I Buenos Aires på begynnelsen av 1940-tallet ble to av vår tids fremste pianister født. Martha Argerich og Daniel Barenboim var barndomsvenner, deres foreldre vanket i samme miljø og hadde store planer for sitt begavede avkom.
Det finnes også andre fellestrekk mellom Martita og Danny. Begge er uberegnelige – Argerich er beryktet fordi hun ofte avlyser konserter, Barenboim er beryktet fordi hans prestasjoner ofte er ujevne. Begge kritiseres av og til for å gå til ekstreme ytterpunkter i tempovalg og dynamikk. Og begge er i stand til å levere tolkninger som gir oss et glimt at paradiset. Likevel – eller kanskje derfor – samarbeider de sjelden.
Her hører vi dem fremføre hver sin versjon av Frederic Chopins nocturne i Dess-dur, op. 27, nr. 2. Det er ikke lett å utpeke noen favoritt, men jeg holder en knapp på Argerich. Uansett hva hun får fingrene i er hun løs, lett og ledig i stilen, som om hun ikke gjør annet enn å kosespille, mens en helt tydelig hører at Barenboim jobber. Han er mer bestemt i uttrykket og har åpenbart en plan med hver note, mens Argerich som kammermusiker oftere åpner for undringen og det innadvendte, og med en avslappet eleganse som får det til å høres ut som om hun rusler rundt i hagen og av og til stanser for å beundre en vakker blomst.