Av RUNE VIK-HANSEN
I sin utmerkede kronikk i Morgenbladet 03.07.09 adresserer Shakil Rehman viktige og relevante problemstillinger innen islam og muslimsk forståelse av kjønnsroller og her følger en ytterligere bidrag til debatten.
Såkalte eksperter som uttaler seg om kulturer, religioner, diskriminering og rettigheter osv., synes å tro at fordi mennesket deltar i ulike kulturer, skulle de enkeltstående individene være så forskjellige på en slik måte at diskriminering med henblikk på sosiale, politiske, juridiske og økonomiske rettigheter aksepteres, fordi den visstnok kan forankres og legitimeres i kulturen den foregår i: “Slik gjør de det hos seg og det har ikke vi noe med”, lyder gjerne omkvedet.
I forlengelsen av muligheten for kritikk av, f. eks muslimsk kjønnsrolleforståelse og praksis, forsøker M. Usman Rana å score et prinsipielt problematisk poeng ved å hevde at kun muslimer kan kritisere islam og koranen hvor han da, om han ønsker å være konsekvent, tydeligvis ikke ser at han ikke kan kritisere Vestens verdier. Ranas forståelse er problematisk, fordi den innebærer at vi må være den vi kritiserer eller delta i den kultur som kritiseres som impliserer at f. eks humanister eller sekulære ikke kan kritisere praksisen med steining, pisking eller amputasjon, fordi de ikke er den som steines, piskes eller på annen måte deltar i den kultur som legitimerer slike handlinger. Ranas standpunkt vitner om mangel på evne til prinsipiell tenkning, for nettopp ved å vanskeliggjøre kritikk sementeres ukultur og uskikk.
Ingen analyse, ingen kritikk, kun stilltiende aksept av menneskefiendtlige praksiser og kulturer, grunnet misforstått toleranse og respekt hvor alt på vaskeekte relativistisk vis oppfattes som likeverdig (les: sunt for mennesket) mens de som erfarer og øynene som ser, forteller noe annet. Siden endringer i ukulturer sjelden korrigeres innenfra, synes rimelig at “utenforstående” minner om at praksisen er umenneskelig. Viktig å forstå er at kultur, som for mange er et redskap til forståelse, innenfor en relativistisk forståelseshorisont, mer risikerer å bli et tveegget sverd som avskjærer en fra å vise empati med lidende og enda viktigere er at “utenforstående” kun er i ordet siden man jo fullt og helt er menneske på samme måte som dem man identifiserer seg med selvom man ikke deler samme kultur eller praksis.
Hva disse eksperter enten ikke begriper eller overser, er at nøkkelen for å forstå hvorfor utenforstående også kan kritisere kulturer og praksiser man selv ikke deltar i, er det tilsynelatende ubegripelige faktum at alle mennesker, uansett kjønn, legning, preferanser, overbevisninger, etnisitet, nasjonalitet osv. deler den samme natur, essens, substans eller vesen og denne, og ikke den enkelte kulturs tradisjonsbundne praksis, er hva som bør ligge til grunn for rettighets- og kjønnsrollespørsmål, selvom roller for de ulike kjønn i tidligere tider var knyttet til oppgaver utfra hva som styrket overlevelsessjansene i en tøff tilværelse.
Begrunnelsen er selvsagt at ikke alt er like bra selvom det er gammelt osv., og tradisjoner må sees i lys av hvorvidt de er sunne for menneskene og ikke opprettholdes for egen skyld. For å komme ut av tradisjonelle vrangforestillinger om rettigheter og kjønnsroller, må vi m.a.o. fra dagens fragmenterte oppfatninger om hva det vil si å være menneske tilbake til en samlende, helhetlig og kultur-uavhengig forståelse, en forståelse Platon, Aristoteles, Sokrates, Kant og Heidegger i kraft av sine analyser kan hjelpe oss med.
Ved nettopp å tenke alle mennesker med felles natur og essens, rives grunnen vekk under verdirelativismen som i siste logiske instans i verste fall legitimerer grusomme praksiser og skikker de tolerante med foldede hender “bare må respektere”.
Rehman mer enn antyder at rettighets- og kjønnsrollespørsmål er nært beslektet, og for at en reell diskusjon om kjønnsrollene innen islam skal muliggjøres, må muslimer, nettopp ved å kikke nærmere på hva andre forestillingsverdener har å si om saken, derfor våge steget ut av islam og koranen som rammeverk for deres liv og levnet og således stille seg lagelig til for hogg.
Islams og koranens problem er nettopp ontologisk: de opererer med en polarisert og diskriminerende forståelse av mennesket, utdatert og feilaktig fra øyeblikket den ble nedskrevet og at den er blitt stående uimotsagt henger antakelig samme med de sedvanlige trusler om å bli drept dersom man utfordrer koranens presumptive autoritet: forestillingen om Allah.
Om man tar konsekvensene av sin tenkning, må man for at gjeldende kjønnsrolleforståelse reelt skal endres, akseptere av menneskeskapte lover står over forestillingen om gudegitte lover. Mennesker og ikke guder, er premissleverandører og autoriteter for sine liv. Tro er nettopp det, tro, og skal man diskriminere og forskjellsbehandle mennesker basert på forestillinger som ikke lar seg verifisere, burde grunnlaget være sikrere enn som så
Problemet finnes ikke bare i islam og blant muslimer, men blant alle kulturer og praksiser som opererer med ulike menneskeheter basert på den perseptuelle villfarelse at fordi mennesker ser annerledes ut, må de jo ha ulike rettigheter og ikke alle kan ha de samme rettighetene, hvor noen får flere og bedre mens andre får færre og dårligere, og merkelig nok faller dette sammen med hvordan menneskeheten deles inn i menn på den ene siden og kvinner på den andre.
Om man først skal diskriminere med utgangspunkt i en perseptuell villfarelse, står ingenting prinsipielt i veien for å forskjellsbehandle mennesker utfra også andre ulike konkrete og empiriske kjennetegn enn kjønn, og er man først på galeien, hvorfor ikke da opprette egne rettigheter, forskrifter, normer, rutiner og prosedyrer for hvert enkelt individ? Er man derimot uenig, er man nødt til å tenke menneskeheten som et udelelig hele selvom denne helheten manifesteres i kjønnskontingens: mann og kvinne.
Avslutningsvis oppfordres alle kulturer til å finne sin Øverland: “Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.”