Sannheten er pragmatisk

Hans Rustad

Stortingskandidat for SV, Morten Drægni, har hatt sommerjobb hos Politiets Utlendingsenhet, PU, og deler erfaringene med Aftenpostens lesere. At en SV-politiker velger overskriften: Asyl for lett å utnytte, gjør inntrykk.

For noen er det tegn på at Drægni har falt for instinktene og ikke vist nok “motstand”. Dette er faktisk en velkjent dyd på venstresiden: i møte med fristelser skal man vise seg sterk. Parallellen til kristen-pietismen er slående. Fristelsene er i dette tilfelle virkeligheten, skjønt den lar seg også oppheve hvis troen, dvs. idealene er sterke nok. Det går an å lage en ideologi som gjør dette til en dyd. Det sier seg selv at da fjerner man seg ikke bare fra virkeligheten, men også vanlige mennesker. Neste skritt er å herse med dem.

Skal man leve i den materielle verden må man være pragmatisk. Pragmatisme vil si tilpasning, evne til å lære av sine erfaringer. Drægni har den evnen: Han tar det han ser inn over seg:

I løpet av to måneder har jeg opplevd flere personer som kommer med slipte fingre for å unngå fingeravtrykksmaskinen, avslørt asylsøkere som har prøvd å lyve på seg politiske aktivitet med dokumenter som er produsert på en internettkafé kvelden i forveien, og “mindreårige” menn som kommer med jukselapper i lommen for å huske et fiktivt fødselsår 16 år tilbake.

Drægni har også opplevd møte med mennesker som virkelig har lidd, og flyktet fra undertrykkelse.

Dette tilsvarer det bildet folk flest har dannet seg av asylsøkere: hummer og kanari, virkelig trengende, og folk som kommer for å skape seg et godt liv, enten som kriminelle eller lovlydige borgere.

Men så presenterer Drægni to momenter som styresmaktene må ta stilling til og svare for:

Det ene er tilstrømmingen. Vil Norge noensinne kunne ta imot alle som vil komme hit? Hvis svaret er nei, hvordan siler man og på hvilke kriterier?

Det andre er; Hvis silingen ikke fungerer, hvis kravene blir sabotert, da er silingen en illusjon, og Norge vil bli oversvømmet av “asylanter”.

Hvilken vei går utviklingen? Utviklingen går helt klart i retning av mindre kontroll, svakere kontroll og størst mulig åpenhet. Det skjer reelt, dvs. at man ser bort fra at kontroll ikke fungerer, og formelt: dvs. man motarbeider all tilstramming, og går tvert imot inn for tiltak som vil øke tilstrømmingen, jfr. forslaget om adgang til å ta seg arbeid utenfor mottakene fra dag én.

Drægni har sett trafikken på nært hold, og kan konstatere hva en hver oppegående samfunnsborger kan se:

Det krever ressurser å reise over halve kloden til det lille landet Norge langt i nord. Asylinstituttet er i dag blitt milliardindustri. Kyniske bakmenn tjener seg søkkrike på å love mennesker gull og grønne skoger bare de blir med på ferden til Europa. Igjen sitter millioner av fortvilte mennesker i flyktningeleirer uten penger og kontakter til å ta seg til Europa. For ikke å snakke om de som har brukt 10.000-20.000 dollar for å komme seg hit og som står igjen med skjegget i postkassen. Det er naivt å tro at den store forskjellen utgjøres ved hvor mange Norge tar imot som asylsøkere.

Et land på 4,7 millioner innbyggere som ligger på toppen av all velstandspolitikk vil være en honningkrukke i en globalisert verden. Det er et enkelt innlysende faktum. Drægni har sett det i virksomet på nært hold. Men noen insisterer på den humanitære drømmen og trygg havn og asyl lenge etter at tilstrømmingen har endret karakter og blitt en del av et generelt migrasjonsmønster: fra de korrupte (ikke alltid fattige, dvs. folk er fattige, ikke eliten) til de rike, utjevnede, velfungerende samfunn.

Spørsmålet er: hvorfor er landene rike? Godhetsregimet vil ha oss til å tro at det er fordi vi bærer på “the white man’s burden”, en historisk skyld som ikke lar seg sone, som er inngravert i våre ansikter, i vår hudfarge. Denne godhetsrasismen klinger stadig mer skinger og hul.

La oss bruke fantasien og innsikten og se tingene for hva de er: Vi er rike fordi vi lever i rettssamfunn, i fornuftsbaserte samfunn, med ytringsfrihet og sannhetssøking. Det er det primære. I landene asylantene lever i finnes en elite som gir blaffen i om folkene deres dør. Også asylstrømmen er for dem en kilde til berikelse, både transporten, og kontaktene inn i den rike verden.

Det Kjell Dragnes siterer fra EUs avtroppende ambassadør i Moskva, Marc Franco, tar dette på kornet. Det er ikke bare muslimske land som er korrupte!!

– Jeg er ikke sikker på at man trenger et fullt utviklet demokrati for å eksportere olje, gass og nikkel, men man trenger det for å bygge opp en kunnskapsbasert økonomi i det 21. århundre. Det er umulig uten at loven overholdes, sa Franco.

Når utviklingen har passert visse punkter er den vanskelig å snu. Det er det som kalles tipping points i klimaanalysene: De korrupte landene styres av eliter som nekter å gi fra seg gulleggene. Det samme gjelder i Midtøsten, Nord-Afrika og land som Pakistan: eliten er del av problemet, ikke løsningen. Hvor skal løsningen komme fra?

Den Store Bekymringen

Globaliseringen ser ut til å ha født en offisiell ideologi i Norge som er en svulstig idealisme. Den lar oss slippe de vanskelige valgene, den holder virkeligheten ute, enten det er falske asylsøkere, investeringer i Russland eller bistandspenger til Sudan, Tanzania og Afghanistan i milliardklassen. Vi vil ikke høre, men klynger oss til et selvbilde, og det er blitt viktigere å forsvare det enn korrigere kursen.

Da blir vi selv innvevet i de korrupte strukturene som skaper umenneskelige samfunn. Merk: Noen forkynner Europas (Norges) undergang. Tja. Undergang i forhold til hva?
Det vi har trodd Norge var, er allerede i ferd med å forsvinne. Men samfunnet går ikke under, det forandres fra et fungerende lov og rettsamfunn til et mer korrupt, uoversiktlig, dog-eat-dog samfunn. Ikke akkurat my cup of tea. Det har selvsagt ingenting med fellesskap å gjøre, slik vi forstår ordet. Det gruppenes tilhørighet, kollektivenes. Det er det fellesskapet vi får. Tilbake til stammefellesskapet. Mange land i verden fungerer slik. Men det vil være et annet land. Det minner mer om en jungel enn et sosialdemokrati. Det er rovdyrsamfunn, den sterkeste (best connected, mest voldelige, smarteste) vinner.

Det er det debatten om asylstrømmen og investeringene i Russland handler om.

Informasjonene er fritt tilgjengelig, men det går an å koble hodet slik at innsikt blokkeres:

Det heter at asylantene som smugles til Norge har traumer og har lidd mye. De har blant annet lidd av den prosessen som smulgernettverket representerer: tyning, utnytting, umenneskelig behandling, og lokking om å komme til Europa. Den samme ruta som produserer asylanter brukes i neste omgang i Norge som bevis for at til tilstrømmende må få asyl! Jo, flere som kan melde tilbake at man i Norge får bli og blir tatt hånd om, jo fler vil satse alt.

95 % av de som kommer har ikke dokumenter. Der er kastet før møtet med norske myndigheter. Dette er de instruert til. Myndighetene strammet fra januar inn kravene til arbeidstillatelse. Asylsøkere må dokumentere hvem de er for å få arbeide. Men det forhindrer ikke SV, Venstre og NOAS å kreve at asylsøkere må få arbeide fra dag én, og nå sier man at kravet om dokumenter “vil ramme asylsøkere”.

-Det vil hindre integreringen, sier generalsekretær i NOAS, Morten Tjessem. Det samme mener Abid Q. Raja.

Tidligere i sommer krevde blant annet biskop Riksaasen Dahl at også avviste asylanter måtte få en sjanse til jobb og et anstendig liv.

Systemet lekker i begge ender: Alle må få slippe inn, heller ikke de avviste skal sendes ut. Man regner med at det er 30.000 der ute som man ikke aner hvem er. Tallet er trolig langt høyere, dvs. de lever under ny identitet.

Dette er ikke politikk i god tro, det er en villet politikk. Når strømmen øker, ønsker man å fjerne alle hindringer.

Med de problemene som finnes ute i verden er det det samme som å gå inn for en kolonisering av Norge.

Håpet er at bla. unge mennesker som Drægni skal våkne og si: Stopp! Dette vil vi ikke ha. Det er vi som må betale regningen. Motstanderne er mange og sterke: Det er nok å kaste blikket over på motstående side av Drægnis artikkel der Aftenpostens leder nikker fornøyd til forslaget om å la asylanter arbeide. “Vi tror det er en konstruktiv vei til en bedre integreringspolitikk.” Man forsvarer ikke asylinstituttet, men et kolonialt prosjekt. Godhetsrasismen logiske endepunkt. Det eneste som kan oppheve “skylden”.


Russland visner




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.