I den gode saks tjeneste: Forskerne Jon Rogstad og Arnfinn Haagensen Midtbøen har fått tillatelse av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora å sende falske jobbsøknader for å avsløre diskriminering. Baard Meidell Johannesen i NHO reagerer.
Det er en viktig grense som overskrides. Samfunnet er i andre sammenhenger opptatt av personvern, også for potensielt kriminelle. Men arbeidsgivere er det visst ikke så farlig med.
Samfunnsforskerne Jon Rogstad og Arnfnn Haagensen Midtbøen har fått tillatelse av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora å forske “under cover”, melder bladet Forskningsetikk.De iscenesetter to søkere, én med minoritetsklingende navn og én fra majoritetsbefolkningen, som deretter opptrer som om de er reelle søkere på et knippe utlyste stillinger. Metoden innebærer en telefonsamtale med arbeidsgiver, innsending av identiske søknader og eventuelt oppmøte på jobbintervju.
Forskerene selv er klar over at de er i randsonen: “Spørsmålet er derfor ikke om noen mener den er problematisk eller ikke. Den er problematisk.” sier Jon Rogstad til Forskning.no. Men hans forskerkollega Midtbøen har svaret:
“Man kan spørre seg hva som er mest etisk betenkelig, å bruke metoden eller å la det være - gitt at man har mistanke om det er faktisk forekommer et betydelig omfang av diskriminering og det ikke finnes gode metodiske alternativer”.
En ting er at det må være nærmest umulig å konstruere identiske jobbsøkersituasjoner for folk med helt forskjellig bakgrunn.
En annen ting at de viktigste årsakene til lavere yrkesdeltagelse blant innvandrerbefolkningen er utdanning, kompetanse - særlig norskkunnskaper og kulturelle faktorer - og ikke diskriminering. Hvordan kan f.eks. diskriminering forklare at tamiler har yrkesdeltagelse omtrent på linje med innfødte nordmenn?
Men det virkelig problematiske er:
Her har vi to forskere som i årevis har prøvd å dokumentere diskriminering i arbeidslivet, uten å lykkes. Men så overbevist er de allikevel om at det finnes, at de velger å ta i bruk etisk betenkelige metoder. Og spørsmålet vi må stille er da: Hvordan kan vi vite at de ikke vil bruke andre “etisk betenkelige metoder” når de skal tolke og presentere resultatene sine? Hvordan i all verden kan vi stole på forskere som mener at hensikten helliger middelet?
Her ser vi hvordan multikulturalistene kjører på, og nok en gang er det såkalt forskere fra universitetsmiljø som er i front. De spør ikke om hva jobben og behovet eller markedet vil ha. Ei heller evner de å forstå at for å skape en velfungerende organisasjon er det andre ting som teller enn troskap og underkastelse for en middeldersk ideologi som ikke hører hjemme i et opplyst, moderne samfunn.
Andre innvandrergrupper enn muslimer innser dette. Derfor blir de blir viktige bidragsytere til sine bedrifters vekst og verdiskapning.
Vi har lært av muslimene selv at det er deres ideologisk betingede særkrav som er viktigst, med den risiko dette innebærer for intern strid og vantrivsel i arbeidsmiljøet. Ingen ansvarlig, privat bedriftsleder kan se bort fra dette. Derfor vil vedkommende handle deretter.
Annerledes synes det være i det offentlige. Derfor vil universitesutdannede muslimer strømme til offentlige stillinger. Til departementer og offentlige etater. Venstrekreftens maktelite vil metodisk sørge for at de vinner frem - også her. Men jeg tror at når målet er nådd om et muslimsk dominert statsbyråkrati - der selv en regjering - uansett farge - vil stå maktesløs, da vil selv det akademiske Norge også våkne. Jobbene og innflytelsen vil de ikke miste, ei heller de friheter som vårt norske samfunn har gitt dem.
Jeg synes forsåvidt det er greit med empirianskaffelse her.
Men, gitt at det viser seg at (presumptive) muslimer sjeldnere blir innkalt til intervjuer (jeg vil bli svært overrasket om dette gjelder for andre innvandrergrupper også).
Hva så, og hva skulle det ha med UBERETTIGET diskriminering å gjøre???