Astrid Meland i Dagbladets Magasinet har tatt for seg Aftonbladets organplyndringsartikkel, og leverer et solid dementi av Donald Boströms påstander. Legene Meland har snakket med plukker Aftonbladets sak fra hverandre. Likevel velger Dagbladet å kjøre frem artikkelen som om det var en legitim problemstilling og spør i tittelen: Kan israelske soldater ha stjålet palestinske organer?
Melands eksperter svarer "nei, det kan de ikke". Er ikke det en nyhet? For det andre: Hvorfor sjekket ikke Aftonbladet den faglige siden av storyen? Artikkelen var tilbudt Dagens Nyheter for ti år siden. Det burde fått klokkene til å ringe. Kanskje den ikke holdt vann? Dessuten stemmer ikke koblingen mellom hva Boström så i 1992 og Levy Rosenbaums svarte organhandel anno 2009. Nettopp fordi Boström hevder at organ tas fra døde, er hans story lett å torpedere, og Boströms lettvinte omgang med New Jersey-saken burde tilsagt refusjon.
Spørsmålet Meland burde stilt er hvorfor Sveriges største avis - norskeid - trykker en story som minner så sterkt om klassiske antisemittiske myter. Det er det interessante spørsmål, når man på faglig grunnlag har konstatert at storyen er oppspinn. Det var selvsagt en grunn til at Åsa Linderborg trykket den på kultursidene. Den ville aldri passert en nyhetsdesk. Men det er interessant at Linderborg mener at dette er meninger som kan ytres uten konsekvenser.
Man må spørre hvorfor ikke andre medier har spurt transplantasjonskirurger som raskt kunne dementert påstandene.
Dr. Arnt Jakobsen, styreformann i Scandiatransplants og tidligere transplantasjonskirurg ved Rikshospitalet, er den som kan mest om temaet i Norge.
Han kaller påstandene, som for øvrig dukker opp i lignende form jevnlig, for «agurkhistorier».- Når man går nøyere inn i slike historier viser de seg alle sammen å være oppspinn, sier kirurgen.
Jakobsen forklarer hvor komplisert en organtransplantasjon er. Hjertet til en hjernedød må for eksempel brukes innen tre til fire timer.
- For at en død person skal kunne bli organdonor må denne ha blitt erklært hjernedød. Det vil si at det er skjedd uopprettelig skade med ødeleggelse av hjernens funksjoner. For å kunne vise at det er skjedd må det foretas kliniske undersøkelser samt avanserte røntgenundersøkelser. For å bli organdonor må man altså bli erklært død på et sykehus. Og for at man skal kunne stille diagnosen, involverer man en rekke personer, sier Jakobsen.
Man kan bare transplantere organer som er «levende», et hjerte som fortsatt pumper, nyrer som lager urin og lever som produserer galle. Organer fra mennesker som har vært døde en halvtime er ubrukelige. Ved momentant dødsfall for eksempel ved trafikkulykker, kan derfor ikke organer brukes.
- Slike prosedyrer er nokså standard i de fleste land hvor det utføres organtransplantasjoner, hvilket også gjør at det er utenkelig å benytte personer som er skutt i en krigssituasjon eller drept som donorer, sier Jakobsen.
Uttaksprosedyren tar flere timer. Så mange som 50 personer fra ulike profesjoner og avdelinger kan være involvert.
- Å holde ting «hemmelig» er defor hverken enkelt eller engang mulig. Noen av de involverte i prosessen ville en eller annen gang sikkert ha sagt fra til myndighetene, sier Jakobsen.
Det må være en enkel sak for en journalist å sjekke at organtransplantasjon er en komplisert affære, med mange involverte. Likevel kverner Aftonbladets sak videre, nå også som en viktig ytringsfrihetssak. Den var altså ren løgn.
Det minner om sider ved 9/11-konspirasjonsteoriene. NRK sendte mandag kveld en BBC-dokumentar om WTC 7, dvs. det sjuende tårnet, som falt sammen uten å være rammet av noe fly.
BBC-programmet var strukturert på samme måte som Melands story: man fikk inntrykk av at det kunne være noe i påstandene. De ble tatt alvorlig og gitt et skinn av respektabilitet. Lenge lot man som om en overlevende Barry Jennings og programskaperne satt på avslørende bevis for at det var en konspirasjon. Først mot slutten leverte man de avgjørende bevis for at sammenstyrtningen hadde en naturlig forklaring.
Tilhengere av konspirasjonsteoriene tar ikke hensyn til common sense. I WTC 7-programmet blir nasjonal sikkerhetsrådgiver Richard Clarke intervjuet. Han sier folk som Loose Change ikke har erfaring fra arbeid i større institusjoner. De aner ingenting om hvordan "government works": bare det å tenke seg at 9/11 kunne være styrt er hinsides enhver tenkelig mulighet. Det ville involvert tusenvis av mennesker i alle ledd. Det ville vært umulig å dekke over.
Det samme gjelder Aftonbladets story: noen telefoner og storyen ville vært død. Men Åsa Linderborg gjorde aldri det. Hun ville ha story'en på trykk.
Det som dessverre IKKE debatteres, er hvordan disse ondsinnete LØGNHISTORIENE, servert av PALESTINERE, går inn i den patologiske hatproduksjon den muslimske verden driver på med overfor ikke-muslimer.
Tegninger fra Der Sturmer og andre klassiske nazi-aviser blir trykt opp i ledende arabiske aviser, Sions Vise Protokoller og Mein Kampf selger som "hakka møkk" osv.
Det er DETTE som er det virkelige alvorlige her, og som synliggjør et strukturelt trekk ved praktisert Islam:
Å OPPRETTHOLDE hate mot alle ikke-muslimer for enhver pris, også når løgn må tys til for å få den ønskete effekt.
"... Likevel kverner Aftonbladets sak videre, nå også som en viktig ytringsfrihetssak. Den var altså ren løgn."
"... noen telefoner og storyen ville vært død. Men Åsa Linderborg gjorde aldri det. Hun ville ha story'en på trykk."
Saken kverner videre på alle plan i politiske fora og i alle medier, inkludert Document.no. Det er dette som beviser at historien var en dundrende suksess. I likhet med konspirasjonsteoriene omkring 9/11, vokser antallet mennesker som tror på organhistorien eksponentielt, inntil den om ikke lenge er blitt til en offisiell forklaring på Gaza-krigen som endog regjeringsmyndigheter omkring i verden forholder seg til, godt støttet av akademiske eksperter og medierådgivere.
Galskapen er allerede blitt viktig maktfaktor i vår mediestyrte verden. Alt maset om sannhet, dokumentasjon og verifikasjon er i ferd med å bli en slags gammeldags arkaisk unødvendighet som står i veien for suksess. Sverige ligger som alltid lysår foran Norge i denne utviklingen, og svenskene lærer av amerikanere, av BBC, av Reuters og AP.
Medieaksjonærene etterspør slike resultater som nettopp de setter pris på, og redaksjonene lærer hvordan slik suksess kan skapes.
I gamle dager (som flere norske medier fremdeles lever i) var man opptatt av dokumentert og korrekt fremstilt historie. I den nye medievirkelighet er dette ansett for å være et gørrkjedelig hinder for suksess.
Historie er derfor nå i ferd med å bli omgjort til et kommersielt designprodukt akkurat som nyhetene: Man velger en historie eller en nyhet som gir suksess. Hvis du ønsker deg eksempler, skal du bare tilbringe noen timer med tv-kanalen Viasat History.
Skolopender har gode poeng. Det viktige her for mediene er ikke sannhet, ikke etterrettelighet, ikke balanse, ikke rasjonalitet. Alt dette har ingenting med Palestinakonflikten å gjøre. Palestinakonfliktens essens er at den viser vesten mot de andre, vesten mot de fremmede, vestens ondskap og da representert i form av vestens kjerne, den samme kjernen som Hitler raste mot: Jøden.
Se bare på forskningen på Midt-Østen i Norge. Tradisjonelt burde forskere hvis spådommer treffer så dårlig som de norske (ville ikke Hamas fortsette å la raketter regne uansett? var ikke Iran et "det nærmeste" Midt-Østen kommer et demokrati) blitt desavuert. Ikke her. Et presteskap sparker ikke sine egne om en åpenbaring slår feil, da etableres heller en ny, kjerne en som fastslår med at det "onde" man slåss imot er enda mektigere enn man hadde forestilt seg ...
Donald Boström er en rasist og en jødehater. Han har med andre ord en lysende fremtid foran seg i norske og svenske medier som en sannhetssøkende, opposisjonell.
Solid dementert?
Beviset er liksom tekniske innvendinger I ET LEGITIMT ORGANREGIME!
Når steinkasterofferet lever ved henting og fraktes til sykehus blir de tekniske forhold nøyaktig som når et trafikkoffer ankommer et sykehus med hjerneskader og testes som aktuell donor.
Forskjellen legen snakker om er at donor i legitime saker må erkæres hjernedød. Saken er jo den at slike illegale organhentinger IKKE ville følge legitime spilleregler. Kan man pumpe en tenåring med 4 skudd fordi han kaster stein er det vel lite i veien for at man kan plukke organer uten hjernedødattest?
Siviliserte samfunn fyller ikke steinkastende ungdom med kuler, det hadde ikke vært mange blitzere igjen i Oslo da!
Jeg savner perspektiver! Israel bryr seg ikke om internasjonale regler, det er bl.a. FN, Amnesty og Human Rights Watch vitner på.
Hvorfor skal vi da forvente at Israel lar seg hindre av organ-etiske regler, de bomber sivile mål med fosfor og svir av sivile mål i ubegrenset skala, inkludert FN skoler og matvarelagre til hjelpeorganisasjoner. De skyter systematisk og beviselig på Røde Kors personell!
Hvorfor skulle de da ikke kunne hente organer fordi det er et konvensjonsbrudd?
Storeide:
"... Jeg savner perspektiver! Israel bryr seg ikke om internasjonale regler, det er bl.a. FN, Amnesty og Human Rights Watch vitner på."
Hvilke perspektiver savner du? Mener du at det går an å skape perspektiver ved å lyve uhemmet? Hva har du i så fall tenkt å bruke de perspektivene til?
Du fikk visst ikke med deg denne vesentlige opplysningen, Storeide:
"Organer fra mennesker som har vært døde en halvtime er ubrukelige."
Men, samtlige av de rapporterte palestinerne skal ha vært drept, Storeide..
Jeg savner perspektiver! sier du vel jeg savner nyanser når du servere slikt som dette:
Israel bryr seg ikke om internasjonale regler, det er bl.a. FN, Amnesty og Human Rights Watch vitner på.
Hvorfor skal vi da forvente at Israel lar seg hindre av organ-etiske regler, de bomber sivile mål med fosfor og svir av sivile mål i ubegrenset skala, inkludert FN skoler og matvarelagre til hjelpeorganisasjoner. De skyter systematisk og beviselig på Røde Kors personell!
Skal man stole blindt på FN, Amnesty og HRW? Sitter de inne med alle fakta?
Når det gjelder angrep på FN-skoler er denne saken mye mer uklar enn hva du vil ha det til. Bare en link til wikipedia vil illustrere hva jeg mener:
http://en.wikipedia.org/wiki/Al-Fakhura_school_incident
Israel og brudd på FN-resolusjoner er et populært tema i visse kretser. Når man snakker om disse er det noen spørsmål som reiser seg:
Hvor mange av disse er vedtatt i generalforsamlingen?
Hvor mange er initert av OIC og the non aligned movement?
Hva foregikk bak scenen når disse ble forhandlet frem? Hvor mange kompromisser er inngått for å vedta disse resolusjonene?
En tinger iallefall sikkert. Det er IKKE tanken om pal-arabernes ve og vel som er i førersete når man fremsetter disse resolusjonene.
En ting om organsiasjonene som HRW og Amneste som helt klart gjør mye bra men når man ser at de publiserer rapport på rapport om Israel og deres "forbrytelser" mot menneskeheten begynner man å stille seg noen spørsmål og svarene begynner å bli tydelige. Siden den israelsk-arabiske konflikten er verdens mest omtalte og eksponerte så kjøper man seg billig pr og kanskje også noen kroner i kassen ved å fokusere på denne.
En ting til slutt. Hvis det noengang opprettes et Hamastan håper jeg media, FN og ulike menneskerettighetsorganisasjoner setter søkelyset på dette som kommer til å bli et islamistisk diktatur. Men jeg skal vedde 1000 kroner på at all den undertrykkelsen og forfølgelsen som kommer til å skje i Hamastan fort blir glemt i vesten. De er ikke som oss må du vite. De er enkle arabere som vi må behandle som små barn. ja faen vi må vel kjøpe godteri til dem for å få dem til å oppføre seg ordentlig.
En ting om beskytelse av røde kors. Er det bevist utover enhver tvil?Jeg synes å huske en episode i Libanon i 2006 hvor nettstedet Little green footballs avslørte hvordan Hizbolla forfalsket angrepet på en røde kors ambulanse. Kan noen fortelle meg hvor ofte dette har skjedd? En gang? Ti ganger? Tusen ganger?
Nyanser er det som mangler i norsk midtøstendebatt. Israelkritikk fremsettes i ugjennomsiktlige pakker. Israel bryter folkeretten, menneskerettigheter osv osv osv osv UTEN at man går inn og ser på enkelttilfellene og så begraves eventuelle feil man har gjort i denne sammenhengen. Hvor mange Muhammed al-durraer finnes det?