Djevlepakten

Det er korte 70 år siden pakten som garanterte at annen verdenskrig ville bryte ut: Natten mellom 23. og 24. august 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen en ikke-angrepspakt. Hitler kunne være sikker på at ingen ville falle ham i ryggen. Verden var lamslått. De to erkefiendene hadde funnet sammen. Hva betød det? Pakten var noe langt mer enn en ikke-angrepspakt. I et hemmelig tillegg delte de to diktatorene Polen og de baltiske stater mellom seg: Polen deles i to, og Tyskland får også Litauen. Sovjet får Latvia, Estland, halvparten av Polen og Bessarabia. Det var således en ikke-angrepspakt mellom to aggressive makter. Man kun like gjerne kalle det en aggresjonspakt: Det verste for polakkene var da nyheten kom om at Den røde hær hadde rykket inn fra øst. Bildet av tyske og russiske soldater og offiserer som fraterniserer i Brest-Litovsk er symbolet på den naturlige affinitet mellom to totalitære stater.

Pakten åpner for å revurdere om Polen skal bestå som uavhengig stat. Både Tyskland og Sovjet gikk løs på den polske eliten med samme metoder: massedrap. Sovjet skjøt kremen av det polske offiserkorps i Katyn. Denne forbrytelsen har hverken Sovjet eller Russland villet vedkjenne seg. Men erkjente massakren for noen år tilbake, men etter at Putin kom tilbake er denne tilståelsen trukket tilbake.

Det hemmelige tillegget om delingen av Polen og de baltiske stater ble også benektet. Det gjorde nemlig Sovjet til en okkupasjonsmakt og man ville fremstå som befriere. Dette er en konflikt som fortsatt pågår.

Tyskland fikk store naturtilganger fra Sovjet, forsyninger som det var avhengig av for å kunne føre krig. Avtalen var på mange måter også en vennskapspakt: Stalin trodde på Hitler, og kunne ikke forestille seg at Hitler ville bryte pakten. Dette skulle koste millioner livet.

70 år etter er det viktig å huske: diktatorer har en sympati for hverandre, og føler en instinktiv motvilje mot demokratiene, og kan når som helst inngå et samarbeid, selv om det medfører de verste katastrofer. Den muligheten er til stede også i vår tid.

Bildet: den sovjetiske utenriksminister Molotov er klar til å undertegne avtalen. Bak ham den tyske utenriksminister Joachim Ribbentrop og Josef Stalin til høyre.

Frostbitt

”diktatorer har en sympati for hverandre”. Forholdet mellom to av historiens største massemordere hadde også trekk av respekt, beundring og tillit. Stalin var en veteran innen kunsten å utrydde motstandere, og Hitlers blodbad i De lange knivers natt i 1934 hadde han sans for. Én fagmann gjenkjente en annen. Han forsto nøyaktig Hitlers motiv og skjønte fullt ut nødvendigheten av myrderiene.

Merkelig nok forregnet denne uutgrunnelige taktikeren seg da Sovjet ble overfalt i 1941. Av grunner vi aldri kommer til å få vite, var han overbevist om at Tyskland ville holde sin del av avtalen og ikke gå til angrep. Han stolte på Hitlers ord! Ubegripelig. Han, av alle, burde vite at et løfte er verdiløst i virkelighetens harde verden. Her er faktisk et menneskelig trekk hos denne ofte umenneskelige mannen: han klynget seg til håpet. Han visste at landets forsvar var alvorlig svekket etter hans sinnssyke utrenskninger innen hær, flyvåpen og marine. De aller fleste av de dyktigste offiserene var blitt skutt, på hans ordre. Han håpet at Tyskland ville overholde traktaten, i det minste at angrepet ikke måtte komme for tidlig for ham.

Bildet der Molotov sitter med pennen i hånden har alltid hatt en kvalmende effekt. Er det den samme pennen han brukte da han undertegnet dødsdommer over sine tidligere ”kamerater”? Signerte han med den da han godkjente Katyn-massakren?

Hånden er i hvert fall den samme…
jaceknaiwny.pip.verisignlabs.com

saken er faktisk mye mer omfattende
enn WWII

saken heter kommunismens forbrytelser:
- folkemord
- brutt på alle internasjonale konvensjoner og lover
- aktiv ødeleggelse av stater og nasjoner
- vilkårlige drap av alle som ikke elsker kommunisme

disse forbrytelsene ble aldri rettslig forfulgt

kommunister myrdet mange flere mennesker enn nazister

men det er fortsatt greit i dag
å være kommunist
det er fortsatt ‘pent’ å spille ‘internasjonalen’(*)

det er fortsatt ok
at landes avis for ‘de intellektuelle’ heter
Klassekampen

og det er greit at ledere av de største fagforeninger i Norge
kaller jovialt og kameratslig
en viktig kommunist og forbryter
for ‘Fidel’

en av de farligste ødeleggelsene som kommunisme har gjort:
kommunismen har gjort mennesker i ‘den frie verden’ indifferente til forferdelige skjebner av de 100mil. som ble myrdet av kommunister på en mest bestialsk måte

kommunisme er fortsatt ‘en god ide’ for veldig mange Normen

dette er en hån for millioner av ofrene

the Evil Empire
var den beste beskrivelsen av CCCP
men
til dagens dato
er denne metaforen
latterliggjort av de ‘sofistikerte’
og ‘nyanserte’ i Norge
som tydeligvis ignorerer titals millioner av uskyldige mennesker som ble myrdet av sovjetene
og
andre kommunister

http://www.youtube.com/watch?v=sqEf2FSbrdY

http://www.youtube.com/watch?v=R9XrscWjPYs&feature=related

(*)
http://no.wikipedia.org/wiki/Internasjonalen

med vennlig hilsen

jacek
Jan Hårstad

@Frostbitt: hvorfor stolte Stalin på Hitler?
Faktisk var det slik at etter at Hitler kom til makten i 1933 så økte det økonomisk- handelsmessige samarbeidet mellom Sovjet og Tyskland.
Mens Hitler sto og skrek om Sovjet i Nürnberg og Berliner Sportspalast,økte det tyske finansdepartementet sine generøse låneavtaler til Moskva.

Hva var da det relle Tyskland? Den militære avtalen mellom Røde Armeen og Wehrmacht ble brutt i 1933, men det var en stor fraksjon i Wehrmacht som var dypt uenig i dette. Stamfaderen til denne fraksjonen, Hans von Seeckt, Reichswehrsjef på 20-tallet, holdt det synet at såfremt Sovjet og Tyskland gikk sammen,kunne de diktere verdens gang.

Når nå alle de forbudte dokumentene om Lenin også er frisluppet, så ser vi at han er svært opptatt av om det er mulig å få istand en allianse mellom de røde i Sovjet og de tyske nasjonalistene,både i brun,blå og rød farge.

Med andre ord: Stalin-Hitler pakten kom ikke fra himmelen, men hadde tilhengere og aktivister allerede fra rundt i920 i Moskva som i Berlin. Her som på så mange andre områder har vi her et stort terreng som ikke passer inn i offisiell “rød” historieoppfatning.
Frostbitt

Ja, begge parter hadde fordeler av samarbeidet som hadde startet lenge før pakten ble undertegnet, som Hårstad sier. Sovjet fikk sårt tiltrengte inntekter, og Tyskland store mengder med bl.a. trelast og olje. I tillegg fikk deres fly- og panserstyrker trene på sovjetisk territorium. (Dette var jo i en tid Tyskland var underlagt strenge begrensninger på hvor stort forsvar landet kunne ha, og oppbyggingen måtte skje i det skjulte. Stalin lot sine kommende overfallsmenn øve seg på krig hjemme hos ham selv!)

Å gå til krig for å utvide Sovjets territorium, var egentlig ikke helt i tråd med den rådende tenkning om å konsolidere makten der kommunistpartiet allerede hadde den. (Slagordet var ”Sosialisme i ett land”, i motsetning til Trotskis mer internasjonalt orienterte ”Permanente revolusjon”.) Likevel grep Stalin muligheten med begge hender da anledningen ga seg. Det var jo betydelige uoppgjorte regnskap etter tapene av land under første verdenskrig og i den polsk-sovjetiske krig i 1920. Nå, med pakten med Hitler, var det pay back time.

Og tillit: Stalins mistenksomhet mot alt og alle var konstant og bunnløs. At han stolte på Hitler i den grad at han nektet å beordre mobilisering da alarmklokkene begynte å ringe, førte nesten til at Sovjet ble slått allerede sommeren 1941. Landet klarte seg jo likevel, men det var på tross av Stalins gigantiske feilgrep.

Hans overbevisning om at Hitlers løfter ville bli holdt, er smått utrolig. Dette var en mann som brukte all sin tid, og alle tilgjengelige midler, til å beskytte seg mot fiender, innbilte som reelle. At han ikke fikk øye på den største av dem alle før det nesten var for sent, tyder på enda en mental defekt.