Begivenhetene slår vedtatte sannheter og begreper i stykker. Det gjelder å henge med. Politisk korrekthet opptrer med faste roller for good og bad guys. Kolonisering og nybyggere er ord som idag umiddelbart assosieres med Israels politikk. Men hva hvis Kinas politikk overfor minoriteter minner langt mer om apartheid enn israelernes?
En talsmann for uighurene forteller til BBC at han-kinesere innvandrer i hundretusener og millioner. De får de beste jobbene, de er priviligert på alle måter, også på det mest grunnleggende; i retten til å ha flere barn, mens uighurene strengt blir tuktet til å ha bare ett. Det er kort sagt ikke likhet for loven. Uighurene er second class, hvis ikke tredje.
På kort tid har dette folket, som er på størrelse med den norske befolkning, blitt oversvømmet og står i fare for å bli utslettet. Et folk kan gå til grunne. Det kan skje ved sykdom, invasjon, utryddelse. I Kina skjer det ved import av mennesker.
Endringene i Europa har også vært ekstremt store de siste to tiår. På hvilket punkt vil europeerne begynne å stille spørsmål om sin situasjon, etterhvert som de fortrenges av nye befolkninger? Ikke noe er mer grunnleggende enn plass, rommelig plass, kulturell plass, fysisk plass, politisk plass, religiøs plass. Der hvor den ene befolkning opplever å bli trengt tilbake av nykommere, oppstår spenninger. Slik har det vært i uminnelige tider. Første bud for å unngå at det utarter er at man forstår følelsene som settes i sving.
Martin Burchart intervjuet Christopher Caldwell om boken hans og anmelder den i Information. Han synes det er en dyster tekst. Men kommer med en oppsiktsvekkende beskrivelse: han sier at fertiliteten blant innvandrede muslimer er så høy at man ikke skal se bort fra at innfødte europeere kan komme til å føle seg som israelerne! Det er en utrolig uttalelse fra en journalist i den venstreorienterte avisen. Bare det å tenke tanken og sette den på trykk er et stort skritt. Er det farlig? Nei, det er langt farligere ikke å gjøre det fordi man vil "ta hensyn".
Sortsynet gennemtrænger denne bog, der lige er udkommet i Storbritannien og som snart kommer i USA.
Alene titlen fortæller halvdelen af historien: 'Refleksioner om Revolutionen i Europa - Kan Europa bevare sit særpræg med en anderledes befolkning?'Caldwells præmisse er, at en revolution - religiøs, social og politisk - er undervejs i den vestlige civilisations vugge, og at de multikulturelle europæiske samfund ganske enkelt ikke er forberedte på at forsvare sig imod en indre islamisk trussel. Faktisk, hævder forfatteren, er de enkelte staters nationalkulturer ikke modstandsdygtige.
Europæerne er blevet for tolerante og slappe. Vi flygter fra kristendommen, vi tror ikke længere på den hellige kernefamilie, vi er blevet kulturrelativister. Vi dukker hovedet og lader os intimidere af et mindretal af politisk aktive muslimer i vores midte, der en skønne dag vil stille sig i spidsen for en succesrig revolution. Ligesom bolsjevikkerne gjorde i 1917, bemærker Caldwell. Kort sagt: Den europæiske civilisation har mistet selvtilliden.
Caldwell sporer denne miserable tilstand tilbage til europæernes (primært tyskernes) håndtering af holocaust, som anskueliggjorde et kollektivt moralsk ansvar og nødvendigheden af at udvise tolerance over for mindretalskulturer. Uviljen mod at kritisere muslimer og bekæmpe islamismen er ifølge Caldwell udsprunget af en ny og 'falsk ideologi' opstået under efterkrigstidens kamp mod antisemitismen. Med Alain Finkelkrauts ord hedder denne ideologi 'antiracismen'.
Caldwell er ikke en rablende gal højreorienteret antimuslim. Mange af hans argumenter er velkendte i den europæiske debat om muslimsk indvandring (et upræcist udtryk, fordi mange immigranters primære identifikation er national).
Den åbenlyse gevinst ved at læse denne bog er, at en lærd amerikaner for første gang bringer alle vinklerne sammen i en velordnet analyse. Uagtet hvor man står, kan man f.eks. næppe komme udenom, at den lave befolkningstilvækst i etnisk europæiske familier på et eller andet tidspunkt kan udvikle sig til et 'israelsk' problem. Immigrantfamiliers reproduktionsrate er kolossal høj, og foreløbig tyder intet på, at mere kulturelt assimilerede anden og tredje generationer vil føde så få børn som etniske europæere. Den muslimske befolkningsandel i Europa vil vokse støt i det 21. århundrede. Det kan blive et problem.
Caldwell fremlægger en anden vigtig pointe: At muslimske indvandrere ofte afviser at adoptere deres nye hjemlands kultur og skikke, fordi de finder deres egne medbragte langt mere attraktiv. Han lægger skylden på en universel ensartethed - en slags sekulær ideologi, der også kendes som globalisering eller amerikanisering.
Det er som bekendt ikke kun venstreorienterede, der kritiserer globaliseringsæraen. Hvor deres kritik primært er af økonomisk karakter, peger konservative mere på tabet af en kulturel og national egenart. Caldwell er eksponent for denne skole, og det er én af grundene til, at globaliseringsfjendtlige debattører på den anden side af det ideologiske spektrum gerne går i dialog med ham.
En tredje vigtig pointe er hans påmindelse om, at et lille mindretal blandt radikale imamer og faderfigurer i immigrantsamfundene har alt for let spil over for den nye generation af rastløse muslimske drenge og piger, der vokser op med en splittet identitet. Hvad skal de vælge, når de ser sig omkring i et samfund, hvor traditionelle værdier er ved at gå i opløsning, spørger Caldwell.
Synspunktet er inspireret af konservative tænkeres kritik af 1968-generationens værdirelativisme. De postulerer, at mange sociale problemer kan forklares med truslen mod kernefamilien. I den europæiske kontekst er det et argument, som bør tages alvorligt. Når det er sagt, skal det tilføjes, at Caldwell ofte går over stregen. Han konstaterer, at et stort flertal af muslimer i Europa vender sig imod dødsstraf for Salman Rushdie, men affejer straks denne statistik med replikken: »Det kræver ikke et flertal, at myrde nogen.« Uanset hvad der diskuteres, vinder sortsynet. Det er et problem.
Christopher Caldwell: Reflections on the Revolution in Europe - Can Europe be the Same with Different People in it? Allan Lane (Penguin Books), London 2009, 363 sider
Den indre muslimske fjende
Information 4. juli 2009
Ja, blir uighurenes situasjon i dag vår situasjon i morgen?
Der, fjernt fra våre grenser, er det muslimsk ideologi som må vike for en uønsket kinesisk overmakt. Hos oss vil det bli vår vestlige måte å leve på, våre frihetskrav og individualitet som kanskje må vike, om ikke kampen tas før de fremmede har vunnet overtaket.
Der er så sterke krefter i sving blant multikulturalistene for at det fremmede skal seire. "Dekonstrueringen" av våre samfunn, som professoren i sitt statsstøttede virke arbeider med å gjennomføre, synes være et av universitetsmiljøenes store prosjekter. Det har pågått lenge. Og vi trenger ikke tvile: resultatene kommer, litt etter litt.
På meg virker det som om noen av miljøene, særlig i Oslo, allerede i dag satser på muslimer som sine meningsfeller og fremtidige partnere. Det kan være fordi man innser at det er der markedet og makten vil være om noen år. Og da retter man seg ikke inn mot de unge, nei det er de konservative man innynder seg hos. Man har gitt opp å fremme tenkning om norske verdier. Skal man ha noe å si, må man være på parti med de som behersker ideologien.
Det gjør meg ondt å lese Dagbladets og Klassekampens ukelange forfølgelse av Human Rigts Services. Men her tar de to avisenes redaktører standpunkt for konservativ, barbarisk kvinneundertrykkende praksis som rammer innvandrende småjenter - og man bruker svertekampanjer mot det enestående personlige, uegennyttig engasjementet vi ser HRS står for i kampen for å beskytte de samme småjenter mot barbariet.
De to avisen vet nok hva de holder på med.Det gjør Venstres Lars Sponheim også. Jeg tror det er de toneangivende muslimer man henvender seg til. Da spiller noen kjønnslemlestede småjenter fra eller til ingen rolle. Sponheim er i ferd med å gjøre Venstre til Norges muslim-parti, i skarp konkurranse med SV. Så kan han forsatt få bruke Vandrehallen til gjøre det han liker: avfyre replikker slik journalistene venter av ham. I regjering vil han jo ikke. Det betyr vel for mye strev og ansvar.
Hlund: Det at sjefsutopisten Sponheim og de mest venstrevridde mediene i Norge forsøker å få HRS fjernet fra organisasjons-"kartet" må man jo egentlig ta som en anerkjennelse av at de faktisk utretter noe. Hadde www.document.no fått støtte, hadde nok det samme gjort seg gjeldende her, men her har de kort og godt ikke noe pressmiddel.
Sponheim må ha mistet det sunne bondevettet på sin fottur over fjellet til Stortinget. Å gå rundt i den villfarelsen av at bare man utvider EU til å omfatte muslimske land, så blir også muslimske land demokratiske og fredelige, er så grenseløst farlig utspill for det norske og europeiske samfunn at lukket anstalt på dikemark burde være plassen han fikk tildelt, ikke i stortingssalen.