å snakke om “noe helt annet”.
Oddvar Stenstrøm låner stemme til grasrota. Under partilederdebatten ville han vite hvordan det er mulig at politikerne kan la 30.000 asylsøkere forsvinne fra mottakene og leve illegalt i Norge uten at noen vet hvem de er og hvor de er.
- Kan du ikke prøve en litt annen innfallsvinkel for en gangs skyld, forsøkte SVs partileder Kristin Halvorsen seg.
- Men dette er Statistisk Sentralbyrås tall, repliserte Stenstrøm.
- Kan du ikke gi deg med dette skrekkbildet, svarte Halvorsen.
Det stanset der. Ingen av de andre politikerne ønsket å forfølge problemstillingen. Av en enkel grunn: De har ikke noe svar.
Debatten beveger seg på overflaten. Alle forsøk på å bore dypere avvises. Derimot humres det, og Lars Sponheim (V) får kompliment og poeng når han lar alle hemninger fare og hevder at det ikke finnes prinsipper igjen i asyldebatten, at vi er i ferd med å kaste humanismen over bord. Sponheim var helt for at asylsøkere kan arbeide fra dag én. Hva skal de bestille? Jo, de kan vaske gulv og måke snø. Det er presisjonsnivået.
Det kom en Civita-måling rett før valget. Den sa at det ikke er særlig forskjell på regjeringene. Enten det er en mindretallsregjering fra Ap, Bondevik I eller II eller en rød-grønn flertallsregjering: forskjellene er marginale. Det uttrykkes ved at forandringene på statsbudsjettet utgjør mindre enn 1 prosent. Aps Helga Pedersen protesterte selvsagt heftig. Et slikt perspektiv ville tvinge frem helt andre problemstillinger.
Flertall og ansvar
Den rødgrønne regjeringen har hatt flertall til å kunne legge om kursen. Men fortsatt er satsingen på samferdsel under enhver kritikk. Tidligere NSB-sjef Osmund Ueland hengte regjeringen ut til spott og spe:
Han forteller at i sin tid som NSB-sjef kjøpte statsbanene nye tog for 5-6 milliarder kroner. Dette er tog som kan kjøre 200 kilometer i timen.
- Samtidig bestemte Stortinget at det skulle bygges doble spor til Halden, Skien og Lillehammer. Det er 12 år siden, og nesten ingenting har skjedd. Det er helt vanvittig å bruke så lang tid. Med politisk vilje kunne sporene vært ferdig utbygd på 10 år, sier Ueland til NRK.
Nå vil ikke dobbeltspor på hele Østfoldbanen stå ferdig før i 2040, over 40 år etter at vedtaket ble fattet.
- Det er kun vilje det står på, og har stått på i mange år og under skiftende regjeringer. Jeg synes det er tragisk at de kan legge fram slike planer. Det forteller meg at samferdsel ikke er viktig i Norge, sier Ueland.
Men det er verre enn som så: 1. oktober - betimelig timet til etter valget - åpner den første strekning av nye E6 fra Jessheim til Kolomoen. I utgangspunktet skulle strekningen finansieres 50-50 mellom staten og bompenger. Men kalkylen sprakk. Likevel nektet staten å betale mer. Resultatet ble at bilistene må betale 70-30. Dermed fyker bomutgiftene i været: En sykepleier som må kjøre Jessheim - Minnesund for å komme på jobb på Feiringklinikken, må betale over 1.800 kroner måneden i avgifter.
Resultatet blir at bilistene kjører gamle Trondheimsveien som slett ikke er dimensjonert for trafikkøkningen. Før helgen presterte Aps Sverre Myrli å si at de nok ikke hadde tenkt på konsekvensene for pendlerne.
Dette er Jens Stoltenbergs “spleiselag” i praksis: underprioritert kollektivtrafikk, og når veiene bygges ut skal bilistene betale dem også. Det er rent landeveisrøveri. Staten tar inn 44 milliarder kroner i bilavgifter.
Staten og Ap har i takt med rikdommen inntatt en holdning som sier at det er deres penger. Hoveddelen av rikdommen kommer fra olje, så skattebetalere er noe som kommer med på lasset. Man kunne egentlig greid seg uten, hva staten angår. Men skatter og avgifter er en måte å disiplinere folket på: Nå snakkes det på ramme alvor om å øke skattene for å kunne betale for de økte sosiale utgiftene; til trygder og store offentlige oppgaver. Det sies av en stat som eier 1 prosent av verdens aksjer.
Jeg vil tro at identifikasjonen med denne styrtrike staten er noe som har senket SV. Kristin Halvorsen argumenterer som den mest kyniske kapitalist, mens Siv Jensen ønsker å bruke pengene på folket. Men dette regnestykket måtte kompromitteres for enhver pris. Dagsrevyen regnet ut at oljeformuen ville vært borte i 2030, før man føyde til: “Da har vi ikke regnet med nye inntekter i perioden”. Slikt passerer i en offentlig betalt kanal.
NRK har med sin dekning levert en sterk søknad om avskaffelse av lisensen. Det samme gjelder avisene og pressestøtten.
Det er hylende morsomt at det er en Trygve Hegnar som påpeker at staten hamstrer aksjer i utlandet og skylder på at den ikke kan bruke penger, så skattebetalerne må betale.
Journalistene har i hele valgkampen latt Jens Stoltenberg dosere som en skolemester at nå har de brukt så mye penger at elevene værsågod får passe seg. Formyndertonen er umiskjennelig. Den har vært der siden Gerhardsens dager. Men den er mer anstrengt. Ap har ikke lenger folkets støtte.
Vi har en sikkerhetspolitikk som er høyst tvilsom. Vi har ikke lenger et forsvar som fortjener navnet. Vi har en innvandringspolitikk som går over alle støvleskafter. Alt tyder på at regjeringen ikke vet hva den gjør. Den styrer mot en utopi, men improviserer i virkeligheten hele tiden. Det finnes ikke noe kart over farvannet vi seiler inn i.
Regjeringens intellektuelle alibi, utenriksminister Jonas Gahr Støre, sier i et intervju med Natt & Dag at politikk handler om å velge: Fra vi står opp til vi legger oss er vi innom funksjoner og tjenester som handler om politiske valg; transport, søppel, energi, lov og orden, skole, arbeid, fritidsaktiviteter, alt handler om valg. Politikerne legger til rette for at den enkelte kan velge.
Det er riktig. Men politikk handler om noe mer. Det handler også om nasjonalisme, om tilhørighet, om tro på fellesskapet. Dette fellesskapet var der hele tiden, vi tok det for gitt. De enorme forandringene de senere år har vist oss at det er sårbart. Regjeringen og den politisk-kulturelle eliten ønsker å avnasjonalisere Norge. Denne erkjennelsen begynner langsomt å demre for folket. Den er ubehagelig. Vi er blitt konfliktskye, og liker ikke så alvorlige problemstillinger. Men det finnes ingen vei utenom. Folket står alene og må stole på egne krefter.
