Ap revner på oljeboring

Hvor går de reelle skillelinjene i politikken? Oljeboring i nord viser en helt annen konstellasjon enn det partiene og journalistene vanligvis opererer med. Det går verst utover Arbeiderpartiet som rommer både motstandere og tilhengere av oljeboring. En meningsmåling Synnovate har foretatt for Dagbladet, viser at Ap-velgerne krever at Jens Stoltenberg tar et standpunkt; ja eller nei til boring. Han kan ikke vente til etter valget.

40 prosent av Aps velgere er mot oljeboring utenfor Lofoten. 28 prosent er for, men spørsmålet betyr langt mer for de som er mot enn de som er for. Av de som er mot sier 19 prosent at oljeboring er utslagsgivende, men det gjelder bare 5 prosent av de som er for. Synnovate har regnet ut at det kan bety et stemmetap på 166.000 velgere for Ap.

Ledelsen må tone flagg.

Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen tolker resultatene litt annerledes.

-Jeg registrerer at det er svært ulikt syn på om vi bør åpne disse områdene. Det underbygger vår tilnærming i saken, sier hun.

- De fleste er negative, er du overrasket over det?

-Nei, det er ikke så stor forskjell mellom de som er for, mot og de som ikke har bestemt seg, sier Pedersen.

Pedersen later som om partiets vente- og se-standpunkt fremdeles holder. Men Ap må nå velge tydeligere mellom miljø og olje. De kan ikke late som om de kan få i pose og sekk.

Journalistene skriver om rot på borgerlig side, men spørsmålet er om SV kan overleve oljeboring i nord. Uttalelser fra Jens Stoltenberg om at StatoilHydro og Norge ikke er ansvarlig for klimagassutslippene fra oljesandprosjektet i Canada, er signaler om at Ap i realiteten ønsker å hente ut mest mulig av oljegevinsten, uansettt hvor det måtte være.

Spørsmålet om boring og oljeutvinning for enhver pris er et av de viktigste skillelinjene i norsk politikk. Ap ligger her etter en betydelig blokk av sine velgere.

Jens taper flest velgere på oljeboring i Lofoten

primusreparatoren.myopenid.com

Dagens Næringsliv hadde lørdag 21 mars en meget veldokumentert og grundig artikkel om Jens Stoltenbergs mangeårige arbeid for innføring av internasjonal kvotehandel (den lenkede artikkelen er bare én av mange). Stoltenbergs politikk er å få opp oljen, sette penger i fond, og kompensere CO2-utslipp gjennom kvotehandel. Et vesentlig spørsmål er hvorfor dette standpunktet ikke profileres tydeligere. “Alt skal opp” har vært Stoltenbergs slagord gjennom snart 20 år. På dette området har han i hele sitt politiske liv vært helt konsistent, mens han på alle andre områder har vinglet. Så lenge Stoltenberg er sjefen vil Arbeiderpartiet garantert gå inn for oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen.

Den dagen Stoltenberg og Arbeiderpartiets grep om oljeutvinning og fondsforvaltning begynner å glippe forsvinner også den tilhørende maktbasen. Et miljøseier i Lofoten og Vesterålen peker direkte hen mot et døende og ikke-vitalt Arbeiderparti. For Stoltenberg handler oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen om hans politiske prosjekt og testament.

Det er all grunn til å være skeptisk til en slik politikk, og ikke nødvendigvis bare på grunn av miljøargumentene. For det første – hvorfor skal vi ha slik tillit til finansmarkedene at verdiene skal forvaltes der? For det andre – hvorfor skal sleske investerorer tjene seg styrtrike på kvootehandel? Norge er som vanlig sent ute – også med å kjøpe seg ut av Kyoto-forpliktelsene. Jo senere ute Norge er jo høyere blir gevinsten for kvotespekulantene. Hele kvotehandelmekanismen stimulerer et fullstendig kunstig og usunt system. For det tredje er det fullstendig gal bruk av våre midler, når de heller skulle vært brukt til investeringer i ny og fremtidsrettet energiteknologi.

Dessverre er tilværelsen her i Norge preget av en uvirkelighetsfølelse. Verken politikere eller majoriten skjønner omgivelsene eller signalene. Vi diskuterer uvesentligheter, driver ønsketekning og skjønnmaler fremtiden.
uglen.myopenid.com

Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe meg bil, men hadde litt betenkeligheter på grunn av CO2-utslipp og derav følgende dårlig klima. Jeg ønsket jo ikke å være skyld i at snøen på Kilimanjaro blir borte og at Fisketorget i Bergen kun ble tilgjengelig for “frittgående” fisk. På den annen side hadde jeg privat virkelig behov for bil, da det ville gi meg store besparelser ved en planlagt fire ukers ferietur gjennom hele Europa.

Så jeg ringte Jens Stoltenberg og la frem mitt ferie-dilemma med regneeksempler og spurte om det var muligheter for å få økonomisk kompensasjon hvis jeg avtod fra å kjøpe bil. Kunne for eksempel han “overta” mitt tentative CO2-utslipp og heller fly til FN-møter i New York og kanskje ta en tur og snakke med Putin om energiutvinning i Nord-områdene? For en liten økonomisk kompensasjon på bare et par-tre tusen kroner var jeg villig til å avstå fra å kjøpe bil i ett år.

Joda, dette var helt i tråd med Kyoto-avtalens kvotesystem, så det ble handel. Jeg signerte et dokument for to SAS-turer OSL t/r EWR samt en tur med Aeroflot OSL t/r MOW, og samme dag ble to tusen kroner overført til min bankkonto fra Statens konto for triksing med CO2-utslipp.

Jeg var tilfreds. Så enkelt er det altså å redde verden fra klimakatastrofen, tenke jeg. Sannelig min hatt – dette ga mersmak! Kanskje kunne jeg bidra med mer verdens-redning? Jeg ringte Erik Solheim og spurte om han hadde planer om utenlandsturer i nærmeste fremtid. Joda, det hadde han – han skulle absolutt ha overlevert en brun konvolutt til en jovial kar han kjente nede i Zimbabwe, og så var han visst invitert til et møte i København i november, og noen venner på Sri Lanka … nei, forresten – Sri Lanka utgår, men han var nødt til å “sjekke” regnskogen i Amazonas før Regjeringen må gå av oktober. Javel, sa jeg, men da trenger du vel CO2-kvoter til alle flyturene? Ja, det gjorde han. Og så ble det handel der også – jeg avstår fra å kjøre Europa på kryss og tvers i ett år og Solheim flyr i stedet verden rundt og strør ut oljepenger som konfetti i Kyoto-protokollens ånd. Og jeg ble tre tusen kroner rikere.

Dette gikk jo stålende! Jeg var godt på vei med å redde hele verden fra de truende klimaendringer. Men fortsatt var Bangladesh og Seychellene i faresonen, så det var ikke tid for å hvile på sine laurbær.

Etter bare noen dagers aktivt salgsarbeid var mitt dynamiske mål nådd (ja, målsettingen vokste i takt med suksessen). Jeg hadde solgt min feriekvote av CO2-utslipp til over hundre travle politikere, byråkrater, statsansatte klimaforskere og (den feiteste avtalen av de alle) til hele det klima-vettskremte trafikk- og miljøutvalget i en halvstor norsk kommune som skulle ha to uker i Peking for å studere virkningene på lokalmiljøet av å arrangere OL.

Jeg forsøkte meg på både Al Gore og en rekke naturvernorganisasjoner også, men der ble jeg møtt med en overbærende, litt hånlig latter. Nei takk, var svaret derfra, vi har laget vår egen CO2-pyramide vi, så vi vasser i penger. Her er det ingen finsanskrise!