Hva er arbeid verdt?

Hans Rustad

Matthew B. Crawford

Shop Class as Soulcraft − An Inquiry Into the Value of Work

246 sider. The Penguin Press. $25.95

Anmeldt av Francis Fukuyama

Shop Class as Soulcraft er en deilig, liten bok om menneskelig dyktighet og om hvordan den undervurderes i dagens USA.
Matthew B. Crawford; som eier og driver et motorsykkelverksted i Richmond, Virginia, og tjenestegjør som forsker ved Virginia-universitetets institutt for avanserte kulturstudier; bemerker at de videregående skolene over hele USA fjerner håndverksfagene hvor man lærer sveising, sløyd og snekring, for å skaffe penger til datamaskinlaboratorier. En hær av eksperter snakker nedsettende om manuelle yrker som rørlegger-, snekker- og elektrikerarbeid, og formaner den amerikanske arbeidsstyrken om at den må “oppgraderes” og omskoleres for å kunne takle utfordringene i en høyteknologisk, global økonomi. Ifølge denne nye ideologien må alle gå på universitetet og forberede seg på et liv som “symbolanalytikere” eller “kunnskapsarbeidere”, rede til å skape verdier gjennom mentalt snarere enn fysisk arbeid.

Det er to ting som er galt med denne oppfatningen, ifølge Crawford. For det første er det en radikal undervurdering av manuelt arbeid, som involverer manipulasjon av gjenstander snarere enn ideer. Kjennskap til gjenstander gjør det mulig for mennesker å påvirke sine liv, dvs. deres evne til å utøve en viss kontroll over den myriaden av kraner, uttak og motorer de avhenger av hver dag. Istedenfor å etterfylle motorolje når det blir for lite av den, venter man inntil et “idiotlys” tennes på dashbordet, for siden å overlate bilen til en byråkratisert forhandler som kobler den til en datamaskin, for siden å levere den tilbake uten at man har den fjerneste anelse om hva som var galt med den.

Problem nummer to med dette synet er at den postindustrielle verden faktisk ikke er befolket av “bisarre og uavhengige personer som opererer på kanten av det bohemaktige”, noe guruer som Richard Florida, mannen bak populariseringen av ideen om den “kreative klassen”, vil ha oss til å tro. Sannheten om det meste av kontorarbeid, hevder Crawford, skildres bedre av Dilbert og The Office: en kjedelig rutine som er enda mer fremmedgjørende enn den maskinmessige produksjonen Marx kritiserte. Til forskjell fra elektrikeren, som vet han har gjort godt arbeid idet bryteren slås på og lyset virker, er kunnskapsarbeideren fanget i en hengemyr av evalueringer, budsjettprognoser og planleggingsmøter. Ikke noe av dette kjennetegnes av arbeiderens personlige preg, ikke noe av det kan evalueres endelig, og det er vanskelig å oppnå den følelsen av beherskelse eller dyktighet som blir mekanikeren eller gaffeltruckoperatøren til del. Heller enn å skaffe seg personlig herredømme ved å prøve seg på en “hard disiplin” som hagebruk, bygningsingeniørfag eller russisk, tilbys folk den falske autonomien forbundet med forbrukerens valg, slik at de kan uttrykke sitt indre ved å bla i en Harley Davidson-katalog og bestemme hvordan de skal spjåke ut syklene sine.

Denne glorifiseringen av manuelt arbeid ville ha virket nedlatende, hadde det ikke vært for forfatterens eget livsløp. Crawford vokste opp i et kollektiv i San Francisco-bukten sammen med sin far, en teoretisk fysiker, og han utdannet seg som elektriker. Underveis lærte han å bygge om gamle Volkswagen-motorer, noe han fortsatte med også da han begynte å studere ved University of Chicago, hvor han endte opp med en doktorgrad i politisk filosofi og ble sosialvitenskapelig forsker. Han har også arbeidet ved et kontorsamlebånd, hvor han skrev sammendrag av artikler fra vitenskapelige tidsskrifter han ikke forstod. Rett etter doktorgraden fikk Crawford jobb som sjef for en ikke nærmere identifisert tenketank i Washington, som han raskt skjønte var finansiert av oljeselskaper for å spre vitenskapelige studier som sår tvil om global oppvarming. «Jeg fikk jobb i tenketanken fordi jeg hadde en prestisjefylt liberal arts-utdannelse, men jobben i seg selv føltes alt annet enn liberal: skaff til veie de beste argumentene som kan kjøpes for penger. Dette var ikke arbeid som passet for frie menn, og slipset jeg bar begynte å føles som et slavemerke.» Heller enn sine akademiske kolleger begynte han å omgås folk som Fred Cousins, eieren av en reservedelsforretning i Chicago-området, som “gav meg en konsis forelesning om den spesielle metallurgien til bøssingene i startmotorer fra Honda” da motoren hans ikke ville starte.

Crawford argumenterer for at kunnskapsøkonomiens ideologer har konstruert en falsk dikotomi mellom det å kunne og det å gjøre. Faktum er at de fleste former for virkelig kunnskap, også selvinnsikt, kommer fra anstrengelsene forbundet med beherskelsen av materielle gjenstanders harde virkelighet; å løsne en bolt uten å ødelegge gjengene, eller føre en halvt nedsenkbar rigg inn i lastedokken. For å bli vel utført forutsetter alle disse aktivitetene kunnskaper såvel om verdens realiteter som om en selv og ens egne begrensninger. De kan ikke læres ved simpelthen å følge regler, slik datamaskiner gjør; de krever intuitiv kunnskap som kommer av lang erfaring, gjentatte vanskeligheter og mislykkede forsøk. I en slik verden kan ikke selvrespekten forfalskes: Hvis du ikke klarer å få ventildekslet av motoren, kommer ikke kunden til å betale deg.

Høyt utdannede personer med høystatusjobber; investeringsrådgivere, professorer, advokater; tror ofte at de kunne gjøre alt det deres mindre utdannede brødre kan hvis de bare konsentrerte seg om det, for kognitive evner er de eneste som teller. Sannheten er at mange av dem ikke ville ha hverken den fysiske eller kognitive evnen til å gjøre fagmessig manuelt arbeid, og at andre bare kunne ha gjort det om de investerte 20 år av sitt liv til å lære et manuelt yrke. Shop Class as Soulcraft gjør dette ganske klart ved å forklare i detalj hva det faktisk innebærer å bygge om en Volkswagen-motor: å slipe ned pakningen i sammenføyningen mellom innsugingskanalene og topplokkene med en fil, idet man risser i den spesiallagede pakningen med en X Acto-kniv og fjerner metall på manifoldene med en pneumatisk rettsliper, slik at passasjene stemmer perfekt overens. Mindre tegn til avslitning og misfarging betyr overdreven akkumulasjon av varme, forårsaket av en tidligere eiers manglende smøring; en liten bul på en ventilstamme tyder på at årsaken er slitasje som en fersk mekaniker ikke ville være i nærheten av å oppdage.

Crawford hevder at han ikke har skrevet noen bok om offentlig politikk. Men han har en klar preferanse for en “progressiv republikansk” orden, hvor de moralske båndene mellom arbeidstagere og arbeidsgivere eller selvstendig næringsdrivende og deres kunder, ikke så lett ofres på vekstens eller effektivitetens alter. Han påstår at det er noe galt med en global økonomi hvor en kinesisk arbeider syr sammen et Amish-sengeteppe uten noen direkte forbindelse med dets sluttbruker eller forståelse for dets kulturelle betydning. Økonomiske bånd, som mellom en låntager og en långiver, bygde en gang på kontakt ansikt til ansikt, samt et moralsk fellesskap; dette i kontrast til dagens lånemeglere, som er et tannhjul i en finansmaskin som aktivt motarbeider forsiktigheten og dømmekraften.

Til slutt må jeg tilstå at det ville ha vært vanskelig for meg ikke å like denne boken. Selv om det å være “symbolmanipulerende kunnskapsarbeider” er mitt levebrød, har jeg både kjørt motorsykkel og snekret møbler; kjøkkenbordet hjemme, sengene barna mine sov i da de vokste opp, i tillegg til reproduksjoner av antikke møbler jeg aldri ville hatt råd til å kjøpe. Det er ikke mange ting jeg har gjort som har gitt meg noe i nærheten av den samme tilfredsstillelsen som disse følbare gjenstandene, som var vanskelig å lage og til nytte for andre mennesker. Jeg la redskapene på hylla for noen år siden, og har nå oppdaget at jeg ikke engang kan gi dem bort, for folk er altfor opptatt med å oppdatere iPhonen. Det virker som om formingstimene allerede er et fjernt, historisk minne.

(Francis Fukuyama er professor i internasjonal politisk økonomi ved Johns Hopkins School of Advanced International Studies. Denne anmeldelsen stod opprinnelig i The New York Times Sunday Book

Review, og er oversatt av Christian Skaug).




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.