Hva er arbeid verdt?

Hans Rustad

Matt­hew B. Crawford

Shop Class as Soul­craft − An Inquiry Into the Value of Work

246 sider. The Pen­guin Press. $25.95

Anmeldt av Fran­cis Fukuyama

Shop Class as Soul­craft er en dei­lig, liten bok om men­nes­ke­lig dyk­tig­het og om hvor­dan den under­vur­de­res i dagens USA.
Matt­hew B. Craw­ford; som eier og dri­ver et motor­syk­kel­verk­sted i Rich­mond, Vir­gi­nia, og tje­neste­gjør som fors­ker ved Virginia-universitetets insti­tutt for avan­serte kul­tur­stu­dier; bemer­ker at de videre­gå­ende sko­lene over hele USA fjer­ner hånd­verks­fa­gene hvor man lærer svei­sing, sløyd og snek­ring, for å skaffe pen­ger til data­ma­skin­la­bo­ra­to­rier. En hær av eks­per­ter snak­ker ned­set­tende om manu­elle yrker som rørlegger-, snekker- og elek­triker­ar­beid, og for­ma­ner den ame­ri­kanske arbeids­styr­ken om at den må “opp­gra­de­res” og omsko­le­res for å kunne takle utford­rin­gene i en høy­tek­no­lo­gisk, glo­bal økonomi. Ifølge denne nye ideo­lo­gien må alle gå på uni­ver­si­te­tet og for­be­rede seg på et liv som “sym­bol­ana­ly­ti­kere” eller “kunn­skaps­ar­bei­dere”, rede til å skape ver­dier gjen­nom men­talt sna­rere enn fysisk arbeid.

Det er to ting som er galt med denne opp­fat­nin­gen, ifølge Craw­ford. For det første er det en radi­kal under­vur­de­ring av manu­elt arbeid, som involve­rer mani­pu­la­sjon av gjen­stan­der sna­rere enn ideer. Kjenn­skap til gjen­stan­der gjør det mulig for men­nes­ker å påvirke sine liv, dvs. deres evne til å utøve en viss kon­troll over den myria­den av kra­ner, uttak og moto­rer de avhen­ger av hver dag. Iste­den­for å etter­fylle motor­olje når det blir for lite av den, ven­ter man inn­til et “idiot­lys” ten­nes på dash­bor­det, for siden å over­late bilen til en byrå­kra­ti­sert for­hand­ler som kob­ler den til en data­ma­skin, for siden å levere den til­bake uten at man har den fjer­neste anelse om hva som var galt med den.

Pro­blem num­mer to med dette synet er at den post­in­du­stri­elle ver­den fak­tisk ikke er befol­ket av “bisarre og uav­hen­gige per­soner som ope­re­rer på kan­ten av det bohem­ak­tige”, noe guruer som Richard Flo­rida, man­nen bak popu­la­ri­se­rin­gen av ideen om den “krea­tive klas­sen”, vil ha oss til å tro. Sann­he­ten om det meste av kon­tor­ar­beid, hev­der Craw­ford, skild­res bedre av Dil­bert og The Office: en kje­de­lig rutine som er enda mer frem­med­gjø­rende enn den maskin­mes­sige pro­duk­sjo­nen Marx kri­ti­serte. Til for­skjell fra elek­tri­ke­ren, som vet han har gjort godt arbeid idet bry­te­ren slås på og lyset vir­ker, er kunn­skaps­ar­bei­de­ren fan­get i en henge­myr av eva­lu­e­rin­ger, bud­sjett­pro­gno­ser og plan­leg­gings­mø­ter. Ikke noe av dette kjenne­teg­nes av arbei­de­rens per­son­lige preg, ikke noe av det kan eva­lu­eres ende­lig, og det er vans­ke­lig å oppnå den følel­sen av behers­kelse eller dyk­tig­het som blir meka­ni­ke­ren eller gaf­fel­truck­ope­ra­tø­ren til del. Hel­ler enn å skaffe seg per­son­lig herre­dømme ved å prøve seg på en “hard disi­plin” som hage­bruk, byg­nings­in­ge­ni­ør­fag eller rus­sisk, til­bys folk den falske auto­no­mien for­bun­det med for­bru­ke­rens valg, slik at de kan uttrykke sitt indre ved å bla i en Har­ley Davidson-katalog og bestemme hvor­dan de skal spjåke ut syk­lene sine.

Denne glo­ri­fi­se­rin­gen av manu­elt arbeid ville ha vir­ket ned­la­tende, hadde det ikke vært for for­fat­te­rens eget livs­løp. Craw­ford vokste opp i et kol­lek­tiv i San Francisco-bukten sam­men med sin far, en teo­re­tisk fysi­ker, og han utdan­net seg som elek­tri­ker. Under­veis lærte han å bygge om gamle Volkswagen-motorer, noe han fort­satte med også da han begynte å stu­dere ved Uni­ver­sity of Chi­cago, hvor han endte opp med en dok­tor­grad i poli­tisk filo­sofi og ble sosial­vi­ten­ska­pe­lig fors­ker. Han har også arbei­det ved et kon­tor­sam­le­bånd, hvor han skrev sam­men­drag av artik­ler fra viten­ska­pe­lige tids­skrif­ter han ikke for­stod. Rett etter dok­tor­gra­den fikk Craw­ford jobb som sjef for en ikke nær­mere iden­ti­fi­sert tenke­tank i Wash­ing­ton, som han raskt skjønte var finan­siert av olje­sel­ska­per for å spre viten­ska­pe­lige stu­dier som sår tvil om glo­bal opp­var­ming. «Jeg fikk jobb i tenke­tan­ken fordi jeg hadde en pre­sti­sje­fylt libe­ral arts-utdan­nelse, men job­ben i seg selv føl­tes alt annet enn libe­ral: skaff til veie de beste argu­men­tene som kan kjø­pes for pen­ger. Dette var ikke arbeid som pas­set for frie menn, og slip­set jeg bar begynte å føles som et slave­merke.» Hel­ler enn sine aka­de­miske kol­le­ger begynte han å omgås folk som Fred Cou­sins, eie­ren av en reserve­dels­for­ret­ning i Chicago-området, som “gav meg en kon­sis fore­les­ning om den spe­si­elle metall­ur­gien til bøs­sin­gene i start­mo­to­rer fra Honda” da moto­ren hans ikke ville starte.

Craw­ford argu­men­te­rer for at kunn­skaps­øko­no­mi­ens ideo­lo­ger har kon­stru­ert en falsk diko­tomi mel­lom det å kunne og det å gjøre. Fak­tum er at de fleste for­mer for vir­ke­lig kunn­skap, også selv­inn­sikt, kom­mer fra anstren­gel­sene for­bun­det med behers­kel­sen av mate­ri­elle gjen­stan­ders harde vir­ke­lig­het; å løsne en bolt uten å ødelegge gjen­gene, eller føre en halvt ned­senk­bar rigg inn i laste­dok­ken. For å bli vel utført for­ut­set­ter alle disse akti­vi­te­tene kunn­ska­per såvel om ver­dens rea­li­te­ter som om en selv og ens egne begrens­nin­ger. De kan ikke læres ved sim­pelt­hen å følge reg­ler, slik data­ma­ski­ner gjør; de kre­ver intui­tiv kunn­skap som kom­mer av lang erfa­ring, gjen­tatte vans­ke­lig­he­ter og mis­lyk­kede for­søk. I en slik ver­den kan ikke selv­re­spek­ten for­fals­kes: Hvis du ikke kla­rer å få ven­til­deks­let av moto­ren, kom­mer ikke kun­den til å betale deg.

Høyt utdan­nede per­soner med høy­sta­tus­job­ber; inves­te­rings­råd­gi­vere, pro­fes­so­rer, advo­ka­ter; tror ofte at de kunne gjøre alt det deres mindre utdan­nede brødre kan hvis de bare kon­sen­trerte seg om det, for kog­ni­tive evner er de eneste som tel­ler. Sann­he­ten er at mange av dem ikke ville ha hver­ken den fysiske eller kog­ni­tive evnen til å gjøre fag­mes­sig manu­elt arbeid, og at andre bare kunne ha gjort det om de inves­terte 20 år av sitt liv til å lære et manu­elt yrke. Shop Class as Soul­craft gjør dette ganske klart ved å for­klare i detalj hva det fak­tisk inn­e­bæ­rer å bygge om en Volkswagen-motor: å slipe ned pak­nin­gen i sam­men­føy­nin­gen mel­lom inn­su­gings­ka­na­lene og topp­lok­kene med en fil, idet man ris­ser i den spe­sial­la­gede pak­nin­gen med en X Acto-kniv og fjer­ner metall på mani­fol­dene med en pneu­ma­tisk rett­sli­per, slik at pas­sa­sjene stem­mer per­fekt over­ens. Mindre tegn til avslit­ning og mis­far­ging betyr over­dre­ven akku­mu­la­sjon av varme, for­år­sa­ket av en tid­li­gere eiers mang­lende smø­ring; en liten bul på en ven­til­stamme tyder på at årsa­ken er sli­ta­sje som en fersk meka­ni­ker ikke ville være i nær­he­ten av å oppdage.

Craw­ford hev­der at han ikke har skre­vet noen bok om offent­lig poli­tikk. Men han har en klar pre­fe­ranse for en “pro­gres­siv repub­li­kansk” orden, hvor de moralske bån­dene mel­lom arbeids­ta­gere og arbeids­gi­vere eller selv­sten­dig nærings­dri­vende og deres kun­der, ikke så lett ofres på veks­tens eller effek­ti­vi­te­tens alter. Han påstår at det er noe galt med en glo­bal økonomi hvor en kine­sisk arbei­der syr sam­men et Amish-sengeteppe uten noen direkte for­bin­delse med dets slutt­bru­ker eller for­stå­else for dets kul­tu­relle betyd­ning. Økono­miske bånd, som mel­lom en lån­ta­ger og en lån­gi­ver, bygde en gang på kon­takt ansikt til ansikt, samt et moralsk fel­les­skap; dette i kon­trast til dagens låne­meg­lere, som er et tann­hjul i en finans­ma­skin som aktivt mot­ar­bei­der for­sik­tig­he­ten og dømmekraften.

Til slutt må jeg til­stå at det ville ha vært vans­ke­lig for meg ikke å like denne boken. Selv om det å være “sym­bol­ma­ni­pu­le­rende kunn­skaps­ar­bei­der” er mitt leve­brød, har jeg både kjørt motor­syk­kel og snek­ret møb­ler; kjøk­ken­bor­det hjemme, sen­gene barna mine sov i da de vokste opp, i til­legg til repro­duk­sjo­ner av antikke møb­ler jeg aldri ville hatt råd til å kjøpe. Det er ikke mange ting jeg har gjort som har gitt meg noe i nær­he­ten av den samme til­freds­stil­lel­sen som disse føl­bare gjen­stan­dene, som var vans­ke­lig å lage og til nytte for andre men­nes­ker. Jeg la red­ska­pene på hylla for noen år siden, og har nå opp­da­get at jeg ikke engang kan gi dem bort, for folk er alt­for opp­tatt med å opp­da­tere iPho­nen. Det vir­ker som om for­mings­ti­mene alle­rede er et fjernt, his­to­risk minne.

(Fran­cis Fukuy­ama er pro­fes­sor i inter­na­sjo­nal poli­tisk økonomi ved Johns Hop­kins School of Advan­ced Inter­na­tio­nal Stu­dies. Denne anmel­del­sen stod opp­rin­ne­lig i The New York Times Sun­day Book

Review, og er over­satt av Chris­tian Skaug).




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.