Girolamo Francesco Maria Mazzola, known as Parmigianino (1503 – 1540), Antea, c. 1531–34, oil on canvas, Museo di Capodimonte, Naples;
Antea was painted in the early 1530s by Girolamo Francesco Maria Mazzola, known as Parmigianino (1503–1540). Parmigianino depicted Antea standing, looking out at the viewer with surprising frankness. Her perfect oval face is set on an improbably ample body with wide shoulders and hips. The gold satin dress she wears is embellished with silver bands, while her apron and the cuffs of her underdress are decorated with delicate blackwork embroidery. Most of the items worn by Antea — including the marten fur, gold chain, head brooch, embroidered apron, and golden sleeves — were gifts commonly presented by lovers. Often, these were gifts given with the hope of erotic fulfillment, and, by wearing them, a woman stated her acceptance of her lover’s advances. Parmigianino has depicted Antea interacting with these gifts: she fingers the chain and points with her hand to her heart, implying that she is accepting her lover’s offer. As she meets our gaze, her pose and gestures create a dynamic of desire between herself and the viewer, who stands in for her lover.
Antonio Canova (1757-1822) De tre gratier
Eremitasjen, St. Petersburg
Eufrosyne, Thaleia og Aglaia, de tre døtrene Zevs fikk med Evrynome, var gresk-romerske gudinner for skjønnhet, ynde og glede, av grekerne kalt kharitene.
Giovanni Bellini (Venezia, ca. 1430-1516) Kristi forklarelse (tempera og olje på tre, 143 x 68 cm, ca. 1465)
Museo Correr, Venezia
Kristi forklarelse eller transfigurasjon, dvs. øyeblikket hvor Jesu guddommelige natur ble åpenbart for tre av disiplene, er omtalt i de tre synoptiske evangelier. Minnet om dette har stått sentralt hos østkirken siden år 400, mens vestkirken begynte å markere det omlag tusen år senere. I Den norske kirke har Kristi forklarelsesdag siden 1978 vært en del av det liturgiske året. Forklarelsen sies å ha funnet sted på Tabor-fjellet mellom Nasaret og Genesaretsjøen, som av denne grunn er blitt et viktig pilgrimsmål. Temaet har...
Saudi-arabiske kommentatorer har full forståelse for motviljen mot tildekking av kvinner i Europa. I den arabiske og muslimske verden er man fullt klar over den politiske betydning av niqab, av at menn nekter å ta kvinner i hånden osv. Man bruker disse segregasjonsskikkene som politisk utpressing. Europa er i villrede fordi forbud bryter med liberale prinsipper, men Europa må oppdage faren ved de som utnytter friheten til å undergrave den, skriver to kommentatorer.
Saudi Liberal Columnist: The Niqab is a Political Symbol
Poetess and liberal columnist Halima Muzaffar wrote that the Islamists exploited women and used the covering as a political symbol to attain their goals, and not as a religious symbol. In her column in the Saudi daily Al-Watan, she wrote: "...Everyone knows that the exposure of a woman's face is permitted according to clerics of all four schools [of Islam]. But one Hanbali cleric issued a contrary ruling that [exposing a woman's face] is forbidden – which sparked a religious argument.
"Several Muslims who saw an advantage [worthy of reward by Allah] in religious extremism and excess abandoned the majority view [i.e. that such exposure is permitted] and adhered to the minority view [i.e. that it is forbidden]... Some who held the view [that it is forbidden] saw it as an opportunity to keep the burqa or the niqab as a chauvinistic tribal Bedouin custom, which had became a legitimate social custom... on the pretext that it is a part of the Islamic [concept of] hijab.
"I wonder: If [the custom of wearing the burqa and the niqab] was a commandment in the name of the religion, and part of the Islamic [concept of] hijab – as those of this viewpoint claim – then why is a woman banned from wearing the niqab and gloves while performing the Hajj?...
"Some Muslim women in Europe wear the hijab against their will, due to the piety of their families who identify with or belong to one of the Islamic political movements. Others wear it out of religious conviction... or out of political conviction, aimed at making the burqa or niqab into a political symbol, not a religious symbol. By so doing, [these women's families] confront European racism and strengthen their affiliation with Islam, or identify with the Islamic movements... Everyone knows that women are the trump card of these movements, which exploit the [women's] emotions and their weaknesses... while using the democracy and freedoms in the Western countries to attain their political goals.
"Therefore, the European countries have begun to fear the burqa as a political symbol, not as a religious symbol. They are not willing to lose centuries... of political struggle in which they have shed their blood for equality and stability among the diverse elements of their societies. They did not gain [this equality and stability] to lose it for the sake of political movements that have exploited Islam and have spread their dictatorial [agendas] in its name… in order to establish a party in parliament... or to build what the Islamic Revolution built in Iran or what the Taliban built in Afghanistan... [None of these movements] represent the liberality... of shari'a."(2)
Saudi Columnist: Traditional Women's Coverings Are Used By Terrorists
In her column in the Saudi daily Al-Watan, Saudi columnist Layla Ahmad Al-Ahdab stated that women's coverings should be banned in Europe, because terrorists conceal themselves in them when they carry out terror attacks. She wrote: "Individual freedom must remain within the bounds of society's security. We have already seen several terrorists using the 'abaya [a robe worn by Muslim women] and coverings in their preparations for terror operations in several Arab countries: In the [Saudi] kingdom, [authorities have] stopped vehicles carrying workers... hiding behind the niqab, going from one place to another and undermining society's security. Thus, Europe must ban anything that covers the woman's face...
"Not hiding your faces from each other is part of respecting your fellow man – thus, the woman won't view the man as if he were a wild animal, who is likely to gobble her up the minute he looks at her..." (3)
Egyptian Columnist: The Niqab Is Not Welcome in France – Just As It Is Not Welcome in Any Country That Respects Women
Egyptian columnist Mustapha Sami wrote in the Egyptian government daily Al-Ahram in support of Sarkozy's stance against the burqa, stating that women who wear the burqa or the niqab in France should return to their native land: "Since World War II and the beginning of the emigration of thousands of Muslim Arabs from North Africa, the French government has failed to take meaningful steps or to draw up a conscious plan for integrating the Muslim minority into French society.
"But we must [also] acknowledge that the Muslim Arabs brought with them to France their [own] fears and emotional complexes, which dictated their patterns of behavior and their despicable treatment of women – to which Islam has no connection at all. Of their own free will, the Moroccan, Algerian, and Tunisian Muslims imprisoned themselves in neighborhoods that became filthy slums, where a visitor felt as if he had been immediately transported away from Paris – the most beautiful city in the world – to one of the poverty-stricken cities of the Arab countries – cities rife with tin-shack neighborhoods that export terrorists to the world.
"Since the 1990s, the niqab has been infiltrating the Arab countries, because of the jihadists and the takfiris(4) who use Allah to torment us. From there [the custom of wearing the niqab] moved also to the Muslims in Europe, and the sight of these 'walking sacks' in the streets and on public transportation began to arouse apprehension and strange feelings.
"To this fashion was added also women's refusal to shake hands with men, and vice versa. This behavior is not accepted in our Arab and Islamic society, but nevertheless some Western governments have been forced to accept it for fear of extortion by [Muslim] extremists and hypocrites.
"[But] the West, with all its customs, traditions, and respect for women, is not obliged to accept those who wear the niqab.
"French President Nicolas Sarkozy is absolutely right to refuse to accept the niqab... It is better for those ghosts that hide inside those sacks out of obedience to the precepts of Islam and rejection of the infidel Western culture to go back to their native lands and live their lives in accordance with the instructions of their father or husband – who defend girls' and women's honor, even at the cost of killing them.
"Sarkozy was right when he said that the niqab is not welcome on French soil, because it is not a religious symbol but a symbol of subjugation. I add my voice to his, and I agree with him, perhaps for the first time. The niqab is indeed not welcome in France, just as it is not welcome in any country that respects women.(5)
Endnotes:
(1) The burqa is the women’s traditional Muslim outer garment that covers a woman from head to toe. Other coverings for women in Islam are the niqab, which veils the entire face, except for the eyes, and the hijab, which covers the hair but not the face.
(2) Al-Watan, Saudi Arabia, June 28, 2009.
(3) Al-Watan, Saudi Arabia, June 29, 2009.
(4) Takfiris belong to extremist Islamist groups that advocate accusing other less pious Muslims of heresy.
(5) Al-Ahram, Egypt, July 7, 2009.
Jonas Gahr Støre og Kai Eide snakker om samordning i Afghanistan med en bedrøvet mine: som om det er lagt for stor vekt på det militære. Akkurat det motsatte er tilfellet, skriver en av USAs fremste sikkerhetseksperter, Antony Cordesman. Det trengs flere soldater, færre særregler og unntak for ISAF-landene, hardere bekjempelse av korrupsjon, og opplæring av mange flere regjeringssoldater og politifolk. Raskt. Samtidig må det satses mer på å hjelpe de fattige og landbefolkningen som utgjør 70 % av befolkningen. Cordesman undervurderer ikke de sivile prosjektene, men later ikke som om Talibans suksess skyldes for stor vekt på det militære. I en integrert strategi må det militære komme først. Det er forutsetningen for alt det andre. USA bygger på erfaringene fra Irak.
More troops, fewer caveats. Let’s get serious
What should be an integrated civil-military effort in Afghanistan is instead a wasteful mess. This is how we can fix it
Anthony Cordesman
In Afghanistan Nat o/ISAF faces challenges that go far beyond the normal limits of counter-insurgency and military strategy. It must carry out the equivalent of armed nation building, and simultaneously defeat the Taleban and al-Qaeda. It must change its strategy and tactics after years in which member countries, particularly the United States, failed to react to the seriousness of the emerging insurgency. The nations of the alliance lacked a unity of purpose, failed to provide enough troops and placed serious national caveats and limits on their use. They let the enemy take the initiative for more than half a decade.
The result is that the Taleban have been winning the war for control of Afghanistan’s territory and population while Nato/ISAF has focused on the tactical and combat aspects. The insurgents may have lost virtually every military clash, but they have expanded their areas of influence from 30 of Afghanistan’s 364 districts in 2003 to some 160 districts by the end of 2008, while insurgent attacks increased by 60 per cent between October 2008 and April 2009 alone.
Afghan security forces were not given serious priority until 2007 — more than five years into the war, and many Nato/ISAF planners feel that numbers need to be doubled and training time cut by one third to get more Afghan forces on the ground.
The military problems however, are only part of the story. The Afghan Government is corrupt, grossly overcentralised, lacking in capacity, and virtually absent in large parts of Afghanistan. The international aid effort continues to pursue unrealistic medium and long-term goals, and many organisations largely ignore the civil side of war fighting. What should be an integrated civil-military effort, focused on winning the war in the field, is a dysfunctional, wasteful mess that is crippled by bureaucratic divisions. Afghan power brokering, national caveats and tensions, and a failure to make good on pledges waste aid resources at every level.
This has created a situation where the Taleban have gone from a defeated group of exiles to a force that has threatened to defeat Nato and the Afghan Government. It has also created a situation where winning the war now requires Nato/ISAF to deal with not one, but six, centres of gravity.
First, it must change its strategy to continue to defeat the insurgency in tactical terms, but also eliminate Taleban, Hekmatyar and Haqqani control and influence. This means shifting from a focus on defeating the enemy in the field to shaping operations that can secure the population centres, clear out the insurgents, hold the cleared areas in ways that provide lasting security, and then build a level of governance, economy and prompt justice that leads to sustained popular support. It is the strategy now called “shape, clear, hold, and build”.
Second, to be effective, it must eliminate as many national caveats and restrictions on troops as possible, and add a substantial number of additional US combat brigades. Experts differ, but this could mean anywhere from three to nine brigades above the 21,000 additional forces that President Obama approved in the spring of 2009.
Third, it must create a larger and more effective mix of Afghan National Security Forces (ANSF). Many experts believe this means roughly doubling the targets from 134,000 men for the army to 240,000, and from 82,000 to 160,000 for the police by 2014. Equally important, member nations must provide the trainers, mentors and money to make this force effective. They must put them in the lead as soon as possible to show the Afghan people that security has an Afghan face, that it can last, and that every step is being taken to limit civilian casualties.
The military dimension, however, is only part of the story. The fourth issue is the corruption and incapacity of the Afghan central Government. Nato/ISAF’s member countries must openly fight this corruption, the abuses of power brokers and misuse of Afghan forces. They must bypass the corrupt, provide direct aid at district and local level, and reward honest Afghan officials and officers. Nato/ISAF can win every battle and still lose if the Afghan people see no reason to support or be loyal to a government that fails them.
The fifth challenge is to force unity of effort and integrity on a divided, grossly inefficient and corrupt international aid effort. Countries don’t meet their pledges, and support corrupt and incompetent Afghan and foreign contractors. Groups such as Oxfam estimate that they spend as much as 40 per cent of their funds on overheads such as security, which provide no benefit for the Afghan people. What is done largely ignores the plight of the Afghan urban poor and the needs of a population that is 70 per cent rural. There can be no victory without jobs, without giving Afghanistan’s poor real hope, and without the roads, power and water projects that directly affect farmers in the areas where most of the war is being fought. “Shape, clear, and hold” won’t work without “build”.
Finally, Nato/ISAF nations need to co-operate in dealing with the fact that the sixth centre of gravity is outside Afghanistan. Limiting the threat from Pakistan, Iran and other states will be equally critical to success in Afghanistan. This is particularly true of Pakistan, where it will take a mix of constant diplomatic pressure and aid to get the Government to take serious action in the border areas.
Even a practical set of goals for victory will be difficult to achieve. Nato/ISAF governments will need to be more honest with their peoples, explain the risks and reasons for fighting in more depth, and show why they should have strategic patience and make a long-term commitment.
They must also define victory in achievable terms. Afghanistan cannot become an instant model of democracy, human rights and the rule of law. Victory means a reasonable level of security and stability for the Afghan people; a decent standard of living by current Afghan standards; and the end of Afghanistan as a sanctuary for international terrorism. That may not be much to most of the rest of the world, but for the Afghans it means real hope and an end to three decades of war and suffering.
Anthony H. Cordesman holds the Arleigh A. Burke Chair in Strategy at the Centre for Strategic and International Studies in Washington, DC. He recently returned from Afghanistan, where he served as a member of General Stanley A. McChrystal’s Strategic Assessment Group, but the views in this commentary are purely his own. For his full analysis go to www.csis.org/ publication/afghanistan-campaign
Andrea Pisano (Pontedera, 1290 - Orvieto, 1348) Medisinen, ca. 1335
Kopi av sekskantet skulpturpanel i marmor
Originalen er fra klokketårnet av Giotto ved domkirken i Firenze.
Nederst på Giottos kampanile finnes en av de mest omfattende billedsyklusene fra middelalderen. I to etasjer rundt konstruksjonens fire yttersider oppsummerer den på et vis datidens syn på mennesket, dets skjebne og plass i universet, altså en komplett livs- og verdensanskuelse. Skulpturene forekommer i grupper på syv, et tall tradisjonelt forbundet med stor magi, og i andre etasje finnes de syv himmellegemene man den gang kjente til, de syv frie sysler, de syv kardinaldyder og de syv sakramenter hos katolikkene, alle omgitt av rombeformede rammer.
Spesielt med syklusen er den store plassen viet de praktiske og kreative kunster i første etasje, hvor rammene er sekskantede. Foruten medisinen finner man av praktiske virksomheter blant andre gjeterdriften, metallurgien, vevingen, jordbruket, navigasjonen og murerarbeidet. Blant de kreative finnes f.eks. arkitekturen, astronomien, musikken og malerkunsten. Det totale inntrykket er et positivt syn på arbeidet, som delvis kan ha forklart den sterke posisjonen Firenze oppnådde på den tiden. Arbeidet oppfattes ikke lenger bare som Guds straff etter syndefallet, men mer som et uttrykk for tiltakslysten og skapertrangen hos frie menn og kvinner i en virkelighet hvor man gjør ting for å ære og etter beste evne etterligne Gud, som for astronomen er tilstede under arbeidet, der han titter opp i retning av englene på det geosentriske verdensbildets himmelhvelving.
Senator Marcello Pera ble for en tid siden intervjuet av studinen Giovanna Starace i forbindelse med hovedoppgaven Una signora all'antica - en biografi over Oriana Fallaci. I forkant av treårsdagen for Fallacis bortgang gjengis intervjuet her i undertegnedes oversettelse.
* * *
GIOVANNA STARACE: De har bestandig befunnet Dem ideologisk nær Oriana Fallacis tanker, til tross for at det å stå sammen med Fallaci i de siste årene har innebåret å bli betraktet med mistenksomhet. Dere har minst én felles fiende: relativismen, som for å si det med Fallacis ubarmhjertighet risikerer å gjøre om Europa til "Eurabia". Hvilke tanker er det De spesielt deler med Oriana Fallaci?
MARCELLO PERA: Analysen. Oriana Fallaci hadde foretatt en korrekt analyse av den islamske aggressitivetens gjenfødelse. Hun hadde forstått at den er en fare. Og hun forstod at Vesten, i særdeleshet den europeiske delen av Vesten, ikke er forberedt, eller snarere at den er tilbøyelig til å kapitulere. Derfor gjorde hun opprør, på sin måte: sterk, bestemt, irriterende, men generøs og også ydmyk, for hun satte seg selv på spill, fasaden som hun selv og andre hadde gitt henne, og som hun uansett likte.
Finnes det derimot etter Deres oppfatning et svakt punkt, eller noe De ikke er enig i? I så fall hva?
Nei, det er det ikke. Det er kun detaljer, selv om de kan ha betydning, og typen argumentasjon. Stilt overfor det problemet gjør enhver sin analyse med de instrumenter vedkommende har til rådighet og kjenner best: historiske, filosofiske, religiøse og andre instrumenter. Fallaci hadde alle journalistikkens instrumenter, som er de mest effektive i denne medieverdenen. Jeg ville ha sagt, og har sagt, de samme tingene på en annen måte. Men når huset brenner kan man ikke klandre den som hever stemmen og roper "Det brenner!", og man kan ikke si at vedkommende mangler høflighet. Den som gjør dette er mer redd for brannvesenet enn for brannen. Og Fallaci var ikke redd, hun ville slokke brannen. Kanskje likte hun også å være tilbake i jobben som "partisanenes kurer".
Det er ingen tvil om at den 11. september var en viktig dag i denne skribentens liv, og at den innebar en forandring i hennes arbeid. Men er det etter Deres oppfatning riktig å tale om én Fallaci før og en annen etter den 11. september? Hva er det attentatet mot tvillingtårenene forandrer i Oriana Fallaci?
Ja, jeg mener det er riktig. Fallaci var før den 11. september en venstreintellektuell, selv om hun ikke var konformist. Etter den 11. september hadde hun ingen problemer med å stille seg ved siden av Bush og gå imot venstresiden. Hun visste at hun kom til å bli utstøtt av sine tidligere beundrere. Hun visste rettere sagt at det blant de gamle beundrerne befant seg uoppriktige, korrupte og slue sådanne. Kanskje ville hun bringe dem frem i lyset, noe hun klarte, først og fremst hennes pinlig berørte avis, som ikke klarte å velge mellom motet og den "politiske korrektheten". Attentatet mot tvillingtårnene var ikke en hvilken som helst terrorepisode, det var et historisk øyeblikk, fordi det forandret historiens gang. Den dagen oppdaget man banaliteten ved de intellektuelle som hadde spådd slutten på terrorismen. Man oppdaget at ved kommunismens død var ikke diktaturene som truer verden borte. Og ble tydelig at man ikke var rede til å møte den nye faren. De intellektuelle er som vanlig de lateste av alle: de foretrekker å beundre sine egne ideer fremfor å reflektere over virkeligheten. Jeg minner om det skrekkelige slagordet «Hverken med staten eller De røde brigader.» Med krigen i Irak ble det gjentatt: «Hverken med Bush eller terroristene.» Slik det første slagordet favoriserte De røde brigader, kapitulerte man med det andre overfor den islamske terrorismen. Fallaci skiftet slagord og gjorde alle skrekkslagne. Alle de intellektuelle, selvsagt, for hennes gamle og hennes mange nye lesere forstod og verdsatte henne.
Det er en utbredt oppfatning at "Fallacis feil etter den 11. september" var å ha ropt, både i trilogien og i de siste årenes artikler, som "en forrykt gammel kjerring", og å ha oversteget grensen for det tillatte. Ville Fallacis argumentasjon etter Deres mening ha hatt den samme kraften dersom den var blitt "hvisket" heller enn "skreket"? Finnes det en mildere og mer produktiv oppskrift, som er mer effektiv enn hatet?
Fallaci hvisket aldri, hun ropte bestandig. Det var hennes kjennetegn, hennes stil. Men for disse som kalte henne "forrykt" var det ikke stilen det var noe galt med, fordi den samme stilen hadde de beundret under hennes kampanje mot krigen i Vietnam. Det som ikke kunne tolereres var blinken hun valgte, samt selskapet hun hadde valgt for å skyte på den, altså USA. De kalte henne "forrykt" fordi de ikke hadde argumenter, bare de gamle antiamerikanske stereotypiene. I Italia, som i Frankrike, som i Europa og andre steder, betyr "intellektuell" det samme som "progressiv", hvilket betyr "til venstre", som igjen vil si "antiamerikansk". Selv om kostnaden er "forståelse" for bin Ladens syn, å beklage Vestens "skyld", å "forstå" terrorismens årsaker. Det er slik hatet mot Fallaci oppstod: Hun hadde sveket, hun hadde forlatt selskapet til de intellektuelle som gjorde kur til henne (selv om de var misunnelige), og hun hadde vist at de ikke hadde klær på, at de var hyklere og smålige reddharer. Tenk på dramaet til de amerikanske liberalerne: på den ene siden tvillingtårnene, på den andre siden president Bush. De fleste ble patetiske som Chomsky, andre gav seg hen til å benekte fakta som Gore Vidal, atter andre rettferdiggjorde det inntrufne som Benjamin Barber. Bare Paul Berman og noen få andre holdt standen og gjorde sin jobb som intellektuelle.
Hvorfor, til tross for polemikken, rettssakene, fordømmelsen, muslimenes hat, samt indignasjonen fra mange politikere, pasifister og katolikker, fikk Oriana Fallaci også etter den 11. september verdenssuksess, og enda større sådan enn hun hadde fått med En mann og med Brev til et barn som aldri ble født?
Fordi svært mange innså at hennes analyse var korrekt, og fremfor alt fordi fenomenet med den islamske terrorismen er forblitt en overhengende fare. Midtøsten er takket være Hamas, Hizbollah, Syria og Iran fortsatt en kruttønne, og de andre arabiske og muslimske landene gjør svært lite. Suksessen med Fallacis trilogi kan ikke sammenlignes med hennes andre berømte bøker: disse var romaner, men trilogien var politiske bøker, et sivilisasjonsskrik. Romanene henvendte seg til enkelte, kanskje mange, lesere; trilogien derimot til det sårede Vestens samtlige samvittigheter. Hvor mange var det som uten å vite noe om Fallaci begynte å lese henne i disse årene?
Når vi ser tilbake oppdager vi at vår frihet virkelig er innskrenket. Blant de mest slående eksemplene: Mordet på regissøren Theo van Gogh, skyldig i å ville lage en film om de muslimske kvinnene; professor Redeker i Frankrike, tvunget under jorden bare for å ha skrevet en modig artikkel i Le Figarò om skikk og bruk i de islamske samfunn. Integrasjonen av muslimer har spilt fallitt i Storbritannia, hvor unge tredjegenerasjonsinnvandrere sprengte seg i luften i Londons undergrunn; Chiracs nasjonalistiske vei har også spilt fallitt, med opprøret i de parisiske forstedene. Til og med Nederland har blitt nødt til å endre sin ultraliberale politikk. I Italia hører polygami til dagens orden. Mens mange moskeer omgjøres til madrasaer hvor det predikes hat mot Vesten. Fallaci gjorde at vi ble på vakt mot alt dette. Burde vi kanskje ikke spørre oss om Oriana tilfeldigvis hadde rett? Hun hadde rett, og hun fortsetter å ha rett. Intet er forandret, om ikke til det verre. Og det verste kom til syne etter forelesningen gitt av Benedikt XVI i Regensburg. Den dagen sa han to fundamentale ting. Til de kristne sa han: Husk at deres Gud, foruten caritas også er logos, altså fornuft, samtale, drøftelse, diskusjon. Og han spurte muslimene: Er deres gud en sverdets eller en ordets gud? Idet man avventet et veloverveid svar, brøt volden løs. Og paven ble overlatt til seg selv: Han hadde også snakket for Europa, og Europa tillot at han ble blink, verdensdelen åpnet ikke munnen, den løftet ikke en finger. Ingen i en posisjon med et minimum av ansvar forsvarte ham. Minst av alt ble han forsvart av de intellektuelle: de stakk av også ved den anledningen. Frykten vant. Og hver dag vokser antallet lignende episoder av frykt, det være seg stor eller liten sådan. Det er ikke bare den stakkars van Gogh som ikke lenger kunne vise sin film, eller den stakkars Fortuyn som ikke lenger kunne lede sitt parti. Det er nesten kommet dit hen at vi ikke lenger kan si "God Jul" hjemme hos oss.
Hva integrasjonen angår, har både den liberale multikulturelle og den assimilerende jacobinske modellen mislyktes. I London falt den første under bombene, i Paris falt den andre under forstadenes opprør. Begge faller som følge av ghettodannelsen i Europa. Men Europa legger knapt merke til det. Verdensdelen pendler mellom hykleriet til den som preker om dialog og toleranse, men som siden sender hæren for å ta seg av de ulovlige innvandrene, og den som foretrekker ikke å ta stilling til fenomenet, som i mellomtiden skaper murer i våre byer. Poenget er at vi ennå ikke har gitt et egnet kulturelt svar på integrasjonens problem. Egnet er hverken ideen om den "postnasjonale konstellasjon" eller Habermas' "konstitusjonelle patriotisme". Egnet er ei heller liberalismen, fordi dens filosofi vedrørende de individuelle rettigheter ikke går overens med samfunns- eller grupperettigheter. Det samme gjelder den sekulære nasjonalismen, for religionene finner seg ikke i å marginaliseres til privatsfæren. På doktrinens område må vi finne nye ideer; på politikkens nye pragmatiske og rimelige løsninger. Ikke i noen av tilfellene må vi svekke, vanskjøtte eller kamuflere vår identitet. Da ville vi være fortapt.
For å vekke Vesten fra sin moralske og politiske sløvhet, ropte Oriana: Vi er i krig, de har erklært oss krig, vi må reagere. Disse ordene gjentok hun hele tiden. Og av denne grunn ble hun beskyldt for å være krigshisser, å høre til "den xenofobe og rasistiske høyresidens verste tradisjoner". Hun, som alltid hadde kjempet mot den tradisjonen. Hun, som i Panorama hadde skrevet en viktig artikkel mot antisemittismen. Som følge av denne inkompetansen hos anklagerne, vil Oriana for mange forbli "hun som hatet muslimene". Hva har De å si om disse tingene?
Rasismen og antisemittismen ligger alltid rede i krattet. Det er bortkastet å tro at europeerne ikke kan være xenofobe eller rasister, eller at de er blitt engler, eller at de av sin natur og kultur er gode. De er som alle andre: Gjestfrie og sjalu, åpne og vaktsomme, samtalende og fastforankrede. For å knuse slangens hode må vi gi svar til enhver som har den hjemme hos seg: hvis vi derimot somler, vil somlingen gjøre dyret aggressivt. Uavhengig av metaforen, dersom integrasjonsproblemene ikke blir løst på akseptabelt vis, vil følsene av frykt, bortkommenhet, usikkerhet og mistillit som i dag finnes i opinionen, og som holdes skjult og nedtrykket, eksplodere nettopp i form av xenofobi og rasisme. Og da vil sameksistensen bli vanskeligere.
Noen måneder etter utgivelsen av Fornuftens styrke, ble Uten røtter gitt ut, skrevet av Dem og daværende kardinal Joseph Ratzinger. En statens og en kirkens mann sammenlignet sine analyser over Vestens, og i særdeleshet Europas, åndelige, kulturelle og politiske situasjon. Og selv om de hadde forskjellige utgangspunkt, oppdaget de en substansiell enighet omkring årsakene til krisen, samt virkemidlene som skulle kunne avhjelpe den. På hvilket punkt befinner refleksjonen seg i dag?
Det virker på meg som om den gjør fremskritt. Det er mer oppmerksomhet omkring problemet, pave Benedikt XVI fortsetter å reise grunnleggende spørsmål med klarhet, og det er stadig flere personer som følger ham, hvilket er en trøst. Jeg tenker også på de "kreative minoritetene" han henvender seg til, som er i ferd med å røre på seg. Så mye positiv oppmerksomhet rettet mot en pave, er et nytt fenomen for de sekulære. Også de som før angrep ham forsøker nå i det minste å måle krefter med hans argumenter. Det er en stor suksess som gir håp.
"En kristen ateist". Slik talte Oriana om seg selv mot slutten. Hva betyr dette uttrykket? Og på hvilken måte står hun deg nær med dette?
Den stilistiske motsetningen er i seg selv banal, slik "hengiven ateist" også er det. Den passer bra for journalister, men ikke for den som setter seg inn i sakene. Den tjener til å si én ting, og til ikke å si en annen: til å si at vi vil forsvare vår tradisjon, og ikke til å si at vi er troende. Den er litt som Benedetto Croces negasjon av det motsatte: "hvorfor vi ikke kan unnlate å kalle oss kristne". Den moralske forpliktelsen, i større grad enn den intellektuelle, er å unngå selvmotsigelser og doble negasjoner. Man må tenke klart og tale klart.
Oriana Fallaci stiller et avgjørende spørsmål: Hva er det moderate islam? Hvilke parametre angir hva som er moderat islam? Er det tilstrekkelig ikke å sprenge seg i luften, ikke å skjære over struper, ikke å bombe, ikke å tilhøre Al Qaeda? Hva sier De?
Jeg stiller meg det samme spørsmålet. Jeg ville like å kunne si at det moderate islam først og fremst er islam i Europa, det islam som stilt ovenfor fundamentalismer og fanatismer tar stilling, og tar offentlig og utvetydig avstand. Men dersom dette er det moderate islam, da eksisterer ikke det moderate islam. For jeg ser ingen sterke eller innflytelsesrike grupper av muslimer som tar offisielt stilling på den måten. Eller man kunne si at moderat islam er den varianten av islam som finnes i de arabiske og muslimske land som tillater full religionsfrihet og innrømmer gjensidige rettigheter. Men selv om vi definerer på denne måten, finnes ikke noe slikt islam. Heller ikke i de arabiske landene med hvilke vi har de tetteste økonomiske og politiske forbindelsene, og som befinner seg nærmest Europa. Det ville derimot være av største viktighet dersom det fantes, da det for eksempel ikke er mulig å integrere seg i et land, eller tro at man vil bli tatt vel imot uten mistenksomhet, dersom man ikke i det minste protesterer mot angrepene på det samme landet, dersom man ikke er stolte av rettighetene som det samme landet garanterer. Kun å bruke landet for bekvemmelighetsformål, arbeid, velferd osv., er ikke nok.
Fallacis intervjuer blir i USA brukt i undervisningen ved journalistutdanningen. I Italia begrenser man seg derimot til noen sporadiske henvisninger til hennes krigsreportasjer. Finnes det etter Deres mening ideologiske fordommer eller en slags "skam" ved å snakke om Fallaci? Hvordan er det i så fall mulig å overkomme noe slikt?
De profesjonelle fordommene ble aldri borte, ei heller vil de ideologiske bli det. Oriana Fallaci var en stor journalist, så stor at hun ble misunt av sine kolleger. Etter den 11. september skiftet hun følgesvenner. Det er mer enn nok til å bli fiendtlig behandlet.
«Hun dro sin vei med hjertet fylt av forakt.» Hvilken arv tror De hun vil etterlate seg som skribent, journalist og intellektuell?
I hennes verden vet jeg ikke hva som blir igjen: Journalistikkens minne er kort, omtrent én dag. Hos hennes lesere vil mye bli igjen, og man kjenner allerede tomhetsfølelsen. Men en veloverveid dom må overlates til den langsomme, ubarmhjertige og alt annet enn upartiske mesteren som er historien. Så langt er det for meg nok å takke henne.
«Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
(Fra kristenretten fastsatt på Mostratinget i 1024)
Den laveste politiske fellesnevner er menneskenes egen opplevelse. Det spiller ingen rolle hva politikerne sier hvis det strider mot individets egen sanseopplevelse og erfaring. Den svenske forfatteren Thomas Nydahl har noen interessante observasjoner om Malmø, den byen han ble født og vokste opp i. Det er ikke lenger hans by. Det skyldes ikke frykt for forandring eller det fremmede. Nydal har reist i Midtøsten og Nord-Afrika. Men det er ikke det han opplever i Malmø: det er en by i oppløsning, der menneskene ikke utgjør noen helhet, der det ikke finnes noen bånd mellom det som var og det som er.
Den samme polaritet finnes i dagens Oslo: I sørøst forvandles forstedene til innvandrerbydeler. Også sentrum endrer karakter. Hva gjør den politiske eliten? Den bygger nye byer hvor problemene ikke eksisterer: et besøk i Nydalen er et besøk i fremtiden. Her er pene parker, anlegg langs elven, og unge, ambisiøse mennesker på BI, og i media- og it-bedrifter. Det er "far from the madding crowd": ikke noe av den uroen og oppløsningen som preger bybildet i sentrum.
Oslo skal øke med over 200.000 mennesker de nærmeste år. Det tegnes fjordbyer og museer. Men hva med menneskene og byen? Det ligger noe drømmende virkelighetsfjernt over disse visjonene. Nydahls beskrivelse av Malmø virker mer presis:
Malmö är nu en global by, genomblåst av de "ideal" som tror att människor kan bygga ett liv på socialbidrag, som låter traditioner och arv monteras ner därför att de inte passar tidens krav på lydnad och likriktning, en global by som kring Arbetets ära skapar en fyllecell, en narkotikaklassning och en ångestcentral, som tror att framtiden kan skrivas i neon när allt blivit svart-vitt, och som med tunga vapen och sprängmedel låter den ena maffian bekämpa den andra, samtidigt som centrifugalkraften förminskas av de dunkande diskotekrytmerna... ack nej, Malmö finns inte ....
Hvordan reagerer de innfødte når de blir fremmedgjort i sin egen by? Trekker de seg tilbake, inn i seg selv og søker sine? Flytter de ut av byen? Oslo er Norges eneste storby. Det vil være vanskelig å skjule hva som foregår. Nydahl gir oss en idé om et språk som kan beskrive den nye virkeligheten.
Finns Malmö? Eller er det bara en f.d. skånsk hägring i den allt vidara öknen?
Av THOMAS NYDAHL
Kan man åka till sin födelsestad och bli glad över återseendet? Jag kan det inte. Malmö är en stad som jag för alltid stötts bort av - och som jag i min tur stött bort. 1982 lämnade jag Malmö efter trettio år. Jag föddes på Sevedsplan där min familj bodde i en påver enrummare, kom 1958 till det nybyggda förortshuset på Lorensborg och stannade där till 1969 då jag med bästa vännen flyttade till egen lägenhet på Gamla Väster. Familj bildade jag 1972 och bodde under åren fram till 1982 på Lindängen, Nydala och Bellevuegården.
Idag vandrade vi från Värnhemstorget till Möllan och tillbaka upp till Centralen. Det tog fem timmar med fikapauser och lunch på Restaurang Nyhavn på Möllan. Jag befann mig i det arabiska Malmö, vattenpipornas och den svarta ekonomins Malmö, slöjornas, hamas och om-gud-vill-Malmö.
Jag trivs inte där. Jag är en främling där men saknar främlingens nyfikenhet, den jag hade under resorna i Israel/Palestina och Libyen. I Malmö vill jag inte vara en främling. I Malmö vill jag vara jag. Det är jag inte i Malmö. Malmö är inte en stad ens. Malmö är en vistelseort. Det är en atomiserad och sönderslagen husmassa och en folksamling som tänjs ut i sina egna beståndsdelar, där individerna är främmande för varandra, parallellt lever och befinner de sig i livet men ändå i osynlighet, beslöjade, bakom ridåerna och murarna, inneslutna, inkapslade...
Bussarna, skriken, spektaklen, människomassorna, tingel-tanglet, mobilringningarna, de sammanpackade anhopningarna av kroppar, det motbjudande och det bortstötande.
Efter nio timmar var jag hemma igen. Hemma i hemlösheten och hemma i mig själv. Rotlös men med en rottråd, starkare, lite fastare förankrad...
Det kommer att dröja länge innan jag ens tänker tanken att Malmö finns. Och jag vet då att jag ljuger för mig själv. Igen. Malmö finns nämligen inte och har inte funnits på mycket länge. Den stad som hette Malmö är nu en global by, genomblåst av de "ideal" som tror att människor kan bygga ett liv på socialbidrag, som låter traditioner och arv monteras ner därför att de inte passar tidens krav på lydnad och likriktning, en global by som kring Arbetets ära skapar en fyllecell, en narkotikaklassning och en ångestcentral, som tror att framtiden kan skrivas i neon när allt blivit svart-vitt, och som med tunga vapen och sprängmedel låter den ena maffian bekämpa den andra, samtidigt som centrifugalkraften förminskas av de dunkande diskotekrytmerna... ack nej, Malmö finns inte.
Fra Jyllands-Posten i anledning bandekonflikten i København:
"Ingen elsker Danmark nu
Stadig flere unge indvandrere på Nørrebro tager nu aktivt del i sammenstødene med rockerne, deres håndlangere og med politiet. Indblik opsøgte nogle af de unge for at få at vide, hvordan de ser på konflikten.
Av ORLA BORG
Jeg har lige sagt farvel til Mohammed Aslam, formanden for boligforeningen i Mjølnerparken på Nørrebro, da de to unge indvandrere kommer gående på en af stierne mellem de røde boligblokke.
De skuler mistænksomt og måler mig med øjnene. Her - blandt 90 pct. indvandrere i boligblokkene - er én, der slet ikke hører til. En midaldrende dansk mand med hvid skjorte, lærredsbukser og bløde Eccosko.
Da de to unge mænd er passeret på stien og har fundet nøglerne frem til yderdøren i en opgang, kalder jeg efter dem.
»Hey, må jeg lige snakke med jer?« Under mødet med Mohammed Aslam om formiddagen havde jeg spurgt ham, hvordan jeg kunne komme i kontakt med nogle af de unge indvandrere i Mjølnerparken, men han havde ikke lydt optimistisk. Mistroen til journalister er udbredt, og vreden mod pressen betydelig, havde han sagt.
Nu vender de to unge mænd sig om: »Hvem fanden er du?« Jeg fortæller dem, at jeg ønsker at tale med unge indvandrere og høre, hvordan de ser på de aktuelle sammenstød og uroligheder på Nørrebro, der har involveret rockere, indvandrere, politiet m. fl.
De stirrer vantro på den fremmede: »Er du fra Jyllands-Posten? Sig mig, er du sindssyg? Tror du, vi vil snakke med dig? Det var jer, der fuckede op med tegningerne af profeten. Skrid med dig,« siger den unge mand med den sorte T-shirt.
»Og hvordan skal folk så lige få noget som helst at vide om, hvad I tænker, hvis I ikke vil snakke med journalister? Så er I da selv ude om det, hvis folk synes, at der er jeres skyld, der er ballade,« halvvejrs råber jeg efter dem.
De to unge standser op, veksler et par ord med hinanden og kommer hen imod mig.
»Nu er det racekrig«
De sætter sig ned på en træbænk ved et havebord tæt på legestativet. Efter endnu en række vredesudbrud over Muhammed-tegningern e, spørger jeg, om de vil tale om den aktuelle situation eller ej.
Deres navne vil de ikke opgive. Og at tage samtalen på bånd skal jeg ikke prøve på.
Men mens de sidder der på bænken, begynder de at fortælle om, hvordan de opfatter den aktuelle konflikt.
De er begge 24 år, begge er gift og den enes kone venter barn. De siger, at de arbejder henholdsvis i et køkken og i en restaurant og betegner sig selv om ganske almindelige mennesker med et liv, en familie og et arbejde. Sådan har det været indtil for nylig, siger de. Men nu overskygger den aktuelle konflikt alt andet.
»I starten var det en bandekrig om hashmarkedet.
Nu er det en racekrig. Politiet holder med AK81' erne og HA'erne. De generer os hele tiden. Vi bliver konstant visiteret.
Hver dag, to-tre gange om dagen. AK'erne griner, når de kører forbi og ser, at vi bliver visiteret af politiet,« siger den ene af de to mænd.
Når han nævner Hells Angels og deres støttegruppe AK81, bliver hans læber stramme.
Han beskriver, hvordan rockerne kommer nærmere og nærmere på Mjølnerparken med tæskehold og pistoler.
»Vi føler en usikkerhed og en utryghed pga. overfaldene fra AK81, så vi er nødt til at beskytte os selv.
Jeg kender folk, som aldrig nogensinde har haft noget med hashmarkedet eller bandekonflikter at gøre, men som nu går med våben og er parat til at kæmpe, både mod rockerne og politiet. Det begyndte nok med hævn, der efterfulgte hævn, fordi de havde gjort noget mod os, og vi derfor hævnede os på dem, og så kørte det. Men nu er der mere en øje for øje og tand for tand situation. Nu er det en regulær krig.«.
Det handler om ære
Den anden unge med den hvide T-shirt siger: »Vi er blevet trukket ind i det her. Det er ikke noget, vi ville. Men når vi og andre indvandrere her i Mjølnerparken og på Nørrebro bliver angrebet af rockerne og deres folk, er vi bare nødt til at gå til modstand.
AK'erne har ikke nogen samvittighed. De er ligeglade, og vi er nødt til at forsvare os.« Hans kammerat tilføjer: »Hvis jeg skal leve med hovedet bøjet, så fuck livet. Så vil jeg hellere dø for at forsvare min ære - men jeg vil gerne tage nogle af rockerne med i døden. Det handler om at forsvare vores familier. Min familie kan ikke gå i tryghed; de risikerer at blive skudt, eller at de kaster med granater. Så hellere tage kampen op. Det er det, vi gør nu . Hvis det ender med døden, så fuck det. Det er en krig, enten taber man den, eller også vinder man den.« Vreden mod politiet stikker dybt: »Alle er imod indvandrerne. Politikerne hjælper politiet, og vi siger, at politiet hjælper AK81' erne. Politiet skulle tage at fjerne alle våben. Men politiet visiterer kun indvandrerne, de lader AK'erne gå, så vi afleverer ikke vore våben.
Jeg synes, at det er plat at kaste med sten mod politiet. Det gider jeg ikke. Men hvis det kommer til en kamp mand mod mand, slås jeg gerne mod en politimand i en boksekamp midt på gaden,« siger manden i den sorte T-shirt.
Pressen holder jo med rockerne
En tredje ung mand med store solbriller kommer forbi, og hører snakken om våbnene.
Han nikker til det med våbnene. Alle tre unge mænd siger, at de har våben på sig. De vil ikke vise dem, men klapper sig nederst på benene.
Ham med solbrillerne fortæller uopfordret, at han lige er kommet ud af fængslet efter at have siddet inde i nogle år for et bankrøveri.
Den unge mand med den sorte T-shirt siger: »Vi vil helst have fred. For fem år siden elskede jeg Danmark . Jeg er født i Slagelse og er vokset op iDanmark . Men hvem elsker Danmark nu ? Ha, ha, ingen elsker Danmark nu!« siger han, og alle tre griner de højlydt.
Jeg spørger dem, hvorfor de er så skeptiske over for at tale med journalister.
»Pressen holder sgu da med rockerne. Se nu Jønke. Han er et klogt røvhul. Stiller sig op i tv og bliver interviewet, og journalisterne hopper med på hans snak. De behandler ham sgu som en dansk ridder. Snart kalder han vel sig selv for Holger Danske - det er det, jeg mener. Alle folk er imod os. Folk skriver alt muligt lort om os. Det gør du vel også. Du er bare helt vild heldig, mand, at jeg gider tale med dig. Hvis jeg ser en journalist, så spytter jeg på ham. I kan ikke lide os, og vi kan ikke lide jer.« sagde han og lod forstå, at samtalen var slut. Mens de unge mænd går ud mod parkeringspladsen, går jeg hen imod Hothers Plads. Jeg passerer noget graffiti på væggen ud for indgangen til Mjølnerparken 2-22, hvor der står; "Welcome 2 the Jungle".
Ligesom en borgerkrig
Oppe fra en lille høj mellem Mjølnerparken og en stor grå bygning lyder høje råb og en hvæsen fra en knallertmotor. En gruppe på omkring 10-12 unge indvandrere hænger ud på den lille høj.
En af de unge står med monotone bevægelser og hakker en stor kniv ind i et spinkelt træ på højen.
Den unge fyr med kniven standser sin hakken, da han ser mig komme gående.
»Hvad vil du?« spørger en af de andre unge, der har siddet i græsset, men nuhar rejst sig op og kommer hen imod mig med brystet skudt frem.
Jeg præsenterer mig og mit ærinde om at høre deres syn på den aktuelle konflikt.
En af dem tager sig til hovedet: »Aner du ikke, hvordan vi hader Jyllands-Posten, for det I har gjort mod profeten med jeres tegninger? Og så tillader du dig at komme her?« Rundt om ham istemmer flere af de andre unge i løbet af de næste par minutter i en række forbandelser mod avisen. Men efter et stykke tid, siger en ung fyr, der er blevet siddende stille i græsset: »Men hvis du, mand fra Jyllands-Posten, vil vide, hvad vi mener, så sæt dig ned og skriv ned.« Han venter, til blokken og kuglepennen er fremme og ignorerer de andres opfordringer til at smide den fremmede ad helvede til.
»Folk herude føler, at de er ofre for racisme.
Politiet stopper os hele tiden. Det er ligesom en borgerkrig, hvor vi er alene på vores side. Det er en krig, hvor man er nødt til at vælge side. Også folk, som ellers er almindelige mennesker, der hverken er blandet ind i hashmarkedet eller bandekrige, er nu parate til at gå i kamp.«.
Skudsikker vest og hævn
En af de andre unge bryder ind: »Folk beskytter sig mod angreb,« siger han og river ned i T-shirten og viser den skudsikre vest, han går med, og fortsætter: »Folk vil have hævn. Når rockerne og AK 81' erne angriber en af vores folk, slår vi igen. Vi vil ikke bare bøje os. Vi hævner. Det gør de også, og så fortsætter det bare og bliver værre og værre. Jeg aner ikke, hvor det ender, for der er jo ikke et mål med det her.
Det er jo ikke noget, der slutter, fordi en eller anden vigtig person i krigen her dør. Der er hele tiden nye.« De unge er nærmest ved at falde over hinanden i deres kritik af politiet.
»Det er os, de hele tiden visiterer, mens de lader AK'erne gå. De optræder enormt aggressivt og truer med deres hunde. De stopper os og visiterer os igen og igen. Og mens de gør det på åben gade, kommer der måske venner, familie eller en kollega fra arbejdet forbi på gaden, og så tror de, at vi er med i en bande. De tager fat i alle mulige unge - taler groft til os. De respekterer ikke vores kultur, men mener, at muslimer er det samme som terror,« siger en af de unge, og en anden falder ind: »Vi opfatter politiet som vores modstandere.
Vi oplever, at de holder med den anden side,« siger han og henviser til en situation, hvor AK 81' ere kom og lavede ballade, lige efter at politiet var kørt fra området.
»Hvordan vidste AK'erne, at politiet lige var kørt?« spørger han.
Fælles kamp med autonome
Andre mener at vide, at AK81 kun får straffe på 6-7 måneders fængsel, mens indvandrere får 1-2 års fængsel for samme type forbrydelser.
På et tidspunkt kommer en ung fyr fræsende op til højen på en knallert: »Wolla, hvad sker der?« spørger han hæst.
Da han hører, hvem den fremmede er, råber han triumferende: »Ha, det var sgu mig, der sendte en masse e-mails med trusler til Jyllands-Posten, så alle journalisterne blev bange. Jeg ville straffe dem, fordi I havde fornærmet profeten og alle muslimer.« Hans triumferende udbrud blev mødt med anerkendende blikke fra de andre.
Konstant kommer nye unge til og vil give deres besyv med. En af dem siger: »Vi er udlændinge, men vi er født og opvokset i Danmark . Vi er almindelige unge, der ikke har noget med hashmarkedet at gøre.
Men hvis nogen gør noget imod os, tager vi hævn.« På spørgsmålet om, hvorfor man så indvandrere og autonome på gaden sammen i sidste weekend, siger en af de unge: »De autonome er - lige som os - imod racisme.
De er også imod rockere, AK 81 og sådan nogle, fordi de er racister, Og hvis de autonome kæmper mod racister, kæmper de sammen med os. Vi synes, at de autonome er flinke og søde. Vi står bag dem, og de står bag os.« »Ja,« siger en anden.
»Vi hjælper dem, og de hjælper os. De er simpelthen for seje. De autonome er vores backup. De har ikke noget med bandekrigen at gøre, slet ikke, men de kommer, hvis politiet er racistisk over for indvandrerne. De er vores venner. Vi respekterer de autonome.
De ved godt, hvordan vi har det.« Flere af de unge forudser, at det kommer til flere konfrontationer i fremtiden.
»Jo mere politiet og regeringen strammer til, jo mere fucked up bliver vi. Det er kun mod indvandrere, at de strammer til.« I udkanten af gruppen er en lidt ældre mand på omkring 45 år kommet til. De råber hans navn, Charlie, og opfordrer ham til at komme hen og snakke.
Statens krig mod indvandrere
Charlie fortæller, at han arbejder i et motionscenter, hvor nogle af de unge kommer for at træne. Selv bor han ikke i området.
»Jeg synes, at jeg kan se det lidt udefra. De unge føler, at politiet kun visiterer og stresser de unge udlændinge, og at politiet er på AK 81' ernes side. De oplever, at AK81 kommer herind og laver ballade, men at politiet ikke interesserer sig for at komme efter dem.
De unge indvandrere føler, at myndighederne er imod dem. De unge oplever en personlighedskræ nkelse, når politiet stopper dem og visiterer dem. De føler sig fornedret.
« Charlie er bekymret for udviklingen: »Der kommer flere og flere unge med i det. De føler sig trængt op i en krog - en urimelighed, der foregår, fordi myndighederne forskelsbehandler. De unge stiller sig på bagbenene og kæmper imod. Det er ellers stille og rolige unge, men når der kommer rockere og laver konflikter - og bagefter stikker af, uden at de unge synes, politiet gør noget ved det, føler de sig urimeligt behandlet. De synes, at det er en lille smule racerelateret.« Pludselig bliver der stille i gruppen omkring Charlie, der ellers har bralret løs og rastløst er gået til og fra højen.
Alle kigger hen imod en tynd, senet fyr der er dukket op. Selv om han er meget yngre end Charlie, tier den 45-årige mand straks, da den tynde unge mand forlanger at få at vide, hvem Charlie taler med.
Jeg rejser mig op og præsenterer mig.
Der kommer et hårdt drag om munden på den unge mand.
»Hvor vover du at komme her? Jyllands-Posten er selve problemet.« Charlie rejser sig op og stiller sig lidt på afstand. En ring af unge samler sig omkring den unge mand, der stirrer mig direkte ind i øjnene. De andre unge viger ligesom tilbage for at give ham plads. Før havde alle talt i munden på hinanden. Nu tier alle. Kun den tynde unge mand siger noget. Det er tydeligt, at de andre anser ham for at besidde en særlig autoritet.
Jeg spørger til hans mening af den aktuelle situation, men han vil ikke sige noget konkret: »I journalister holder med politiet, Brian Mikkelsen og rockerne. Vi vil ikke have noget med jer at gøre. I er en del af den stat, dernu fører krig mod indvandrere. Men vi har ikke tænkt os at holde os tilbage. Vi bukker os ikke. Du skal være glad, hvis vi bare lader dig slippe herfra. Du må hellere gå nu , før det er for sent. Gå med dig. Og kom ikke tilbage.« Jeg hanker op i mine to tasker, vender mig om og går væk fra højen uden for Mjølnerparken, mens forskellige råb bliver hængende i luften over mig.
Jeg bilder mig selv ind, at jeg har fået, hvad jeg er kommet efter."
Jyllands-Postens artikkel "Ingen elsker Danmark nu" av journalist Orla Borg ble publisert 30. august 2009
Hvor går de reelle skillelinjene i politikken? Oljeboring i nord viser en helt annen konstellasjon enn det partiene og journalistene vanligvis opererer med. Det går verst utover Arbeiderpartiet som rommer både motstandere og tilhengere av oljeboring. En meningsmåling Synnovate har foretatt for Dagbladet, viser at Ap-velgerne krever at Jens Stoltenberg tar et standpunkt; ja eller nei til boring. Han kan ikke vente til etter valget.
40 prosent av Aps velgere er mot oljeboring utenfor Lofoten. 28 prosent er for, men spørsmålet betyr langt mer for de som er mot enn de som er for. Av de som er mot sier 19 prosent at oljeboring er utslagsgivende, men det gjelder bare 5 prosent av de som er for. Synnovate har regnet ut at det kan bety et stemmetap på 166.000 velgere for Ap.
Ledelsen må tone flagg.
Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen tolker resultatene litt annerledes.
-Jeg registrerer at det er svært ulikt syn på om vi bør åpne disse områdene. Det underbygger vår tilnærming i saken, sier hun.
- De fleste er negative, er du overrasket over det?
-Nei, det er ikke så stor forskjell mellom de som er for, mot og de som ikke har bestemt seg, sier Pedersen.
Pedersen later som om partiets vente- og se-standpunkt fremdeles holder. Men Ap må nå velge tydeligere mellom miljø og olje. De kan ikke late som om de kan få i pose og sekk.
Journalistene skriver om rot på borgerlig side, men spørsmålet er om SV kan overleve oljeboring i nord. Uttalelser fra Jens Stoltenberg om at StatoilHydro og Norge ikke er ansvarlig for klimagassutslippene fra oljesandprosjektet i Canada, er signaler om at Ap i realiteten ønsker å hente ut mest mulig av oljegevinsten, uansettt hvor det måtte være.
Spørsmålet om boring og oljeutvinning for enhver pris er et av de viktigste skillelinjene i norsk politikk. Ap ligger her etter en betydelig blokk av sine velgere.
Tyskland: - Statens autoritet er i mange tilfeller helt tapt
De forakter alt som ikke hører til sin egen kulturkrets: i Berlin, Bremen og Essen kontrollerer kurdisk-libanesiske storfamilier hele kvartaler, og truer til og med politifolk.
Det var et varslet mord da Hussein E. ble skutt den 30.januar i år. Kun få uker før sin død hadde libaneseren oppsøkt TAZ’ redaksjon i Bremen for å få hjelp: han følte seg massivt truet og fryktet å bli offer for en hevnaksjon. Og kort tid senere, i forstaden Schwanewede utenfor Bremen, sporet morderne ham opp. 43 år gamle Hussein E. døde på åstedet av skuddskadene, hans livsledsagerske ble alvorlig såret. Mordet på åpen gate var foreløpig siste del av en typisk blodig strid mellom kurdisk-libanesiske storfamilier i Bremen.
Feiden startet langfredag i 2006 da Hussein E. og seks andre menn stormet inn i en kneipe for å gjøre opp med medlemmene av en fiendtlig klan. En 18-åring ble drept i angrepet, ytterligere tre mennesker ble alvorlig såret. Sannsynligvis dreide det seg om stjålet narkotika, men selv etter 35 dager med rettsforhandlinger i lagmannsretten i Bremen forble den nøyaktige bakgrunnen for overfallet uklar. De fire hovedgjerningsmennene flyktet til Libanon, hvor de ble satt fri mot kausjon. De resterende tre, deriblant Hussein E., fikk fengselsstraff i slutten av 2007. Hussein E. visste at han ville være utsatt for blodhevn etter løslatelsen, for klanene har sin egen lov.
"Kriminalitetens brennpunkt"
For Dieter Kopetzki er det intet uvanlig med den slags forbrytelser. Kopetzki leder enheten for organisert kriminalitet hos politiet i Bremen. I årevis har han sammen med kollegaene fra Delstatskriminalpolitiet i Bremen beskjeftiget seg med et helt spesielt klientell. Medlemmer av kurdisk-libanesiske storfamilier kontrollerer kokain- og horemarkedet. De utgjør et ”kriminalitetens brennpunkt” som Kopetzki uttrykker det – ikke bare i Bremen, men også i Essen og særlig i Berlin. Disse tre byene er klanenes hovedseter i Tyskland.
Det kronisk underbemannede politiet står ofte maktesløst overfor klanene. I det hermetisk lukkede miljøet av familiære forbindelser kan ingen mellommann sluses inn. Det er vanskelig nok å få rede på de mistenktes rette identitet, da mange flyktninger fra Libanon ødelegger passet sitt ved innreise til Tyskland. ”Problemet lar seg ikke løse med politimidler” sier Kopetzki om Bremen, ”til det er strukturene her allerede for sementert”.
Kollegaene hans i Essen og Berlin kan fortelle lignende historier. Det er historier om vold, men først og fremst om mislykket integrasjon i det tyske samfunn.
Bare i Berlin bor det ifølge politiet 12 kurdisk-libanesiske storfamilier, hver med flere hundre medlemmer og avleggere i hele Europa og Midtøsten. De fleste flyktet på 80-tallet, før borgerkrigen i hjemlandet, andre utnyttet kaoset etter murens fall i 1990 til å komme seg over grensen. Anslagsvis har alt i alt godt over 200 000 mennesker innvandret til Tyskland via Libanon.
En generasjon av nesten-analfabeter
Asyllovene bidro til at menneskene ble nesten totalt avsondret: foreldre fikk i årevis ikke lov til å arbeide, barn var unntatt fra skoleplikt. ”Dermed har man skapt en generasjon av nesten-analfabeter” skriver samfunnsforsker Ralpf Ghadban, som selv kommer fra Libanon. Disse forsømmelsene straffer seg nå.
Riktignok har halvparten av flyktningene i mellomtiden fått tysk pass, men mange av dem har aldri riktig ankommet i sitt nye hjemland. Tvert i mot, de murer seg stadig mer inne. Ifølge Ghadban er det nettopp andre generasjons libanoninnvandrere som utgjør en fare for den sosiale freden. Fra deres rekker stammer nemlig mange av de såkalte verstingene – unge menn som slo inn på en kriminell løpebane allerede i grunnskolealder.
Hvilke ødeleggende virkninger dette har på bysamfunnet er tydelig i Berlin: der registrerte politiet 1200 slike verstinger i 2008, hvorav 71 % med migrasjonsbakgrunn og hvor libaneserne er overrepresentert. I områdene Neukölln og Wedding har det blitt dannet regelrette gettoer. Her hersker storfamiliene, statlige forskrifter og lover gjelder i liten grad. Stridigheter løses ved hjelp av private fredsmeglere, eller, som i Bremen, ved hjelp av våpen.
Ingen anmelder
”Ingen anmelder hverandre i en klan” sier en medarbeider i Neukölln politikrets. ”Hva som foregår dem i mellom får vi overhodet ikke med oss”. Han ønsker å forbli anonym, det samme vil advokaten som selv om han i årevis har forsvart klanmedlemmer over hele Tyskland, fortsatt er opprørt over de patriarkalske strukturene og voldeligheten i disse gruppene. ”Men de betaler i det minste advokathonoraret uten å mukke” sier han. Selv om et flertall av oppdragsgiverne lever av sosialhjelp, i det minste offisielt.
En libaneser som i årevis har forsøkt å bygge broer mellom kulturene føler det på samme måte som advokaten. Heller ikke han vil under noen omstendigheter ha navnet sitt i avisen. Han overveier for tiden å flytte fra Neukölln, som den tyske og tyrkiske middelklassen før ham. Den som vil ha noe ut av livet drar bort. Han sier han ikke vil kreve av sine barn at de skal gå i skoleklasser uten tyskere.
De som blir igjen i Kiez er sosialhjelpmottagere, arabiske familier som bor i trange leiligheter ofte med 8 – 10 barn. Listen over integreringsprosjekter bare i Neukölln er allerede så tykk som en bok, men den nedslående tendensen lar seg ikke stoppe, verken av mødrekurs eller ungdomsklubber. ”Dersom utviklingen fortsetter vil ¾ av befolkningen i Neukölln leve under prekære forhold om ti år” advarte i fjor sosiolog Hartmunn Häußermann fra Berlin.
Hva det betyr har Kirsten Heisig førstehånds kunnskaper om. Som dommer i Tiergarten byrett er hun også ansvarlig for Neukölln. ”I enkelte kvartaler i bydelen er forholdene underjordiske, det blir stadig mer gettoaktig” sier hun. For slike uttalelser har Heisig pådratt seg vrede, siden hun første gang ytret seg offentlig i et intervju for tre år siden. Hennes motstandere innen Berlins justisvesen beskylder henne for å dyrke sitt eget profileringsbehov, men Heisig lar seg ikke stoppe munnen på. Som dommer i ungdomssaker har hun nesten daglig med barn fra arabiske familier å gjøre. Særlig guttene blir overlatt til seg selv, de skulker skolen, og raner spillehaller, apoteker og sexbutikker.
De forakter alt og alle som ikke tilhører sin egen kulturkrets, særlig tyskere men også tyrkere. ”Foreldrene avviser rettssystemet og den holdingen overføres til barna” sier Heisig. Hjelp er uønsket. Sosialarbeidere forteller i retten om hvordan de blir truet og spyttet på når de er på besøk i familier. Selv for politiet er arbeidet blitt risikofylt. Betjenter møter stadig rasende menneskemengder, selv når de bare utsteder en parkeringsbot.
Neukölln 6. mai 2009: Tumulter og angrep på politiet
Ferskt eksempel: da en spesialgruppe arresterte to trikssvindlere den 6. mai i Neukölln oppsto tumulter på gaten. Ifølge politirapporten skal rundt 50 personer med migrasjonsbakgrunn ha trengt seg på betjentene. Først da de ba om forsterkninger skal situasjonen ha roet seg. ”I Berlin får det ingen til å hoppe i stolen, det er jo mer eller mindre hverdagen her” sier Eberhard Schönberg, delstatsformann for politiets fagforening GdP. Han kjenner tilfeller hvor kollegaer har vært nødt til å barrikadere seg i forretninger. ”Statens autoritet er i mange tilfeller helt tapt”.
I politirapporter fra Berlin nevnes kun sjelden gjerningsmannens bakgrunn av frykt for å fremme rasistiske fordommer. Da fire menn brutalt overfalte et supermarked i april sto det derfor kun i den interne protokollen at gjerningsmennene stammet fra Libanon og at alle fire var tidligere straffet for nettopp overfall og ran..
Etter Nader Khalils mening virker det imidlertid mot sin hensikt å tåkelegge gjerningsmennenes opprinnelse: ”Det må diskuteres i full åpenhet”, sier han. ”Vi kan ikke tillate oss å overlate det til ytterste høyre fløy”. Khalil er selv innvandrer fra Libanon og kom til Tyskland for 29 år siden. Han er muslim og sitter i byrådet i Neukölln for CDU (kristendemokratene, o.a.). Ifølge ham er det i tillegg til sosialarbeid nødvendig med merkbare straffer: ”vi må tvinge gjennom ro og orden.”
Han får støtte fra den tysk-tyrkiske journalisten og forfatteren Güner Balci. Hun hevder at den organiserte kriminaliteten i de kurdisk-libanesiske storfamiliene til dels har sine røtter i arkaiske stammestrukturer og at dette må tas med i en ærlig årsaksanalyse. Güner Balci vet hva hun snakker om: hun er oppvokst i Neukölln og har vært sosialarbeider der. Etter hennes erfaring er det dog mange sosialarbeidere som ser seg selv som politiets motstandere og dermed fremmer kriminelle karrierer i stedet for å forhindre dem. En av de viktigste oppgavene er etter hennes mening ungdomsarbeid, tilby attraktive fritidssysler og å sette grenser for barna.
Kun med tvang
Dit er det langt igjen i Berlin: ifølge opplysninger fra dommer Heisig møter 20 % av Hauptschule-elevene ikke til undervisning (Hauptschule ≈ praksisbetont ungdomsskole 5. til 9. skoleår, o.a.). Andre kommer flere uker for sent tilbake fra familiebesøk i Libanon. Dette får sjelden konsekvenser selv om skolemyndighetene har anledning til å gi foreldrene bøter. ”Denne oppførselen skriker etter grensesetting” sier Heisig. ”Stadige svekkelser tolkes som ettergivenhet.” I klanenes verden lar statlige normer seg tydeligvis kun gjennomføre med tvang. Det sies imidlertid at styresmaktene i Berlin viker unna konfrontasjon når det dreier seg om barn fra arabiske familier fordi man da må regne med motstand.
I Essen, klanenes tredje metropol, forsøker politiet helt bevisst å vise sitt nærvær etter at noen betjenter for et par år siden i forbindelse med en bilkontroll ble møtt med et aggressivt: ”ha dere til helvete vekk herfra, dette er vår gate!” Det er det imidlertid kun lite hjelp i, tror etterforsker Kopetzki fra Bremen: ”Viktigst er dommer som gjør det mulig for utlendingsmyndighetene å utvise gjerningsmennene”. For tyske sosialarbeidere, politi og justis ser ut til å gjøre lite inntrykk på klanene: den 25. januar 2009 ble det stjålet smykker til en verdi av flere millioner euro fra varehuset KaDeWe i Berlin. To av de mistenkte er libanesere fra Rotenburg i Niedersachsen, også de medlemmer av en beryktet storfamilie som har talløse forbrytelser på samvittigheten. De to 27 år gamle brødrene, Hassan og Abbas O. ble løslatt kort tid etter arrestasjonen. Fordi de er eneggede tvillinger kunne ikke DNA-sporene på gjerningsstedet utvetydig tillegges den ene eller andre. Etter løslatelsen i mars 09 kunngjorde begge brødrene i Neukölln at de var stolte av den tyske rettsstaten og takket den.
Süddeutsche Zeitung: Clans in Deutschland: "Verpisst euch von hier"
Klaner i Tyskland: ”Kom dere til helvete vekk herfra” De forakter alt som ikke hører til sin egen kulturkrets: i Berlin, Bremen og Essen kontrollerer kurdisk-libanesiske storfamilier hele kvartaler, og truer til og med politifolk.
Det er interessant å følge Ian Burumas argumentasjon i spørsmålet om Europa og muslimer. Buruma vil gjerne fremstå som moderat, sindig, nærmest salomonisk. Han fikk problemer med den posisjonen da han angrep Ayaan Hirsi Ali og forsvarte Tariq Ramadan.
Men når han angriper Geert Wilders kan han fremstå som den sindige som tar avstand fra all ekstremisme. Gjør han det?
Buruma tar avstand fra voldelig ekstremisme. Men han mener vi må avfinne oss med den ikke-voldelige. Det er her han får kritikk: Buruma mener europeerne må tilpasse seg islam og muslimer. Han bruker det engelske ordet accomodation. Han sier helt åpent at det er europeerne som må tilpasse seg, dvs. tåle at muslimer lever et annet liv.
Det kan man mene på et generelt plan, men når man går ham på klingen i sensitive spørsmål som holdning til homofile og jøder, får han problemer. Da blir han aggressiv, som undertegnede selv opplevde da Buruma var i Oslo i fjor.
Buruma sier vi må leve med normative forskjeller: også katolikker og ortodokse jøder har intolerante holdninger til sex og homofile. Ja, men de angriper ikke folk på åpen gate. De sier ikke feks. at innen islam finnes det ikke homofile. Denne forskjellen nekter Buruma å forholde seg til. Han insisterer på at vi må akseptere disse forskjellene. Det kan bety at det vil bli svært vanskelig å være jøde eller homofil i Europa. Bare vissheten om at samfunnet tolererer en slik intoleranse vil være nok til at mange forlater områdene de før har bodd i.
Bak en tilbakeholden, beskjeden fasade er Buruma pågående. Han utmerker seg ved også å angripe venstresiden. Hva er det han angriper? Jo, arven etter 68 som fører til at en god del venstreorienterte står opp og forsvarer feks. homofiles rettigheter. Buruma fremstiller dette som at det også på venstresiden er folk som løper etter populisme. Han vil altså ramme de som ser motsetning mellom religion og individ. Det er spesielt. I en artikkel i NRC Handelsblad skriver han dette eksplitt.
The fear of being overwhelmed by foreigners is usually associated with the right. Historically this is true. The so-called saviours of our civilisation - against the Bolsheviks, the Jews or the decadent elites - have usually come from right-wing circles.
The perceived threat of Islam has changed this. They may consider themselves too chic to associate themselves directly with Wilders, but these days it is often people from a left-wing background who rail the most against Islam.
A certain degree of aversion to religion among people who fought to free themselves from religion in the sixties is understandable. The men who came from villages in Morocco and Turkey during those same sixties often have ideas about women and homosexuals that are out of touch with the more progressive ideas we have come to accept as normal.
Vi merker oss uttrykket "rail against islam", ikke særlig flatterende. Så kommer han til forsvaret for intoleransen mot homofile, og behovet for å akseptere normative forskjeller.
But, again, intolerance against homosexuals, though reprehensible, is not the same as revolutionary extremism. As long as no violence is involved, that kind of intolerance is something we can live with, just like we live with orthodox Christians or ultra-orthodox Jews. Good education can help there, and of course everything needs to be done to prevent aggression against women or homosexuals. But normative differences will always exist; it comes with being a pluralistic society.
I praksis betyr dette at politiet skal gripe inn når homofile blir angrepet. Men de skal ikke gjøre noe med imamene som preker hat mot homofile. Når han snakker om "opplysning" høres det helt uforpliktende ut. Han har samme holdning til behandling av- og synet på kvinner. Vold er uakseptabelt, men holdningene, underordningen av kvinner må aksepteres.
Buruma kan ikke, vil ikke, akseptere at de to normsettene er uforenlige: et pluralistisk samfunn kan ikke tolerere kollektiver som praktiserer diskriminering uten at det korroderer den reelle toleransen og friheten i samfunnet. Da er det bare et spørsmål om tid og fødsler før det har utviklet seg parallelle samfunn.
Buruma er blitt konfrontert med disse motsetningene og konsekvensene av dem. Da han var i Oslo ifjor, sa han at spørsmål om jøder og homofile ikke var avgjørende for Europas fremtid. Det var en skremmende uttalelse.
Han forsøker nå å skyve ansvaret for konfliktnivået over på populistene: folk som Geert Wilders. Men Buruma er selv en aktør. Han har valgt side. Han bruker sin innflytelse for å forsvare utviklingen av parallellsamfunn. Det er heller ikke spesielt vanskelig å få øye på i hans gjentatte forsvar av Tariq Ramadan som moderat og demokratisk. Akkurat det siste poenget med at Ramadan er demokratisk, er en smule "chilling"; det rommer et dobbeltbudskap: Buruma/Ramadan respekterer demokratiet, men når muslimene blir mange nok betyr det at islamske prinsipper innføres.
If we are going to win the fight against political violence it is important that peaceful Muslims, even very strict ones, can find a place in European society. Only then can we isolate the violent elements and prevent more Muslims from sympathising with a bloody dream in the name of their religion out of fear, anger or resentment.
You can say a lot of things about Tariq Ramadan, the Islamic philosopher who was just fired as an adviser to the city of Rotterdam: vanity, intellectually wooliness, opportunism. But he has never pleaded for an Islamic state in Europe, let alone a violent revolution. He wants European Muslims to behave as democratic citizens. Certainly, he propagates an orthodox interpretation of Islam, but the tries to combine this with his mainly leftish political ideas. Politics, says Ramadan, should be inspired by the ethical impulse of faith. He may not always be tolerant, but he will always be a democrat.
Ramadan har mange ansikter, og vil selv bestemme hvilket som skal synes. Da han møtte Irshad Manji til debatt i Oslo i våres møtte han en som ikke lot ham gjøre det. Manji rev masken av Ramadan og han fremsto som kvinneforaktende og nedlatende, en person som ikke finner seg i kritikk. Hans syn på ytringsfriheten var også instrumentell: han kunne ikke gå med på at den for å fungere må være beskyttet mot mektige krefter. Ramadan var ingen demokrat, han fremsto nettopp som den populist Buruma går i rette med.
Buruma er klar over risikoene som muslimenes parallellsamfunn innebærer. Han er klar over spenningene, og forsøker å true de 40 prosent som sier de vil stemme Wilders ved å spørre: hvis det blir vold, er det det dere vil ha? Har dere regnet med det når dere stemmer Wilders? Det er en type intimidering han har til felles med sine muslimske venner: "Ikke stå opp for dine prinsipper og rettigheter, for det kan utløse vold fra den andre siden."
But there is a much bigger risk attached to the Kulturkampf. If people feel rejected, one shouldn’t be surprised if they develop a hostile attitude. As the hostility increases we will get exactly what so many people are so afraid of. The distinction between believers and ideologists is blurred. Sympathy turns to action. Society as a whole is divided into camps, Muslims against non-Muslims. That’s when the blood starts to flow in the streets.
UDI bekrefter at befolkningens interesser ikke teller
NRK`s Brennpunkt tar for seg Utlendingsdirektoratets (UDI) overkjøring av landets kommuner når det gjelder å etablere asylmottak. Internasjonale forpliktelser og det UDI kaller "sterke samfunnsmessige interesser" fordrer at UDI setter lokaldemokratiet helt ut av spill. Og mønsteret avtegner seg klart: I denne sammenhengen teller interessene til den befolkningen som lever i- og utgjør det samme samfunnet overhodet ikke.
Ottar Øygard har drive hotellet i 12 år, og har skrive avtale med Norsk Mottaksdrift om å drive asylmottak ved det over 100 år gamle hotellet. Men lokalpolitikarane vil heller sjå at Lene Seim får gjennomført sine planer ved hotellet - å drive det som friluftshotell.
- Det er ikkje sikkert vi kan la vere å ta i mot tilbod vi har fått sjølv om vertskommunen no seier nei, seier Berge. Han er overraska over at Jølster rår UDI til å seie nei til søknaden.
- Behovet for asylmottak er svært stort, dagleg kjem mellom 50 og 60 nye asylsøkjarar til landet, og håpet var at vi i denne runda kunne etablere plass til 400 asylsøkjarar på Vestlandet. No sit vi tilbake med dei 130 plassane på Jølster som er einaste der tilbodet tilsfredsstiller krava vi set til eit asylmottak, seier Berge til avisa.
— Vi hadde ikke tenkt å gå inn å voldta lokalsamfunnet med et så stort mottak som 130, og da ble det ikke mottak, sa UDIs regiondirektør i Nord-Norge Bjørn Fridfeldt om Skrolsvik til NRK.
De gjorde det likevel. Den lille bygda Skrolsvik i Troms har 80 innbyggere, men UDI gjorde en avtale med turistsenteret Senjehesten om å ta imot 100 asylsøkere. Med andre ord mer enn doblet antallet asylsøkere innbyggertallet i Skrolsvik. Bygdefolket protesterte, men ble ikke hørt:
Det tok bare tre uker fra Senjehesten turistsenter fikk kontrakt med UDI til de første 21 asylsøkerne kom i desember i fjor. Den korte tiden gjorde det vanskelig for kommunen å få på plass lovpålagte helsetjenester, skaffe tolker og etablere et skoletilbud.
Verken kommunen eller bygdefolket fikk informasjon om hvor mange som skulle komme av gangen, hvem de var, eller hvilke land de kom fra.
— Vi er forbanna for prosessen frem til nå, og det er UDI vi er forbanna på, sier lederen for bygdelaget, Eilif Pedersen. — Vi føler oss overkjørt. Vi kan jo ikke la det gå ut over de stakkarene som kommer. Det ville bli totalt feil, men vi føler oss likevel overkjørt.
- At bygdefolket i Skrolsvik føler seg overkjørt og vil kjeppjage UDI-ledelsen dersom de dukker opp i bygda, er fullt forståelig, skriver lokalavisen Folkebladet i lederen Maktovergrep i Skrolsvik:
For maken til maktovergrep og neglisjering av folkemeninga skal man lete lenge etter. På folkemøtet for noen uker siden fikk regionsjef Bjørn Fridfeldt i Utlendingsdirektoratet soleklare advarsler mot å fylle opp Senjehesten kyst- og turistsenter med 100 asylsøkere. Advarselen var godt ment; bygda med knappe 90 innbyggere har rett og slett ikke kapasitet til å motta og ivareta så mange mennesker — og kommunen har ikke infrastruktur som er solid nok.
Bygdefolket fikk full støtte fra kommunens politikere. 30-40 asylsøkere er greit. Men ikke flere, og i alle fall ikke 100, sa formannskapet. Det har nå UDI arrogant oversett. Folkemeninga er fullstendig tilsidesatt, både bygdefolkets og lokalpolitikernes. Det er så man nesten må spørre: Er det mulig?
Regionsjef Bjørn Fridfeldt lovet å lytte til signalene han fikk på folkemøtet. Han må ha vært tunghørt den kvelden. Nå sier samme Fridfeldt at situasjonen har endret seg. Strømmen av asylsøkere øker sterkt, og forholdene er prekære. "Vi var bare nødt til å si ja", sier Fridfeldt til Folkebladet. At folk i bygda reagerer med sjokk og vantro er virkelig til å forstå.
...
Dette handler om et bygdefolk og et lokaldemokrati som er fullstendig overkjørt av en statlig etat. En maktarroganse som er utålelig. Slik kan det ikke fortsette.
Folkebladet undres: Folkemeninga er fullstendig tilsidesatt, både bygdefolkets og lokalpolitikernes. Det er så man nesten må spørre: Er det mulig?
Ja, det er det. Det kan blant andre ordfører Thorbjørn Fylling (Frp) på Sjøholt og ordfører Oddvar Grøthe (Sp) i Hemsedal bekrefte. Begge ordførerne forteller nesten identiske historer om UDI`s og private asyloperatørers praksis overfor landets kommuner. For øvrig har samtlige av de omtalte kommunene det til felles at de ikke har sagt nei til asylmottak som sådan, men at de har bedt om mottak i en størrelse kommunene er sikre på at de kan håndtere. Men behovet for asylmottak er stort: det kommer daglig mellom 50 og 60 nye asylsøkere til Norge.
Ordfører Thorbjørn Fylling forteller at det gikk mellom to og tre uker fra han hørte om at en driftsoperatør muligens ønsket å etablere et asylmottak i kommunen for første gang, til UDI ringte og fortalte at de kom til å godkjenne anbudet.
Ingen informasjon
Kommunen fikk ikke ett eneste spørsmål fra UDI om de var i stand til å tilby asylsøkerne lovpålagte rettigheter innen kommunale tjenester som helse, undervisning og barnevern.
De fikk ikke engang informasjon om hva slags type asylsøkere som kom eller om det var knyttet spesielle behov til noen av dem.
I etterkant fikk ordføreren sågar høre at UDI hadde vært på befaring i det som skulle bli asylmottaket før anbudet ble vedtatt. Kommunen fikk ikke engang beskjed om at de var til stede.
– Da ble jeg opprørt. Jeg fikk høre at dette var en sak mellom driftsopratøren og UDI, men vi har jo også et stort ansvar for å gi dem som kommer til mottaket et ordentlig tilbud. Jeg synes dette er uhørt. Da det hadde begynt å komme asylsøkere tok kommunelegen ansvar og dro på befaring på mottaket. Han nektet dem å ta imot flere asylanter før mottaket hadde gjort en rekke utbedringer, sier Fylling.
Sjøholt i Ørskog er en kommune med cirka 2.000 innbyggere. Den private asyloperatøren Ola Sønderland i Kysthus AS tilbød på eget initiativ sine lokaler til UDI. Et enstemmig kommunestyre sa nei, men UDI aksepterte og på nyåret åpnet asylmottaket med 70 plasser i den lille kommunen.
Enstemmig var også kommunestyret i Hemsedal (rundt 2000 innbyggere), og initiert av kommunestyrets SV-representant Martin Lindal skrev alle de 17 representantene i kommunestyret under på et brev til UDI, der man redegjorde for kommunens begrensede forutsetninger for å ta i mot de foreslåtte 140 asylsøkerne på Hemsedal Hotell, hvis eiere er plaget av røde tall i regnskapet.
- Private aktørar opnar asylmottak for å tene pengar, kommenterte Lindal i Hallingdølen. Overfor UDI gjorde kommunestyret rede for kommunens manglende ressurser til å ta i mot såpass mange asylsøkere, og ba i stedet om et antall kommunen hadde forutsetninger for å håndtere:
Hemsedal kommunestyre har sendt eit ope brev til UDI, der dei ber direktoratet om å gi bygda nok tid og informasjon til å byggje opp eit mottak ut frå Hemsedal sine føresetnader.
Brevet er signert av alle kommunestyremedlemmene.
Utlendingsdirektoratet tek i desse dagar stilling til om det skal opprettast 140 asylmottaksplassar på Hemsedal Hotell. Det var SV som tok initiativet til brevet.
Debatten om asylmottaket har vore prega av personfokusering og skittkasting, meiner SV-politiar Martin Lindal.
Representantane understrekar i brevet at dei vil framstå som ein romsleg kommune, som tek sin del av ansvaret for asylsøkjarar. Dei meiner at UDI må innsjå at Hemsedal er ein liten kommune, og derfor ikkje kan ta hand om store mottak. Dei skriv at dei er redde for at asylmottak blir eit spørsmål om det billigaste tilbodet, utan omtanke for tilpassing mellom lokalsamfunn og mottak. Dette kallar dei statleg ansvarsfråskriving.
Som svar på kommunestyrets bekymringer skrev regionsdirektør Siv Kjelstrup i UDI et åpent brev der hun gikk langt i å antyde at kommunestyrets innvendinger hovedsakelig var basert på følelser. UDI avviste også forespørselen om et asylmottak med færre plasser. Slike er visstnok ikke er "økonomisk driveverdige".
Under saksbehandlingen har det også kommet inn merknader fra en rekke av naboene til det aktuelle asylmottaket, og samtlige uttaler seg negativt til bruksendringen. I hovedsak går bemerkningene på at de ikke ønsker å leve med den usikkerheten et asylmottak kan føre med seg - slik innbyggerne i f.eks. Farsund og Våler gjør. I tillegg til kommunestyrets redegjørelse, har også ulike kommunale etater, NAV og lensmannsetaten påpekt at oppretting av asylmottak vil kunne medføre merarbeid som det ikke er kapasitet til med dagens bemanning.
I likhet med flere andre småkommuner som overhodet ikke har fått noe gehør hos UDI for innvendinger basert på begrenset kapasitet, avslo følgelig kommunestyret tillatelse til bruksendring for asylmottak.
Hotelleierne - som har flyttet fra Hemsedal - klaget på kommunens avslag på opprettelsen av asylmottak, og i klagen heter det at "utvalget har i totalvurderingen latt vage innvendinger overskygge det tunge samfunnsmessige hensynet asylspørsmålet har". Kommunestyret i Hemsedal valgte imidlertid å legge vekt på hensynet til kommunens bemanningssituasjon,manglende forutsetninger for å håndtere et asylmottak på denne størrelsen og egen lokalbefolkning i sin vurdering, og opprettholdt avslaget.
Hvis kommunen avslår søknader om bruksendring, går anken til fylkesmannen - i Hemsedal, Nes og Hol`s tilfelle Fylkesmann i Buskerud og tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Kirsti Kolle Grøndahl. Fylkesmannens avgjørelse er endelig og kan ikke påklages. I følge NRK går så godt som samtlige anker gjennom hos Fylkesmannen, i den grad at UDI indre Østland kun har opplevd èn anke der et negativt vedtak fra kommunen fikk medhold. - Hvis UDI ønsker det, blir det asylmottak i de tre Hallingdalskommunene, skrev NRK i sakens anledning.
Byråkratiets vanligvis sendrektige saksbehandling later ikke til å være noe problem når det gjelder å opprette et asylmottak mot befolkningens vilje: Som regel tar det 2-3 måneder for fylkesmannen å behandle en anke på avslag om bruksendring, men når UDI og private asyloperatører har det travelt skjer det åpenbart på rekordtid:
17. juni hadde enda ikke Fylkesmannen i Buskerud hørt noe fra eierne av Hemsedal hotell, men allerede 22. juni omgjorde fylkesmann Kirsti Kolle Grøndahl Hemsedal kommunestyres avslag på å opprette asylmottak i kommunen. Igjen heter det at det skal kunne påvises omfattende negative konsekvenser for lokalmiljøet dersom slike konsekvenser skal tillegges mer vekt enn det Kommunal- og regionaldepartementet kaller "de sterke samfunnsmessige interessene" som ligger i at Norge kan følge sine forpliktelser til å ta imot og innkvartere asylsøkere. I brevet til Hemsedal kommune fra fylkesmannen heter det:
"Det bør kunne påvises omfattende negative konsekvenser for lokalmiljøet, eventuelt omfattende tekniske hindringer, for at kommunen skal vektlegge slike konsekvenser sterkere enn de samfunnsmessige interesser som ligger i at Norge kan følge sine forpliktelser til å ta imot og innkvartere asylsøkere. Og jo nærmere opp til tidligere bruk driften av mottak ligger, desto mer bør det kreves for å avslå en søknad om bruksendring".
Merknader frå naboar og ulike etatar
I denne saka er det kome inn merknader frå ei rekke av naboene som alle uttaler seg negativt til bruksendringen. Merknadene går i all hovedsak på at dei ikkje ynskjer den usikkerhetita eit asylmottak kan føre med seg. Det er også kome merknader frå ulike kommunale etatar, NAV og lensmannsetaten som alle fremhever at oppretting av asylmottak vil kunne medføre meirarbeid som det ikkje er kapasitet til med dagens bemanning.
Fylkesmannen vil her bemerke at den eksisterende bemanningssituasjonen til offentlege tenester vanskeleg kan sjåast som eit moment mot oppretting av asylmottak. Slike tenester vil nesten aldri vere klare på førehand og må tilpasses det til eikvar tid eksisterande behovet i kommunen.
Når det gjeld nabomerknadene har Fylkesmannen forståing for at eit asylmottak i nærområdet kan skape usikkerheit.
Dette er ein følelse som er vanleg i nærmiljøet rund slike tiltak og er ikkje spesielt for dette området.
Fylkesmannen sin konklusjon
Etter ei samla vurdering kan ikkje Fylkesmannen sjå at det ligg føre slike omfattende negative konsekvensar for området som bør tilleggast større vekt enn dei sterke samfunnsmessige interessene som taler for å tillate ein midlertidig dispensasjon frå planformålet.
Også Nes og Hol kommune har sagt nei til asylmottak på den størrelsen UDI ønsker. Hol kommunestyre sa nei til asylmottak ved Hallingskarvet hotell, og klagen over avslaget gikk til fylkesmann Grøndahl. Dette avslaget ble opprettholdt. Kommunen sa imidlertid ja til asylmottak ved Kongshaugen i Hol, der de nærmeste naboene til mottaket allerede har resignert:
Stemninga er langtfrå lysteleg i nabolaget etter at det denne veka vart kjent at det innan kort tid vil kome inntil 40 einslege mindreårige asylsøkjarar dit.
– Me har vel i grunnen gitt opp. Dei får berre styre på. Det blir det same kva me gjer, seier Kjell-Gunnar Haugen, som er ein av dei som har målbore naboprotestane.
Kommunestyret i Nes` avslag ble tilsidesatt av Fylkesmann Kirsti Kolle Grøndahl 21. august. Mottaket blir en realitet til nå i høst. Ordfører Gerd Eli Berge i Nes kommune føler seg overkjørt av fylkesmannen i denne saken.
- Fylkesmannen har en spesiell behandling av disse sakene. Her går dispensasjoner glatt igjennom, sa Berge til NRK.
Leder i teknisk utvalg, Nils Rodegård fra Bygdelista, er svært irritert og mener Fylkesmannens vedtak er merkelig i forhold til tidligere uttalelser:
At fylkesmannen no gjer om vedtaket slik at eigaren av hotellet får dispensasjon frå aralbruken, kjem i eit merkeleg lys etter at fylkesmannen tidlegare har gitt kommunen kjeft for å ha vore for slepphendte med å gi dispensasjonar.
- Me har fått på pukkelen. No ser me at når det passar fylkesmannen, gir dei disensasjonar. Me er interessert i næringsutvikling i Nes, og hotellet er ei turistebdridft. Me hadde håpa å få til noko der, men det vil ikkje fylkesmannen, seier Rodegård.
NRK har snakket med ordførerne i alle de 13 kommunene som har fått etablert eller vedtatt etablert mottak i sin kommune i 2009, og 12 av dem sier at de ikke har fått noen spørsmål fra UDI om de er i stand til å ivareta asylsøkerne i sitt eksisterende kommunale tjenestetilbud, eller om de er i stand til å utvide tilbudet dersom det skulle være behov.
UDI`s overkjøring står i sterkt kontrast til UDIs egen beskrivelse av deres rutiner rundt etablering av mottak. Direktoratet hevder selv at de ser på beliggenhet, boligmasse, det økonomiske tilbudet, tilbudet til beboerne, kommunens størrelse, hvordan nærmiljøet ser på mottaket og kommunens holdning, skriver NRK.
Men samtidig avviser avdelingsdirektør i region- og mottaksavdelingen Siri Rustad i UDI hele problemstillingen, og opplyser om at vedtak om oppretting av asylmottak er en saksbehandling der verken kommuner eller andre har noe de skulle ha sagt. UDI registrerer ikke engang de klagene som eventuelt måtte komme fra fortvilte kommuner:
For UDIs egen statistikk over antall bosatte i mottak viser et direktorat som settes under stadig større press for å bosette asylsøkere. Fra 2005 til 2007 gikk antall asylsøkere i mottak ned fra 8 950 til 7 606 beboere.
Så eksploderte det.
I 2008 hadde antallet asylsøkere i mottak nær doblet seg på ett år. Tallet hadde gått fra 7 606 til 13 641 beboere i asylmottak på ett år.
Og det stopper ikke der. I januar i år hadde UDI registrert 14 246 beboere, og i juli har de registrert 18 064 beboere.
Det er en økning på 3 818 asylsøkere i mottak det siste halve året.
Eller mer enn 25 nye asylmottak med 150 beboere siden nyttår.
I november 2008 ble Fremskrittspartiets forslag om at norske kommuner skal ha rett til å si nei til etablering av nye asylmottak avvist av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. I Innstillingen skriver Stortingsflertallet at motstanden fra enkelte kommuner kan skyldes mangel på langsiktighet, og viser til internasjonale forpliktelser samt at asylsøkere fra 1. februar 2006 har en lovfestet rett til et statlig innkvarteringstilbud.
Stortingspolitikerne snakker fagert om "nasjonalt ansvar", "dugnad" og "storsamfunnet", mens realiteten er at regjeringen og Stortinget lar alle andres interesser gå foran den befolkningen som både utgjør samfunnet og betaler regningen. De stadig flere asylsøkerne og regjeringen som vil innfri "internasjonale løftene" får sine interesser ivaretatt, samtidig som UDI bruker skattemidler til å oppfylle de økonomiske interessene til private asyloperatører som oppretter mottak på tross av enstemmige vedtak i kommunestyrer og utbredt bekymring og/eller motstand blant lokalbefolkningen. Ved hjelp av UDI er det i dag private aktører som sitter med makten over demokratisk valgte lokalpolitikere og menneskene som bor i de respektive kommuner. Og de eneste hvis interesser åpenbart ikke teller her - det er Norges innbyggere.
Men hvem er det egentlig som har gitt den norske regjeringen og Utlendingsdirektoratet mandat til å se bort fra landets innfødte befolknings interesser?
Finnes det to standarder for synet på vold mot politikere? "Alle" fordømmer drapene på Olof Palme og Anna Lindh.
På 70-tallet var det høyreekstremister som brukte sprengstoff mot demonstranter og bokhandler i Norge. Men de autonome og antiglobalistenes vold har vært vanskeligere å takle. Det er ubehagelig for en lat, bekvem venstreside/etablert offentlighet å konfrontere volden som springer ut av venstresiden. Angrepet på Sverigdemokratenes pressetalsmann og hans samboer i sommer var en påminnelse om noe som har pågått i lang tid.
SOS Rasisme går i samme spor når de angriper Vigrid og NorgesPatriotene på skoledebatter. Man må gjerne si sin mening om det de står for. Men å forsvare bruken av vold er det samme som å stjele legitimiteten til den politiske debatten og ødelegge den. SOS Rasisme hevder de har moralsk rett til å angripe.
Den danske avisen B.T. offentliggjør bilder av angrep på Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard. De er sjokkerende. Jeg vil tro det er episoder som svært få i Norge kjenner til. De formidler en ubehagelig erkjennelse: de militante venstreekstremistene bruker nazi-kortet for alt det er verdt. Men hvem er det de selv minner om med sine metoder?
År 1997:
Unge demonstranter fra Rød Ungdom klæder sig ud som nazister og invaderer Pia Kjærgaards have i Gentofte. Demonstranterne "heiler", indtil tilkaldt politi bærer dem væk.
Byråd Jøran Kallmyr (Frp) har ingenting å innvende mot at Idrettsetaten i Oslo kommune har sagt ja til heldekkende badedrakter i offentlige bad. Han mener også at dette bare er et spørsmål om hygiene. Folk må få ha på seg hva de vil.
Det er interessant at Kallmyr selv siterer reglene som sier at: ”Av religiøse eller av kulturelle årsaker kan man tillate heldekkende badeklær”. Man vedkjenner seg her at det er kulturelle og religiøse årsaker til at kvinner ønsker å komme i bad med drakter som går fra ankelen til halsen. Men hvis det er kulturelle-religiøse årsaker, burde man kanskje stilt spørsmålet: hvilke verdier er det som ligger bak en slik drakt? Har den noe budskap til omgivelsene, til de som ikke tildekker kroppen? Hva er dette budskapet? Kan det være til sjenanse for de andre? Denne påtvungne "dialogen" tar ikke myndighetene - hverken Folkehelsa eller Oslo kommune - stilling til, og heller ikke Fremskrittspartiet.
Byråd Kallmyr gjør en teknisk endring. Han likte ikke det med kulturelle og religiøse årsaker. Derfor har han endret ordlyden i reglementet. Det lyder nå:
Gjester som av forskjellige årsaker ønsker å bade i langt tøy, som dekker hele kroppen, må vaske seg og iføre seg rent badetøy før de bruker badstue og basseng
Kalllmyr likte ikke Idrettsetatens begrunnelse, som smakte av multikulturalisme. Han gjør den liberalistisk - priser valgfriheten - men konklusjonen er den samme: full rett til islamistisk badedrakt.
For byrådet er det hygieniske forhold som setter begrensinger på de badenes antrekk, ikke religiøse eller kulturulle forhold.
Det skal med andre ord ikke være religiøse eller kultrulle årsaker, men hva hvert enkelt invidiv føler for selv, som skal få avgjøre hva folk ha på seg når de bader.
For byrådet vil det være helt utenkelig at politikere og religiøse representanter skal bestemme hvordan kvinner skal kle seg i svømmehallen.
Det Kallmyr ikke går inn på er om valget av badedrakt er individualistisk, eller kollektivt. Om det er ledd i en ideologi. Vi er uvant med uniformer i badebassenget, men det er faktisk hva islamistene praktiserer, og som alle religiøse uniformer har de et klart budskap til omgivelsene: omvend dere.
UDIs fremgangsmåte er imidlertid et uttrykk for Stortingets holdning til lokaldemokratiet, da et klart Stortingsflertall avviste Fremskrittspartiets forslag om at norske kommuner skal ha rett til å si nei til etablering av nye asylmottak i november 2008:
De tre Frp-representantene Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen sier at Utlendingsdirektoratet nærmest har ubegrenset makt til å overkjøre kommunenes egne vurderinger.
– Dette er et alvorlig overgrep mot lokaldemokratiet. Det er knapt noen dialog med UDI i det hele tatt. Staten har vært så presset til å opprette nye mottak, at kommunene blir valset over, sier Amundsen.
Men resten av Stortinget mener det er staten som har ansvaret for at flyktninger som kommer til landet, får innkvartering. Dette ansvaret ligger på storsamfunnet, selv om holdningen i den enkelte kommune kan være negativ til plassering av mottak, heter det.
– Slike negative holdninger kan ikke gi grunnlag for noen form for vetorett mot asylmottak, skriver de øvrige seks partiene på Stortinget i en felles merknad.
– Vi har forpliktelser å ta hensyn til. Derfor er dette et nasjonalt ansvar. Det kan ikke være opp til den enkelte kommune å si nei, sier saksordfører Rolf Reikvam (SV).
I innstillingen skriver flertallet at motstanden fra enkelte kommuner kan skyldes "mangel på langsiktighet", og viser til internasjonale forpliktelser, samt at asylsøkere fra 1. februar 2006 har en lovfestet rett til et statlig innkvarteringstilbud.
Partiene som gikk i mot Frp`s forslag om selvbestemmelsesrett for landets kommuner er Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Statens samarbeidspartner i Skrolsvik dømt for økonomiske forbrytelser og vold
Lokalbefolkningen i Skrolsvik advarte Utlendingsdirektoratet (UDI) mot å la Dag Olsen i selskapet Senjehesten drive asylmottak i den lille bygda, skriver NRK. Olsen er tidligere dømt for økonomiske forbrytelser og vold, og har en hel rekke konkurser bak seg. Han innrømmer at selskapet Senjehesten er teknisk konkurs, og sier at det var viktig for selskapet å få kontrakten med UDI om drift av asylmottak:
NRK Brennpunkt har gått gjennom de ti siste års regnskaper for selskapet Senjehesten, der Olsen er en av deleierne.
Regnskapet for 2007 viser at gjelden er 20 ganger større enn inntektene. Selskapet har heller ikke verdier å stille som sikkerhet. Egenkapitalen blir stadig mer negativ og aksjekapitalen ble tapt for mange år siden.
Siste offentlige regnskap viser at selskapet Senjehesten oppfyller begge kravene i konkursloven til å være insolvent. De er såkalt teknisk konkurs:
* Selskapet har ikke penger til å dekke de løpende utgiftene, og er ikke likvid, såkalt illikvid.
* Selskapet har større gjeld en det har eierandeler. De skylder mer penger enn de eier. De er såkalt insufficient.
Når et selskap er insolvent, innebærer det at alle som handler med selskapet kan bli påført tap, siden det ikke finnes sikkerhet i selskapet for at kreditorer kan få tilbake penger som selskapet skylder.
Direktør i UDI Nord, Bjørn Fridfeldt, inngikk avtalen likevel og avviser enhver kritikk. Fridfeldt hevder at UDI sjekket om asyloperatøren Senjehesten er kredittverdig, men i en kredittvurdering fra selskapet Dun og Bradstreet (D&B) får Senjehesten det nest dårligste av syv nivåer:
D&B anbefaler at man gir 0,- kroner i kreditt til Senjehesten, og kun gir kreditt mot sikkerhet. Som det går fram av regnskapene, har Senjehesten større gjeld enn eierandeler, og dermed er det ikke slik sikkerhet i selskapet.
Etter at Senjehesten desember 2008 åpnet mottaket, gikk det bare tre måneder før D&B ga Senjehesten dårligste karakter – C – og råd om ikke å gi selskapet kreditt. I april fikk Senjehesten B-en tilbake, etter å ha mottatt vel en million kroner fra UDI.
D&B opplyser videre at Senjehesten er et veletablert firma, med en bra eier og med upåklagelig betalingserfaring. En slik karakter innebærer ingen betalingsanmerkninger.
Men dette trenger ikke være noen garanti for at selskapet har god økonomi. Tvert imot, ifølge D&B har Senjehesten dårlig økonomi. Det er den svakeste bedømmelsen D&B kan gi for økonomi.
Forklaringen på de motstridende bedømmelsene kan være Senjehestens eierforhold og drift. Senjehesten har nesten ikke drift eller driftsinntekter, mens utgiftene og gjelden til Senjehesten hovedsakelig går til moderselskapet Peol. De to selskapene eies sammen av Dag Olsen og Olsens kone, mor og bror.
At de ikke sender betalingsanmerkninger til egne selskaper eller begjærer konkurs mot hverandre, betyr ikke nødvendigvis at økonomien er god.
Bjørn Fridfeldt i UDI opplyser at Senjehesten har, slik de er pålagt, sendt inn de tre siste års revisorgodkjente regnskapene til UDI, og at disse ble gått gjennom før Senjehesten fikk kontrakt med UDI for å drive asylmottaket i Skrolsvik.
Revisor advarer
Ifølge Fridfeld har hans saksbehandlere i UDI lest gjennom regnskapene. Da har de også hatt mulighet til å lese revisors merknader som er lagt ved regnskapet.
Der kan man lese en advarsel mot å gjøre forretninger med Senjehesten. Ved å lese de tre års siste regnskap og revisors anmerkninger, kan man se at den økonomiske situasjonen i flere år har vært svært alvorlig for selskapet, men at den høsten 2008 blir enda verre.
Kort før UDI inngikk kontrakten med Senjehesten om drift av asylmottaket i Skrolsvik, påpekte revisoren at selskapet bryter viktige lover og forskrifter: Selskapet har ikke levert den informasjonen de er pålagt etter loven og som trengs for å si om det er mulig å drive Senjehesten videre.
Revisoren er heller ikke fornøyd med informasjonen han har fått om risikoen ved å drive selskapet videre. Revisoren etterlyser dokumentasjon på at kreditorer ikke kommer til tape penger ved å gjøre forretninger med Senjehesten, dersom Senjehesten må innstille eller går konkurs.
Asyloperatør Dag Olsen har for øvrig tidligere fått en dom på åtte måneder for økonomiske lovbrudd, samt en dom på 60 dager for vold.
Fridfeldt fastholder imidlertid at samarbeidspartneren Senjehesten er kredittverdig:
UDIs Fridfeld sier en gammel dom for økonomiske forbrytelser, ikke gjør Dag Olsen uegnet til å drive asylmottak. Fridfeld opplyser at UDI ikke er gjort kjent med at Senjehesten har for dårlig økonomi til å drive et asylmottak. – Vi har sjekket om Senjehesten er kredittverdig, og det er Senjehesten, opplyser Fridfeld.
...
Revisors merknader er offentlige, nettopp for at alle som vurderer å handle med slike selskaper, skal bli informert om at de kan bli påført tap.
NRK skriver at de har lagt frem Senjehestens regnskaper for en erfaren bobestyrer for konkursbo. Han mener at de fremlagte regnskapene viser at alle selskaper - også det offentlige - bør være forsiktige med å gjøre forretninger med Olsens selskap. Men det blir neppe noen konkursbehandling - for det siste regnskapet viser at det ikke finnes penger i Senjehesten:
Dag Olsen er mottaksleder på Senjehesten asylmottak og deleier i Peol som eier bygningene og driftsselskapet Senjehesten. Han benekter ikke at selskapet Senjehesten er teknisk konkurs, og innrømmer at det var viktig for selskapet å få kontrakten med UDI om drift av asylmottak.
Olsen avviser også at den enorme gjelden i Senjehesten er et problem. — Gjelden er hovedsaklig til morselskapet, og vi som eiere er ikke blakke, sier Olsen.
Men også morselskapet Peol har sine problemer. Peol gikk med underskudd i 2007, og også de har ifølge revisor brutt lov og forskrifter. Også for Peol påpeker revisor det samme som for Senjehesten:
Revisoren påpeker at Peol ikke har gitt den informasjonen de etter loven skal gjøre for å kunne si at det er mulig å drive selskapet videre. Revisoren etterlyser også dokumentasjon på at kreditorer ikke kommer til tape penger ved å gjøre forretninger med Peol.
Den egyptiske journalisten og kvinnerettighetsforkjemperen Mona Eltahawy som deltar som debattør på Århus Festuke, har mottatt en dødstrussel:
Mona Eltahawy fik et chok, da hun søndag aften checkede ind på sit hotel i Århus og åbnede sin e-mail. Den New York-baserede egyptiske journalist, Mellemøsten-ekspert og kvinderettighedsforkæmper, der er i Århus for at deltage i en festugesamtale med Martin Krasnik, læste en dødstrussel.
»Hvis jeg ser dig nogen steder, slår jeg dig ihjel,« stod der på både engelsk og arabisk i en besked, der var sendt fra en yahoo.com-adresse.
Den muslimske journalist tager nu sine forholdsregler og undlader at oplyse sit opholdssted.
»Jeg plejer at skrive på Twitter, hvor jeg opholder mig, men det stopper nu. Jeg må også være forsigtig på Facebook, hvor jeg har 4.900 venner.«
Eltahawy - som er bosatt i New York - tror at dødstrusselen har sammenheng med en kronikk hun skrev i Washington Post, der hun kritiserte forlaget Yale University Press` utelatelse av illustrasjoner av Muhammed i den kommende boken om Muhammed-krisen "The Cartoons that Shook the World”:
»De er nogle kujoner, når de udelader de tegninger,« siger hun.
»Man kapitulerer over for den muslimske højrefløj. Nogle konsulenter mener, at illustrationerne vil skabe en ny bølge af vold, men andre mener, at risikoen for nye uroligheder er minimal.«
Første trussel
Mona Eltahawy har ikke tidligere modtaget dødstrusler. Hendes offentliggjorte synspunkter har dog afstedkommet mange positive og negative reaktioner. Hun har ved flere lejligheder forsvaret Morgenavisen Jyllands-Postens ret til at bringe Muhammed-tegningerne og har gang på gang diskuteret dem med venner og familiemedlemmer.
»Min egen mor er imod tegningerne, men vi har diskuteret dem på en fredelig måde. Desværre kan nogle mennesker ikke tolerere andre meninger end deres egne, og det giver de så udtryk for på en meget hadefuld måde. I min verden er det ikke islamisk at reagere med trusler og vold.«
Eltahawy har lite til overs for den saudiarabiske advokaten som nylig krevde at en rekke danske aviser skal unnskylde gjenopptrykkingen av Muhammed-karikaturene.
»Det er fuldstændig latterligt, og det skal stoppe,« udbryder Mona Eltahawy.
»Det er ikke nogen ordentlig måde, at føre sine budskaber frem på. Det er fint at diskutere tingene, men man får da ikke noget ud af at kræve noget på den måde. Det er i øvrigt ironisk, at brevet kommer fra en saudiarabisk advokat. Jeg har engang sendt en kronik til en saudiarabisk avis, men den afviste mig. Saudi Arabien er ikke ligefrem ytringsfrihedens hjemland.«
Den egyptiske journalisten ble ikke selv støtt av Muhammed-tegningene, men derimot sjokkert over de voldelige reaksjonene.
»Jeg var opmærksom på, at mange andre muslimer følte sig stødt, og jeg forsvarede også deres ret til reagere via fredelige demonstrationer. Volden kan jeg derimod ikke tolerere, den var en langt større fornærmelse af islam og profeten, end tegningerne var. Jeg har aldrig forstået, hvorfor flere hundrede mennesker skulle dø på grund af de tegninger, det er meningsløst. Mange muslimer var sure over, at de blev sat i forbindelse med vold, men da nogle af dem så reagerede med vold, levede de netop op til fordommene.«
Hun tror imidlertid ikke at en illustrert bok om Muhammed vil føre til mer vold:
»Husk nu på, hvad der skete, da Jyllands-Posten i sin tid bragte profettegningerne. De blev bragt i september 2005, men først fire måneder begyndte balladen, fordi tegningerne blev brugt politisk. Volden var ikke spontan. Den opstod først, da yderliggående muslimer brugte tegningerne politisk. Både højredrejede muslimer og højredrejede europæiske politikere har manipuleret med tegningerne for at styrke deres positioner. I de muslimske lande gik det helt galt, fordi alle begyndte at konkurrere om, hvem der kunne forsvare profeten bedst.«
Mona Eltahawy benytter for øvrig besøket i Danmark til å si sin mening om den pågående debatten om et niqab- og burkaforbud. Hun finner det fornærmende at kvinner går med ansiktet tildekket:
»For mig er ansigtet essensen af menneskelig kommunikation, og ved at tildække det sletter man kvinderne fra samfundet. Jeg kan se, at kun ganske få går med burka i Danmark, men jeg vil have den bandlyst i hele verden. Ikke kun i Europa, også i Egypten og i Saudi Arabien,« siger Mona Eltahawy, som sagtens kan forstå, at burkaen er til megen debat i Danmark.
»I har demokrati og mener dybest set, at alle skal have lov til at gøre, som de selv synes. Men jeg kan ikke støtte noget, som virker fornærmende mod kvinder, bare fordi nogle kvinder har valgt at leve med det.«
Kan lide at forvirre
I Århus Festuge håber Mona Eltahawy at kunne forvirre publikum i sin samtale med Martin Krasnik.
»Muslimer er ikke bare stereotyper, vi er alle sammen forskellige. Da jeg optrådte på amerikansk tv, spurgte folk, om jeg nu var sikker på, at jeg er muslim. For du ligner ikke en muslim, du taler godt engelsk, og hvor er forresten dit tørklæde. Det er helt fantastisk, når folk bliver forvirrede. Det er med til at nedbryde fordomme,« siger hun.
Dødstrusselen mot Mona Eltahawy er nå sporet til Egypt. Eltahawy uttrykker lettelse over at den ikke kom fra Danmark, da hun vurderer at faren dermed er mindre overhengende.
Libyas diktator Ghadaffi innleder 1. september feiringen av sine 40 år ved makten, og Italia er i egenskap av Libyas mest avhengige hydrokarbon-junkie det eneste vestlige landet som er representert under festlighetene, riktignok med ulyst og under tenners gnissel - særlig tatt i betraktning hyllesten etter løslatelsen av Lockerbie-bomberen Al Megrahi.
Mange har spurt seg hvor langt det libyske vertskapet som olje- og gasseksportør kan tillate seg å gå i å ydmyke Italia, og kanskje det foreligger et svar denne gangen, da det nå ser det ut til at begeret er fullt for italienerne: Libyske diplomatiske kilder har nemlig latt Italias ambassadør til landet, Francesco Paolo Trupiano, forstå at de vil at det italienske flyvåpenets verdensberømte jagerflyakrobater, Frecce tricolori, som deltar under feiringen, skal avslutte sin oppvisning til ære for Ghadaffi ved å tegne Libyas helgrønne, islamske flagg med røyk på himmelen, og ikke den italienske trikoloren, slik de har for vane overalt ellers i verden.
Anmodningen ble avvist kontant av sjefen for kompaniet, major Massimo Tammaro. Og da diktatorens marionetter gjentok forespørselen, stilte såvel forsvarsminister Ignazio La Russa som statsminister Berlusconi seg solidariske med offiseren. En tar seg i å spekulere over hva de to sistnevnte ville ha sagt i fravær av majorens hurtige svar, og det gjenstår å se om det vil bli noen flyoppvisning overhodet.
-------------
Oppdatering: Oppvisningen fant sted som normalt, dvs. med trikoloren, omtrent idet aftentusmørket begynte.
Jeg slipper ikke Marita Sølberg ennå. Her fremfører hun Griegs "Solveigs sang" med Berlin-filharmonien under ledelse av Neeme Järvi. Klippet er hentet fra Berlin-filharmoniens tradisjonelle sommerkonsert på Waldbühne i 2006.
Når dansker kommer til Norge sker der noget, som man sier på dansk. Vi får en anskuelsesundervisning. Vi forstår nok ordene, men vi forstår ikke meningen. Når Jens-Martin Eriksen og Fredrik Stjernfelt snakker om kulturalismen til høyre og venstre, så nikkes det velvillig: En tredje vei! En løsning på konflikten, som kanskje kan spare oss for kulturkampen. Vi vil jo ikke ha det som i Danmark, ei heller Sverige.
Men "de" hører ikke at opplysningsprinsippene de to danskene forfekter ikke er en ideologi, det er en metode, og den er anstrengende. Også for de to herrer.
Men det som var mest påfallende da Fritt Ord arrangerte møte med Eriksen og Stjernfelt, var den store avstanden mellom offentligheten i de to land. Nordmennene forstår ikke hva danskene sier. Det er den manglende debatt som begynner å gi seg utslag. Vi mangler de miljøer som Danmark har tillatt. Ikke bare Trykkefrihedsselskapet, men Jyllands-Posten og et knippe frittstående intellektuelle, i og utenfor institusjonene. Folk som Kåre Bluitgen er uerstattelige. I Norge finnes det knapt noen, og når de dukker opp, som Asle Toje, så trekkes det straks parallleller til 30-årene.
(Digresjon: Hans Petter Sjølie, journalist i Klassekampen og kronikør av SUF (m-l), skrev i en artikkel nylig at Einar Gerhardsen i sin Kråkerøy-tale begikk "karaktermord på kommunistene". Det er den offisielle mening nå. Gerhardsens oppgjør med kommunistene etter kuppet i Praha er blitt karaktermord, men ingen blunker når Rune Slagstad sammenligner Toje med Fredrik Ramm og 30-årene. Slik mister man grepet på historien og marginaliserer seg selv.)
En bekjent, som for øvrig bor i Danmark, beskrev denne opplevelsen av å renne hodet i en mur:
Jeg hadde nylig gleden av å diskutere med kulturelitens folk direkte, og det gikk da endelig, tror jeg, opp for meg hvor det går galt. De vi kaller venstresiden er ikke bare uenige i hva man skal gjøre; de er uenige i at problemet overhodet eksisterer. Når du setter opp brikkene, avviser de spillet.
...
Venstresiden oppfatter også seg selv som liberal, kort sagt. Det illiberale ligger i bagatelliseringen. Den er til gjengjeld ubrytelig, virker det som ... Hvis man anklager dem for bagatellisering kan de svare at man selv "blåser opp" noe lite til "uproporsjonale" størrelser. Hvordan kan man "vinne" slaget om et problems reelle størrelse?
Svaret er selvsagt at det slaget kommer virkeligheten til å vinne, og det pågår hver eneste dag.
Tidligere har sosialdemokratiet greid å finne en formel som rommet motsetningene i samfunnet. Det var det som gjorde Ap til noe mer enn et vanlig parti. Det var det som gjorde oss alle til sosialdemokrater. Hva slags formel? Litt kristendom, litt humanisme, flate strukturer, muligheter til avansement for alle og fordeling/utjevning etc. Velstanden er et resultat av denne formelen, ikke omvendt.
Forutsetningen for at formelen fungerte var et samfunn uten for store forskjeller. Nå introduserer globaliseringen og humanitetstanken en masse nye kulturer til landet, og det i et tempo som savner sidestykke.
Ap har ikke noe svar på hvordan disse forskjellene skal omforenes. Jonas Gahr Støre snakker om Det nye vi. Aller ser at det er på vei til å utvikle seg ikke ett men mange Vi.
Arbeiderpartiet har selv bidratt til denne utviklingen ved å gå inn for grupperettigheter i stedet for individuelle rettigheter. Arbeiderpartiet kommer fra en kollektiv bevegelse, og tror åpenbart at de fortsetter denne linjen når de snakker grupperettigheter. Men da har man lukket øynene for motsetningene mellom individ og kollektiv.
Det er her danskene har kommet mye lenger. Det svir nok for Støre og hans like når Eriksen og Stjernfelt, som de gjerne skulle hatt på sitt parti, slakter deres standpunkter, f.eks. i spørsmålet om ytringsfrihet.
Eriksen la ikke fingrene imellom: Støres argumentasjon minner sterkt om Konferansen av islamske staters. Definisjonen av religionsfrihet som en beskyttelse av religionen og beskyttelse av gruppen, er en tilsnikelse. Det er å stille tingene fullstendig på hodet.
Religionsfriheten er ment for den enkelte. Det er friheten til å tro eller ikke tro, retten til å skifte religion. Når OIC og Støre vil beskytte religionen mot krenkelse, tar de parti, for kollektivet mot individet. Så enkelt, så brutalt. Men Ap nekter å innse at motsetningen i det hele tatt eksisterer.
Hvis vi skal følge dialektikken vet vi at motsetningene vil fortsette å kverne, og de vil male Ap tll støv. Det er det som skiller Ap og Støre fra OIC: Ap sier ja takk, begge deler. Offisielt står man på individets side. Men vi er inne en konflikt mellom individ og kollektiv som sosialdemokratiet er uhelt uforberedt på. Man forsøker seg på en løsning man tror er det beste av begge verdener, men det er i stedet en garanti for en større konflikt.
Det er neste nivå, den akselererende, selvdrivende konfliktvogna.
Ap har forelsket seg i likhetstanken. Den fungerte da samfunnet var forholdsvis homogent, dvs. folk abonnerte på de samme verdier. Det gjør ikke menneskene i dagens samfunn.
Når Ap tyr til verktøyet som skal skape større likhet, rasisme- og diskrimineringsideologien og det medfølgende apparatet, så er det like mye konfliktskapende som harmonerende. Disse tankene ser tilbake på sørstatene, apartheid og kolonialismen. Men de er helt ubrukelige i et multietnisk samfunn, der rangeringen av kulturer og mennesker er vel så sterk hos de nyankomne. Dette ser sosialdemokratiet helt bort fra.
Det later også som om alle kulturer er like mye verdt. Visse praksiser er fordømmelsesverdige, men respekten for kulturer gjør at innsatsen mot dem blir halvhjertet. Ringen av urørlighet blir sterkere, og er avhengig av volum og kvantitet. Regjeringen aksepterer og promoterer selvbestaltede talsmenn for Gruppen, og inkluderer dem i en formell dialog.
Norge blir et free for all, der noen av de dårligste egenskapene ved nye kulturer kan blomstre, og der de beste idealer ved vår egen kultur blir destruktive. Av det blir det misforståelser, frustrasjon og mye snakking på kammerset. Dvs. mistillit.
Et mangfold-samfunn forutsetter tillit.
Mange som kommer hit har ikke forutsetninger for å delta i et moderne, effektivt samfunn. De må "hjelpes", dvs. de blir klienter. Da trer en annen sosialdemokratisk faktor i funksjon: retten til hjelp, at ingen skal gå til grunne. Men det er systemet som produserer disse klientene. Systemet ødelegger seg selv innenfra. Det står et svært apparat klar til å hjelpe. Pressen og frivillige organisasjoner har utviklet en rettferdighetstanke som sier at alle som lider er urettferdig behandlet. Det er en religiøs forpliktelse å hjelpe. Dette har nedfelt seg som en betinget refleks hos politikerne. Hvis det kan bevises at noen er urettferdig behandlet, er svaret gitt, og vi trenger ikke vente på dommen. Politikerne iler til med å rette på forholdene.
Med den gruppetenkningen som er innført og de likhetskrav, den antirasisme og de rettferdskrav som skal omfavne Det nye vi, er det det motsatte som skjer. Den norske modellen produserer konflikter og motsetninger.
Sosialdemokratiet sprenges av sine egne idealer. Hvilket paradoks. Virkeligheten er ubønnhørlig. Oljepengene utsetter sannhetens øyeblikk, men utsettelsen gjør nederlaget enda større når det først inntreffer.
Norge kunne skuet til Danmark og lært. Der nektet også sosialdemokratiet å ta motsetningene inn over seg, og velgerne vraket dem. Siden har de gått i dødsskyggens dal. Eriksen og Stjernfelt advarer og sier at det samme kan skje her. Hvis noen tror det var ment som en oppmuntring til å holde fast ved dagens kurs, så tar de grundig feil. Sosialdemokratiet og venstresiden må ta et oppgjør med seg selv. De må innse at gårsdagens idealer er blitt kontraproduktive.
Motsetningene gjelder ikke bare på innvandringens område. Det gjelder også olje og miljø. I lengden kan man ikke være en av verdens største oljeeksportører og samtidig verdens fremste miljønasjon. Man må foreta et valg. Jens Stoltenberg har åpenbart valgt oljen, miljøet er kakepynt. Men hverken han eller partiet får seg til å innrømme det. Det er ikke bra. Det gjør oss til et løgnaktig samfunn.
En planlagt stormoske i København til 50 millioner kroner finansieres bla. med iranske penger. Nå vil Socialdemokraterne og Venstre vite mer om finansieringen, og Dansk Folkeparti vil stanse byggingen.
Moskeen skal ligge på Nørrebro og ha 13 meter høye minareter.
En op mod 50 millioner kroner dyr stormoské i København skal ikke alene opføres for penge indsamlet blandt danske muslimer. Moskébyggeriet, som foreningen Ahlul Bait og dens frontfigur, imam Sayyed Mohammad Medhi Khademi, står bag, støttes i vidt omfang også økonomisk fra Iran, skriver Kristeligt Dagblad.
Det viser et brev, som byggeriets arkitekt, Bijan Eskandani, har sendt til Københavns Kommune den 11. maj i år.
Hidtil har ingen af kræfterne bag mosképrojektet oplyst noget om økonomisk støtte fra Iran, når de er blevet spurgt, hvordan de ville skaffe de 40-50 millioner kroner til moskéen.
Pengene stammer dog ikke fra det iranske styre, forsikrer arkitekten over for avisen. Hvem de rige iranere er, ønsker han ikke at oplyse, kun at der blandt dem er en rig entreprenør og en meget troende fabrikant. Både Socialdemokraterne og Venstre mener, at økonomien bør lægges åbent frem, mens Dansk Folkeparti vil have Københavns Kommune til at stoppe byggeriet.
- Dette er dybt rystende, og hvis ikke Københavns Kommune sætter en stopper for planerne, må regeringen gå ind i sagen, siger Martin Henriksen (DF) i en pressemeddelelse.
/ritzau/
Tidligere velferds- og utviklingsminister Karen Jespersen (V) er blant dem som er bekymret over at utenlandske penger finansierer moskeer i Danmark. Hvilket budskap vil bli spredt i moskeer finansiert av Iran?
- Det haster med en debat om, hvad man kan gøre ved problemet. Det er uholdbart, hvis det danske samfund ser passivt til, mens kræfter i andre lande investerer i udbredelsen af reaktionære islamistiske holdninger. Erfaringen viser, at det er vigtigt at få indblik i hvilke udenlandske kilder, der måtte være til finansieringen af moskeer og andre religiøse institutioner. Samtidig er det nødvendigt, at samfundet har en føling med, hvad der er grundlaget for disse moskeers arbejde, skriver Karen Jespersen (V) i en kommentar i Berlingske Tidende.
- Fra andre europæiske lande ved vi, at stormoskeer, der er støttet af muslimske lande, ofte bliver brugt til at sprede rabiate islamistiske budskaber vendt mod det omgivende samfund og de værdier, det bygger på, skriver Karen Jespersen videre.
Brenning av biler, kasting av molotovcocktails inn i bygninger, vold mot bileiere, og nedbrenning av hus som måtte ligge beleilig til, alt dette har nå spredt seg også til Uppsala. Politiet undres om at det er smitteeffekt fra Göteborg.
Det offisielle Sverige befinner seg så langt inn i den politiske tåkeheimen at de dets representanter sier ting som virker rent ut stupid, situasjonen tatt i betraktning.
Polisen i Uppsala län har än så länge ingen förklaring till varför bråk och skadegörelse plötsligt har blivit det nattliga signumet i den stora stadsdelen. Under tre nätter har "situationen eskalerat".
- Flera bilar har tänts på, men vi vet inte hur många som tänts på direkt och hur många som fått sekundära skador genom att stå nära. En molotovcocktail har slängts in på Gottsundabadet. Det blev det inte någon brand, men rökutveckling. Och fönster krossades, framför allt vid Gottsunda centrum, sammanfattar presstalesmannen Christer Nordström den gångna natten.
Gottsunda centrum är ett köpcentrum, och även om stadsdelen är stor är det nära detta köpcentrum som brotten begåtts – på adresser som Vackra Birgers väg, Peterson-Bergers väg och Bröderna Berwalds väg.
Kvällens allvarligaste händelse inträffade sent på lördagskvällen vid köpcentrumet. Två män var på väg mot sin parkerade bil och såg hur ett stort gäng ungdomar var i färd med att skada en annan bil intill.
Männen försökte avbryta skadegörelsen innan den nådde den egna bilen. Den stora skara ungdomar som var på plats gav sig då på dem.
- De blev påhoppade av ett helt gäng, 20-30 personer. Det avbröts när polisen kom, men vi var inte snabba nog, säger Christer Nordström.
Båda männen blev slagna och sparkade, men bara en behövde sjukhusvård efteråt. Han, i 60-årsåldern, hade blivit slagen med en sten i huvudet och fördes till Akademiska universitetssjukhuset i Uppsala.
- Så det är ett allvarligt läge just nu. Vi har identifierat ett stort antal personer, de flesta mellan 15 och 20 år och flera av dem är kända för oss.
Men ingen har gripits som misstänkt för brott. Natten före togs tre tonåringar omhand av polis för att ha stört ordningen. De hördes och överlämnades sedan till sina föräldrar.
Man må også undres over journalister som kan gjengi slike antagelser uten ironi.
Polisen misstänker att det inte är någon slump att bilar sticks i brand i Gottsunda samtidigt som samma upptrappade scenario funnits i stadsdelar i Göteborg sedan ett par veckors tid. Med jämna mellanrum flammar liknande situationer upp även i Malmöstadsdelen Rosengård.
Som om ikke det var nok: Ved universitetet i Göteborg skal det igangsettes et treårig prosjekt for å finne ut hvorfor ungdommene brenner ned samfunnet rundt seg.
Ett projekt vid Göteborgs universitet ska nu under tre år försöka utröna varför ungdomar anlägger bränder. Enligt forskningsledaren, sociologiprofessor Sven-Åke Lindgren, saknas forskning kring detta och därmed kunskap om vad som får unga att välja at tända på.
- Vi vet inte varför det eskalerat här nu, men det kan finnas en smittoeffekt från andra håll i landet. Vi har aldrig tidigare haft det här scenariot i Gottsunda, säger Christer Nordström.
Den kjente dansk-iranske islamist-forskeren Mehdi Mozaffari ved Århus Universitet, advarer mot å tillate Iran å finansiere en stormoske på Nørrebro. Han mener moskeen vil bli et springbrett for Iran og Hizbollah i Europa, og danske myndigheter vil få store problemer med å følge med på hva som foregår til enhver tid.
Kendere af det iranske samfund betragter det som usandsynligt, at iranske privatpersoner skulle stå bag et tocifret milliontilskud til den kommende moské i København.
Projektets arkitekt, Bijan Eskandani, har hidtil stået fast på, at det ikke er penge fra det iranske regime, men at der er tale om to-tre private iranske bidragydere, som ønsker at være anonyme.
Men den iransk-danske professor i islamisme, Mehdi Mozaffari fra Aarhus Universitet, er slet ikke i tvivl om, at der reelt er tale om penge fra det iranske regime med Ahmadinejad i spidsen.
»Der findes ikke private donorer i Iran. Derimod er der en masse institutioner og fonde, som i virkeligheden er kontrolleret og ejet af den iranske stat, og som typisk får deres penge fra udenrigsministeriet, når de skal støtte initiativer i andre lande. Derfor er pengene til moskeen i København en del af en samlet strategi,« fastslår Mehdi Mozaffari.
Offensive iranere
Ifølge Mozaffari er iranerne i disse år meget offensive i en række muslimske og ikke-muslimske lande, når det gælder shia-muslimsk propaganda. Således har Marokko for nylig afbrudt de diplomatiske forbindelser med Iran i protest mod offensiven. Også Jordan har ifølge Mozaffari forbudt shia-aktiviteter, som bliver finansieret af forskellige fonde og institutioner. Derudover har de revolutionære gardister deres egne selskaber og ”private” organisationer, der kan tage sig af finansiering af moskeer og kulturcentre rundt omkring i verden.
»Københavns Kommune og deres politikere er ualmindeligt naive og blåøjede, hvis de tror, at der er tale om bidrag fra private personer. Den iranske ambassade har været inde over processen, og derfor bliver resultatet ikke bare en moské, men et stort center under religiøst dække, hvor man vil se en masse aktiviteter, der kan knyttes direkte til Hizbollah i Libanon og det iranske styre. Det er i virkeligheden en gave til de folk, selv om de selv er med til at betale. København bliver et springbræt til andre steder i Europa, og jeg er overbevist om, at vi får både Hizbollah-folk, revolutionsgardister og iranske efterretningsfolk rendende rundt i centeret under dække af konferencer, kurser m.m.,« siger Mehdi Mozaffari.
»Det bliver en kæmpe opgave for de danske myndigheder at finde ud af, hvad der foregår. Hvad bliver der f.eks. undervist i? Og prøv at forestille dig, hvilken ballade det vil udløse, hvis man f.eks. siger nej til en konference?«
Krav til de anonyme
Han mener, at kommunen som minimum må kræve at få oplyst navnene på de anonyme givere fra Iran og forsøge at relatere dem til diverse foreninger og fonde og på den måde finde ud af, hvem der står bag.
FNs Ad-hoc Committee on the elaboration of Complimentary Standards (AHCCS - Ad-hoc komitèen for utarbeidelse av komplementære standarder) skal møtes igjen i oktober.
AHCCS ble nedsatt av FNs Menneskerettighetsråd i 2006, ledes av Algeries ambassadør i Geneve og har mandat til å utarbeide "komplementære standarder i form av enten en konvensjon eller tilleggsprotokoll til den internasjonale konvensjonen for utslettelse av alle former for rasediskriminering (rasekonvensjonen), fylle eksisterende hull i FNs nåværende rasekonvensjon og utarbeide nye normative standarder til bekjempelse av alle former for nåværende rasisme, inklusive oppfordringer til rase- og religionshat."
Imidlertid har det fra første stund vært klart at flertallet i Menneskerettighetsrådets virkelige ærend er å sørge for at religion og religiøse følelser - som ikke er direkte beskyttet av rasekonvensjonen - blir inkludert i rasismebegrepet. Samtlige vestlige land, med Japan og Sørkorea, stemte da også mot beslutningen om å opprette komitèen.
AHCCS er for øvrig nevnt i sluttdokumentet fra Durban II, hvilket viser at Durban II-resolusjonen på ingen måte avsluttet spørsmålet om religionskrenkelse i FN.
En rekke FN-stater har innsendt sine kommentarer til AHCCS i anledning møtet i oktober, og det fremgår tydelig at islamske land blant annet ikke anser saken om de danske Muhammed-tegningene for et avsluttet kapittel, skriver sjefsjurist Jacob Mchangama i Berlingske Tidende:
Irans bemærkninger indleder med at harcelere mod den stigende intolerance mod muslimer og fornærmelser og ”ideologisk vold” mod islam. Iran opfatter det manglende (danske) forbud mod genoptrykningen af Muhammedtegningerne og ligegyldighed overfor en ophidsende dokumentarfilm imod Koranen (Fitna af Geert Wilders) som udtryk for en hyklerisk tilgang til FNs principper.
Iran henviser også til den tidligere FN ekspert Doudou Diennes rapport, hvor denne fastslår, at Muhammed-tegningerne er et tegn på den stigende islamofobi i Vesten. Irans mål med Komiteen er, at eksempelvis blasfemiske karikaturer, film og medier og forsætlige fornærmelser af religion skal forbydes.
Pakistan har på vegne af de islamiske lande i OIC også fremsat en række bemærkninger, hvor et af de vigtigste temaer er ”religionskrænkelse”. Pakistan og OIC ønsker således, at en lang række forhold såsom krænkelse af religiøse personligheder, hellige bøger, skrifter og symboler indgår i Komiteens arbejde med at udarbejde nye standarder for racismebegrebet.
Til Danmarks ros skal det nævnes, at den danske delegation fremsatte et særskilt indlæg, hvor det klart anføres, at ”komplementære standarder, der på nogen måde underminerer eller griber ind i religions- og trosfrihed, ytringsfrihed i alle dets former eller andre fundamentale menneskerettigheder….er uacceptable”. Det danske indlæg var nødvendigt fordi EU landenes samlede indlæg – fremsat af Tjekkiet – var tandløst og ikke specifikt imødegik kravet om udvanding af ytringsfriheden.
Disse eksempler viser tydeligt, at Muhammed-krisen ikke er glemt og, at en række muslimske lande stadig er opsat på at få indskrænket ytringsfriheden når det kommer til religion (læs: islam). Derfor er det også vigtigt, at danske medier per instinkt afviser kravene fra den saudiske advokat og ikke lader sig skræmme. Men nok så vigtigt er det også ikke at lade (forståelig) Muhammed-træthed sænke paraderne. For selvom ytringsfrihedens fjender muligvis har hvilet sig i ringhjørnet, er de klar til at gå endnu flere opslidende runder, der skal udfordre og teste forsvarerne af ytringsfrihedens kampvilje.
Flere politikere reagerer sterkt på NRK Brennpunkts dokumentar Himmelgrå om Utlendingsdirektoratets (UDI) samarbeid med den tidligere dømte, konkurstruede Dag Olsens selskap Senjehesten, og ber UDI slutte å bruke useriøse asyloperatører.
NRK-dokumentaren Himmelgrå handler om asylmottaket i den lille bygda Skrolsvik med 80 innbyggere. Til tross for at kommunestyret nei til å motta fler enn 40 asylsøkere, inngikk UDI en avtale med Senjehesten - som er teknisk konkurs - om å opprette et asylmottak med 100 plasser.
I dokumentaren kommer det blant annet frem at Olsens selskap betaler 500.000 av leie for Senjehesten til moderselskapet Peol (som eies av Olsens kone, mor og bror), men mottar 1,5 millioner kroner for leie av UDI. Det kom også frem at Olsen mottar penger fra UDI for å opprette et aktivitetstilbud for asylsøkerne på det avsidesliggende mottaket, men sparket den ansatte aktivitetslederen etter 1,5 måneder. Siden har det ikke blitt ansatt noen ny, og ingen aktiviteter er satt i gang:
- Utlendingsdirektoratet (UDI) inngår kontrakter med stadig flere useriøse aktører for å spare penger. Dette fører til dårlige asylmottak, og øker den lokale motstanden mot å etablere mottak.
Det sier Jon Ole Martinsen, som er rådgiver i SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger). Etter å ha sett NRK Brennpunkts dokumentar ”Himmelgrå”, er han svært kritisk til Utlendingsdirektoratets bruk av useriøse aktører.
...
UDI må se helhet
Innvandringspolitisk talsmann i SV, Rolf Reikvam, kritiserer også UDI.
— UDI kan ikke bare gå etter det billigste alternativet. De må se bak tallene når de får tilbud fra en operatør, og se på helheten i tilbudet. Her har ikke UDI giddet å sjekke, bare tatt imot et godt tilbud, sier Reikvam til Brennpunkt nett.
Uholdbare forhold
Martinsen i SEIF mener forholdene på mottaket er så dårlige at Senjehesten bør legges ned. Han får støtte av Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen:
— Mottaket bør stenges. Dette er uholdbart både for asylsøkerne og lokalsamfunnet, sier Amundsen til Brennpunkt nett. Amundsen mener det nå må bli fortgang i behandlingen av søknadene, slik at de som får avslag kan sendes hjem, og de som skal få bli, kan bli integrert.
Lokalbefolkningen advarte regionsdirektør i UDI Nord, Bjørn Fridfeldt, mot å inngå en avtale om asylmottak med Dag Olsen, men Fridfeldt sier han ikke kjenner til noen slike advarsler. Imidlertid foreligger revisors merknader i regnskapet som UDI mottok før avtalen ble inngått, og Fridfeldt hevder at UDI gjennomgikk dem:
Da har de [UDI] også hatt mulighet til å lese revisors merknader som er lagt ved regnskapet.
Der kan man lese en advarsel mot å gjøre forretninger med Senjehesten. Ved å lese de tre års siste regnskap og revisors anmerkninger, kan man se at den økonomiske situasjonen i flere år har vært svært alvorlig for selskapet, men at den høsten 2008 blir enda verre.
Før UDI`s Bjørn Fridfeldt ga kontrakten om drift av asylmottak til Dag Olsen, påpekte revisoren også at selskapet bryter viktige lover og forskrifter: Selskapet har ikke levert den informasjonen de er pålagt etter loven og som er nødvendig for å avgjøre om det er mulig å drive Senjehesten videre. Fridfeldt avviser kritikken, og fastholder at Olsen er kredittverdig:
Revisoren er heller ikke fornøyd med informasjonen han har fått om risikoen ved å drive selskapet videre. Revisoren etterlyser dokumentasjon på at kreditorer ikke kommer til tape penger ved å gjøre forretninger med Senjehesten, dersom Senjehesten må innstille eller går konkurs.
...
UDIs Fridfeld sier en gammel dom for økonomiske forbrytelser, ikke gjør Dag Olsen uegnet til å drive asylmottak. Fridfeld opplyser at UDI ikke er gjort kjent med at Senjehesten har for dårlig økonomi til å drive et asylmottak. – Vi har sjekket om Senjehesten er kredittverdig, og det er Senjehesten, opplyser Fridfeld.
...
Revisors merknader er offentlige, nettopp for at alle som vurderer å handle med slike selskaper, skal bli informert om at de kan bli påført tap.
Høyres stortingsrepresentant og innvandringspolitiske talsmann Bent Høie sier at han er rystet over forholdene ved Senjehesten, og har stor sympati med asylsøkerne og lokalbefolkningen. Han mener UDI har sviktet både i forkant og etterkant:
— Her er det åpenbart at UDI har sviktet både i forkant av etableringen og i kontrollen etterpå. Det er åpenbart at hverken kommunen eller lokalbefolkningen var
tilstrekkelig involvert i forkant av etableringen, slik som er Stortingets intensjon, sier Høie.
Dårlig regelverk
Martinsen i SEIF krever et bedre regelverk fra UDI for å kunne stenge dårlige mottak. - De ekstreme forholdene på Senjehesten og andre useriøse mottak er en konsekvens av at myndighetene har et slapt og lite detaljert regelverk, sier Martinsen.
— Når asylsøkerne blir isolerte og i tillegg ikke blir veiledet av mottaket, så kan det ødelegge integreringen av asylsøkerne, sier Martinsen.
...
— Å bruke slike billige og dårlige mottak øker den lokale motstanden mot asylmottak. Det gjør det vanskeligere å etablere nye mottak, sier Martinsen, som likevel er imot Fremskrittspartiets forslag om at kommunene må kunne si nei til etablering av mottak i sin kommune.
Heller ikke SV mener kommunene bør ha vetorett: — Kommunene kan ikke ha vetorett. Da får vi ikke fulgt opp de internasjonale konvensjonene Norge er en del av og må forholde seg til, sier Reikvam.
Inkluderingsdepartementet krever nå en redegjørelse fra UDI. Og det er all grunn til å stille spørsmål ved Bjørn Fridfeldts og UDIs dømmekraft i denne saken:
Kommunestyret i Skrolsvik sa som nevnt nei til et asylmottak på denne størrelsen i bygda, og etter det som kommer frem i NRK`s dokumentar om Senjehesten asylmottak tyder absolutt alt på at kommunestyret hadde usedvanlig gode grunner til å avslå et så stort mottak. Den vesle kommunen mangler praktisk talt ethvert fritidstilbud, de fleste offentlige tjenestene/tilbudene - som f.eks. helsetjenester - er mangelfulle og i tillegg er bygda svært avsidesliggende. Bjørn Fridfeldt og UDI valgte imidlertid å ikke ta hensyn til noe av dette, men overstyrte i stedet kommunestyrets innstilling og inngikk - mot lokalbefolkningens og revisors advarsler - kontrakt med Dag Olsen, som tidligere er dømt for økonomisk kriminalitet og vold.
Men til tross for at norske stortingspolitikere tilsynelatende reagerer negativt på situasjonen i Skrolsvik, er UDIs og regiondirektør Bjørn Fridfeldts ansvarsløse saksbehandling bare et uttrykk for de samme rikspolitikernes holdning til lokaldemokratiet i Norge: De har gitt private aktører i samarbeid med UDI makten til å fullstendig overkjøre demokratisk valgte politikere i landets kommunestyrer og den lokale befolkningen, og har således selv valgt å sette "internasjonale konvensjoner" og privatpersoners/foretaks økonomiske interesser over folkeviljen og alle lokaldemokratiske prosesser.
Forøvrig la Fremskrittspartiet frem forslag om vetorett mot opprettelse av asylmottak for landets kommuner i november 2008 men både Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre stemte i mot.
Hva er mest farlig - brannen eller brannmennene? Et vanvittig spørsmål, men virkeligheten stiller det:
Mange - særlig her på berget - reagerte med fordømmelse og avsky på Oriana Fallacis bøker. Men var det stilen og tonen som ble et påskudd til å ta avstand? Den som lyttet kunne også høre og se desperasjonen til et såret dyr, en som kjemper drabelig mot overmakten. Marcello Pera bruker et bilde: er det brannen eller brannmennene som er farlige?
Nå vet vi at rundt om vi Europa er det brannmennene som blir angrepet. Hvilken illustrasjon på Peras bilde.
Noen ganger må man gå tilbake og se og minne seg selv om hvem det er som får rett.
MARCELLO PERA: Analysen. Oriana Fallaci hadde foretatt en korrekt analyse av den islamske aggressitivetens gjenfødelse. Hun hadde forstått at den er en fare. Og hun forstod at Vesten, i særdeleshet den europeiske delen av Vesten, ikke er forberedt, eller snarere at den er tilbøyelig til å kapitulere. Derfor gjorde hun opprør, på sin måte: sterk, bestemt, irriterende, men generøs og også ydmyk, for hun satte seg selv på spill, fasaden som hun selv og andre hadde gitt henne, og som hun uansett likte.
Finnes det derimot etter Deres oppfatning et svakt punkt, eller noe De ikke er enig i? I så fall hva?
Nei, det er det ikke. Det er kun detaljer, selv om de kan ha betydning, og typen argumentasjon. Stilt overfor det problemet gjør enhver sin analyse med de instrumenter vedkommende har til rådighet og kjenner best: historiske, filosofiske, religiøse og andre instrumenter. Fallaci hadde alle journalistikkens instrumenter, som er de mest effektive i denne medieverdenen. Jeg ville ha sagt, og har sagt, de samme tingene på en annen måte. Men når huset brenner kan man ikke klandre den som hever stemmen og roper "Det brenner!", og man kan ikke si at vedkommende mangler høflighet. Den som gjør dette er mer redd for brannvesenet enn for brannen. Og Fallaci var ikke redd, hun ville slokke brannen. Kanskje likte hun også å være tilbake i jobben som "partisanenes kurer".
Irak er vred på Syria fordi landet lar folk fra Saddams apparat få operere fra syrisk territorium, og fordi Syria slipper gjennom jihadister. De to gruppene samarbeider sogar, og Syria snur ryggen til. Det finner ikke Irak seg lenger i, nå som de er herre i eget hus.
Problemet ble aktualisert da to selvmordsbomber utenfor Finansdepartementet i Bagdad drepte over 100 og forårsaket enorme materielle ødeleggelser.
Søndag sendte irakisk tv et opptak med en saudi-arabier som fortalte at han hadde fått opplæring i terror i Syria. Slik fungerer media nå på nasjonale premisser, i en krig der nabolandet blander seg inn.
The dispute was compounded when Iraqi authorities broadcast a confession Sunday from a detained Saudi Arabian man who said he had received militant training in Syria.
Utenriksminister Hoshyar Zebari anklaget ikke Damaskus for direkte innblanding, men for å se gjennom fingrene med terroren. Han kalte det en uvennlig handling.
Både Iran og Tyrkia har drevet skytteldiplomati for å unngå et brudd, så alvorlig er konflikten.
Syria rejected Iraqi allegations that it has been used as a launching pad for violence in Iraq, while Iraq's foreign minister insisted Monday that Damascus turn over suspected insurgent operatives and warned failure to do so would be considered "unfriendly."
The tension, which was sparked by deadly suicide attacks on government ministries in Baghdad less than two weeks ago, threatens to set back efforts to persuade Damascus to help Iraq. It could also complicate the Obama administration's recent attempts to improve relations with Syria.
The U.S. has long been concerned about the infiltration of foreign fighters through Syria into Iraq and the country's cooperation is vital for securing parts of northern Iraq where violence has remained high, such as Mosul.
The Iraqi government has blamed an alliance of al-Qaida in Iraq and Saddam Hussein loyalists it says are based in Syria for the Aug. 19 ministry bombings, which killed about 100 people. Iraq has demanded that Syria extradite the suspects, but Damascus has claimed the allegations are politically motivated and demanded proof.
Turkish Foreign Minister Ahmet Davutoglu shuttled between Iraq and Syria on Monday trying to reduce tension, but the two countries continued to trade accusations.
Syrian President Bashar Assad sharply criticized Iraq for linking his country to the bombings without providing the evidence that Syria has demanded.
"When Syria is accused of killing Iraqis at a time it's hosting around 1.2 million Iraqis ... the least that can be said about this accusation is that it's immoral," Assad said Monday during a joint press conference in Damascus with visiting Cypriot President Dimitris Christofias.
"It is unacceptable to have irresponsible accusations (against Syria) that hurt the developing path of Syrian Iraqi relations," Assad said later during a meeting with Davutoglu, according to the official Syrian Arab News Agency.
Da vi gikk ut av tollen på Gardermoen ble vi møtt av en mengde hijabkledde kvinner og deres barn og det var også noen menn blant dem. Det var ikke oss de sto og ventet på. Siden jeg har brukt litt tid på å sette meg inn i de reelle utfordringer som Norge står overfor, særlig når det gjelder muslimske innvandrere, fikk jeg en følelse av at det nesten var en skjebnens ironi at velkomstkomitéen var av dette slaget.
Etter noen år i utlandet var jeg oppriktig spent på hvordan situasjonen hjemme i Norge ville oppleves. Hadde jeg blitt overspent av internettets strøm av bilder og ord? Hadde jeg viklet meg inn i noe som ikke stemte med virkeligheten? Hadde jeg mistet den sunne dømmekraften? Slike spørsmål er det viktig og riktig å stille seg selv med jevne mellomrom.
Inntrykkene fra januar da Oslo sentrum ble rasert og ville pøbler ”jaktet på jøder”, glemmes aldri. Det var en skjelsettende opplevelse, også på avstand. Det er et vannskille i moderne norsk historie. Fra Sverige, Danmark, England, Frankrike etc serveres det daglig urovekkende informasjon om en stadig eskalerende strøm av voldsdåder og en dypereliggende og tiltagende rift i samfunnene. Noe revner og det skjer fort og ekstremismen blomstrer på alle sider. Dette skjer også i Norge.
Vi lever i en skjebnetid, men ingen, bortsett fra noen få, prøver å forholde seg til vår tids problemer på en fornuftig og konstruktiv måte. Det er i seg selv et svakhetstegn. Det vitner om frykt og det er nærliggende å bruke et begrep som politisk apati om situasjonen.
På vei østover med t-banen i Oslo fikk man se det såkalt flerkulturelle Oslo slik det utspiller seg på fellesarenaer blant folk som bruker kollektivtransport. Det råder en aggresjon og en frykt og en utrygghet i Oslos underjordiske tuneller. Stemningen er til å ta og føle på. Ingen med sine sanser i behold kan unnlate å ta den innover seg. Slik skal ikke stemningen i en velfungerende by være. Kun kort tid etter ble det løsnet dødelige skudd på Tøyen i t-banesystemets klaustrofobiske tranghet.
Men Norge og Skandinavia er stort og mangfoldig. Disse landområdene har alltid bestått av flere kulturer. På lange kjøreturer over disse områdene får man en annen forståelse av hva for eksempel norsk kultur kan innebære; hva den historisk sett er basert på. Det er velordnede små samfunn der mennesker hekter seg sammen for å klare livets byrder, det daglige strev. Skogene. Åkrene som er forsvinnende små sammenlignet med Amerikas milevide sletter. Disse røttene rives ikke lett opp. De har vokst seg lange og kraftige i en symbiose mellom land og folk. Menneskene er en del av landskapet.
Det er først og fremst i byene at vår tids kulturproblemer utspiller seg. Det er langt mellom by og land og i Norge er Oslo nærmest å regne som et eget fenomen. Jeg tror at de som ikke har vandret rundt omkring i Oslos gater rett og slett har vanskelig for å ta inn over seg de radikale endringer som vårt samfunn blir påført. Det er kun ut fra egne erfaringer at viljen til politisk handling utkrystalliserer seg. Det er vel dette som er forklaringen på den uforståelige politiske treghet.
Alt i Norge er smått og kronglete. Naturen er preget av det kalde klimaet langt nord og det er som om også samfunnssystemene i dette landskapet har grodd frem og blitt furet værbitt. Amerikanernes tempo og effektivitet og pragmatiske holdning er skilt fra oss med hele Atlanterhavet. De norske systemene knaker under en ny tids vekt. Man setter ikke inn de nødvendige ressurser, kanskje de rett og slett ikke finnes. Man satser på at den gamle kjerra holder en dag til.
På Veivesenet på Risløkka, som altså er hovedstadens trafikkstasjon, var det hundre foran meg i køen da jeg skulle registrere bilen min. Jeg ventet i flere timer og beundret personalets profesjonalitet og utholdenhet. Med det nye systemet kunne ikke skiltene leveres før om tre til seks dager. I mellomtiden kunne man allernådigst få kjøpe prøveskilt for å flytte kjøretøyet. På telefonen kunne de ikke svare meg på om skiltene var kommet, så spent måtte jeg ta en ny runde med uproduktiv venting med en kølapp i hånda. I USA fikk jeg en gul lapp i bakruta som var gyldig registrering i enogtyve dager. Skiltene ble levert rett hjem i posten. Nabomannen sa at systemet i Norge var verre og tregere enn i Sovjetunionen, noe han hadde førstehånds kjennskap til. Veiene er et kapittel for seg, det er ikke nødvendig med noen utdypning. Barnetrygdsøknaden vår til NAV er ennå ikke behandlet etter nesten ett års ventetid. Min logiske konklusjon er at systemene i Norge ikke er dimensjonert for det trykket som de nå har. Og trykket bare øker. Man frykter for hvordan fremtiden vil bli, både for en selv og for barna. Ikke minst for barna.
Samtidig som NAV unnskylder seg med at de må sjekke alle saker grundig fordi det er så mange som svindler med barn født i utlandet, og samtidig med at staten pøser milliarder ut i asylindustriens kriminelle gråsonemarked, så blir jeg flådd hver gang jeg gjør den minste lille bevegelse ned til lommeboka.
Kjøper jeg hus så skal Staten ha titusenvis av kroner i avgifter. Kjøper jeg en bordsag for å snekre litt så tar Staten 25% av kaka. For hver minste lille ting så robber staten meg for penger, men barnetrygden klarer de ikke å betale ut til et menneske som har bidratt med hundretusenvis av kroner til felleskassa.
I Minnesota var sales tax 6.5 prosent. I Oregon har de ikke sales tax i det hele tatt. Oppegående mennesker bør ikke finne seg i at Staten skal grafse til seg penger som man har solgt sin arbeidstid for, og så forvalte tyvegodset på besynderlige måter. Det finnes andre og langt mer effektive samfunn der tanken om individet og respekten for arbeid ikke har sklidd ut i sosialistisk kollektivisme.
Det har egentlig vært en ganske skremmende opplevelse å komme tilbake til det norske samfunnssystemet. Det fungerer temmelig dårlig. Det er underdimensjonert for det samfunnet som noen nå har åpnet opp for. Det finnes ikke et tilstrekkelig kvalifisert byråkrati som klarer å hamle opp med utfordringene. Man tenker kollektivt, men man har glemt det sosiale, det nære, det mellommenneskelige. Slik fremmedgjøres alle og enhver og det skapes mistenksomhet, frykt og en egoisme som baserer seg på naturinstinktet om den sterkestes rett og alles kamp mot alle.
Norge har blitt en idealistisk øy. Et Atlantis som sakte siger under. Et pussig fenomen. Et trist skuespill. Fornuften er drenert bort og man forsøker å innbille seg at vi lever på en rosa sky der alle naturlover bare er oppkonstruerte. Plutselig kommer ground rush. Virkeligheten kan ikke unngås eller bortforklares.
"Arctic Sea" fraktet russiske missiler og addressaten var trolig Syria eller Iran, men de som stanset skipet og tok hånd om missilene var ikke Mossad, men russiske agenter. Missilene var solgt uten Kremls viten og vilje, og da Moskva fikk vite om lasten skred de til aksjon for ikke å bli kompromittert.
For fire år siden underskrev Moskva en avtale med USA og Israel om ikke å forsyne Syria og Iran med strategiske våpen. Rakettene ville vært et brudd på denne avtalen.
The investigation has revealed that the ship first set sail not from Finland, but rather from the Russian exclave of Kaliningrad. Located on the Baltic shore, the area has been historically considered a closed military zone.
The Kaliningrad port, manned by the Russian navy, holds missile batteries which include S-300 anti-aircraft weapons. The Kremlin has declared the city a free trade zone but it is considered to be ruled and operated by unions of former soviet security forces, and a hotbed of illegal trade that includes various types of weapons.
Sources say the Arctic Sea docked in Kaliningrad in June to undergo various repairs. The same sources say a deal was previously struck between Russian and Middle Eastern businessmen, agreeing on the sale of some of the S-300 missiles located at the port.
Some sources claim the Russian military's weapons industry was implicated in the deal and transferred a number of new missiles, including the X-500, to the port to be included in the sale. However the Kremlin was uninvolved, and apparently the deal was carried out in secret between businessmen from the private sector.
An anonymous tip
After the deal was executed, an intelligence agency whose identity so far remains unexposed learned of the ship's departure with the weapons in tow towards Algeria, a country located on a regularly used route for the transfer of weapons to Iran and Syria.
The intelligence agency then transferred an anonymous tip to the Russian authorities, according to the investigation.
Then, two days after the Arctic Sea sailed from a Finnish port where it apparently picked up timber in order to cover up the missiles, a motorboat carrying eight people drew up to the ship and asked to board due to having been lost at sea.
The eight then identified themselves as Swedish police and arrested the crew under gunpoint. The Russian sailors serving on the Arctic Sea said the officers spoke Russian between themselves.
Ei ung jente som flyktet fra den muslimske familien sin etter at hun konverterte til kristendommen, har blitt et eskalerende stridstema med juridiske overtoner mellom evangelikale kristne og muslimer i USA.
Av frykt for at faren ville drepe henne flyktet 17 år gamle Fathima Rifqa Bary fra hjembyen Columbus i Ohio til Orlando i Florida den 19. juli.
Jenta forteller her sin egen historie. I fullt raseri truet faren med å drepe henne da han oppdaget at hun var kristen.
Det muslimske miljøet rykker ut og føler seg stigmatisert og krenket. Universitetsintellektuelle bagatelliserer at såkalte æresdrap finner sted. De betegner saken som islamofobisk. I deres øyne er det de evangelikale kristne som er problemet siden disse, ifølge professorene, målbærer stereotypier som nører opp under uvitenhet og vold.
Imam Tariq Rasheed, director of the Islamic Center of Orlando:
"There is not a single verse in the holy Quran that stops a person from exercising the freedom of choosing his or her religion. There is nothing about a punishment if you change your religion," Rasheed said.
Though there are Muslim nations where "honor killings" are condoned, it is not for leaving Islam, said Gwendolyn Zoharah Simmons, assistant professor of religion at the University of Florida. Non-Muslims often confuse "honor killings" with a provision in ancient Islamic law that calls for capital punishment for Muslims who leave the religion. But that law is applied by a court, not by individuals or family members, as is the custom with "honor killings," which usually involve adultery or fornication by unmarried women.
"They assume the law and the Quran are synonymous, and they are not," Simmons said. "The Quran is not a law book."
Fathima Rifqa Bary herself may be confused about the difference between capital punishment under Islamic law and honor killings, Simmons said.
Regissørene av kirkeasylet til irakerne i Brorsons kirke på Nørrebro forsøkte å spille den samme tåreperse om brutalt politi som går løs på forvarsløse sivile. Men så er det blank løgn. Politiets video viser at politiet farer lemplig frem. Det er irakerne som lager bråk.
Dette kommer på toppen av det justispolitiske: Justisministeren ville at lov og rett skulle gjelde, ikke at humanitære hensyn igjen skulle utmanøvrere lovlige vedtak. På 90-tallet var det omvendt: da hadde en gruppe palestinere forskanset seg i Blågårds kirke. De fikk bli.
Nå ble utfallet det stikk motsatte. Presten Peder Ramsdal løy blankt, men det hjalp ikke. Han ble avslørt, og det illustrerer at det har skjedd et paradigmeskifte: de gamle pressionsmidler funger ikke lenger, skriver Mads Kastrup i Berlingske.
En præst har altså bøjet sandheden - lige lovlig meget. Og hvor vigtigt er det så at understrege dette?
Faktisk er det en historie om et paradigmeskifte. Et skifte, præsten ikke havde taget i ed, inden han kastede sig ud i at være himmelfalden over politiets ankomst i sit kirkerum.
Skiftet handler om, at man ikke længere kan indtage de automatiske humanistiske standpunkter og efterfølgende regne sig for god samt dæmonisere myndigheder som onde. Eller rettere: Man kan godt, men ikke med en forventning om, at man slipper afsted med det.
Engang kunne man narre alle medier hele tiden. Dengang man eksempelvis vedtog en særlov for asylsøgere, der havde søgt tilflugt i en kirke på Nørrebro. Dengang palæstinenserne tog kirkeasyl i Blågårds kirke.
Det kan man ikke mere. Det er her, historien om Ramsdal og hans oplevelser af rydningen bliver rigtig interessant.
Skal den fortælle noget væsentligt, er det vel ikke præsten, den handler om? Ramsdal er blot lettest at forholde sig til samt fordømme.
Presten står igjen som løgner og myndighetene er the good guys. Det er noe nytt.
1. september 2009. 70-årsmarkeringen av starten på Andre verdenskrig. Invasjonen av Polen. Jeg minnes denne dagen med en dyptfølt tristhet. Noe som kanskje synes rart for en som var født syv år etter krigens slutt, og kanskje spesielt siden Vietnam er sett på som min generasjons krig. Jeg har felt mange tårer ved Vietnam Memorial i Washington, DC, selvfølgelig - hvem blant oss har ikke det? - men WWII er min vugge.
Min far var fallskjermjeger. Han landet bak frontlinjene nær den lille byen Ste. Mere Eglise rett etter midnatt 6. juni 1944. Han overlevde Operation Overlord. 17. september samme år hoppet han ut over Holland, nær Nijmegen, under Operation Market Garden. Innen et par dager - hendelsesforløpet er noe uklart - ødela Krupp-stålsplinter fra en tysk granat hørselen på høyre øre og etterlot seg et åpent sår over hans hjerte. "Jack, din heldige jævel," sa kameraten til ham mens han ble båret vekk, "du blir sendt hjem." Det var et såkalt "million-dollar wound", et sår som ikke var dødelig eller ville gi varige mén, selv om han tilbrakte over et år på forskjellige Veteran's Hospitals.
Folk som kjente ham fra før krigen sier at han kom tilbake som en annen mann. Kanskje var det slagmarken. Kanskje var det den lange rekonvalesensen. Han brukte å si om det å være på sykehus, "jeg følte meg så skyldig der. Jeg hadde fått litt juling, men hvilken rett hadde jeg til å ligge i en seng å bli behandlet når det var menn som mistet beina?" Uansett hva det var, krigserfaringen forandret og redefinerte ham. Mannen som etterhvert ville bli min far var også et offer.
Jeg undres ofte på hvordan livet mitt ville vært annerledes hvis min far ikke hadde mistet den joie d'vivre som åpenbart hadde karakterisert ham før han erfarte terroren og smerten som ble påført ham av den noble sak. Jeg undres også på om så mange millioner ville ha lidd og dødd hvis verden bare hadde kunnet se (og handlet effektivt mot!) trusselen fra nazistene - på et tidligere tidspunkt, og ikke hadde strevd slik for å oppnå en illusorisk "fred i vår tid." Jeg er ingen krigshisser, men jeg kan ikke unngå å undre meg over hvor mange millioner færre ofre det ville vært hvis Kristallnacht hadde blitt sett på som starten på WWII. Kanskje ville den personen som min far kunne blitt ha overlevd.
Vi leser så ofte om barna etter de overlevende fra Holocaust og de spesielle problemene de opplever i livene sine som et resultat av den arven de fikk. Jeg bagatelliserer dem ikke. Jeg vil bare holde frem at WWII påvirket (og påvirker) omtrent alle i vår tid - jøde og ikke-jøde - på måter vi kanskje aldri kan gripe.
12. september åpner en rute med direktefly mellom Oslo og Nord-Irak. Forsvarerne av irakiske asylsøkere i Danmark ble perplekse av å høre at det gikk sju avganger i uken fra tre ulike flyplasser i Sverige til Kurdistan. Nå kommer trafikken også til Norge.
Helsvenska MCA Airlines öppnar 12 september den första flyglinjen mellan Norge och Kurdistan, Oslo/Gardermoen-Erbil, varje vecka med en modern Airbus A-320 för 180 passagerare. MCA Airlines är idag marknadsledande i trafiken Sverige-Kurdistan med upp till sju avgångar i veckan till Erbil och Sulimaniya från Arlanda, Göteborg och Malmö. Linjen kommer att väsentligt underlätta för de många kurder i Norge med familjeband i Kurdistan, men också för den växande affärstrafiken samt arbetspendling och skollovsresor m m.
Kurdistan – en tillväxtregion på stark frammarsch
Kurdistan är idag en expansiv smältdegel av investeringar, nybyggnad och framtidstro. Arbetslösheten är nära noll och Kurdistans regering har gått ut med erbjudanden till såväl kurder i exil som utländska investerare om förmånliga villkor för etablering och jobb/bostad. Här finns världens näst största oexploaterade oljereserv och en rad oexploaterade mineralfynd av allt från guld till beryllium. Länder som Turkiet, Sydkorea och USA har redan gjort stora investeringar i landet.
Erbil är idag en miljonstad och får i slutet av året en helt ny flygplats med en av världens längsta landningsbanor. Behovet av snabba flygförbindelser till Erbil är mycket stort.
En stor andel återflyttade kurder i ledande ställning har idag en skandinavisk bakgrund, efter i många fall decennier i exil. Dessa band leder också till att turist- och besöksresor till Skandinavien ökar och på universitetet i Erbil läser man t.ex. svenska.
MCA Airlines är det flygbolag i den svenska Kurdistantrafiken som har den bästa regulariteten och man har sedan starten i oktober 2008 inte haft några inställda flyg till Kurdistan.
Om MCA Airlines
MCA Airlines flyger, förutom till Kurdistan, även den enda reguljärlinjen Stockholm-Cypern/Larnaca, samt till Aten, Thessaloniki, Beirut och en del specialcharter. I september öppnas Arlanda-Basra i södra Irak med en tur i veckan. Ombord serveras fri varm mat och måltidsdryck. Bokningar kan ske via www.mcaairlines.com eller via agenter.
MCA Airlines öppnar den första flyglinjen mellan Norge och Kurdistan
En tysk domstol har kommet til at en gutt får beholde navnet Djehad, som er en litt annen skrivemåte for jihad, eller hellig krig.
A Berlin court has upheld rulings in favor of parents who sought to name their son Djehad, a variation on the Arabic "jihad," or holy war.
The superior court upheld two lower court rulings allowing the name on grounds that it is recognized for males in Arabic-speaking countries.
German authorities who register births had objected to the name, saying it could be harmful for the child given the associations with Islamic terrorism.
But the court said in a ruling Tuesday that the name's meaning is rooted in the requirement to spread the Muslim faith, although it has recently become linked — especially since the Sept. 11, 2001 attacks — with radical Islam.
German law restricts parents from giving their children names that could be interpreted as harmful.
German Court Allows Boy to be Named 'Djehad' -- Meaning 'Holy War'
Dommerne venter
Men skriket
er muret inne
i kolde stener
Sorgen en blind
tigger
i islagte gater
der han hører
vindene
fra de skyldiges skoger
De har gått fra
sine senger
fra gatene
og restaurantene
og skrev intet
til avskjed
Mens Dommeren
venter
fylles hans hjerte
av Sorgens musikk
av stenenes skrik
og han kjenner
at Rettferdigheten
er et kors han
ikke kan reise
i den store Natten.
Når ble egentlig ordet "reporter" omdefinert til å bety "propagandist"?
Under dekningen av demonstrasjonene til fordel for de tvangsutsendte irakerne fra Brorsons kirke i gårsdagens Kveldsnytt, fortalte NRKs Københavnreporter Øyvind Nyborg oss om sogneprest Per Ramsdal - det vil si presten med den noe lemfeldige omgangen med sin egen guds åttende bud:
- Demonstrasjonstoget ender ved kirken der irakerne ble hentet av politiet. Saken i dag er blitt så betent at presten her ikke lenger vil snakke om saken, som han sier så er det sterke krefter som arbeider mot ham og hans meningsfeller i Danmark.
Og i den stolte, objektive Nyborgs NRK-reportasje fikk vi kort før en grei forklaring på hvem de "sterke kreftene" er: Det er den - grøss og gru! - høyredominerte regjeringen i Danmark som arbeider mot sognepresten og hans meningsfeller.
Men i virkeligheten er det nok sterkere krefter enn som så ute og går; det må være gud som motarbeider herr sognepresten, for som nettopp sogneprest er det faktisk jobben hans å tro på både gud og de ti budene hans.
Der står det blant annet at du ikke skal lyve, men det gjør sogneprest Ramsdal - og det har han, som rett og rimelig er, fått dask på lanken for. Om ikke fra gud, så både fra regjeringen og i den danske opinionen. For ikke å nevne på leder- og kommentarplass i førende danske aviser.
Selv om vi ser bort fra at NRKs reporter beleilig glemte å nevne at partiet Socialdemokraterne og et stort flertall av befolkningen støttet den høyredominerte regjeringens politiaksjon mot de kirkebesettende, avviste irakerne, så gjenstår likevel det traurige faktum:
Sogneprest Per Ramsdal har blitt grepet offentlig i to temmelig graverende løgner på veldig kort tid. Det ville antagelig de fleste oppleve som pinlig - i hvert fall hvis man tilfeldigvis var prest og helst skulle tro på det man preker - så det er høyst forståelig at Ramsdal ligger svært lavt i terrenget. Sånn sett er jo reporter Øyvind Nyborg riktig snill når han unnlater å opplyse om den motarbeidede sogneprestens navn.
»Aktionen var noget overdrevet, og irakerne kunne have været arresteret på en langt fredeligere måde. Når politiet møder så massivt op og i fuld mundering, gør det måske, at irakerne bliver endnu mere rædselsslagne og derfor går mere til yderligheder,« siger Per Ramsdal til Ritzau 17. august.
Sa altså presten. Ryktene spredte seg - og ble selvfølgelig plukket opp av vår egen Dagsavisen - om at politiet slo løs på irakerne inne i Brorsons kirke. Så ble politiopptaket offentliggjort, og det viser tvert i mot at politiet ikke møtte opp i "full mundering": De møtte opp i helt vanlige uniformer, og måtte først iføre seg hjelmer etter 40 minutter inne i kirken - da de aktuelle irakerne kastet glass og andre gjenstander på dem. De slo ingen.
Kirke- og integrasjonsminister Birthe Rønn Hornbech og justisminister Brian Mikkelsen kalte følgelig Ramsdal en løgner.
Da endret herr pastoren brått historie: Nå var det ikke inne i kirken at politiet hadde gått løs på irakerne, det hadde de nemlig gjort i bussen som transporterte irakerne vekk fra kirken:
"Jeg har endnu ikke set nogle billeder af selve anholdelserne, ligesom jeg ikke har set billeder fra busserne, der kører irakerne til asylfængslet i Ellebæk. Her hævder flere irakere, at de er blevet slået i ansigtet med knipler, og én iraker har stadig problemer med hørelsen som følge af slag på øret," siger Per Ramsdal.
"Det er vigtigt, at enhver form for beviser, der kan dokumentere det hændte, fremkommer," sagde han.
...
Per Ramsdal har personligt konstateret irakernes skader og skræmmer, idet han har besøgt dem i fængslet.
"Jeg kunne se, at der var et eller andet galt med det øre. Jeg var der en uge efter anholdelsen, hvor der stadig løb pus eller væske ud af øret. Den pågældende iraker klager desuden over, at han har svært ved at høre," siger præsten.
Sogneprest Ramsdal hilste ifølge Jyllands-Postens artikkel politiets offentliggjørelse av videoopptaket fra kirken velkommen. Det skulle han nok ikke ha gjort, for så røk jammen historien om politivold vs Halo Kheder Karims øre også:
Den 23-årige flygtning Halo Kheder Karim fortæller - via sin advokat Tyge Trier - at han fik slag med en knippel hen over hovedet, så hans ene trommehinde blev sprængt og der løb væske ud af øret.
Men B.T. skriver tirsdag, at den unge iraker taler direkte usandt.
Politiets egne optagelser fra Brorsons Kirke viser nemlig, at Halo Kheder Karim, allerede da politiet kommer ind i kirken kl. 01.05 natten til torsdag den 13. august har væske løbende ud af sit øre. I løbet af den 60 minutters lange optagelse gnider han sig i alt fire gange i øret og kigger bagefter på sine fingre. Sidste gang er klokken 01.50, hvor han ses helt oppe ved alteret, hvor han folder et stykke papir, propper det ind i øret og tørrer det. Bagefter tager han det ud, og fjerner snavs og væske fra papiret med to fingre.
Professor dr. med. Christian Brahe Pedersen, der er overlæge ved øreafdelingen på Århus Universitetshospital og har skrevet lærebøger om øre- næse og halssygdomme, afviser, at irakerens øreproblemer kan stamme fra knippelslag.
»Det er helt usandsynligt, at der skulle komme pus ud af øret efter et slag. Det mest sandsynlige er, at manden har mellemørebetændelse. Det er meget udbredt i tredje verdens lande. Og det passer også med jeres oplysninger om, at han har gået og kløet sig i øret, inden han kommer ind i politibussen,« siger Christian Brahe Pedersen.
Fængselsinspektør Lars Skjødt Vinther fra Kriminalforsorgens institution Ellebæk, hvor irakerne tilbageholdes, var tilstede, da Halo Kheder Karim ankom til fængslet sammen med de andre irakere.
»Jeg kunne ikke se, at han havde fået noget slag og der var ikke noget blod. Men i løbet af fredag nat klagede han over smerter over det ene øre, så vi kørte ham på skadestuen, hvor han blev tilset og fik bandage om øret,« siger han.
Da B.T. ville ha en kommentar av sogneprest Per Ramsdal, ønsket han merkelig nok ikke å snakke med dem; han har ellers vært utpreget aktiv i forhold til dansk presse. Prestens gjentatte uttalelser om å anlegge sak mot de som har kalt ham løgner opphørte forøvrig samtidig.
Dette - og mer til - har redaksjonen på document.no klart å få med seg mens vi har befunnet oss i Norge, mens NRKs stjernereporter tilsynelatende ikke har greid å få med seg noe av det enda han befinner i København. I stedet ser han tydeligvis syner om "sterke, motarbeidende krefter", og det er en hel del som tyder på at denslags syner ikke er spesielt sunt for ens mentale helse.
Så kanskje er det på tide at NRK henter Øyvind Nyborg hjem, slik at han for egen del får utviklet et litt mer avbalansert - og litt mindre betent - forhold til Danmark og deres høyredominerte regjering?
Venstre vil at norske borgere som forelsker seg i folk utenfor Schengen skal kunne hente vedkommende hjem og få ett år på seg til å finne ut av forholdet. Vedkommende skal få arbeids-og oppholdstillatelse i perioden.
Partiet Venstre vil innføre et kjærlighetsvisum på 12 måneder.
Den som har funnet seg kjæreste i utlandet, må få tid på seg til å finne ut om forholdet er noe å satse på, mener partiet.
Kjærlighetsvisumet skal gi både arbeids og oppholdstillatelse for personer utenfor EØS. Søknaden må gjøres fra hjemlandet til den som flytter til Norge.
..
Venstre mener at par der den ene er utlending utenfor EØS-området minst trenger ett år på å bestemme seg.
- Vi mener at mennesker faktisk kan bli glad i andre helt uavhengig av landegrenser.
Det sier Helge Solum Larsen som er andrekandidat for Venstre ved stortingsvalget i Rogaland.
Norske medier og politikere har snakket svært lite om religion i forbindelse med at barna til marokkanske Khalid Skah rømte med moren tilbake til Norge. Nå bringer han det selv opp ved å be om en fatwa for å få barna tilbake og ved å utlyse en belønning på 500.000 dollar.
Ifølge sharia, måten muslimer skal leve på, tilhører barna faren. De tilhører faren dobbelt opp fordi faren er muslim, og moren ikke-troende. Det gjør faren dobbelt provosert fordi hun hentet barna hjem: det spiller ingen rolle hva norsk rett sier. Barna tilhører ham etter religiøs rett. Dette er en oppfatning de fleste i Marokko deler, både myndigheter og befolkningen. Derfor er det ingen tom trussel Skah kommer med.
Han står frem i et intervju med AFP og sier han vil be de religiøse lederne om en fatwa. Den kan feks. si at alle muslimer har plikt til å hjelpe Skah få tilbake barna sine. Belønningen på 500.000 dollar gjør en slik forpliktelse mer tillokkende.
Skah står frem med bilde av barna, og navngir dem som Selma og Tarik. AFP navngir også moren, Anne Cecilie Hopstock. Barna har hverken vært navngitt eller avbildet i norske medier. Det i seg selv betyr at Skah mener alvor.
Han utpeker også Norges ambassadør i Marokko, Bjørn Olav Blokhus, til sjef for kidnappingsoperasjonen som hentet barna ut av Marokko. Det reiser spørsmål om Blokhus kan fungere som ambassadør i fremtiden.
Former Olympic athletics champion Khalid Skah is to seek an Islamic ruling or fatwa to get back his children who he says were kidnapped by the Norwegian government on behalf of his ex-wife.
As well as seeking the fatwa, Skah, the 10,000 metres champion at the 1992 Barcelona Olympics, also told AFP in an interview on Wednesday that "I decided to give 500,000 dollars to whoever brings back my children to Morocco."
"I will ask the ulemas (scholars) of the Muslim-Arab world to issue a fatwa on the best way of getting back my two children: Selma, born in 1993 and Tarik, born in 1996," he said.
NTB fremstiller det som om Skah søker "religiøse råd" og fokus er på penger, ikke fatwaen. De toucher ikke at muslimer kan bli pålagt å bistå Skah med å få igjen barna. Det kan gjøre det svært utrygt for barna å bevege seg på egen hånd, selv i Norge, i lang tid fremover. Det kan også legge begrensninger på deres bevegelser i utlandet. For muslimer vil barna alltid tilhøre faren.
Et homofilt står frem og forteller at de måtte flykte fra et gatekjøkken på Grønland i Oslo etter at de begynte å kysse hverandre.
Emil Garde forteller om episoden til Aftenposten.
Det var i begynnelsen av juni at Garde (40) og hans daværende kjæreste var på vei hjem fra en kveld på byen. Underveis til leiligheten på Enerhaugen stoppet de på et gatekjøkken i Tøyengata for en matbit. Paret satte seg ved et bord innerst i lokalet.
Etter hver tok følelsene overhånd, og de to mennene begynte å kysse. Da en annen gjest så dette, reagert han svært negativt. Han begynte å rope skjellsord. Det homofile paret ble redde, og reiste seg for å gå. Mannen kom da etter dem, og paret måtte løpe bort fra gatekjøkkenet.
–Han var nok forbannet over at vi satt og klinte der inne. I etterkant tenkte jeg at det var kanskje litt dumt av oss å gjøre det. Jeg liker ikke å provosere, sier Garde til Aften.
–Samtidig tenkte jeg at det var da irriterende at jeg ikke kan få lov til å kysse kjæresten min i denne byen.
Slik vil det nok bli. Homofile vil tilpasse sin oppførsel, eller helt unngå bestemte områder. Thomas Hylland-Eriksen synes det beklagelig hvis det skjer. Det burde vært annerledes.
Hylland Eriksen peker på at den sekulære tanken om at folk med ulike overbevisninger kan leve sammen har gitt homofile en del rettigheter som også muslimer nyter godt av.
–Derfor burde de heller alliere seg med homofile, sier han.
Kristne i Tyrkia føler seg utsatt, patriark på dødsliste
Det har dukket opp tegn på hus som bebos av armenere og grekere i Istanbul. Kristne føler seg trakassert og ser merkene som en trussel.
Buildings inhabited by Christians have been marked with insignias in several districts of Istanbul. The labeling of the buildings are clearly done in concert with increasing harassment of the Christian inhabitants.
Some buildings in the traditionally Christian districts of Feriköy and Kurtulus have recently been labeled with green and red signs. Apparently they were affixed to point to buildings inhabited by Armenians and Greeks. The labels appear to be in conjunction with complaints from Christians about increasing harassment, according to Sehabat Tuncel, a member of parliament asked in a parliamentary questioning.
Besir Atalay, minister of interior, is now forced to answer these allegations. “Who affixed these markings?” is only one of the questions cited by the press. The ministry must also make clear whether the police received orders to take action and investigate.
En grunn til at kristne tar merkene på alvor er at det samme skjedde forut for pogromene i 1955:
The marking on Christian buildings in Istanbul is a reminder of pogrom against Christian minorities in September 1955. Back then Christian buildings and shops had been marked by nationalist activists. The bloody riots with dozens of dead in Istanbul and Izmir were ostensibly triggered by the Cyprus conflict; however, the true reason was the search for scapegoats at a time of economic recession for Turkey.
A mob of fanatics burned down seventy-two Orthodox churches and more than thirty schools in Istanbul, defaced Christian cemeteries, and destroyed around 3,500 homes and more than 4,000 shops. The police watched the plundering and raping, not lifting a finger. Nobel prize winner Orhan Pamuk, who also writes about the Armenian genocide of 1915, describes the blind destruction in his memoirs.
Det meldes at patriark Bartolomaios I er satt på en dødsliste som ytterliggående nasjonalister opererer med.
Residing in the Phanar in Istanbul, ecumenical patriarch Bartholomaios I has apparently been added to a death list kept by the nationalist-laicist secret society “Ergenekon”, which is accused of trying to push Turkey into chaos with its assassination attempts.
For Good or Else? Chistian Houses in Turkey marked
Det er over en måned siden Hennes Majestet Martha Argerich var på besøk i denne spalten, og det må vi gjøre noe med.
For et par dager siden gjestet hun BBC PROMS, og skal etter sigende (jeg var dessverre ikke der) ha levert en forrykende Ravels pianokonsert med Royal Philharmonic Orchestra og Charles Dutoit. I dette piratopptaket hører vi siste del av tredjesatsen samt et ekstranummer, Scarlattis sonate i d-moll, K141.
Ekstremist-organisasjonen SOS Rasisme fordriver tiden med å blande seg inn i skoledebatter - med og uten invitasjon - med oppfordring til elevene om å snu ryggen til Norgespatriotene. På Holmestrand videregående skole oppfordret imidlertid rektor Kari Tomassen elevene til å vise respekt for demokratiet, noe flere av elevene etterkom. De satt derfor rolig under Norgespatriotenes leder, Øyvind Heians, innlegg.
Det fikk lokalavisen "Jarlsberg" til å avbilde flere av skolens elever under overskriften "Brunstøtte fra elever". I artikkelen skriver Jarlsberg at de avbildede elevene støtter Norgespatriotene:
Rektor ved Holmestrand videregående skole, Kari Tomassen, føler lokalavisa har misbrukt skoledebatten. Hun er sint i dag.
- Vi oppfordret elevene til å vise respekt for demokratiet, og det gjorde de. Derfor synes jeg dette oppslaget er sjokkerende, sier Thomassen.
De avbildede skoleelevene avviser at de applauderte da Øyvind Heian i Norgespatriotene snakket.
Men i følge Jarlsbergs redaktør Knut S. Evensen har de skoleelevene som ikke etterkom SOS Rasismes oppfordring selv satt seg i denne situasjonen. De har ikke vist riktige holdninger:
- Deres egen feil
Redaktør Knut S. Evensen i avisa Jarlsberg står på sitt.
- Siden det var fokus på å vise holdninger fra før av, og følge oppfordringen om å snu ryggen til, så satte de seg selv i en slik situasjon at de lett kunne bli tatt for å støtte det dette partiet stod for. Samtidig applauderte de det han sa, sier Evensen.
Rektor Thomassen mener Evensens avis har gått langt over grensen, og at lokalavisen har behandlet elevene på en respektløs måte.
Hun krever en beklagelse på førstesiden i Jarlsberg, men det får hun ikke.
- Nei, noe beklagelse gir vi ikke. Vi har gjenspeilet inntrykket, sier redaktør Knut S. Evensen.
Det statsstøttede SOS Rasisme benytter for øvrig anledningen til å henge ut de aktuelle elevene på sin hjemmeside.
Thomassen vurderer å melde Jarlsbergs oppslag inn for Pressens faglige utvalg.
Øyvind Heian ble for øvrig truffet i hodet av en flaske under en skoledebatt ved Færder videregående skole. Også ved denne debatten hadde SOS Rasisme oppfordret skoleelevene til å snu ryggen til for å vise sin avsky, men mens dette pågikk benyttet noen i salen anledningen til å kaste en glassflaske på Heian. Norgespatriotenes leder måtte plastres, og ble nødt til å forlate debatten.
Representantene fra Unge Venstre, Karoline Skomsrud Andersen og Ine Brøyn, opplevde episoden som ubehagelig, og mener den skremte skoleelevene:
- Plutselig så vi at han blødde fra pannen, forteller de to til NRK.
Debatten ble preget av hendelsen mener de.
- Det ble usikkerhet mellom elevene, og de virket redde. De andre som satt i panelet ble nok også redde for å få noe kastet på seg, sier Andersen og Brøyn.
Tariq Ramadan fikk sparken av Amsterdam kommune og Erasmus-universitetet fordi han var programleder på iransk TV. Et spørsmål om ytringsfrihet, sier Ramadan selv. Kari Vogt er enig med ham. Kari Vogt sitter i styret for Norsk P.E.N.
Den sveitsiske forfatteren Carole Fourest, kjent for sin bok om Ramadan, har en annen forklaring: I sendingene etter presidentvalget i Iran kommenterte Ramadan høyredreiningen i Europa og advarte mot faren for muslimer. Han sa ikke ett ord om at valget i Iran er blitt sammenlignet med et indre kupp, og ikke ett ord om at 1 million iranere marsjerte i Teherans gater.
Dette perspektivet kommer overhodet ikke frem i Sandra Lillebøs artikkel om Ramadan i Klassekampen, "venstresidas dagsavis".
Som vanlig får Ramadan boltre seg. Ramdan liker ikke kritiske spørsmål. Da signaliserer han at du er fiendtlig.
Det er interessant at han forteller at han brukte tre måneder på å tenke over om han ville takke ja til jobben i iranske Press TV. Når han sa ja så var det fordi:
Til slutt kom jeg fram til at det var en mulighet til å påvirke landet innenfra. Enhver idiot som vet litt om Iran, vet også at man ikke får fram endringer fra utsiden.
Den sentensen er interessant: han ville påvirke landet innenfra. Men han fant ingen grunn til å "påvirke" når regimet gjennomførte et indre kupp mot folkets vilje. Denne selvmotsigelse er avslørende. Lillebø ser den ikke. Heller ikke Kari Vogt. Det sier mye. Hun går god for Ramadan og hans syn. Det er Europa det er noe feil med.
I pressemeldingen skriver Erasmus-universitetet at ramadans «indirekte relasjon med et repressivt regime, eller inntrykket av å være relatert til det,» var uakseptabel.
- Da kan man jo ikke forholde seg til noe som er iransk uten å ødelegge troverdigheten sin. Det er sterke saker, og hvis det er dokumentasjonen universitetet gir, er det etter mitt skjønn graverende, sier religionshistoriker og islamekspert Kari Vogt.
Vogt har ikke sett programmene Ramadan har ledet på Press TV. Ramadan skriver i sin forklaring, publisert i nederlandske aviser, at han har hatt ateister, rabbinere, prester, kvinner med og uten hijab som gjester, og at temaene har spent fra frihet, rasjonalitet, interreligiøs dialog, sunni versus shia islam, vold, jihad, kjærlighet og kunst. Han utfordrer motstanderne til å finne i programmene som tyder på at han støtter det iranske regimet.
- Det virker på pressemeldingen som om innholdet i programmene ikke har hatt noen betydning for avskjedigelsen?
- Det er urovekkende, men det er ikke første gang. Han har vært nektet innreise til flere land, først og fremst Frankrike og også USA, og han har blitt bedt om å forlate stillinger tidligere. Dette føyer seg inn i et bilde av et Europa som ikke nødvendigvis har høye terskler for ytringsfrihet. Jeg håper han gjør alvor av å gå til sak, sier Vogt.
- Flere bloggere uttrykker begeistring for at Ramadan nå er fjernet fra stillingen, hvorfor er han så provoserende?
- Det handler like mye om hans evne til å kommunisere som det handler om hans liberale synspunkter. Ramadan er farlig for alle som ønsker at islam skal være et problem i Europeiske samfunn, hele den fløyen som ikke ønsker seg den nyanserte debatten, sier hun.
Vogt mener den politiske konteksten i Nederland er en del av forklaringen.
- Nederlenderne har en sterk anti-islam- og anti-innvandringslobby, som er ganske kraftige i både virkemidler og retorikk. Hvis universitetet ikke kan vise til at Ramadan har gitt seg krefter i vold som man av menneskerettighetslige hensyn må ta avstand fra, så hadde jeg ventet bedre fra et universitet. Dette reiser en rekke alvorlige spørsmål om ansettelsesvilkår og ytringsfrihet ved universitetene som man ikke lett kommer fra, sier hun.
Vogt forsøker å dekke ryggen offentlig. Hun er klar over at visse ord og standpunkt kan være belastende. Her plumper hun uti det med begge bena.
Men det ligger en ærlighet i det: hun er for Ramadans versjon. Det er i Europa ytringsfriheten er truet. Ikke av Ramdan som kollaborerer med et diktatur når tusener fengsles og torturerers. Når Ramdan snakker om trusselen mot muslimer, er det Europa han snakker om.
- I dag er Europas største problem knyttet til islams synlighet. Fordi jeg er en synlig intellektuell, måtte jeg tas ned. Men jeg ser ikke på meg selv som et offer. Det er langt større grunn til å bekymre seg over det nederlandske samfunnets framtid, enn min, sier han.
Det Ramdan-vennlige perspektivet er så massivt og dominerende i norsk offentlighet at man til slutt tror at det ikke finnes andre. At det er sannheten. Man må til utlandet for å oppdage at det finnes en annen virkelighet.
TARIQ RAMADANS TO ANSIKTER
Av CAROLINE FOUREST forfatter, Paris
Prædikantens ideologi er ikke forenelig med en stilling som rådgiver i spørgsmål om integration.
Efter måneders tøven har bystyret i Rotterdam måttet se virkeligheden i øjnene.
Tariq Ramadans ideologi er ikke forenelig med den stilling som rådgiver i spørgsmål om integration og multikulturalisme, som bystyret udnævnte ham til.
Udnævnelsen er blevet stedse mere problematisk, som tiden er gået. Især organisationer for bøsser og lesbiske har råbt vagt i gevær af bekymring over hans snerpethed og homofobi - som da Tariq Ramadan forklarede, at homoseksualitet set fra et islamisk synspunkt »åbenbarer en forstyrrelse, en dysfunktion, en uligevægt«.
Hidindtil har prædikanten knebet sig udenom og benægtet alt ved at tage et andet citat og bruge det uden for konteksten.
Som så ofte har journalister gengivet hans udtalelser uden at efterprøve dem. De har troet på hans ord om, at »det aldrig har kunnet bevises«, at han har udtalt sig som angivet om homoseksualitet.
Det er ikke rigtigt. Den sætning, som han er blevet kritiseret for, er citeret nøjagtigt og stammer fra en bog med titlen ”Peut-on vivre avec l'islam?” (Kan vi leve med islam), udgivet af det schweiziske forlag Favre, 2004, side 152.
I andre skrifter og taler har Tariq Ramadan vendt sig mod ægteskaber mellem muslimer og ikke-muslimer, forbudt sine tilhængere at bade sammen med det modsatte køn, hånet modernisering af islam som »billig islam, islam?uden islam«, og hyldet sin morfar, Hassan al-Banna, der stiftede det totalitære Muslimske Broderskab, som et forbillede.
Enkel holdning
Hans holdning, om end den er vanskelig at afkode, er faktisk ganske enkel: Accepter politisk islamisk fundamentalisme som et godt kompromis mellem salafistisk islam og moderne islam.
Hvilket kan koges ned til, at progressiv islam er yderliggående, og at magthaverne skal støtte en intolerant og reaktionær islam som den mindst dårlige mulighed.
Sådan har det været i 20 år. I 1990'ernes Schweiz roste journalister ham til skyerne som integrationsforbillede, før de blev grebet af desillusion - især da de så, at han støttede Den Islamiske Frelserfront (FIS) i Algeriet.
Tariq Ramadan koncentrerede sig herefter om Frankrig - indtil hans ”tvetungethed” blev afsløret.
Så rettede han blikket mod Storbritannien, Belgien og Canada, hvor end fundamentalismen blomstrede i skyggen af ”retten til forskellighed”, og tog revanche ved at puste til den populistiske og fremmedfjendske ild, hver gang tolerancen mente sig misbrugt.
Ved at vende det døve øre til befordrede bystyret i Rotterdam Geert Wilders' anti-islamiske populisme. Det troede på beskyldningerne om racisme.
Det vågnede først, da det opdagede, at dets ”brobygger” havde medvirket i en ugentlig tv-udsendelse på den engelsksprogede kanal Press TV, som finansieres af det iranske styre. Man finder ikke skyggen af kritik mod styret i udsendelser før, under eller efter det svindelbehæftede valg.
18/6, da mindst en million mennesker trodsede myndighederne og krævede frie og retfærdige valg, bekymrede Tariq Ramadan sig over populisternes resultat ved europæiske valg.
Han indleder udsendelsen med et klip, der bebuder nazismens genindtog i Europa, som i trediverne, men denne gang rettet mod muslimer (ordet jøde blev ikke nævnt). Hans budskab stemte smukt overens med den anti-vestlige paranoia i Press TV, som blev etableret for at sende iransk statspropaganda til den angelsaksiske verden, ikke mindst propaganda der bagatelliserer Holocaust.
Kanalen vidste bedre end bystyret i Rotterdam - som langt om længe har fyret ham.
Som sædvanlig var tv-prædikanten hurtig til at tilskrive sine seneste problemer et tiltagende ”islamofobi”-klima.
Det forholder sig imidlertid lige omvendt. Frygten for beskyldninger om racisme havde købt ham tid. Hvis Tariq Ramadan havde været kristen, ville han være blevet afsløret noget før.
Intet venstreorienteret bystyre ville have fundet på at tilknytte en reaktionær tv-prædikant som rådgiver i ”multikulturalisme”.
Opprinnelig i Jyllands-Posten
Offentliggjort 04.09.09 kl. 03:00
Breaking News: FN avviser Gaddafi-krav om å oppløse Sveits
Sveits kan puste lettet ut: FN meddelte i går kveld at de har avvist Libyas president Muammar Gaddafis krav om oppløsning av landet.
Næstformanden for det schweiziske parlaments udenrigsudvalg Christa Markwalder havde forinden meddelt, at Gaddafi ville lade FNs generalforsamling, der begynder 15. september, drøfte et andragende om at dele alpelandet op mellem nabolandene. Således skulle Romandiet indlemmes i Frankrig, Tessin optages af Italien og de tysktalende områder afstås til Tyskland, foreslog Gaddafi. Ideen vakte fortørnelse i Schweiz, da den torsdag blev offentliggjort.
Forslaget blev imidlertid afvist omgående, da det indløb hos FN for en måned siden, oplyste verdensorganisationens talsmand Farhan Haq i aftes til det schweiziske nyhedsbureau SDA. Haq begrundede afvisningen med, at teksten går imod FNs charta, der er grundlaget for De forenede Nationer. Intet FN-medlem må true et andet medlemslands eksistens eller suverænitet, sagde han.
Sveits tråkket på Gaddafi kraftig på ømme tær da de for et år siden arresterte Gaddafis sønn Hannibal og hans hustru fordi de behandlet tjenerne sin med stor brutalitet under et opphold på et hotel i Geneve. Hannibal og frue ble løslatt etter et par dager, mens Gaddafi reagerte ved å minimere Libyas oljeeksport til Sveits og arresterte to sveitsiske forretningsmenn i Tripoli:
Schweizerne har siden kunnet forlade fængslet, men ikke Libyen. De skal anklages for overtrædelse af indrejsebestemmelserne, oplyste Libyens udenrigsminister Musa Kusa i aftes til SDA. Domstolene afgør, hvornår de kan tage ud af landet, sagde Kusa. Ingen kan udstede ordrer til det libyske retssystem, erklærede han.
Hvis man lurer på hvilken fremtid som venter oss, er det ett ord som sier det meste: etnifisering. Vi vil bli et gruppesamfunn, der folk holder seg til gruppen sin, søker trygghet i gruppen og vurderer andre ut fra hvilken gruppe de tilhører. Det blir et segregert samfunn, og vi ser allerede klare tendenser innen bosettingsmønstre og skoler i Oslo.
Oslo er modellen for fremtiden. Det som fremfor alt er urovekkende, er at myndighetene øyensynlig ikke aner hva de skal gjøre. De forstår ikke konfliktene fordi de har nektet seg selv begrepene til å forstå utviklingen.
Journalistene har motvillig begynt å beskrive fenomener som kriminalitet, men ligger langt etter. Utviklingen løper mye fortere enn de som styrer.
Studenter med innvandrerbakgrunn og dårlige norskkunnskaper har fått dispensasjon slik at de likevel kommer inn på Politihøgskolen.
Dermed har politistudenter med karakteren 2 eller dårligere kommet inn. Da har du ifølge skoleverket «begrenset analytisk evne og begrenset forståelse» av norsk, skriver Aftenposten.
Advarer
I august kom 28 av 32 minoritetsstudenter inn på særskilte vilkår med henvisning til behovet for mangfold. Minst fire av dem tilfredsstilte ikke kravet til norsk. Nå advarer politifolk med innvandrerbakgrunn mot slappe norskkrav.
- Ved årets opptak har det uheldigvis vært tilfeller der søkere som ikke oppfylte de formelle kravene, er blitt vurdert og til slutt har kommet inn på Politihøgskolen, skriver politibetjent og minoritetsombud for politiet i Oslo, Navjot Kaur Sandhu, i et brev til justisminister Knut Storberget (Ap).
- Kravene til norskkunnskaper bør være absolutte. Det er bekymringsverdig at folk kvoteres inn, sier Sandhu, som selv har indisk bakgrunn.
Hun frykter et klasseskille innad i politiet dersom praksisen fortsetter.
- Vi vil bli behandlet likt, slik at ingen skal kunne si at vi kom inn i politiet på feilaktig grunnlag, sier Sandhu.
Det er ikke tilfeldig at en med indisk bakgrunn forstår faren. I et multietnisk samfunn må man behandle folk likt. Man må ikke fire på kravene, hvilket er det samme som å gi noen privilegier.
Norsk myndigheter er i ferd med å demontere den politiske arven som ga oss et moderne demokrati. De tror at kvotering av innvandrere er det samme som kvotering av kvinner i sin tid. Men det er noe helt annet.
Å tenke grupperettigheter i et multietnisk samfunn har helt andre konsekvenser enn kvotering av kvinner i et etnisk homogent norsk samfunn.
Er det det vi vil? Offisielt ikke. Men det er den veien utviklingen går, og det med rekordfart. Av to hovedgrunner:
Myndighetene har åpnet portene på vidt gap for mennesker som er vant til å tenke ut fra gruppen de tilhører. Når myndighetene selv setter multikulturalisme og grupperettigheter i høysetet, er resultatet gitt: Vi får et etnifisert samfunn.
I går kunne Dagsnytt fortelle at innvandrere ikke er så opptatt av valgdebattene. Derfor tror man heller ikke at valgoppslutningen blir særlig stor. NRK-reporteren føyde til: De han snakket med, var mest opptatt av sine egne saker. Hvis det var en innvandrertalsmann som representerte deres saker, ville de stemt. Nettopp.
Derfor er det doble budskap når journalistene kritiserer det "blendahvite" Stortinget. Når innfødte foretrekker sine egne, kalles det diskriminering. Når innvandrere gjør det samme, er det positivt, da er det deltagelse. At de ikke slipper til, skyldes de blendahvite. Følgelig brukes energien på å mistenkeliggjøre de blendahvite, ikke problematisere hvorfor innvandrere er så lite interessert i norsk politikk.
De er ikke interessert fordi politikken er norsk. Den omfatter hele samfunnet, er resultatet av en lang historie, og som i ethvert moderne samfunn er prosessen komplisert. Det krever en viss anstrengelse å sette seg inn i sakene og følge med.
Politikk kunne vært en arena for deltagelse, for å lære det norske systemet å kjenne. Men i stedet får innvandrerne høre at de skal stå på krava og hevde seg som outsidere og undertrykte ut fra sine nasjonaliteter - irakere, somaliere, tamiler, palestinere, marokkanere, pakistanere - og som kulturelle og religiøse grupper. Hos indere, sikher og hinduer har ikke dette noen appell, eller hos vietnamesere. Men hos folk med muslimsk bakgrunn går det rett inn, for deres kultur opererer med en høy grad av dikotomien oss - dem.
Kulturalismen, dyrkingen av kulturene som likeverdige og likestilte, bidrar til gruppetenkning, og gruppetenkningen fører til avstand, til mistro og mistenksomhet. Der hvor det er stor avstand er det vanskelig å kommunisere. Man lærer ikke den andres språk å kjenne. Dette handler om noe mer enn bare å lære ordene. Det handler om å lære norsk kultur, norske verdier. De innvandrerne som sier at språket er nøkkelen, har forstått dette.
Når norske myndigheter selv slår av på kravene til formelle språkkunnskaper for å bli noe så sensitivt som politi, sier det noe om hvor lav forståelsen er. Hijab-utspillet og blasfemiforslaget var ikke tilfeldig. Myndighetene produserer gruppetenkning.
I kjølvannet av NRK Brennpunkts dokumentar om saksbehandlingen og forholdene ved Skrolsvik asylmottak kommer enda en avsløring av Utlendingsdirektoratets (UDI) og private asyloperatørers uansvarlige praksis: Mot Hattfjelldal kommunestyres vedtak opprettet UDI et asylmottak med 75 plasser i samarbeid med den private asyloperatøren Freddy Hågensen, skriver NRK.
Nå slakter UDI driften av asylmottaket i en tilsynsrapport.
Hågensen driver i eiendomsbransjen, og kjøpte det gamle HV-huset i Hattfjelldal kommune i november 2008. Kort etter inngikk han avtale med UDI om å drive asylmottak i disse lokalene. Mottaket ble åpnet 15 desember samme år.
- Det er selvfølgelig økonomien som fikk meg til å drive et asylmottak, sier driftsoperatør for Hattfjelldal mottak Freddy Hågensen.
- Så det er mulig å tjene penger på mottak?
- Det er klart.
Formannskapet i den Ap-styrte kommunen hadde da behandlet spørsmålet om asylmottak flere ganger, men mente at kommunen ikke hadde egnede lokaler for mottak.
– Nei, nei, nei, det har ikke vært noen henvendelse fra Hattfjelldal kommune hvor vi har framsatt ønske om nytt asylmottak her [sier ordfører Asgeir Almås (Ap)]. Tvert imot, vi har ved flere anledninger hatt asylsaker oppe i formannskapet og der vedtatt at vi mente kommunen ikke hadde egnete lokaler for mottak.
Almås mener at kommunen nå må forholde seg til realitetene. Såframt operatøren av mottaket får godkjenning på lokaler og får fagfolk på plass, blir det altså et asylmottak i Hattfjelldal.
– Selv om dette har gått fort, har ting skjedd etter reglene. UDI og entreprenøren har bestemt at det skal opprettes asylmottak i Hattfjelldal. Da må vi forholde oss til det regjeringen pålegger oss, nemlig å sørge for norskundervisning, skolegang, helse- og barnevernstjenester. Og det skal vi greie med.
På et folkemøte i november ble det på bakgrunn av dårlige erfaringer med et tidligere mottak uttrykt sterk skepsis fra lokalbefolkningen. Det tok Sturla Valderaune og Even Aronsen fra UDI Nord og asyloperatøren Freddy Hågensen med godt humør:
– Vi har fått slik juling før og vi har hørt mange av de samme argumentene tidligere, sier Valderaune.
Aronsen ser at prosessen med å få på plass et asylmottak i Hattfjelldal har gått fort.
– Kanskje har det gått for kjapt, så at det er en viss skepsis er vel bare naturlig, mener han.
Valderaune er også enig i at det har gått for fort, men han mener at UDI må gjøre det de nå gjør.
– Dette kan nok føles som et overgrep mot kommunen, men det er nå så mange asylsøkere på transittmottakene at det renner over. Og vi ser jo at det går bra når mottakene kommer i skikkelig drift.
Tilsynsrapporten fra UDI forteller imidlertid en annen historie:
- Økonomistyring ute av kontroll, manglende oppfølging av ansatte, og beboere er bare noen av nesten 40 avvik som tilsynsrapporten peker på. Utendingsdirektoratet (UDI) slakter drifta av asylmottaket i Hattfjelldal.
Etter ni måneders drift har de ansvarlige ikke klart å få på plass rutiner som blant annet sikrer god økonomistyring og oppfølging av ansatte og beboere.
- Det skal ikke ta så lang tid å få drifta på et nytt asylmottak til å komme innenfor de kravene UDI stiller, sier rådgiver Paul Knudsen i UDI region.
- Men har dere kvalitetssikra driftsoperatøren godt nok?
- I ettertid så kan vi nok si at vi skulle ha sjekka flere ting før vi inngikk en avtale. Men i den situasjonen som vi var i så måtte vi etablere plasser så fort som vi mente det var forsvarlig. Kanskje dette var litt for fort.
Tilsynsrapporten avdekker nesten 40 avvik ved driften av mottaket. Dette er noen av merknadene i rapporten:
- Mottaket mangler budsjett.
- Opplæring i brannsikkerhet for dårlig
- Mottaket har ikke tiltak for oppfølging av mulig ofre for menneskehandel.
- Mangler aktivitetsplan for beboerne
- Mottaket mangler skriftlige rutiner for arbeidet med enslige, mindreårige asylsøkere.
- Beboerne mener det er så fullt av folk at det lett oppstår gnisninger om eksempelvis datamaskiner
- Mottaket mangler skriftlige rutiner for håndtering av vold og overgrep mot kvinner.
UDI har helt fra oppstarten i desember påvist flere avvik, og har påpekt disse over for Hågensen:
- Det er klart at alle skjema må leses og her har det skjedd avvik. Vi har ikke gått grundig nok igjennom alt, sier driftsoperatør Freddy Hågensen til NRK.
- Men skulle du ikke visst dette før mottaket ble starta?
- Jo, vi kan ikke ta annet enn selvkritikk på dette.
For driften av mottaket betaler UDI 3,7 millioner i året. Hågensen mottok også 350.000 som et engangsbeløp til investeringer ved oppstart, og får rundt 1 million i året til leie av lokaler.
Ordfører i Hattfjelldal Asgeir Almås (Ap) har ikke sett tilsynsrapporten før NRK kommer på besøk. Han mener UDI må ta mye av kritikken for at situasjonene har blitt slik den beskrives i rapporten.
- Driverne av mottakene må gås mer etter i sømmene, og det gamle heimevernshuset som nå brukes som asylmottak burde aldri vært tatt i bruk til et slikt formål.
- Det tror jeg at det er bare å erkjenne, det tas i bruk bygninger som er mer saneringsverdig enn restaureringsverdig, sier Almås til NRK.
- Men jeg forventer at mottaket tar denne rapporten på alvor og rydder opp i avvikene som påpekes.
I mai i år nektet for øvrig beboerne ved asylmottaket de ansatte å komme på jobb. Bakgrunnen var at de ikke hadde fått sine månedlige penger fra UDI i rett tid. Det var da fjerde måned på rad at disse pengene var forsinket, og i følge Helgeland Arbeiderblad skyldtes forsinkelsen at UDI ikke godkjente asyloperatør Hågensens refusjonskrav.
Politiet måtte gripe inn, slik at asylmottakets administrasjon fikk komme inn på arbeidsplassen. Det lokale Samvirkelaget opprettet en kredittordning for å sørge for at beboerne fikk handlet matvarer.
- Det er en utfordring og hele problemkomplekset er krevende, sier arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen (Ap).
Han minner om at 65 prosent av dem som har fått oppholdstillatelse nå er i arbeid og at alt ikke er like svart. Samtidig mener statsråden at tallet på asylsøkere ville ligget atskillig høyere dersom ikke innstrammingstiltakene var kommet.
- Nå setter justisdepartementet i verk økt kontroll i grenseområdene og satser på en langt mer effektiv uttransportering av dem som ikke har krav på opphold i Norge, sier Andersen.
Kun 1 av 20 asylsøkere har pass når de melder seg hos det norske politiet. Den rødgrønne regjeringen varslet nylig at de akter å bruke 150 millioner kroner på nye tiltak for å fange opp ID-løse asylsøkere og bekjempe kriminalitet.
DK: Kvinne med full ansiktstildekning vitnet i rettssak
For første gang har en kvinne blitt tillatt å vitne i en rettssak i ført det burka-lignende muslimske plagget niqab (dekker hele ansiktet bortsett fra øynene) i Danmark. Politikere er bekymret.
Ifølge TV 2 News vidnede kvinden i en straffesag i Østre Landsret den 7. august iført niqab, som kun viser øjnene.
Landsdommer Henrik Bitsch fortæller til tv-stationen, at man løste situationen ved, at kvinden identificerede sig med sit kørekort, hvorefter hun foran en af de kvindelige dommere kortvarigt fjernede det stof, der dækkede hendes ansigt.
Dommeren kunne således bekræfte, at hun var den, som hun udgav sig for at være.
Hændelsen har fået politikere på Christiansborg til at reagere.
Både DF's retsordfører, Peter Skaarup, og Venstres integrationsordfører, Karsten Lauritzen, siger til TV 2 News, at de finder det problematisk, at man ikke kan se ansigtet på den, der vidner.
De Konservatives, som for kort tid siden lanserte et forslag om forbud mot burka og niqab i det offentlige rom, integrasjonsordfører Naser Khader ser helst at danske rettssaler forblir niqab- og burkafrie:
"Jeg ville ikke være tryg ved, at man kun kan se øjnene på en, der vidner mod mig. Jeg mener generelt og principielt, at vi i dette samfund skal kunne se vores medborgeres ansigt."
"Jeg vil gerne have, at retssalene er niqab- og burkafri, men i første omgang vil jeg overlade det til dommerforeningen at lave regler, der omfatter niqab og burka".
Der findes ikke nogen praksis for, hvad man må have på, når man vidner. Det er op til dommerne at vurdere.
11 anholdt for dødstrusler mot borgerlige politikere i Frankrike
Det fransk politiet har anholdt 11 personer for dødstrusler mot en rekke fremtredende, borgerlige politikere.
De aktuelle politikerne har alle mottatt en patron og et brev med dødstrusler, undertegnet "Ravnen" eller "Krigerne fra celle 34":
Brevene blev sporet til to landsbyer i nærheden af den sydfranske by Montpellier, hvor fransk politi nu har slået til mod en gruppe mistænkte.
I alt 11 personer er blevet varetægtsfængslet og sigtet i sagen. Det er fortrinsvis små handlende, tidligere militærpersoner og medlemmer af en skydeklub.
Omkring 15 trusselsbreve er blevet sendt siden 2007. De var stilet til fremtrædende borgerlige politikere og ministre som Rachida Dati, Michèle Alliot-Marie og Alain Juppé.
Nicolas Sarkozys navn stod på flere af konvolutterne. Det tredje brev vedlagt en patron til et jagtgevær blev opsnappet i begyndelsen af august i år og blev sporet til skydeklubben i nærheden af Montpellier.
President Hamid Karzai benytter flyangrepet på to dieseltankbiler som ble stjålet av Taliban til å kritisere ISAF. Det er høyt spill. Karzai slår politisk mynt på krigen, og det på en måte som går ut over tilliten til ISAF.
A statement issued by the office of the Afghan president, Hamid Karzai, said he was “deeply saddened” and had sent a delegation to investigate. “Targeting civilian men and women is not acceptable,” the statement added.
At ISAF-flyene skulle siktet på sivile er nok en påstand som provoserer.
Den tyske kommandanten i området ga klarsignal til flyangrepet.
Taliban påtok seg ansvaret for tyveriet av tankbilene, men påstår - selvsagt - at det bare var sivile som ble drept.
Guvernøren i området hevder det motsatte:
Mahboubullah Sayedi, a spokesman for the Kunduz provincial governor, said 90 people were killed but that “most of them were insurgents.”
Mr. Sayedi said some civilians had come to get fuel, and other civilians who turned out were sympathetic to the Taliban. In addition, he said, there were reports from the scene that 40 to 50 charred pieces of Kalashnikov rifles were also found, suggesting that many of the dead were insurgents.
“The village, which is on the border of the districts of Ali Abad and Char Dara, is controlled by Taliban commanders, said the Ali Abad governor, Haji Habibullah. Putting the toll at “80 to 90,” he said, “Some of them were civilians and some of them were Taliban fighters.”
But public health officer for Kunduz Province, Dr. Azizullah Safar, said a medical team sent to the village reported that 80 people had been killed, and that “most of them were civilians and villagers.”
Mange syr sannheten etter sine egne ønsker og behov.
Storbritannias utenriksminister så ut til å ha dette i tankene:
British Foreign Secretary David Miliband called for a “prompt and urgent investigation.”
“It is a vital time for NATO and Afghanistan’s people to come together,” he told SKY news. “We have a very strong NATO commitment, we need a strong Afghan commitment and obviously incidents like this can only undermine that.”
Venstres udenrigsordfører Søren Pind har lagt sig ud med statsministeren og udenrigsministeren i sit syn på FN. Pind kalder FN en tung, bureaukratisk snakkeklub, der giver legitimitet til denne verdens diktaturstater. Han foreslår i stedet en sammenslutning af demokratiske stater som et alternativ til FN.
FN spiller en central rolle i landets udenrigspolitik, og dydsirede tanter fra oppositionen er ligefrem “bestyrtede” over Pinds udmeldinger, for han “skader Danmark”.
Men Pind har ret: Lad os smide FN på historiens mødding. FN er nemlig islamiseret, uansvarlig og ubrugelig for Vesten.
Islamiseringen af FN
Islamister har kuppet FN’s menneskerettighedsråd og arbejder for at kriminalisere islamkritik. De to såkaldte “anti-racistiske” Durban-konferencer var gennemsyrede af en skandaløs, hadefuld anti-vestlig og antisemitisk retorik. Konferencerne viste de værste sider ved FN, der har mistet store dele af sin legitimitet.
Med islamiseringen af FN’s menneskerettighedsråd er der tale om en gennemført omvurdering af alle værdier. FN blev engang oprettet med henblik på at beskytte menneskets værdighed og som et værn mod overgreb som dem, nazisterne stod for.
Men institutionen er nu ved at blive et fristed for denne verdens totalitære stater. Det gælder Libyen og Iran, men også bl.a. Saudi Arabien og Sudan, og disse stater er ofte bakket op af den islamiske organisation OIC.
Det vidner om FN’s stadigt mere korrupte karakter. Ikke blot økonomisk, men også moralsk.
En række totalitære stater misbruger i FN-regi ord som anti-racisme til at tjene deres egne interesser. Nemlig til at indskrænke ytringsfriheden ved at forbyde religionskritik, og det vil i virkeligheden sige islamkritik. Det kaldes bare “racisme” og progromer mod “minoriteter”.
I FN’s menneskerettighedsråd forvandles rettigheder til krav. Bl.a. krav om, at Vesten yder kompensation for fortidige overgreb. Rettighederne udvandes, gradbøjes og bruges som magtpolitiske instrumenter.
FN er en uansvarlig institution
Enhver bestræbelse på at strække jurisdiktionen ud over de suveræne nationalstaters grænser fører til et forfald i ansvarligheden, fordi den herskende elite vanskeligt kan holdes ansvarlig af folket. Det er præcist problemet med institutioner som FN (og især EU).
I transnationale jurisdiktioner som FN er der derfor en langt mere udbredt korruption end i velfungerende nationalstater, hvor det er lettere at kontrollere og afsætte magthaverne.
Man kan blot pege på de skandaler om frås, svindel, nepotisme og almindelig korruption, som er fyldigt dokumenterede bl.a. i forbindelse med sagerne vedrørende “olie-for-mad”-programmet. Disse forhold skaber selvsagt massiv folkelig mistillid.
Endelig er FN et eksempel på, hvordan målbevidste politiske tiltag kan få uforudsete og utilsigtede negative konsekvenser i den helt store skala. Det sker f.eks., når FN’s fredsbevarende operationer resulterer i prostitution, udbredt korruption og kraftig inflation.
Snakkeklubben
Især venstreorienterede er varme tilhængere af FN. De taler meget abstrakt og normativt om folkeretten og om udsigterne til et “kosmopolitisk demokrati”. De er meget idealistiske.
Irak-interventionen uddybede som bekendt kløften mellem “det gamle Europa” og USA og mellem det kontinentale og det angelsaksiske Europa. Mange har derfor opfordret EU-lederne til at arbejde multilateralt og i FN’s regi.
Men de fremstår naive, fordi de ikke har nøgterne militære overvejelser om et stærkt udenrigspolitisk EU.
Det vidner i virkeligheden om en virkelighedsfjern tillid til snakkeklubber og handlingslammede overnationale institutioner - i hvert fald handlingslammet når det er Vestens interesser, der skal tjenes. Hvilket land er hyppigst blevet fordømt via FN’s resolutioner? Sudan, Burma, Nordkorea? Nej, såmænd den demokratiske stat Israel med de vanvittige muslimske naboer.
Den aktive udenrigspolitik, som regeringen især har ført i forbindelse med interventionen i Irak, har også været realistisk begrundet. Et bærende argument har været, at Danmark skulle bakke op om USA, fordi alene USA som verdens eneste supermagt kan garantere vores sikkerhed.
Hvad kan FN overhovedet garantere?
Afvis FN
Efter min mening bør vi følge Pind, redde den nationale suverænitet og afvise FN i sin nuværende form. Ud over at skabe en ny sammenslutning af demokratiske stater bør man styrke de bilaterale aftaler mellem nationalstater på bekostning af transnationale institutioner som FN, der alligevel er rene parasitter på nationalstaterne.
Kasper Støvring er forfatter, foredragsholder og forsker i kultur og litteratur. Han har utgitt flere bøker, blant andre Blivende verdier og Det etiske kunstværk. Støvring har hjemmesiden Kulturkritik.dk, er medskribent på nettsiden Nomos og har fast spalte i Jyllands-Posten, der han skriver om kulturens avgjørende betydning i aktuelle konflikter nasjonalt såvel som internasjonalt.
Artikkelen Smid FN på historiens mødding ble første gang publisert i Jyllands-Posten 4. september 2009, og er gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.
Fem kristne ble skutt ned og drept i den pakistanske byen Quetta på grensen til Afghanistan sist uke, melder Vatikanets nyhetsbyrå. En ekspert Vatikanet radio intervjuet mener at Taliban har lagt om taktikken og nå går etter nye mål, dvs. mennesker, for å skape størst mulig motsetninger. Samme taktikk som Al Qaida benyttet i Irak.
Rome, Italy, Sep 4, 2009 / 12:14 pm (CNA).- Vatican Radio reported Thursday that five Christians were gunned down in the Pakistani city of Quetta on August 28, according to local media reports.
The latest attack by Muslim extremists follows the massacre of in the city of Gojra, where several Christians were killed and more than 100 homes were ransacked.
According to Vatican Radio expert Stephano Vecchia, “It is very likely that this was done by the same (Taliban) extremists who acted out in the city of Gojra at the beginning of August.”
“Many sources in Pakistan have noted a change in strategy of the Taliban: no more suicide attacks against sensitive targets, but rather a strategy of tension that leads to confrontation between the communities. This strategy seeks to hit minorities particularly hard,” he explained.
Vecchio said apart from the political tensions that the country is currently experiencing, Christians have to deal with the anti-blasphemy laws, which turns them into victims of discrimination and an easy target for extremists.
Anti-blasphemy laws stipulate life sentences and even the death penalty for those who insult the Koran or the prophet Mohammed. The bishops of Pakistan have complained that the law is often abused.
Christians represent about 1.6% of the Pakistani population, which numbers 160 million.
Forfølgelsen av kristne i muslimske land har pågått i mange år. Man må spørre når politikere og medier i Vest våkner opp og gjør dette til en sak. Publikum vil på et eller annet tidspunkt komme til å kreve gjensidighet, når muslimer får stadig større rettigheter og rom i Europa.
DK: Integrasjonsordfører vil ikke sette sine ben i ny moskè
Socialdemokraternes beskjeftigelses- og intergrasjonsordfører i København, Jakob Hougaard, kommer aldri til å sette sine ben i den planlagte nye moskèen i byen. Årsaken er at den shia-muslimske foreningen Ahlul bait - som eventuelt skal bygge moskèen - sannsynligvis har nære bånd til prestestyret i Iran.
Det har vært forhandlinger med pengesterke menn fra Iran om finansiering av moskèen, og byggetomten er kjøpt med hjelp fra den iranske ambassaden i Danmark:
Det er ikke hver dag, at en integrationsborgmester tager afstand fra en religiøs minoritet i sin by.
Ikke desto mindre er det, hvad den københavnske socialdemokratiske beskæftigelses- og integrationsborgmester, Jakob Hougaard, gør i et debatindlæg i Politiken lørdag, hvor han klart vender ryggen til den planlagte moske i Københavns Nordvestkvarter.
»Jeg har for længst gjort op med mig selv, at jeg ikke vil sætte mine ben i moskeen på Vibevej, hvis den nogensinde bliver bygget«, skriver borgmesteren i Politiken.
...
»Jeg mener, at vi som samfund må være på vagt, når den iranske stat kan få et brohoved ind i Danmark og påvirke religiøst og politisk«, siger Jakob Hougaard til Politiken.
Selv om borgermesteren ville gripe inn, er det ikke mye kommunen kan gjøre. I et notat til overborgmesteren understreker Københavns kommunes sjefsjurist at kommunens myndighet i forhold til anvendelse og oppførelse av bygninger kun handler om å ivareta byplanens "saklige, estetiske interesser". Kommunen har ikke myndighet til å foreta en granskning av byggets finansiering.
Med sin skarpe markering i dagens avis gør integrationsborgmesteren imidlertid ikke kun op med de shiamuslimske moskebyggere. Han lægger sig samtidig ud med sine socialdemokratiske kolleger på rådhuset.
Ordføreren for den socialdemokratiske gruppe på rådhuset, Anne Vang, har nemlig - uafhængigt af Jakob Hougaard - også bidraget til debatsiderne i Politiken lørdag. I Kroniken fremlægger hun omtrent det modsatte synspunkt.
Anne Vang frygter, at politikerne med deres skarpe meldinger kun opnår, at muslimerne føler sig marginaliserede, hvilket ikke forebygger fundamentalistiske miljøer - tværtimod. Og ved at forbyde en moske forhindrer man ikke rekruttering af rabiate muslimer.
»Der ligger allerede i dag en moske på grunden, så hvis der foregår noget, som er kritisk, kan det foregå allerede i dag. Fundamentalisme vokser ikke i de religiøse symboler, i kupler og minareterne. Den kan lige så vel udgå fra et kælderlokale som fra en flot ny bygning«, siger Anne Vang til Politiken. Hun synes i øvrigt, at muslimerne bliver udsat for urimelig forskelsbehandling.
Vang viser til at det på det samme møtet der moskèen fikk grønt lys, ble det også gitt tillatelse til å bygge en jødisk synagoge.
»Jeg har ikke hørt nogen efterspørge en stillingtagen til synagogens økonomi. Jeg har heller ikke hørt nogen spørge ind til, hvorvidt der skulle være israelske pengemænd bag«, skriver hun i dagens Kronik i Politiken.
Overborgmester Ritt Bjerregaard (S) vil ikke gå nærmere ind i uenigheden, men siger gennem sin pressesekretær til Politiken, at »gruppeledelsen har diskuteret sagen og har vedtaget at bakke den linje op, som den politiske ordfører har lagt«.
Regjeringen skjuler kritiske rapporter fra Riksrevisjonen
Den rødgrønne regjeringen har systematisk hemmeligstemplet en rekke saker fra Riksrevisjonen (Stortingets kontrollorgan) om mangefullt vedlikehold av veier, svak styring med sykehusene og utstøting av arbeidslivet. 26. juni oversendte Riksrevisjonen flere til dels meget kritiske brev om sentrale saker i valgkampen. Blant annet stiller Riksrevisjonen seg kritisk til pengebruken, skriver Aftenposten.
Riksrevisjonen har også tatt opp flere kritiske spørsmål med miljøvernminister Erik Solheim om regjeringens miljøresultater for å redde klimaet og har stiller spørsmål ved prosjektstyringen i Posten Norge og NSB.
Alle sakene er imidlertid unntatt offentlighet til etter valget, noe den rødgrønne regjeringen begrunner det med at sakene ikke er oversendt til Stortinget enda.
–Helt uakseptabelt. Det er spesielt alvorlig i en valgkamp at Regjeringen velger å holde viktig informasjon fra Riksrevisjonen hemmelig, sier Venstre-leder Lars Sponheim. –Dette avslører et grunnleggende udemokratisk sinnelag som jeg tror velgerne ikke aksepterer.
Hemmelige statsråd-brev.
I løpet av de siste to ukene har statsrådene levert sine svar på kritikken fra Riksrevisjonen.
Seneste i forrige uke sendte statsråd Liv Signe Navarsete tre lange brev hvor hun redegjorde for problemene i NSB, Veivesenet og Posten.
Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen har også laget en lang, hemmelig redegjørelse hvor han svarer på kritiske spørsmål om innsatsen for å få uføre og sykemeldte i arbeid. Først etter valget blir brevene offentlige.
At landets velgere først får innsyn i pengeskandalene etter valget skyldes Arbeiderpartiet, Høyre og Krf. Ved forrige stortingsvalg var publikum sikret innsyn i slike saker, men i 2006 sørget de tre partiene for en regelendring om såkalt "utsatt offentlighet i Riksrevisjonen. Endringen trådte i kraft sommeren 2006.
Begrunnelsen var at regjeringen og byråkratene «må bruke betydelige ressurser» for å forsvare seg mot de kritiske spørsmålene før de endelige rapportene ble lagt frem for Stortinget. Høyre, KrF og Ap viste også til at det kunne være «vanskelig å oppnå tilsvarende publisitet når det gjelder beriktigelser» når journalister fremstilte Riksrevisjonens kritikk i fete titler og spissede ingresser.
24. september – ti dager etter stortingsvalget – legger riksrevisor og tidligere Ap-statsråd Jørgen Kosmo to av de kritiske rapportene om tilstanden på norske veier og innsatsen for å få folk i arbeid. En måned etter valget blir resten av sakene offentlige, fire måneder etter at statsrådene fikk kjennskap til kritikken.
–Jeg synes det er oppsiktsvekkende at SV og Sp er med på et slikt hemmelighold. For folk flest er det åpenbart at dette er brev og rapporter som burde vært en del av det offentlige ordskiftet i valgkampen, sier Sponheim.
Rasistisk innvilgelse av asyl på grunn av rasisme?
I forrige uke fikk den hvite sørafrikaneren Brandon Huntley innvilget asyl i Canada fordi han frykter voldelig forfølgelse i hjemlandet pga rasisme. Huntley skal ha blitt knivstukket tre ganger av svarte sørafrikanere i forbindelse med ransforsøk, og mener dette skyldes at han er hvit.
De siste årene har flere hundre tusen hvite sørafrikanere flyttet fra landet, og de oppgir rasistisk motivert vold, kriminalitet og et vanskelig arbeidsmarked som årsaker.
Canadas innvilgelse av Huntleys søknad om asyl har vakt oppsikt, og det sørafrikanske regjeringspartiet ANC hevder at de er "alarmert" av den "rasistiske" avgjørelsen.
Nå ber canadiske myndigheter om en revurdering av avgjørelsen, som ble tatt av det landets immigrasjonskommisjon.
William Davis ved immigrasjonskommisjonen uttalte at Huntley hadde gitt «klare og overbevisende bevis» på den sørafrikanske statens «manglende evne eller vilje» til å beskytte ham mot rasistisk motiverte angrep.
Begrunnelsen for å innvilge sørafrikaneren asyl omfatter også «usikkerheten» som hvite i Sør-Afrika blir sagt å møte, i et arbeidsmarked hvor kvoteringsordninger på flere områder favoriserer svarte arbeidstagere.
Hvite sørafrikanere, som utgjør under ti prosent av den hovedsakelig svarte befolkningen, lever likevel stort sett i en sosial klasse for seg i dagens Sør-Afrika.
Den canadiske immigrasjonsministeren Jason Kenney har nå bedt en domstol om å behandle asylsaken, som talsmannen for regjeringspartiet ANC, Brian Sokutu, mener har «skitnet til Sør-Afrikas image».
- Regjeringen mener at fordi dette er en ganske unik sak, er det noe det kan være lurt å la en domstol se på, sier immigrasjonsministerens talsmann Alykhan Velshi.
Huntleys advokat Russell Kaplan mener den canadiske regjeringens avgjørelse om å revurdere innvilgelsen, er å gi etter for press fra Sør-Afrika.
- Å revurdere asylsaken er det politisk korrekte å gjøre, for å berolige sørafrikanske myndigheter. Men den største trusselen mot våre borgerrettigheter er politisk korrekthet, sier Kaplan til den canadiske avisen Ottawa Sun.
Ifølge Ottawa Sun er det sjelden at avgjørelser tatt av immigrasjonskommisjonen i Canada blir revurdert.
Sør-Afrika har en av verdens verste statistikker når det gjelder voldelig kriminalitet. Mellom 2007 og 2008 ble det registrert 18.487 drap, 36.190 rapporterte voldtekter og 14.201 bilkapringer. Hver dag blir rundt 50 mennesker drept.
I fjor gikk tusenvis av svarte sørafrikanere løs på innvandrere fra Zimbabwe og øvrige naboland i en fremmedfientlig voldsbølge som vekket avsky over hele verden.
Rabbiner Marvin Hier fra Simon Wiesenthal Center er opprørt over at Jane Fonda har undertegnet et brev som ber om boikott av filmfestivalen i Toronto fordi festivalen viser ti israelske filmer.
Festivalen markerer at Tel Aviv er 100 år. Jane Fonda, Danny Ensler og Eva Ensler viser til grunnleggelsen av staten Israel.
Fonda, Glover and Ensler have decided to boycott the festival and signed their name to a letter sent to festival officials -- a letter that claims Tel Aviv was built on "thousands of destroyed Palestinian villages" and that the program "ignores the suffering of thousands of former residents and descendants."
Now, Rabbi Marvin Hier of the Simon Wiesenthal Center is blasting the the actors -- and everyone else who signed the letter -- claiming "Whoever would sign on to a campaign like this would support the complete destruction of Israel."
Hier -- who's won two Academy Awards for documentaries -- added, "People who support letters like this are people who do not support a two-state solution. By calling into question the legitimacy of Tel Aviv, they are supporting a one-state solution, which means the destruction of the State of Israel."
"I applaud the organizers of the festival for celebrating on the 100th anniversary of Tel Aviv. If every city in the Middle East would be as culturally diverse, as open to freedom of expression as Tel Aviv is, then peace would long have come to the Middle East."
Människans natur är instinkter. Det är att vara förberedd för det som möter. Programmerad. Inställd. Haran vet utan att veta. Räven vet också. Det kan gå illa för haran liksom för räven, men det föregås inte av något dilemma. Här vaknar ett medvetande som säger: hur vi än gör, kan det hända att vi handlar fel.
»Selvfølgelig kan islam reformeres. I Egypten praktiserede man en diskret og afsondret islam fra 1500-tallet til midten af 1980erne. Faktisk fik kvinder stemmeret i Egypten, før de fik det i Danmark,« siger bogaktuelle Cherif El-Ayouty.
Af JESPER VIND JENSEN
Ved Københavns havnefront bor den 64årige forfatter og civilingeniør Cherif El-Ayouty i en luksuslejlighed med udsigt til lystyachts, lange promenader og Langelinje
Han kommer lige fra fitness og tager imod i lejligheden, der er fyldt med gamle malerier, fint kinesisk porcelæn, eksotiske kunstgenstande og behagelige møbler. På glasbordet ved det bløde sofaarrangement ligger et magasin om lystbåde, men den egyptisk-fødte Cherif El-Ayouty sejler ikke selv mere.
»Jeg har solgt mine yachts og blev træt af det overfladiske liv i Nordsjælland. Jeg besluttede at leve seriøst. Jeg nyder bare udsigten herfra,« siger han og viser altanen frem iført blåternet skjorte og stenvaskede jeans. »Derovre ser du Oslobåden, og dér et krydstogtskib, som lige er kommet ind.«
Han blev sidste år gift for sjette gang med den 20 år yngre Susanne. Der har tidligere været ægteskaber med to egyptere, en dansker, en tysker og en brasilianer.
»De første tre ægteskaber var lidt vilde, jeg var jo også betaget af andre kvinder. De sidste tre ægteskaber, har jeg ikke haft nogen damer ved siden af. Jo, jeg var tidligere en playboy. Tidligere!«
Muhammedkrisen i 2005-2006 var et vendepunkt for Cherif El-Ayouty. Før krisen var han kendt som partyløve, playboy og kvindebedårer i Whiskybæltet, og som forfatter til bl.a. bestselleren Aladdin's intime oplevelser - beretninger fra whiskybæltet (1998), der var en førstehåndsberetning om celebre sidespring og seksuelle udskejelser i den danske overklasse og kongehuset.
Efter krisen har han gjort sig bemærket som borgerlig kulturkæmper, debattør i DR2s Deadline og muslimsk medlem af det islamkritiske Trykkefrihedsselskabet.
Den firskårne og hærdebrede mand med bølget gråligt hår har navnlig vakt opsigt ved at erklære, at han altid har stemt på Dansk Folkeparti, som dog har afvist ham som partimedlem. Begrundelsen var, at han »er for kendt og farverig«.
Senest har Cherif El-Ayouty udgivet bogen Nutidens Muslim, som er et opgør med de totalitære, religiøse og politiske ledere af islam. Samtidig har han startet en bevægelse af samme navn, som skal arbejde for en reformering af islam. Eneste medlem er foreløbig Cherif El-Ayouty selv, som vil have muslimer i Vesten til at praktisere deres religion på en måde, der passer til livsstilen i Vesten.
Men hvad var det præcist, der fik Cherif til at skifte kurs i livets lange sejlads og skrive bøger om religion?
Svaret finder vi i første halvdel af 2006, hvor Cherif arbejder for den danske eksportvirksomhed NIRAS. Han er rejst til De Forenede Arabiske Emirater for at forhandle en kæmpe milliardkontrakt i Abu Dhabi på plads.
»Jeg havde netop afsluttet forhandlingerne, da der skete noget overraskende. En fundamentalistisk muslimsk politigeneral kunne ikke acceptere, at hans minister havde indgået en kontrakt med et firma fra det blasfemiske Danmark. Politigeneralen beskyldte mig så uretmæssigt for bestikkelse af en lokal embedsmand. Derefter blev jeg anholdt, kom i fængsel i 9 måneder - og Danmark gik glip af milliardkontrakten. Selvom jeg er muslim, kom jeg altså til at mærke Muhammedkrisen og hadet til Danmark, alene fordi jeg er dansk statsborger,« fortæller Cherif El-Ayouty fra den cremefarvede sofa.
Det var dog ikke den helt store rædsel at være i det fængsel. Opholdet var komfortabelt med rig mulighed for at dyrke sportslige aktiviteter. Der var heller ikke edderkopper eller kakerlakker på væggene, fortæller han.
»Vogterne var venlige og renlige og serverede fantastisk mad. Vi fik også kiks og chokolade, og der var fri adgang til god lægehjælp,« beretter Cherif , der hurtigt blev sat i arbejde.
Fængslets leder bad ham reorganisere dets gamle bibliotek med 9000 bøger, hvoraf de 7000 handlede om islam. Cherifs opgave blev at føre biblioteket ajour med cyberspace:
»Det var min store chance. Jeg skulle skrive nogle linjer om hver bog, og var derfor nødt til at læse i dem. Nogle bladrede jeg i, andre læste jeg grundigt. På den måde fik jeg sat mig ind i den væsentligste islamlitteratur. Det gik her op for mig, at islam er fyldt med hjernevask, hvis mål er at fordreje det egentlige, tolerante budskab i Koranen.«
De var 120 mænd i fængslet, og næsten alle muslimske undersekter var repræsenteret. Det gav også Cherif et billede af, hvor forskelligt islam bliver praktiseret.
»I Abu Dhabi besluttede jeg mig for, at jeg ville bruge resten af mit liv på seriøse ting. Det var frygteligt, at islam kunne sætte ytringsfriheden i Danmark under pres, fordi folk tillægger islam en masse ting, som ikke står i Koranen, men er føjet til senere af såkaldt lærde. Det understreger kun at religion bør være en privatsag, og det gav mig stødet til at skrive en islambog og danne bevægelsen Nutidens Muslim.«
Da Cherif kom hjem fra Abu Dhabi begyndte han at blande sig i samfundsdebatten som ytringsfrihedsforkæmper. Han mener at religionens rolle er at give åndelig inspiration og forbedre menneskers liv - ikke at være lovreligion.
»Islam forbedrer ikke menneskers liv i dag. Islam har kun betydet elendighed for millioner af mennesker over hele verden, fordi religionen praktiseres på en måde, der er fjendtlig over for videnskab og den personlige frihed. Der er fx næsten ingen muslimske nobelpristagere. De 57 muslimske lande i verden ligger også i den nederste fjerdedel af alle de FN-statistikker, der måler velfærd, uddannelse og social udvikling.«
Men Cherif peger på, at det ikke kun er fejl og fiaskoer. Han nævner i bogen tyve forskellige opfindelser, muslimer står bag. Fx raketten, skak, checken, faldskærmen, sæben, fyldepenne og gulvtæppet. Muslimer har også gjort flere matematiske erkendelser fx algebra og algoritmer. Cherif fremhæver endvidere fremkomsten af tre-retters-middagen.
»Konceptet har muslimske rødder. Forretter var fx ikke noget, vikingerne brugte. De startede altid med hoved retten.«
Forfatteren er også kritisk over for alle de mainstream-imamer, som fx udbreder budskabet om, at kvinder kun skal arve halvt så meget som mænd. Ifølge Cherif er der anerkendte islamforskere, der har vist, at det er en fejlfortolkning af Koranen. Det handler ikke om kvinder og mænd, men om forsørgere og ikke-forsørgere. Cherif nævner også at burka, slør, og kravet om at man skal bede fem gange om dagen er i strid med ånden i Koranen.
»Det var jo aldrig meningen, at muslimer skulle forhindres i at passe deres arbejde og gøre sociale fremskridt. I Koranen står fx kun, at man skal bede to gange om dagen.«
Men problemet er også, at muslimerne konsekvent vender andre imod islam og dermed skaber konflikt.
»I dag er der 200.000 muslimer i Danmark, som man ikke kan smide ud. Virkeligheden er, at det generer danskerne, når muslimer går med tørklæder, burka, beder og forsvarer sharia. Derfor burde vi have et forbud imod burkaer - overalt. Der skal også være forbud imod stormoskeer. Tiden er slet ikke inde til den slags. Det er kun med til at skade muslimernes interesser. Det skaber ballade og bandekrig. Jeg synes ikke, man som muslim skal genere danskerne. Man skal dyrke sin religion afsondret,« siger Cherif , der insisterer på, at vi kalder gud for Gud - ikke Allah. »Hvorfor dog bruge det arabiske navn, når vi er i Danmark.«
- Hvorfor er du muslim?
»Fordi jeg er vokset op som muslim. Men det betyder ikke, at jeg opfatter det som mere rigtigt end at være jøde eller kristen. I virkeligheden er der ikke den store forskel på de tre religioner. Der er flere af de samme profeter og samme fundamenter. Man er også fælles om barmhjertigheden over for de svage, kravet om at bede samt opfordringen til at tage på pilgrimsrejse. Skal jeg fremhæve noget ved islam er det, at den langt stærkere advarer imod alkohol, der jo er årsag til mange problemer. Så på nogle områder er islam bedre, men på de fleste områder er religionerne fuldstændig ens.«
- Dit mål er at overtale muslimerne til at leve som vesterlændinge. Men hvordan kan over en milliard muslimer tage fejl?
»Jamen, de har ikke læst Koranen ordentligt. De har læst eller hørt alle mulige udlægninger af teksten, som imamer har prædiket for at undertrykke deres befolkninger og menigheder. I 1400 år har muslimerne været undertrykte og korrumperede. Det er en fejludvikling, for på Muhammeds tid kunne alle sige hvad de ville.«
Cherif har en usædvanlig baggrund. Han kom til verden i Cairo i 1945 og voksede op i en egyptisk overklassefamilie og gik i en fransksproget skole. Faren var generalstabschef for Egyptens præsident Nasser, og deltog i fire krige imod Israel. Faren ejede store landområder og opbyggede bl.a. en by for krigsinvalider og veteraner med 25.000 indbyggere. Byen blev navngivet Håb og eksisterer stadig. Selv fik Cherif også en militær eliteuddannelse. Men pga. af dårligt syn måtte han vælge en anden karriere. Han uddannede sig til civilingeniør. I slutningen af tresserne kom han til Danmark, hvor entreprenørkoncernen Krüger søgte en ingeniør, der talte flydende fransk og havde ekspertise om Den tredje Verden. Cherif arbejdede i koncernen i 22 år og rejste verden rundt - 111 lande i alt - for at bygge vandværker. Hans muslimske tro var der ingen, der bemærkede.
»Der er danskere, der har kendt mig i 35 år, og som i dag siger: 'Jeg vidste ikke, at du var muslim, Cherif !'«
- Du er aktiv i Trykkefrihedsselskabet. Men du er vel i strid med mange af dem. De mener reelt, at islam er ureformerbar, mens det er pointen i din bog, at islam kan reformeres til en fredelig religion?
»Jeg er meget enig med Lars Hedegaard og andre fra Trykkefrihedsselskabet. Også i deres islam-kritik. Men selvfølgelig kan islam reformeres. Det er der også flere historiske eksempler på. I Egypten praktiserede man en diskret og afsondret islam fra 1500-tallet til midten af 1980erne. Faktisk fik kvinder stemmeret i Egypten, altså før de fik det i Danmark. I flere andre lande har man også praktiseret en meget afslappet form for islam. I Marokko, Jordan og i Iran under Shahen.«
- Nu hvor vi taler om Trykkefrihedsselskabet, har jeg hørt, at et bestyrelsesmedlem omtaler dig som deres »præmiemuslim«. Hvad mener du om det?
»Tjahh, det kan godt være, at de bruger mig på den måde. Men jeg bruger også dem i min kamp for ytringsfrihed, kan du sige. Vi kæmper sammen imod islamisterne,« siger Cherif .
Efter at Dansk Folkeparti sidste år nægtede at optage ham som medlem, har den islamkritiske muslim endelig fundet et parti, hvor han er velkommen. Cherif El-Ayouty blev i april valgt som hovedbestyrelsesmedlem i Liberal Alliance og er nu partiets folketingskandidat i København.
Lone Nørgaard har et innlegg i Information som vekker sterke følelser. Men temaet hun tar opp er påtrengende, og vil bli stilt, uansett hvor sterkt noen blir provosert: det heter at vi må ha innvandring for å holde hjulene igang. Stemmer det? Er innvandringen bærekraftig? Spørsmålet lar seg ikke avvise, selv om det er politisk ubekvemt.
Svaret synes å være at det er forskjell på gruppene. På NRK ble det sist uke sagt at norsk økonomi er helt avhengig av fortsatt innvandring, men eksemplene som ble gitt var polakker og svensker. Det er snart de to grupper som bygger og betjener landet. Men hva med de andre gruppene? Polakkenes og svenskenes arbeidsinnsats setter de andres i relifeff.
Et interessant spørgsmål er: Hvad koster indvandringen egentligt? Eftersom mange statistikker ikke oplyser om religion og etnisk oprindelse, er det vanskeligt at få klare svar.
Så hvem har egentligt ret? Dansk Industri (DI) som den 7. juli fremlagde analysen, at havde det ikke været for indvandrerne, ville Danmark have oplevet en markant grænse for økonomisk vækst og velstand i det nye årtusind? Eller Velfærdskommissionen, som nåede frem til, at indvandrerne fra ikke-vestlige lande er godt tre gange så dyre i forhold til den offentlige sektor i sammenligning med danskerne, og en total opbremsning i indvandringen fra mindre udviklede lande vil spare statsfinanserne for 50 mia. kr. om året i 2040 (refereret i Børsen den 1. december 2005). Ifølge beregninger foretaget af den uafhængige institution Dream for Cepos er indvandringens pris til Danmark, at indvandringen fra mindre udviklede lande (Irak, Somalia, Tyrkiet, Marokko, Pakistan, Libanon, Afghanistan osv.) har været en kæmpe underskudsforretning. Dream når frem til, at der for fremtidige generationer af borgere i Danmark må ventes negative nettobidrag til de offentlige finanser for tre ud af fire indvandrergrupper. For indvandrere fra mindre udviklede lande lyder det negative nettobidrag på 29.600 kroner pr. år. For efterkommere fra mindre udviklede er tallet 29.000 kroner pr. år.
Seks tiltag
Det er vel egentligt ikke så svært at forstå, hvorfor store grupper af indvandrere er så dyre for samfundet. Her kommer i uprioriteret rækkefølge, hvad der bliver brugt skattekroner på: kontanthjælp, Integrationsministeriet og Udlændingestyrelsen, specialundervisning, sprogskoler, domstolene, der behandler separationer, skilsmisser, faderskabssager og andre civile sager, domstolene, der behandler straffesager, involverer beneficeret advokat samt anklager, advokater, der har sager med f.eks. familiesammenføring, hvor der gives retshjælp, børnekidnapningssager, socialforvaltningerne, læger, hospitalssenge, krisecentre, kriminelle, tolke, danskkurser, handicappede og integrationskonsulenter.
Når det snakkes om danske tilstander i debatten, er det i høy grad motstanderne av kritikk som står for den. Noen av innleggene mot Nørgaard slår an denne tonen:
Til Lone Nørgaard
Din økonomiske analyse er pænt sagt utiltalende,
dit menneskesyn horribelt - og hvorfor har du forøvrigt gemt dit forslag om aktiv dødshjælp til indvandrere fra ikke vestlige lande under punkt 6????
..
I betragtning at hun starter med at sige at man ikke ved hvad det koster er det nogle meget håndfaste (og dyb usympatiske)konklusioner hun kommer med en slags dansk ‘endlösung’
.Desuden savner jeg en bereginng af hvad indvandringen bidrager med økonomisk som jo Dansk Industri påpeger.
Hendes argumentation hænger jo ikke sammen. Første påstår hun at indvandring koster det dansk samfund dyrt og derfter argumenterer hun for at et stop for indvandring vil betyde indskræn
..
Lone Nørgaard er et fremtrædende medlem af Giordano Bruno Selskabet, og en af hovedkræfterne bag koordineringen af de mange aktiviteter, i form af kampagner, artikler, karaktermord og meget andet, der hovedsageligt er rettet mod muslimer i Danmark.
Lone Nørgaard er også tilknyttet Jyllandspesten, ligesom så mange andre af de ledende personer tilknyttet Giordano Bruno Selskabet og deres søster-organisationer - Trykkefrihedsselskabet, Kvinder for Frihed, Dansk Front, Den Danske Forening, Dansk Folkeparti med desværre mange flere.
I innspurten til valget ble det nødvendig å overta regien. Man kunne ikke overlate noe til tilfeldighetene, dvs. velgerne. Oppslagene om synkende Frp-oppslutning, bildet av Erna sammen med Høyrbråten og Sponheim og Jens som begynner å snakke om Erna, ikke Siv - alt virker regissert.
Foran et valg som man trodde skulle bli spennende velger Ap og mediene å gå sammen om en "trygghet fremfor alt"-strategi. Valget gjelder kun EN ting: Frp må ikke slippe til. Man gjør alt for å unngå det. Først sier man at Frp er ute av dansen, og så fortsetter man den gode gamle stolleken, den velgerne synes er så spennende og aldri får nok av.
Ønsker politiske journalister som Olav Versto og lauget av kommentatorer å diskreditere demokratiet? Da er det bare å fortsette samme kurs som nå.
I neste periode kommer vi til å få mer av det samme. Problemene kommer til å vokse seg enda større. Velgerne kommer til å straffe senturmspartiene. Venstre og Krf vil få selskap av Høyre. Dette vil føre til en større polarisering. En allianse Høyre og Frp ville demmet opp for en polarisering. De ville dannet en solid borgerlig blokk, med ønske om en ny økonomisk politikk, en ny kriminalitets- og asylpolitikk. I stedet feiget Høyre ut og begynte å flørte vilt med Krf og Venstre igjen. Hvor tåpelig går det an å oppføre seg? Og dette står de politiske journalistene og bejubler og kaller ansvarlig.
Det brer seg en ekkel stemning over landet. Når Jens smiler, er det nedlatende, et selvgodt, et vi-vet-best, et vi-er-de eneste som vet, et vi skal vinne uansett hva det koster-smil. Slik var det også under forrige valg. Når det kniper, mobiliserer man de skjulte reservene. Da trår NRK og Dagsrevyen til med noen spesialoppslag som forteller hvem som egentlig er makta.
Ekkelheten skyldes dette foul play-elementet, denne tviholden på makten, fordi man ikke kan tillate at noen andre tar over. Er det fordi det ville ramle så mange skjeletter ut av skapet, eller er det fordi Ap vet at Frp kunne komme til å sette i gang en omkalfatring det kunne bli vanskelig å snu? Er det fordi også Ap vet at grasrota er for Frp, og følgelig er desperat etter å forhindre et maktskifte? Det kan bli varig.
Nesten alle midler er tillatt for å forhindre en slik omveltning, som vil koste mange karrierer og mye makt. En 12-åring i bilen forteller at på den lokale ungdomsklubben var det en tilreisende hip-hop-gruppe som fikk alle ungdommene til å synge i kor: "Fy Faen Frp! Fy Faen Frp!" Gutten syntes det var tøft. Jeg spurte om det egentlig var så tøft å synge noe som 99 % er enige om, i hvert fall utad.
Slik holdninger er det helt legitimt av voksne å spre til både barn og ungdom. Det er oppdragelse til det gode, for alle vet at Frp er det onde.
Det er denne ondskapens akse VG, NRK og de andre mediene spiller på når de hausser opp Jens, den vakre, sunne, kloke Jens, og Erna som vel er fet, men kan få gjøre nytten som marionett en stakket stund. Blonde Siv kommer inn på slutten, og da kan reporteren ta en vri på "du er vel sur nå"?
Til dem som minner om Håkon Lie og partipressen. Dette er noe helt annet. Det gir meg helt andre assosiasjoner.
En amerikansk professor i Sverige, Jonathan Friedman, sier noe ved det politisk korrekte Sverige minner ham om hekseprosesser i moderne utgave. Man fremmaner guilt by association. Hvis du omgås visse mennesker, er du ikke bare suspekt, du er en spedalsk, en som må utstøtes av flokken. Derfra er det ikke så langt til steining av syndebukken.
Direktør ved PRIO, Kristian Berg Harpviken, spår i dagens VG at ISAF-alliansen i Afghanistan vil sprekke. Det er hans måte å "feire" bombingen av de to tankbilene på, der et 40-tall sivile ble drept. Ikke at Harpviken feirer deres død, men det virker som han jubler hver gang ISAF svekkes og utsiktene til et vestlig nederlag vokser.
Harpviken lar aldri en sjanse gå fra seg til å kritisere ISAF og i særdeleshet USA. Norske journalister er heller ikke særlig begeistret. Per Olav Ødegård legger pannen i rynker over Obama og tviler på om det kan gå bra. Han skriver ikke at det nettopp er stater som Norge, som med sine særkrav og tilbakeholdenhet undergraver ISAF. Det blir aldri en enhetlig slagkraftig styrke så lenge land som Norge og Tyskland forblir oppe i nord og nekter å slåss.
En av de viktigste grunnene til den lunkne interessen er at hverken myndigheter eller presse våger å se ekstremismen i hvitøyet. Sannheten er at nedkjempelsen av ekstremismen ute er det samme som bekjempelsen av den hjemme. Hvis ISAF trekker seg ut av Afghanistan, og dermed Paksitan, vil man stå enda svakere på hjemmebane.
Det snakker folk som Harpviken aldri om. Kanskje de bare venter på neste omgang.
Christian Poveda filmet bandene i El Salvador, spesielt den som går under navnet Mara18. Det kostet ham livet.
Police say that Poveda was driving back from filming in La Campanera, an overcrowded ghetto that is a stronghold of the Mara 18 gang, when he was apparently ambushed.
Gangsters are suspected to be behind the killing, which has provoked anger and revulsion. Mauricio Funes, the former Marxist guerrilla who became President of El Salvador in June, spoke of his shock in a statement last night and ordered a full investigation.
Poveda rakk å fullføre en film om Mara 18, kalt La Vida Loca, Det sinnsyke livet. Den vil garantert oppnå status etter hans død.
Several of the gangsters were killed or jailed during filming and the documentary records disturbing scenes of gang members gunned down in the streets, relatives crying over coffins and young female gangsters with tattooed faces.
The film is critical of the heavy police crackdown on gang members, which Poveda felt failed to take account of the hopeless poverty and personal tragedy that drive young Salvadorans to turn to crime.
“We have to understand why a 12- or 13-year-old child joins a gang and gives his life to it,” Poveda said in a recent interview with El Faro, a Salvadoran online newspaper.
“Children who have terrible family problems, or come from poor families who don’t have time to take care of their children.”
En nevø av Per Sandberg, Espen Sandberg (27) ble nesten drept av en 25 år gammel utenlandsk mann som gikk løs på ham med tapetkniv utenfor Prix-butikken på hjemstedet i Verdalen torsdag. Til tross for det alvorlige angrepet ble mannen løslatt av politiet som mener det ikke er fare for gjentakelse.
Den oppfatningen deler ikke Espen Sandberg som er redd flere fra samme familie skal komme på besøk. I følge ham har det allerede vært folk på døra mens han lå på sykehus.
Ifølge Espen Sandberg skal episoden ha startet i et veikryss. 25-åringen, som nå er siktet for legemsbeskadigelse med særlig farlig våpen, skal ha snudd og kjørt etter Sandberg fordi han mente Sandberg brøt vikeplikten.
Ved Prix-butikken skal gjerningsmannen ha kommet bort til Sandberg og sagt at han ville slåss.
- Jeg sa jeg ikke var interessert i det. Særlig ikke når han hadde en guttunge i bilen. Deretter gikk jeg inn i butikken for å handle, forteller han.
Da han kom ut, så han at 25-åringen sto like ved inngangspartiet og sperret veien til bilen hans.
- «Nå kan vi slåss. Jeg har kjørt hjem min sønn,» sa han. Jeg svarte at «Jeg vil ikke slåss med deg. Jeg har ikke interesse av å slåss». Deretter dyttet jeg lett til ham så jeg skulle komme meg til bilen. Så hørte jeg raspelyden fra at han trakk ut bladet på tapetkniven. Idet han svingte kniven rundt, snudde jeg for å løpe inn i butikken. Men jeg snublet, forteller Sandberg.
..
Den ene kompisen min klarte å hindre at han fikk kuttet over strupen min. Jeg er 100 prosent sikker på at det er den han var ute etter. Etter hvert fikk den andre kameraten min slått kniven ut av hånden hans, sier han før han utbryter:
Det må bekymre Ap: en ny måling viser at Siv Jensens popularitet er stigende og Jens Stoltenbergs fallende blant de unge.
Blant middelaldrende menn med høy utdanning er avstanden gapende stor: 47 mot 12 prosent. Blant unge er avstanden adskillig mindre: 31 mot 18 prosent. Det er tendensen som er mest interessant: fremtiden tilhører de unge. Ap spør seg nok: er dette en trend, vil den forsterkes?
Det er grunn til å tro at den vil det hvis Ap skulle føre samme politikk i neste periode. En valgseier kan bli dyrekjøpt for Ap, den vil trolig utsette nye løsninger på de problemer det flerkulturelle samfunn står overfor.
Klassekampen har en stor artikkel i lørdagsavisen som går i samme retning: avisen synes å merke en synkende oppslutning om venstresiden i skoledebatten, og spør om det er høyresiden som tar over.
Mens tonerne af benhård rockn roll presser sig ind fra slotspladsen og den kolde regn siler ned over de tilbageværende, lidt tanker over de seneste dage - kulminerende med flagparade og mindehøjtidelighed i Holmens Kirke.
En tidlig aften gik Venstres politiske ordfører og jeg ud af Christiansborgs tunge port, og blev antastet af en midaldrende lidt plump kvinde, der med skinger røst bekendtgjorde, at hun skammede sig over at bo i Danmark. Til vores venlige spørgsmål om, hvorfor hun så ikke rejste, idet ingen af os havde tænkt sig at holde hende tilbage, steg hendes blodtryk til eksplosive højder, og under en strøm af skældsord fulgte hun os hele vejen ned bag Christiansborg, over Ridebanen til Vester Voldgade, hvorefter vi skiltes med et sidste tilråb: “RØVHULLER”. Hun havde nået at meddele os, hun var skuespillerinde, og havde modtaget den alternative nobelpris - det alternative var vi i hvert fald ikke i tvivl om.
Kvindes hysteriske adfærd kan ses flere steder i det danske samfund. Vi så det blandt kræfter, der imod dette lands lovformelige myndigheder kaster sig ud i kamp mod politiet ved Brorsons Kirken. Vi ser præster, der i modstrid med evangeliets lære om at give kejseren hvad kejserens er, politiserer, undergraver og i sidste ende truer Folkekirkens eksistens. Vi ser autonome operere professionelt i disse miljøer, og medvirke til at skabe en ekstremistisk retfærdighedsfølelse, der truer hele det fundament vort demokrati opererer på. De selvsamme mennesker er helt evident på randen af at føle, deres kamp legitimerer at krænke lovene og retsstaten - og mange krænker da også loven. Deres kamp, mener de, er mere retfærdig end det til enhver tid siddende flertal i Danmark - og særligt, når der er tale om mennesker, disse røde falankser smagfuldt afmenneskeliggør med tilråbene “nazisvin” mm.
Der er en ekstremisme i luften - en ekstremisme som sådanne politikere som Søvndahl og andre, der har understøttet deres kamp f.eks. ved Brorsons Kirke, næsten med sikkerhed inden længe vil komme til at forholde sig til. Jeg siger det, fordi denne periode vi gennemgår så snublende minder om slutningen af 60erne og begyndelsen af 70erne. Også dengang mente en minoritet sig berettiget til at sætte sig ud over demokratiet, og bl.a. voldeligt tage til genmæle. De autonome har allerede gjort det i Københavns gader. Og myndighederne har gjort det værste de kunne gøre i denne situation - nemlig givet efter.
Men der er ikke plads til hverken eftergivenhed eller til kompromis. Såvel som demokratiet ikke kan gå på kompromis med demokratiet - således kan Danmark heller ikke gå på kompromis med Danmark.
Sådan er det i sagen om de afviste asylansøgeres forsvarere - disse mennesker, der har travlt med at råbe nazisvin efter landets legitime lovgivere, og som ikke selv tør stille sig til rådighed for folkets dom. Gennemførelsen af deres krav vil fjerne forudsætningen for Danmarks eksistens, og vil undergrave retsstaten. Hvorfor?
Fordi vi meget enkelt i århundreder - mere end 1000 år - har forsvaret vort land mod ydre fjender, og har forhindret folk i at komme til, hvad vi opfattede som vores. Fordi det her var vores sted, hvorfra vi - det danske folk - kunne have vores kultur i frihed og sikkerhed. De moderne folkevandringer har sat denne adkomst - denne ejendomsret - under pres. Men i sagens natur er det jo et enten eller. Enten består Danmark med sin kultur - eller også, hvad man har set masser af steder, forgår den og Danmark med den. Det er ikke svært.
Disse mennesker benægter danskernes særlige adkomst til Danmark. De mener, Danmark er for alle - men dermed bliver Danmark for ingen. For derved hører Danmark op med at eksistere.
Derfor er dette her ikke kun et spørgsmål om retsstaten, og dette at nogen mennesker krænker selve fundamentet for vort demokratiske system Det gør de også - undergraver demokratiet, altså. Men Danmark har også bestået uden demokrati. Og derfor stikker dette dybere - for Danmark kan ikke bestå uden et dansk folk.
I Holmens Kirke, ved mindehøjtideligheden for de soldater, der er faldet i international tjeneste, blev det sagt jævnt og klart: Soldaterne er hvor de er, fordi de kæmper for Danmarks frihed og sikkerhed. Vi gør det ikke, fordi vi kan smykke os med Guds navn i denne kamp. Det er kun Gud, der ved, hvad ultimativ ondskab og godhed er, ultimativ retfærdighed. Men vi kæmper for det vi tror er rigtigt. Og for vores fædreland.
I den kamp kan vi ikke snuble. Og vi kan ikke forhandle. Danmark er ikke til salg.
Det farlige består i, at en gruppe ekstremister i Danmark er villige til at åbne Danmark for enhver, og samtidig vil ty til udemokratiske og voldelige metoder i denne kamp. Det er kulturkampens essens. Det er en smitsom sygdom langt langt ind i venstrefløjens rækker.
Det er også derfor, regeringen vil blive siddende efter næste valg. For venstrefløjen formår ikke at fjerne den em af ligegyldighed overfor Danmark, og den stank af ekstremisme, der står fra den yderste venstrefløj og ind. Mærk mine ord: De næste to år vil blive værre end det vi har set endnu. Fordi nogen ikke vil acceptere dette lands lovformelige regering. Og vil ty til midler, vi har set da autonome og indvandrerbander på hvert sit tidspunkt rykkede ud og satte København og for de sidstes vedkommende en række andre byer i brand.
Disse kræfter må stemples som det de er: Udemokratiske. Og udanske. Der er ikke megen mental forskel på den fanatisme dele af disse miljøer repræsenterer og Talebans tankegang i Afghanistan. Derfor står danske styrker i Afghanistan - i kamp for demokrati og frihedsrettigheder. Og derfor kommer vi også herhjemme til, at kæmpe for demokratiets og frihedsrettighedernes idealer. Hver dag. Uden kompromis. For man kan ikke gå på kompromis med Danmark. De synger patetisk “giv mig Danmark tilbage” - det er en løgn. For de har aldrig forstået hvad Danmark var. Og er.
Søren Pind sitter i det danske Folketinget og er utenrikspolitisk ordfører for regjeringspartiet Venstre. Han er også cand. jur og ekstern lektor i forfatningsrett. Pind skriver på hjemmesiden Søren Pind og har den faste bloggen Livet, Friheden og... i Berlingske Tidende.
Artikkelen Danmark er ikke til salgs ble første gang publisert i Berlingske Tidende 5. september 2009, og er gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.
Så skete det: København skal have en stor moské og med blå kuppel. Et flertal i Borgerrepræsentation en har godkendt, at der kan opføres et islamisk kulturcenter med tilhørende moské på Vibevej 25-29.
Begrundelsen lyder: ""København har en domkirke, en russisk kirke, en synagoge, og selvfølgelig skal vi også have en ny moské. Jeg håber, det bliver et sted med masser af liv, som inviterer indenfor til besøg og aktivt medvirker til at vise, at København er en mangfoldig by," siger miljø- og teknikborgmester Klaus Bondam".
Der er et par punkter, jeg gerne vil gøre opmærksom på vedrørende et moskébyggeri. Det vil jeg gøre med afsæt i Mona Sheikhs kronik "Halvmåne over København" (Jyllands-Posten den 20. januar 2008), hvori hun slog til lyd for, at muslimer skal adgang til at etablere en stormoské i København.
Her følger hendes argumenter, hvor det i øvrigt er underordnet, om der er tale om en stormoské eller en mindre moské.
1. Muslimer skal have de samme rettigheder som alle andre trossamfund, og retten til at bygge en stormoské er grundlovsfæstet.
2. En anerkendelse af muslimers religionsudøvelse vil føre til a) mere overskud til at bidrage til samfundet, b) øge muslimers følelse af at høre til og være hjemme.
3. En stormoské i København vil afspejle islam og danskhedens forenelighed ved at fremme danske muslimers udlægninger af islam og dermed kunne blive et samlingssted for danske muslimer, der ikke definerer sig selv som modstandere af Danmark eller demokrati.
4. Med henvisning til professor ved Center for Europæisk Islamisk Tænkning ved Københavns Universitet Jørgen S. Nielsens vurdering: Det er Europas unge muslimer, der skal iklæde islam de første europæiske klæder: Denne proces kræver et samlingssted, der kan tilvejebringe muligheden for brydninger og udvikling.
Ret overbevisende, ikke? Og dog. Her kommer modargumentationen:
ad 1) Da der ikke er nogen grund til at opfinde den dybe tallerken hver gang, vil jeg fremføre Mogens Rukovs argumentation fra en kommentar i Politiken (den 21. januar 2008): Ifølge grundloven er der trosfrihed i Danmark, også for islam. Men en trosfrihed, der tillader modkulturer som islam, har vi ikke.
Grundlovens paragraf om trosfrihed er betinget af, at religionen er af en sådan beskaffenhed, at der "intet læres, som strider mod sædeligheden og den offentlige orden" (jævnfør paragraf 67). Hvis der i en moské læres om mistillid til demokratiet, foragt for anderledes troende og homoseksuelle, tilladelse til at slå dem ihjel og så videre, så kan moskéen ikke komme ind under den betingede religionsfrihed.
ad 2) a) En påstand, som måske, måske ikke er sand, b) Jeg ønsker ikke at øge muslimers følelse af at høre til, hvis forudsætningen er indførelse af i første omgang muslimske skikke og traditioner, i anden omgang elementer af sharia. Det står frit for de muslimer, der ikke føler sig hjemme i det danske samfund, at tage et af følgende steder hen: Egypten, Irak, Saudi Arabien, Yemen, Jordan, Syrien, Libanon, Algeriet, Bahrain, Djibouti, Kuwait, Libyen, Mauretanien, Marokko, Oman, Palæstina, Qatar, Somalia, Sudan, Tunesien og De Forenede Arabiske Emirater.
ad 3) Påstanden om forenelighed kan modbevises empirisk, fordi stormoskéer giver anledning til uroligheder over alt i Europa. Finsbury-moskéen i London er ét eksempel, stormoskéen i Malmø et andet. Men også mindre moskéer volder problemer. En politirapport i England viste således, at næsten halvdelen af Storbritanniens cirka 1350 moskéer styres af de samme ideologiske kræfter, som var kilde til Taleban. At det går så galt, hænger ikke mindst sammen med, at muslimerne er splittet på kryds og tværs på grund af nationalitet, etnicitet (stammer), klaner og islamiske trosretninger, der overordnet kan være shia eller sunni, men underordnet kan være moderate som mange steder i Tyrkiet eller dybt rabiate som overalt i Saudi-Arabien.
På den baggrund må det være et minimum at få svar på følgende spørgsmål:
Hvordan forholder myndighederne sig til kvinder og mænds lige ret til adgang og brug af moskéen?
Hvordan forholder myndighederne sig til homoseksuelles ret til at benytte moskéen?
Hvordan forholder myndighederne sig til nationale spændinger i en moské?
Er det sikkerhedspolitisk ansvarligt at etablere en moské, hvor erfaringerne viser, at den risikerer at komme til at fungere som arnested for rabiate kræfter? Hvorledes vil myndighederne forebygge, at imamer her får mulighed for at bibringe unge muslimer en protestidentitet og illoyal holdning over for demokratiet?
ad 4) Hvis islam skal iklædes europæiske klæder og dermed forenes med et moderne menneskes værdier og det europæiske kvindesyn, så er eneste mulige opskrift leveret af forfatteren Irshad Manji i bogen "Problemet med islam "(2005). Hun er selv muslim og klar med et bud på en reformation af islam, der forudsætter, at muslimer lægger offermentaliteten på hylden og tager ansvar for eget liv.
Styrkelsen af kvinder, viden og frihed er tre nøgleenergier i den proces – en proces, der er snævert sammenhængende med et opgør med Koranen som Guds ord frem for en tekst, der kan fortolkes og tilpasses moderniteten.
Dertil behøves ikke en moské. Hvis spisebordet ikke er stort nok, så lej et lokale i et medborgerhus, som vil give alle muligheder for at lade meningerne brydes og dermed skabe udvikling.
Der er grund til at minde om, at islam ikke bare er en religion som kristendom, buddhisme eller hinduisme, men en politisk doktrin med et socialt system og regelsæt, som gennemsyrer alle dele af hverdagslivet. Denne lovpakke kan man som praktiserende muslim ikke unddrage sig, for en muslim skal leve i overensstemmelse med forskrifterne i Koranen uden kritiske spørgsmålstegn.
Mange muslimer vælger selvfølgelig at være kulturmuslimer, ligesom jeg er kulturkristen, og så går naboskabet fint. Problemet er imidlertid "bare" lige, at en selvstændigt og kritisk tænkende muslim af fundamentalisterne bliver regnet for vantro og frafalden, hvilket er forbudt ifølge sharia.
I dag truer islamismen den frie verden med 1) terrorhandlinger, 2) muslimske parallelsamfund med bandekriminalitet som følge af den destruktive adfærd, som mange muslimske drenge lærer, 3) snigende islamisering af demokratiets institutioner.
ad 1) Få vil udøve terrorisme, men da antallet af muslimer i verden er mindst en milliard, så hjælper det ikke, at andelen af dem måske kun udgør én promille eller mindre. Det bliver stadigvæk til en million.
ad 2 og 3) Konsekvenserne af ghetto/islamisering ser vi i for eksempel Bradford i England, hvor der i dag hersker sharia, samt med intifada-optøjerne i de franske forstæder, hvor oprørerne skreg Allah-u-akbar.
Man kan også orientere sig hos en af de mest kyndige islam-kritikere, briten Patrick Sookhdeo. Han er direktør for the Institute for the Study of Islam and Christianity, tidligere muslim og anset for at være en international autoritet vedrørende jihad. Hans omfattende studier har ledt ham frem til, at der foreligger en mere eller mindre detaljeret køreplan for islamiseringen af Europa. Når muslimer lever som en minoritet, bliver de nemlig konstant konfronteret med problemet om, hvordan de skal leve i ikke-muslimske stater.
Derfor ser jeg med bekymring på et byggeri af en moské, hvis minareter vil rage stærkt op i bybilledet, og som vil bidrage yderligere til den snigende islamisering af vores samfund.
Stigmatiseringsargumentet er integrationsdebattens tåbeligste argument.
Alt for længe har “stigmatiseringsargumentet” fået lov at hærge integrationsdebatten - helt uden udfordring, trods argumentets indbyggede mangel på logik og menneskekundskab.
Udokumenteret lommepsykologi
Stigmatiseringsargumentet bygger på en omgang udokumenteret lommefreudiansk vrøvl om, at “tryk avler modtryk”, og at muslimske indvandreres anti-sociale adfærd er en naturlig (og dermed retfærdig?) reaktion på kritik fra omgivelserne. Tilhængerne af stigmatiseringsargumentet får dermed sluttet deres evindelig båndsløjfe om de evindelige integrationsproblemer, for den anti-sociale adfærd fører jo til mere kritik, hvilket fører til endnu mere anti-social adfærd.
Argumentet kan beskrives som en integrationsmæssig “brandtrekant” på denne måde:
Integrationens brandtrekant kan brydes ved, at anti-social indvandrere dropper offermentaliteten (også kalde “følelse af stigmatisering”) eller benytter sig af socialt accepterede måder at håndtere kritikken på. Men sådanne helt naturlige forventninger til andre mennesker har tilhængerne af stigmatiseringsargumentet ikke.
Nej. De fokuserer derimod på det tredje hjørne i trekanten - det hjørne der handler om kritikken. Denne tankegang har altså den indbyggede logik, at problemerne først ophører den dag, man holder op med at stigmatisere indvandrerne ved at kritisere dem. Sagt på en anden måde: Hvis vi holder op med at pege på de alvorlige problemer i muslimske familier, muslimsk dominerede områder og islam, så vil de forsvinde af sig selv (problemerne altså…).
Personligt tror jeg ikke, at integrationsproblemerne kan ties ihjel. Faktisk vil jeg gå så langt og påstå, at problemer løses ved at vi taler om dem og “siger troldens navn”. Uha.
Stigmatiseringsargumentets konsekvenser
Et konkret eksempel på konsekvenserne af stigmatiseringsargumentet er København, hvis borgere netop nu høster de bitre frugter fra deres uansvarlige borgmestres manglende evne til at lave social og integrationsarbejde. Frygten for at “avle modtryk” har indtil nu afholdt både integrationsborgmester Jacob Hougaard (S) og den skandaleramte socialborgmester Mikkel Warming (Enh) fra at sætte grænser og markere de nødvendige rammer med mærkbare konsekvenser overfor anti-sociale unge og deres ofte uansvarlige forældre.
(Eller også er borgmestrene dygtige nok, og muslimer kan bare ikke integreres. Vælg selv. Jeg satser dog min hat på både borgmestrenes uduelighed og muslimsk kulturs manglende integrationspotentiale.)
Bullshit
Så langt, så godt. For stigmatiseringsargumentet er allerede som udgangspunkt et udtryk for mangel på menneskekundskab og evne til at gennemskue kulturers ofte dybe forskelligheder. Stigmatiseringsargumentet er altså - ret kort sagt: bullshit.
Man behøver vel ikke være psykolog for at forstå, at menneskers adfærd og personlige valg styres langt mere af deres opdragelse, kultur og eventuelle religion end af, hvad folk og fæ skriver om dem i aviserne.
At forklare ting som stigende indvandrerkriminalitet, islamisk fundamentalisme og ekstrem arbejdsløshed i muslimske familier med stigmatisering afslører en katastrofal mangel på humanisme, som jo netop handler om at kigge på hele mennesket - inklusiv dets baggrund, opvækst og frie vilje. At stigmatiseringsargumentet så oven i købet skamrides fra de selvudnævnte humanister på venstrefløjen, som aldrig undlader at påpege, at de skam “kigger på hele mennesket”, er kun tragikomisk.
Det er en katastrofe for debatten, at medier og debattører i så lang tid har taget dette udokumenterede og ulogiske argument for god vare. Jeg håber inderligt på, at næste gang nogen råber “stigmatisering”, så vil kvikke journalister og bloggere spørge: “Tror du ikke også, at menneskers opdragelse og kultur spiller en rolle for deres evne til at integrere sig og leve op til sociale normer?”
Opprinnelig publisert som blogginnlegg i Jyllands-Posten 3.september 2009.
Baggrund:
Nicolai Sennels er uddannet cand. psyk. aut. Som psykolog har han i en årrække arbejdet med kriminelle muslimer på Sønderbro, en sikret institution for kriminelle unge i Københavns Kommune.
I 2008 delte han sine erfaringer fra sit terapeutiske arbejde på integrationskonferencen ”Mangfoldighed og tryghed i byen”. Han valgte at forlade sin stilling, da kommunen gav ham mundkurv på med begrundelsen, at hans konklusioner var i strid med kommunens værdigrundlag.
Udgivelser:
Nicolai Sennels har efterfølgende udgivet bogen "Blandt kriminelle muslimer. En psykologs erfaringer fra Københavns Kommune".
I bogen giver han et bud på en psykologisk profil for den muslimske kultur, og fremlægger på den baggrund en række behandlingsmetoder rettet mod klienter af muslimsk ophav.
I tre uker har det uten opphold vært uroligheter i Gøteborgs forsteder, med nesten daglige bilbranner, tilfeller av opptøyer og stenkasting mot politi, brannvesen og offentlige transportmidler, foruten eksplosjoner og branner i bygninger og containere. Så langt er ca. 45 biler blitt flammenes rov.
Disse hendelsene er ikke noe tema for norske media, men man kan ikke beskylde dem for ikke å bringe nyheter fra vårt nærmeste naboland. Aftenposten brakte f.eks. her forleden en melding om at en seksåring overlevde et fall ut av vinduet.
På torsdag koste jeg meg i Konserthuset, der Nelson Freire spilte en lyrisk og samtidig krystallklar versjon av Brahms' 2. pianokonsert med Oslo-filharmonien. Her hører vi ham fremføre den beste versjonen jeg har hørt av Debussys "Clair de lune".
Den kjente journalisten Khaled Abu Toameh oppsummerer det som er det internasjonale samfunns dom over Aftonbladets artikkel om organtyveri: helt uten substans. Donald Boström bygget kun på et rykte. Det er full diskreditering av svensk journalistikk. Aftonbladet er ikke Ordfront, og særlig for kulturredaktøren og sjefredaktøren som har gått så høyt på banen og ropt opp om krenking av ytringsfriheten.
Taomeh sier at palestinernes sak er skadet: neste gang noen roper ulv blir det vanskelig å vinne gehør.
Det sier kanskje noe om klimaet i Sverige at en frilansjournalist kan resirkulere en 17 år gammel story, som ingen har villet ha tidligere. Men ingenting av dette får norsk publikum vite av Sidsel Wold eller andre.
Svenske påstande skader palæstinensernes sag
av KHALED ABU TOAMEH, palæstinensisk journalist, Jerusalem, Israel
Den svenske tabloidavis Aftonbladets påstand om, at Israel har dræbt palæstinensere for at stjæle deres organer, har skadet den palæstinensiske sag og den journalistiske profession voldsomt. Hvis Aftonbladets mål var at hjælpe palæstinenserne, så er det indlysende, at artiklen har haft en boomerangeffekt.
Som en palæstinensisk journalist udtrykte det: »Det er en dejlig historie, men den skader palæstinensernes sag, fordi den ikke er baseret på noget bevis. Hvem vil tro os, næste gang vi råber ”Ulven kommer”?
Den såkaldt ”undersøgende reportage”, der er baseret på et rygte, som har cirkuleret blandt palæstinensere i årevis, gør det vanskeligere for palæstinensere at sælge deres perspektiver og syn på verden.
Journalisten har siden erkendt, at han ikke har beviser til at understøtte sine beskyldninger. Selv artiklens hovedpersoner, familien Ghanem fra landsbyen Imattin på Vestbredden, kan ikke huske, at de nogen sinde har beklaget sig til en svensk journalist over, at deres søn Bilals organer skulle være blevet fjernet efter hans død.
Efter at have læst om det påståede organtyveri i Aftonbladet har Bilals mor og bror ironisk nok krævet en efterforskning mere end 17 år efter, at deres søn blev skudt af israelske tropper. Det palæstinensiske selvstyre synes ikke at tage den svenske rapport alvorligt, et forhold, der forklarer, hvorfor flertallet af dets ledere og talsmænd har afstået fra at gentage beskyldningerne.
Hvis Aftonbladets mål var at publicere et journalistisk scoop, så har det også taget gruelig fejl her. Da palæstinensiske journalister første gang hørte om Aftonbladets artikel, var de fleste overbeviste om, at de havde misset en stor historie.
Rygter i Ramallah
Ved første øjekast så det ud, som om en seriøs og troværdig journalist var fløjet hele vejen fra Stockholm sammen med et hold af researchere og hjælpere for at efterforske århundredets scoop.
Men da det viste sig, at artiklen hovedsagelig var baseret på et rygte, lød der et lettelsens suk blandt palæstinensiske journalister, som ikke længere behøvede at forklare deres redaktører, hvorfor de havde misset scoopet.
Den svenske tabloidavis har ikke alene forhånet palæstinenserne, men også den journalistiske profession. Derudover minder artiklen os om den store rolle, som rygter fortsat spiller i de arabiske samfund. Hvis man skulle tro på hvert eneste rygte på gaderne i Ramallah og Gaza, så kunne man roligt sige, at jøderne er ansvarlige for alle menneskeskabte katastrofer og naturkatastrofer - lige fra attentatet på John F. Kennedy og 11/9-angrebene til tsunamier og jordskælv.
Aftenbladets historie bliver nu citeret af mange som et eksempel på, hvordan palæstinenserne og deres støtter i Vesten spreder løgne og falske anklager mod Israel.
Familien Ghanems dementi og Aftonbladets manglende bevis på organtyveri er virkelig slag mod den palæstinensiske PR-maskine.
Næste gang en journalist skriver en seriøs reportage om et emne relateret til palæstinenserne, vil nogle sarkastisk spørge, om det er lige så troværdigt som den svenske historie.
Nu da historien er blevet fuldkommen miskrediteret, vil mange udenlandske journalister utvivlsomt tænke sig om to gange, før de publicerer en historie, som de har fået fra palæstinensere. På samme måde vil læsere og seere overveje, om de nyheder, som de hører fra palæstinenserne, er baseret på fakta eller fiktion.
Ud over at underminere palæstinensernes troværdighed har Aftonbladet mindet mange af os om, hvorfor vi nogle gange skammer os over at fortælle folk, hvad vi laver.
Khaled Abu Toameh er korrespondent for den israelske avis Jerusalem Post på Vestbredden og i Gaza og har også arbejdet for TV 2.
President Nicolas Sarkozy har gitt innvandringsministeren en kvote på 27.000 utvisninger for i år. Så langt er 17.000 utvist.
17.000 illegale indvandrere er blevet udvist af Frankrig i årets første syv måneder, oplyser immigrationsminister Eric Besson.
Han regner dermed med at nå op på det måltal på 27.000 udvisninger i 2009, som den franske præsident, Nicolas Sarkozy, har fastsat som en bunden opgave for sin minister.
Minister afviser protester
Før udvisningen anbringes illegale indvandrere i særlige, lukkede centre, hvor de har lov til at tage deres børn med. Det har skabt protester fra franske menneskeretsgrupper, men ministeren afviser polemikken.
"De illegale indvandrere har valget mellem at tage deres børn med i centret eller at overlade dem til folk udenfor," siger Besson i et interview med tv-stationen LCI og tilføjer, at der er indrettet særlige rum i centrene for børnene.
"Alternativet andre steder i Europa er fængsel. Så jeg foretrækker så langt den franske model," siger Eric Besson.
Metoden med at opstille meget præcise mål gælder flertallet af ministre i den franske regering, der får karakterer af præsidenten. Men den har ikke haft ubetinget succes. Ofte kan virkeligheden ikke omsættes til talkolonner.
Overraskende visit
Statistikker og tal kan dog bruges til konstant at holde ministre og offentligt ansatte i ørene. Onsdag dukkede Sarkozy således overraskende op ved et møde mellem indenrigsminister Brice Hortefeux og ledende franske politifolk.
Med sig havde præsidenten det budskab, at politiet skal sætte alle sejl for at nedbringe kriminaliteten yderligere. Efter et konstant fald fra 2002 til 2008 viser statistikkerne, at kriminaliteten igen er stigende.
Kulturkløften er kløften mellem mennesker opvokset i vores vestlige kultur på den ene side, og mennesker, som er vokset op i den muslimske kultur på den anden. Det er en psykologisk, kulturel og ofte også religiøs kløft, og det er denne kløft – især dens psykologiske aspekter – som min blog kommer til at handle om.
I takt med at verden bliver stadigt mindre, og antallet af muslimer stiger i både den muslimske og ikke-muslimske verden, har vi alle været vidne til stadigt flere, voldsommere og mere ildevarslende konflikter mellem vestlig og muslimsk kultur.
Hvad nu hvis…?
Diskussionen omkring integration af muslimer både nationalt og globalt er delt i to lejre:
I den ene lejr sidder optimisterne. Optimisterne tror på, at integrationen nok skal lykkes, og at verden en dag kan leve i tryghed fra den trussel, som koranlæsere udgør i dag.
Når jeg taler med integrationsoptimister, så har de som regel svært ved at begrunde deres tro på en logisk måde. De mest almindelige forklaringer læner sig op ad ordsprogenes snusfornuft: ”Alting har en mening.”, ”Det går altid godt til sidst.”, ”Tiden læger alle sår.” osv. Nogle reelle forklaringer har de ikke, og for hver eneste solstrålehistorie de trækker ud af ærmet, er der mindst 10 historier om personer med muslimsk baggrund, som er røget i fængsel, er droppet ud af deres uddannelse, er blevet fanatiske, er kommet på førtidspension osv. Der er ganske enkelt ikke belæg for optimismen.
Hvad nu, hvis integrationen IKKE lykkes? Hvad nu hvis de muslimske ghettoer fortsætter med at vokse sig større og mere selvstændige? Hvad nu, hvis rækken af religiøse særkrav først slutter der, hvor muslimer føler at de kan leve som i deres familiers hjemlande? Hvad nu, hvis de etniske spændinger fortsætter med at vokse i vores storbyer, indtil de eksploderer og politi og myndigheder mister kontrollen? Så har optimisterne med deres komplicerede forklaringer og hånlige angreb på pessimisterne solgt os en drøm og et håb, som der ikke er hold i. På den måde risikerer optimisterne at trække problemerne i langdrag til den dag, hvor der ikke længere findes fredelige løsninger på dem.
Uansvarlige integrationsoptimister
I den anden lejr sidder pessimisterne. Pessimisterne frygter, at de to sider af kulturkløften vil drive længere og længere væk fra hinanden, efterhånden som de erkender, at de ikke kan få opfyldt deres gensidige forventninger og krav. Jeg tilhører selv denne lejr. Min holdning skyldes dels mine professionelle erfaringer fra arbejdet med muslimer som pædagog og psykolog i Københavns Kommune gennem knap 10 år. Dels skyldes det, at jeg ikke har kunnet finde nogen fakta og undersøgelser som peger på, at integrationen går i den rigtige retning.
På baggrund af det ansvar, som optimisterne påtager sig med deres agitation for troen på vellykket assimilation, integration eller måske bare fredelig sameksistens, bør de føre sig særdeles ydmygt frem i debatten. Historien har jo som bekendt vist os, at større demografiske ændringer ikke er børneleg. Det er en farlig leg med ilden, og man bør derfor anlægge et forsigtighedsprincip. Den – historien altså – kan heller ikke fremvise et eneste eksempel på, at muslimer og ikke-muslimer har levet sammen på velfungerende vis. Intet tyder på, at Danmark og Europa bliver nogen undtagelse.
Med venlig hilsen
Nicolai Sennels
Psykolog og forfatter
P.S. Hvis du vil lave noget fornuftigt i dag, så send en mail til så mange folketingspolitikere du orker, og spørg dem, om de tror at integrationen vil lykkes (husk også lige at bede dem begrunde deres svar – bare kort). Send mig gerne deres svar på: kulturkloeften@hotmail.com
P.P.S. Hvis nogen kender en politimand eller fængselsbetjent, som har erfaringer med at arbejde med muslimer – f.eks. på Nørrebro – så vil jeg meget gerne i kontakt med dem. Jeg kunne tænke mig at lave et interview med dem her til bloggen. De kan selvfølgelig være ligeså anonyme som de vil.
Carl Bildt valgte å avlyse besøket i Israel og skyldte på at forhandlingene mellom Israel og palestinerne er i en sensitiv posisjon. Men den virkelige grunnen skal ha vært organtyveri-artikkelen i Aftonbladet. Bildt har nektet å fordømme den.
Men vinden blåser ikke i Sveriges favør. En gruppe amerikanske kongressrepresentanter ba fredag utenriksministerene i EU om å fordømme artikkelen. Sverige har for tiden formannskapet. Det gjør hans posisjon enda mer penibel.
"We at the U.S. Helsinki Commission are dedicated to upholding human rights, particularly freedom of the press," said U.S. Senator Ben Cardin, a Democrat from Maryland, who is chairman of the Commission on Security and Cooperation in Europe.
"But with freedom of the press comes responsibility. And when major press outlets fail to meet their responsibility, and instead raise the specter of racism or anti-Semitism, then public officials are duty bound to speak out and condemn such blatant falsehoods. I commend Sweden's Ambassador to Israel for fulfilling this duty."
Meanwhile, on Thursday, additional U.S. officials wrote a letter to Sweden's prime minister, urging him to condemn the article.
"Given the far-reaching implications for this article, which raises the unfortunate specter of similar blood libels and spurious charges that have been directed at Jews throughout the centuries, it is critical that your government unequivocally repudiate and reject the heinous allegation
