Historien om Khalid Skah (42) og de to barna han holdt tilbake i Marokko, har ett viktig budskap: Norske myndigheter trekker grensen ved norske barn. Saken inneholder for øvrig en rekke elementer som gir grunn til bekymring, ikke minst muslimsk/marokkansk macho- og trusselkultur.
Etter hvert som giftermål og innvandring vever landene sammen, vil familierett blir et stadig viktigere tema. Muslimer ønsker at sharia-fortolkning skal gjøres gjeldende i familiespørsmål, men denne saken bør være en vekker: Man prisgir barna som etter islamsk lov tilhører mannen, formelt sett under en viss alder, men reelt for alltid. Kanskje det også spilte en rolle at det var snakk om norske jenter. Både moren og det offentlige Norge vet hva det betyr i et muslimsk land.
Nå er ikke Marokko av de mest forstenede, men spillerommet i familiesaker er stort, og myndighetene velger mannens side.
Når saken ble håndtert så håndfast, kan det kanskje være ambassadørens fortjeneste. Bjørn Blokhus har tidligere markert seg som en uredd diplomat, som har turt å fortelle om fiktive ekteskap og trygdemisbruk.
Også utenriksminister Jonas Gahr Støre stilte denne gang opp. Han fikk en telefon på hytta med spørsmål om barna kunne slippe inn på ambassaden. Gahr Støre brukte nødvergeparagrafen. I juni hadde nemlig noe tilsvarende skjedd: Barna oppsøkte ambassaden, som overleverte dem til marokkansk politi som ga dem tilbake til faren.
Det er tankevekkende at for å få ut norske barn til moren som en norsk rett har gitt omsorgsretten, så må barna rømme over hustak, gjennom i byen. De har hellet med seg, får låne en mobiltelefon og får kontaktet ambassaden. Moren, Anne Cecilie Hopstock, engasjerer folk som leier en seilbåt og henter jentene ut av Rabat.
Marokkanske myndigheter hevder ambassaden brøt med diplomatiske regler da de bisto med flukten, men Gahr Støre hevder de ikke hadde noe med den å gjøre. Formelt er det nok riktig, men ambassaden visste selvsagt hva de gjorde da de utleverte barna. Det var et passivt samarbeid.
Det var helt i ytterkanten av hva en norsk utenriksstasjon kan tillate seg, men saken var et enten-eller, og regjeringen ville ikke overlate to barn til sin skjebne, da heller en knute på tråden med Marokko.
Saken har selvsagt perspektiver ut over dette. Den vil bli lagt merke til av andre fedre til norsk-utenlandske barn. Den vil neppe falle i god jord hos muslimske foreldre som anser barna som sin eiendom. Det er de ikke i Norge, og det kommer nok som et sjokk på mange innvandrere. I Norge tilhører barna seg selv, de har rett til egne liv. Foreldrene er verger, med klare forpliktelser, og hvis de ikke overholdes trer det offentlige inn. Dette oppfattes av en del innvandrere som overgrep, for de ser på eiendomsretten til barna som en selvfølge.
Dette for norske innlysende forholdet har myndighetene vært dårlig til å kommunisere.
Denne gang viste myndighetene at de trakk grensen ved norske barn. Man er langt mer tafatt når det gjelder å vise samme ansvar overfor to utenlandskfødte foreldre, selv om barna er norske borgere. Det gjelder tvangsgifte, kjønnslemlestelse, men også de mer uskrevne, vage koder og verdier, som gjelder likestilling mellom kjønnene, retten til å bli kjent med det norske samfunn, og med årene retten til å styre sitt eget liv.
Med årene får norske barn mer og mer frihet, men for mange av dem med utenlandske foreldre, og særlig muslimske, er det omvendt: Friheten og valgmulighetene gir dem panikk. De forsøker enten å få barna gift med en fra hjemlandet, fra eget miljø, eller “sydd” dem inn på andre måter. I stedet for å kunne velge blir de satt i mentalt fengsel.
Der dette ikke går, der det er protest og tegn til opprør, blir ungene satt under press og møtt med trusler. I Rabat hadde Khalid Skah full kontroll. Da han mistet den, rettet han truslene mot norske tjenestemenn. Han var på hjemlig grunn og hadde håndlangere. En norsk tjenestemann ble oppsøkt i sitt hjem og knivstukket. Det sier noe om hvor langt man er villig til å gå.
Det forstemmende er at både på et personlig og offisielt plan identifiserer nasjonale myndigheter seg med mannen, den marokkanske muslimske mannens rett til å bestemme over kvinnen og avkommet. De tar hevdelse av suverenitet og selvbestemmelse som en personlig fornærmelse, og en krenkelse av deres stolthet. Det gjør blandingsekteskap med muslimer hvor kvinnen ikke konverterer svært vanskelig. Konflikten ligger latent, for mannen aksepterer i utgangspunktet ikke likestilling og selvbestemmelse.
At det forholer seg slik i hjemlandene kommer ikke som noen overraskelse, men at samme justis praktiseres også i det norske samfunnet, både over innvandrerbarn, deres mødre, og overfor barn av blandingsekteskap, er vanskeligere å innrømme.
Det er langt vanskeligere å vise samme handlekraft i Norge, hvor paradoksalt det enn høres ut. Det er flere ømme tær å tråkke på, og hele apparatet av personvern og tilsynsmyndigheter er på familienes side. Vi har ikke noe avklart forhold til hvordan vi skal håndtere problemene. Det første myndighetene må gjøre er å stlle opp noen klare prinsipper, og vise at de betyr noe. Det betyr statuering av eksempler. For eksempel bør praksisen med å ta barna ut av skolene få mye alvorligere konsekvenser enn idag.
Familiene vet at systemet lar seg utnytte, at konsekvensene uteblir. Slik oppstår små Marokko-er, Pakistan-er og Somalia-er i Norge.
All ros og heder til menneskene som reddet de to barna, men hva gjør vi for de norske jentene i Norge som lever som i Marokko og Pakistan? Det er det avgjørende spørsmålet.