Sveriges ambassadør i Tel Aviv, Elisabet Borsiin Bonnier er en modig dame. Da Aftonbladet publiserte en artikkel som foruten å være spekulativ tenderte mot klassiske antisemittiske myter om jøder som blodsugere, sendte hun på egen hånd ut en erklæring.
"Artikeln i den svenska tidningen Aftonbladet är lika chockerande och förfärlig för oss svenskar som den är för israeliska medborgare. Vi delar den bestörtning som uttryckts av israeliska regeringsrepresentanter, massmedier och allmänheten. Svenska ambassaden kan inte annat än att klart distansera sig från artikeln.
Alldeles som i Israel råder det pressfrihet i Sverige. Pressfrihet och yttrandefrihet är dock friheter som för med sig ett visst ansvar. Det ansvaret faller på chefredaktören på varje tidning."
De offentlige personer som under karikaturstriden manet til besinnelse og ansvar, er de samme som nå forsvarer Donald Boströms rett til å publisere stoff som er egnet til å vekke antisemittiske følelser. Det finnes ikke antydning til at Boström har tatt slike hensyn. Tvertimot spisser han og fargelegger han historien for maksimal effekt.
Det er selvsagt grenser for ytringsfriheten: den bør ikke brukes til å spre hat, slik utenriksminister Jonas Gahr Støre fremholdt i Dagbladet igår. Men det er nettopp det Aftonbladets artikkel er egnet til, og ikke hvilket som helst hat. At Sveriges største avis - norskeid - publiserer en tekst som drar veksel på antisemittiske myter, er en alvorlig advarsel om hvor sturent det venstreradikale jødehatet er blitt. Det har fått sin renessanse i tilpasningen til- og frykten for islam. Som Boström sier: Jeg har ventet 17 år på å få napp.
Brevet fra ambassadøren er fjernet fra ambassadens hjemmeside.
Elisabet Borsiin Bonnier går i Wallenbergs fotspor, og hennes sjef, Carl Bildt, følger samarbeidspolitikken.
Og så venter vi bare på at noen vil informere oss om Bonnier-slektens bakgrunn.....
Her må det trås varsomt, Rustad. ”Det er selvsagt grenser for ytringsfriheten: den bør ikke brukes til å spre hat”. Nei vel. Spørsmålet er: hvem har rett til å definere hva som er hat?
Muhammedkarikaturene var vel ment å være skarpe og ironiske (særlig morsomme var de jo ikke), men vakte sinne hos muslimer verden over. Gikk deres sinne over i hat til vestlige ideer og standarder? Ja. Så hvem spredte hat – Jyllandsposten eller de som reagerte på tegningene? Høna og egget, synes det som.
Det har vært liknende strid om David Irvings rett til å uttrykke seg. La det være helt klart: jeg synes både holocaustfornektelse og antisemittisme er avskyelig. Likevel mener jeg at det er grotesk at Irving ble satt i fengsel - i fengsel! - for det han hadde sagt og skrevet. Han hadde ikke begått ran eller mord, han hadde gitt uttrykk for sin mening!
Nå har vi å gjøre med en person som kommer med gruoppvekkende påstander om jøder og at de bedriver handel med menneskelige organer. Forferdelige påstander, men hvem er det som skal sette seg til doms og si at ”dette får du ikke lov til å skrive”? At antisemittisme er en del av problemkomplekset, gjør saken ekstra betent. Det i seg selv er imidlertid ikke nok til at uttalelsene skal rammes av et ytringsfrihetsforbud. Tvert i mot: det er enhvers plikt å imøtegå slike påstander så godt en kan. En kommer ingen vei med å rope på forbud – meningene vil finnes, selv om ingen lenger vil våge å uttrykke dem offentlig.
Krig er for alvorlig til å overlates til generalene.
Ytringsfrihet er for alvorlig til å overlates til redaktørene.
@Frostbitt.
Protestere, ja.
Og hvor mange andre steder enn her på document.no kan vi gjøre det?
Frostbitt: "Ytringsfrihet er for alvorlig til å overlates til redaktørene. "
Det har vist seg at ytringsfriheten er for alvorlig til å bli overlatt til en utenriksminister med multikulturelle ønsker også.
Therion: i denne omgang var min protest rettet mot – document.
Mulighetene for å uttrykke seg er omtrent ubegrensede: hvem som helst kan lage sitt eget nettsted, man har fortsatt lov til å starte sin egen avis eller sitt eget ukeblad. Det er til og med mulig å få utgitt maktkritiske bøker, eksempelvis Tove Steinbos
”Hva skjer i Norge? Klar tale fra en vettskremt bestemor”.
Egentlig spiller det ingen rolle. Ønsker du å stille opp på torget med en plakat med ”Hitler drepte ikke jøder”, så gjerne for meg. Det skal ikke være opp til redaktører eller politikere å bestemme hva folk har lov å si. (At en redaktør avgjør hva han vil ta inn i sin avis eller publisere på sitt nettsted, er en helt annen sak. Her er det snakk om eierskap, enkelt og greit.)
Mass suicide (or mass murder) by freedom of speech
Ytringsfrihet er alvorlig. Punktum.
@Frostbitt:
Veldig gode prinsippielle poeng! Jeg reagerte selv på Rustads utsagn om at ytringsfriheten ikke skal brukes til å spre hat, og det kunne vært interessant med en utdypelse av argumentet.
Selv har jeg litteratur som garantert kan skape hat blant:
Marxister, nazister, homofile i LLH, politisk korrekte i disverse politiske partier og garantert alle muslimer.
For: Hva er egentlig forskjellen på å spre hat og det å krenke? Hvis vi virkelig mener at vi alle skal tåle å bli krenket, ja da må vi også tåle at noen blir krenket i en slik grad at hat blir resultatet.
Men, hva det enktelte menneske velger å gjøre med sitt hat, se det er faktisk helt og holdent opp til den enkelte, vi skal ikke bære ansvaret for at noen velger å handle galt som følge av sitt hat. Det er det Støre og co ikke mener, og som gjør de fleste av oss opprørt.
Jeg stusser når folk serverer denne om at vi må tåle alt i ytringsfrihetens navn. Nei, vi må ikke tåle alt. Vi må ikke tåle antisemittisme og oppfordring til jødehat. Det er helt bestemte historiske grunner til det. Den som later som han ikke forstår hvorfor, blir jeg på vakt overfor. Hvis man ikke ser forskjell å revisjonisme og karikaturtegninger blir jeg likeledes på vakt. Likeledes hvis man relativeserer hat til å være det som provoserer meningsmotstandere. Hat er noe spesifikt, historisk forankret. Hvem har interesse av at det oppløses i intet? Vi har ikke råd til en slik fruktesløs diskusjon. Aftonbladets artikkel, en antisemittisk artikkel, slått opp i Sveriges største avis, er alvorlig. Det er hatkriminalitet.
I forhold til tegningene er det to episoder jeg husker som kunne talt for at de var for ille.
Den ene var en eldre muslim som på TV sammenlignet de krokete nesene med jødetegnininger. Den yngre muslimske kvinnen ved siden av ham så ikke parallellen. Jeg gjorde.
Den andre var en muslim som sa til meg at "de sier vi er voldelige og at vi er det på grunn av ham."
"Ja, det er nettopp det tegningene sier", kunne jeg i ettertid har sagt. "Ja, men så er det mye terror også dessverre og den begås for det meste av muslimer. Når det gjelder Muhammed, er det virkelig urimelig å si at han hatt en rolle i dette, tatt i betraktning livet han levde?"
Nå støtter jeg publiseringen av tegningene.
Bare for at det skal være klart: organartikkelen er ikke juridisk straffbar. Men det er nettopp fordi den er bygget på "slur", på ubegrunnede påstander, og med ord/adjektiver som fungerer som "knapper" som utløser bestemte følelser, at den er skummel: rabbinere, matchmaker, stemningsbeskrivelsene, soldatene som ler, israelske leger osv. Det er en slik teknikk klassisk antisemittisme alltid har brukt: man spiller på følelser. At dette trykkes i Sveriges største avis er rett og slett ikke til å tro. At kulturredaktøren forsvarer det i samme ordelag sier noe om at det ikke var en tilfeldighet.
Bør det forbys? nei, selvsagt ikke. Men det bør stå på trykk i Ordfront, ikke Aftonbladet. Ved å trykke det der har Aftonbladet legitimert antisemittiske følelser. Pure and simple.
Ytringsfrihet og ærlighet: Ærlighet ligger som grunnlag for meningsfull meningsutveksling.
Mon tro om anklagene om rasisme ikke er annet enn en organisert kampanje for å spre hat og skyld mot Nordmenn med intet underbyggende i anklagene.
Rustads "hatkriminalisering" benyttes til å enten isolere, utestenge eller straffe personer som ikke går i maktens ærend.
Selvfølgelig kan mye som sies om jøder være ren fiksjon som leder til hat/sinne men hvordan få informasjon hvis alt blir straffbart?
Erfaring til nå er at legger man bånd på ytringer skaper berøringsangst og tabu.
Løgn og rent oppspinn er også en ytring og det er det som er det primære problem.
Hva med å straffe løgn og oppspinn? og skal da politikere gå fri som i dag?
Preferanser er viktige i forhold til hva man liker og ikke, og dette ønsker ikke myndighetene og media Norge at man skal ytre seg om, f.eks. at man liker å leve i et samfunn med sine egne og ikke interessert i det multikulturelle prosjekt.
Det er ikke snakk om å straffe "løgn eller oppspinn". Spørsmålet er hvorfor Aftonbladets redaktør publiserer rent oppspinn. Forfatteren av artikkelen innrømmer jo at historien han har skrevet er teorier basert ene og alene på forfatterens fantasi. Det er "fiction". Han har ikke fnugg av bevis, kun mistanker, og hans fordreining av fakta fra saken i USA må være bevisst. Når han presenterer en stinkende blanding av mistanker og usannheter på denne måten, kan det ha to forklaringer; han lyver med hensikt eller han er ignorant.
Men skaden er likevel ikke at journalisten har "begått" artikkelen. Det er heller hva redaktørens hensikt med å publisere dette var? Redaktører i Sverige har samme ansvar som i Norge; "Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. (...) Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold." Hvor ble det av sakligheten?
Redaktørens skal også "etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet". På hvilken måte tjener det samfunnet å "fyre opp under" antisemittisme på denne måten?
Et annet forhold er at Sverige, offisielt ved utenriksminister Carl Bildt, utmerket godt kunne tatt klar avstand fra artikkelens insinuerende og anklagende innhold uten å rokke ved ytringsfriheten så mye som en nanometer. Ett vesentlig poeng ved ytringsfriheten er jo at en fremsatt ytring skal kunne imøtegås.
@Rustad:
Er ikke reaksjonen på artikkelen vel så ille som selve artikkelen?
Myter vil vi alltid være omgitt av, og spørsmålet er hvordan vi reagerer på dem. Det som provoserer her er at det er Israel som blir bedt om å bevise sin uskyld.
Bildt hadde alle tiders mulighet til å ta avstand fra innholdet og si at dette er grunnløse påstander, påstander som bare viser at i Sverige er det beklageligvis grupper som står i en klar antisemittisk tradisjon. Jeg kan ikke se at han har gjordt det.
Uten at saken kan sammenlignes, men forfatteren Dan Brown har servert noen myter om Jesus Kristus, som, dersom de hadde omhandlet Muhammed, hadde ført forfatteren rett i døden.
Kristne reagerer annerledes. For oss førte Browns bøker til en voksenopplæring vi knapt har sett maken til. Populærvitenskaplige bøker om kirkehistorie ble solgt i store opplag og Browns myter ble raskt avkledt.
Aftonbladets myter er av verre karakter, men dersom vi ikke tør å møte dem med fakta og krav om bevis fra avsender, vil mytene ligge der i all fremtid.
”Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette er første setning i
Justisdepartementets pressemelding hvor planen om beskyttelse av religioner ble kjent; en plan som førte til en storm av protester. document var en av de drivende kreftene i kampen mot lovforslaget. Hva kjempet så document for, om ikke retten til å uttrykke seg, selv om det skjedde ved ”hatefulle ytringer”?
Det finnes mye forferdelig i verden, og det er ikke lett å forstå hvorfor det skal settes en grense akkurat ved ”antisemittisme og oppfordring til jødehat”. Da regjeringen mente at hat var god nok grunn til å innføre et forbud mot ytringer var det feil; når hatet går ut over jødene er det riktig.
Og nei, jeg forfekter ikke revisjonisme. (Faktisk skrev jeg at ”jeg synes både holocaustfornektelse og antisemittisme er avskyelig”. Det står der, fritt for alle å lese.)
”Vi må ikke tåle antisemittisme og oppfordring til jødehat. Det er helt bestemte historiske grunner til det. Den som later som han ikke forstår hvorfor, blir jeg på vakt overfor.” (Det er jo veldig høflig å bli omtalt som å ”late” som å ikke forstå, i stedet for å bli kalt uvitende og rett og slett dum!) Uten å ta munnen for full, tror jeg at jeg har noenlunde gode kunnskaper om antisemittisme og nazistenes forbrytelser, og mener å ha forstått i hvert fall noe. Det er imidlertid ikke poenget – poenget er om man mener at folk som Irving og Boström skal ha lov til å uttale seg.
Rustad mener nei; jeg mener ja.
Ytringsfriheten skjer innenfor en kontekst: jeg mener feks. Frostbitt gir helt feil fremstilling at blasfemiforslaget som var ment å legges inn under hatefulle ytringer, og Boströms artikkel. Hva Forstbitts motiv er, aner jeg ikke, men jeg legger merke til at hver gang det tas til orde mot antisemittisk grums, så er det noen som kommer trekkende med ytringsfriheten. Det skal være så viktig at man også kan kritisere jødene. Det er holdninger det er all grunn til å være på vakt mot. Det er helt bestemte historiske grunner til at man som europeer skal slå vakt om minnet, hukommelsen, fakta og jøders og Israels rett til å eksistere. De som er ivrige etter at angrep på jøder skal ha rett til å bli fremsatt, følger enten dårlig med, eller har vikarierend motiv.
Det er nemlig de samme kreftene som reagerer med sinne på karikaturer og føler seg krenket, som føler de har rett til å stille spørsmål ved Holocaust, jødiske lobbyer og i dette tilfelle - en slags moderne utgave av ritualmord.
Hvis man later som om man ikke forstår denne sammenhengen, hvis man later som om man ikke ser forskjell på en karikaturtegning av en religiøs autoritet som misbrukes til terror, og et skjendig angrep på et minoritetsfolk, da beveger man seg på et plan som har lite med den konkrete virkeligheten å gjøre. Dette misbruket av ytringsfriheten har dødelige implikasjoner, det har ikke karikaturtegningene; tvertimot er de et forsvar for tankens og kunstens frihet.