Donald Boström angrer ikke på at han skrev om at israelske soldater skjøt palestinere og plyndret likene for organer for salg. Han sier han har ventet i 17 år på at noen skulle publisere storyen.
Det kan virke som om det var avsløringen av korrupsjonsnettverket i New Jersey, der noen av de innblandede drev med organhandel, som fikk Aftonbladet til å ta saken. Men Boström tilslører en viktig opplysning: i New York-saken ble donoren fløyet til USA for operasjon. Det ble ikke transportert noe organ.
Han ångrar absolut inte texten i gårdagens Aftonblad.– Jag har väntat i 17 år på det här.
I början av 1990-talet var han i Palestina och såg det som kunde vara kroppar som utsatts för illegal organtransplantation. Han tog bilder och skrev artiklar som ingen ville publicera. Bland annat erbjöd han DN nyheten.
– Men de tackade nej.
Den illegala organhandeln kom sedan med i hans bok Inshallah.
– Den recenserades av ett 80-tal tidningar. Alla missade det, säger Donald Boström.
Tror du att det finns israeliska soldater som gör så här?
– Min poäng är att jag inte vet. Men att misstankarna måste utredas. Jag har ingen bestämd uppfattning men det kan vara så. Det finns många frågetecken.
– Och båda sidor skulle vara mycket glada om det är fel. Därför menar jag att låt oss titta närmare på om det stämmer det mina palestinska källor hävdar.
Boström sier han har mottatt trusler, og at han tar dem alvorlig. Han er i kontakt med politiet og har tatt sine forholdsregler.
– Jag har väntat i 17 år på det här.
Selvsagt har han ventet i årevis på dette. Kulturradikalernes såkalte sannheter er tross alt ikke noe annet enn en usammenhengende smørje av skingrende ideologisk moralisme som forutsetter at man allerede har akseptert bestemte trossetninger på forhånd, i dette tilfellet postulatet om jødenes iboende ondskap. Bruker man istedet litt rasjonell fornuft når man leser artikkelen, kommer man ikke fra begynnelsen til slutten uten å falle av underveis; den ene påstanden henger sammen med den neste kun dersom man allerede er religiøst overbevist om det ideologiske fundamentet. Historien er nemlig klar allerede, for 17 år siden i Boströms tilfelle. Den er allerede fortalt, uavhengig av brysomme ting som virkelighet, etterrettelighet og sannhet. Nå gjelder forøvrig ikke dette bare for artikkelen i Aftonbladet og antisemittismen, men faktisk hele den kulturradikale ideologien.
Når Aftonbladets «kulturredaktør» Åsa Linderborg i tillegg presterer å lire av seg at «I den upp och ner vända världen är det nu i stället Aftonbladet som hamnar på de anklagades bänk, beskylld för antisemitism», bekrefter hun bare inntrykket av at her er det budskapet om den onde jøde som skal formidles og forsvares, og ikke opplysning i overensstemmelse med fakta og virkelighet. Historien i Aftonbladet tilfredsstiller rett og slett ikke de mest elementære krav til etterrettelig journalistikk, og da sitter man igjen med at nettopp opplysning i overensstemmelse med fakta og virkelighet, i følge Lindeborgs eget utsagn, er å snu verden på hodet. Mer trenger man ikke å vite for å avskrive henne og likesinnede som enten enten totalitære, antisemitter, feige eller bare stokk dumme.
Med tanke på samfunnsutviklingen ellers kan man ikke annet enn grøsse ved tanken på hva disse strømningene vil bli til i framtiden. For enten man liker det eller ikke går utviklingen i en helt bestemt retning i dag, og den retningen tilsier at slikt som dette kommer det til å bli mye, mye mer av. Det er forøvrig talende at disse svikerne som brunmaler alt de ikke liker med rasisme, fascisme og nazisme allierer seg med folk som holder nettopp disse størrelsene opp som heltemodige idealer og religiøse forbilder. Taktikken er å sverte andre med det som i realiteten er deres eget politiske program: Arven fra 1968 er og blir at det legges opp til en gjentakelse av historien, komplett med etniske fordrivelser, krig og folkemord, bare i en skala som er av en størrelsesorden større enn forrige gang.