Av Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator.
Stormen som traff i Danmark i 2001, er nå i ferd med å blåse inn over Norge. De brede lag slår tilbake mot de kulturradikale sannhetsforvalterne. Denne kampen utkjempes langs fire hovedakser: kultur, utdanning, utenriks og justis. Det er her de kulturradikales tanker har slått mest gjennom. Fire bøker kan, hver på sin måte, biddra til å belyse denne problemstilingen.
Frp-koden
Hvorfor stemmer den norske arbeiderklassen Frp? Magnus Marsdals bok tar for seg dette tilsynelatende paradokset. Frp-koden bygger deler av sin analyse på sosiologen Bourdieus tanke om «kulturell kapital». Han analyserer hvordan en kulturell overklasse tar eierskap over sannhetene i et samfunn.
De kulturradikale hadde lite til overs for folk flests tradisjonstro og verdier. Resultatet var en nådeløs kamp mot hva som ble stemplet som «tradisjonelle» og «grumsete» meninger. Men når det gjelder innvandrerkulturer, så skal de bevares. Ja til hijab og koranskoler. Undertrykkende praksis, spesielt kvinneundertrykkelse, skal «respekteres» som kulturelle utrykk – noe som aldri ville vært tilfelle hadde det vedrørt den norske kulturelle underklassen.
Da de som i sin hverdag kjente det multikulturelle samfunnet på huden - og som nesten alltid tilhørte den kulturelle underklassen - protesterte, fikk de beskjed om at deres meninger ikke var «stuerene» og således ikke hørte hjemme i offentligheten.
Den kulturelle overklasse betrakter innvandrerne som ofre – også når de er overgripere. Offere er verdig trengende med krav på privilegier på flertallets bekostning. Resultatet var at stadig flere søkte offerrollen. Hva filosof Henrik Jensen kaller «offerets strategi» splitter samfunnet i et utall selvsentrerte minoriteter. Og flertallet skulle sitte stille og lytte mens mikrofonen vandret mellom disse minoritetene.
Det er ikke tilfeldig at det var representanter for den kulturelle underklassen, Fremskrittspartiet, som ble stående som forsvarerne av universelle verdier som likestilling og ytringsfrihet, da kulturradikalerne gikk i tog med islam og dialogentusiastene stod rede til å forhandle.
Jonas
Jens Bjørneboe er det nærmeste man kommer «offisiell litteratur» for de kulturradikale. Romanen om skoletaperen Jonas kom ut i 1955 og var et bittert oppgjør med skolevesenet. Pax forlag skriver «ingen annen roman har betydd mer for skolen, for foreldre for lærere». På vaskeseddelen beskrives vanlig skole som «terror».
Bjørneboes tankegods bidro til å forme en generasjon pedagoger som over tre tiår har forvaltet et kvalitetsfall, nesten uten sidestykke. Deres reformer tok norske elever fra topp til Europas bunnsjikt innenfor kunnskapsfagene. Kulturradikalerne gikk på som en alkoholiker på julebord. Man blir vantro når man ser hva de klarte å få satt på læreplanen.
Kunnskap ble nedvurdert, både med hensyn til metoder og målsetninger. Bort med lekser, karakterer, opptakskrav, fag og faglærere. Innvendinger ble tatt som tegn på reaksjonær innstilling. Bjørneboe presenterte en optimistisk visjon, hvor mennesket og samfunnet vil bli godt, hvis alle autoritære strukturer blir fjernet. Dette har ikke holdt stikk. Den frie oppdragelse, overskridelse av grenser og fri pedagogikk har ikke bare ført til selvrealiserte mennesker, men også til mangel på grensesetting, rotløshet og urolige skoleklasser, hvor læring er umulig.
Paradoksalt er det den kulturelle underklassen som er taperne i dette eksperimentet. «Ansvar for egen læring» passer den kulturelle overklasses barn. Barna fra den kulturelle underklassen, som kanskje trengte klare rammeverk mest, ble latt i stikken. De betaler prisen i form av fallende sosial mobilitet og liv på trygd.
Å gjøre en forskjell
Jonas Gahr Støre er på mange måter inkarnasjonen av Bjørneboes Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. Han er den ’Jonas’ som kulturradikalerne faktisk banet vei for. Støre hyller Bjørneboe i boka hvor han sammenfatter hva han mener skal være Norges bidrag til verden. Boka er en oppvisning i fransk debattstil. Støre er «for og imot» samtidig og gratulerer seg selv med å være tydelig.
Etter store porsjoner «prosess», rikelig dandert med «dialog» var konklusjonen – mer av det samme. 1990-tallet medførte en radikal omlegging hvor bistand og fredsarbeid gikk fra å være tilføyelser til å bli selve bærebjelkene i norsk utenrikspolitikk. Stikkord: humanitær stormakt, selveste fredsnasjonen. Målet var å gjøre verden mer som Norge. Midlene var dialog og sjekkheftediplomati.
I 2009 er det klart at resultatene ikke har stått i forhold til innsatsen i engasjementspolitikken. Som Thorbjørn Jagland konstaterte: «nær sagt alle fredsprosesser vi har vært involvert i, ligger i grus». Til dette kommer det at bistanden har hatt vondt for å gi målbare resultater, hva Professor Øyvind Østerud oppsummerer som «utviklingshjelp uten utvikling».
Professor Terje Tvedt har vist hvordan engasjementspolitikken har skapt et «godhetsregime». Det er sentralt i det kulturradikale herredømmet. Folk flest kjenner engasjementspolitikken fra skolens pensumidealisme og NRKs kampanjejournalistikk. Når resultatene nå uteblir blir nå folk flest anført som kausjonister for prosjektet. Det hevdes at engasjementspolitikken var et folkekrav. Læreren holder barna ansvarlig for hva som står i skolebøkene.
En passende mengde kriminalitet
Nils Christie er nestor i norsk straffepolitikk, eller «kriminalomsorg» som det heter nå. I boka En passende mengde kriminalitet avsverges fengsel som et anslag mot menneskeverd og sivilisert samfunn. Christie mener vi kan velge hvor mye kriminalitet som finnes ved simpelthen å definere bort det uønskede overskuddet, for eksempel som sykdom. Forbrytelser skal straffes så lite som mulig.
Hvis kriminalitet er sosialt konstruert, så er følgene håndfaste. Da kulturradikalernes tankegods slo igjennom på 1970-tallet, var Norge et av verdens tryggeste samfunn å bo i. Korte straffer og nedprioritering av politiet har ikke gitt de ventede resultatene. Den raskt voksende kriminaliteten overrasket kriminologene. De hadde forutsett en annen utvikling.
Da hjelper lite med strengere straffer når oppklaringsraten er lav. På landsbasis spinkle 30 prosent, i Oslo er den under 20 prosent. Tilbakefallsprosenten for domsfelte er hele 46.5 prosent. Det var den kulturelle underklassen som betaler prisen for kriminologenes naivitet, det er deres lokalmiljø som blir farligere. Folk flest mener at forbrytere skal straffes ut av hensyn til offeret, ikke ut av hensyn til forbryteren.
…
Dette er noe av bakgrunnen for den kulturkamp vi er inne i. En rekke av antagelsene som ligger til grunn for norsk politikk har vist seg simpelthen å ikke stemme. I det stille har venstresiden rullet tilbake noen av sine mest ekstreme initiativer. Men de har ikke innrømmet at de tok feil. De stempler fortsatt de som er uenige med dem som løgnere og rasister, naturligvis gjør de det. Men det biter ikke lengre. Kanskje et tegn på at de er i ferd med å tape kampen om sannhetene?
Asle Tojes artikkel "Kulturkampen kilder" er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.
Her er det et par ting jeg ikke kjenner meg helt komfortabel med.
Jeg mener å erindre at da Jonas kom ut, var det en god del forargelse fra skolehold (og - btw - det var akkurat på den tiden Thorbjørn Egner ble forsøkt lansert som en ny Nordahl Rolfsen og nasjonal sjefsideolog).
Om jeg ikke er helt på jordet, ble Jonas fremstilt som dyslektiker, og ikke som "skoletaper" - og at han ble gjenstand for (skal vi si) "feildiagnostisering" fra skola si side.
Den som kjenner Bjørneboes arbeid, vet at han definitivt ikke var noen "kunnskapsfiendtlig" person.
Jeg er nok mer tilbøyelig til å se den senere omfavnelsen av Bjørneboe som et mot-trekk for å nøytralisere noe ytterst ubekvemt. Ut fra mine egne erfaringer vil jeg nok påstå at det man kan kalle fordummelsesprosessen i norsk skole var godt i gang før Jonas ble utgitt.
Så det beste man kan gjøre, er vel å anbefale å lese Jonas på ny.
Den handler om atskillig mer enn norsk skole.
Therion:
Det som er feil med norsk skole, er å gi sær-rettigheter, og vurderinger av nettopp elevtyper som..dyslektikere.
Spesielt har vi fått en psyko-industri som hyler og skriker om at denne eller hin elevgruppe må vurderes "snillere" enn andre, og ikke minst bli møtt med svakere fagkrav.
Dyslektikere bør jo, selvfølgelig, PRESSES til å lese, lese, lese.
Om de så må jobbe 6 timer mer hver dag med skolestoff for å utvikle seg i takt med andre, ja så får de gjøre det!
I den grad de kommer til et punkt hvor de ikke lenger evner å følge kravene i skolen, ja så skal de LEMPES UT DERFRA!
Ikke under noen omstendighet skal normalskole-løpet raseres av "svake" elevgruppers manglende evner.
Hadde det bare ikke vært for alle de andre! Norge ville ikke havnet bak stormakter som Estland, Slovenia og Kroatia i den siste PISA-undersøkelsen hvis også de kunne være litt progressive i sitt utdanningsvesen. Slik som det er nå, er det jo den type land som får Norge til å framstå som en sinke. At mange av våre ungdommer nå møter arbeidslivet som analfabeter, ville ikke vært så farlig hvis de konkurrerte med andre som heller ikke kunne lese eller skrive. De taper mot utlendingene, og skylden ligger hos ondskapsfulle estiske, slovenske eller kroatiske styresmakter. I hvert fall ikke hos norske.
Og Bjørneboe: Han er også skyldig - i å ha ødelagt nattesøvnen for noen unge, lettbevegede sinn. Kampen står slett ikke alltid mellom "det gode" og "det onde" - snarere kan det være snakk om flukt fra det onde, hvis mulig. Ikke alle kan flykte.
En sangfugl i en snare gikk
Men bøndene på Capri ø
Har øre for musikk
De tar den inn fra sol og sjø
Så gløder de en strikkepinn
Og brenner fuglen blind
I bondens bur blir fuglen satt
Der vil den synge dag og natt
Fordi den slapp å dø
Det er et enkelt bondetrikk
For bøndene på Capri ø
Har øre for musikk
http://no.wikipedia.org/wiki/Dysleksi
Å "presse" dyslektikere til å lese, løser nok ingen problemer. Like lite som man kan presse blinde til å se, og døve til å høre.
Men man kan mistenke at diagnosen muligens misbrukes. Og at "integrasjons-idéene" er forfeilet i utgangspunktet.
@Frostbitt
"Tilfeldigvis" er en av de sakene som vises oppmerksomhet i Jonas, det bevisste arbeidet som fra enkelte hold ble utført for å (skal vi si) dekonstruere det som så foraktelig kalles "dannet skrift- og talesprog". (Det siste skuddet på denne geveksten er jo å "anerkjenne" kebab-norsk som "verdifullt").
Selvfølgelig er språk noe som utvikles og forandres - men i Duste-Gnore har man delegert myndigheten til politikere og "filologer" som tar utviklinga på forskudd, og vel så det.
Jeg vil atter vise til gamle biskop Tegnér, og hans observasjon om at tanken er verbal.
Dekonstruer språket - og du har også dekonstruert tanken.
@Therion, dekunstruerer du det norske språket så ryker det norske, innkludert nasjonen. Men var det dette som var hensikten? Håper ikke det.
Selvmord med bruk av kniv er aldri pent, selv om man pynter det med japanske navn og skikker.
"Å "presse" dyslektikere til å lese, løser nok ingen problemer. Like lite som man kan presse blinde til å se, og døve til å høre.
"
Tøv.
En rekke amerikanske studier viser at intensiv lesetrening bedrer dyslektikernes ferdigheter betraktelig.
En ypperlig oppsummering av situasjonen av Toje.
Dog: det stemmer sikkert at "Jonas" er blitt (mis)brukt til de grader, men jeg synes det er svært vanskelig å se at boken skulle være noe forvar for utviklingen av dagens, i bokstaveligste forstand, åndsforlatte pedagogikk og læreplaner - tvert imot. Den er spunnet rundt to temaer: skole, og så en ting til. Alle protagonistenes forhold til disse to tingene presenteres og analyseres. Og "salamander"-skolens mangel på det andre fremheves som dens grunnleggende problem.
Pedagogene som har formet skolen de siste 30 år - etter Bjørneboes død, forøvrig - tok nok det første til seg i fullt monn, men det andre var antitetisk til den rådende "kulturradikale" (for å si det pent) ideologien, så det ble selvsagt ignorert. Dermed er det ikke så overraskende at det resulterende enbente byggverket faller overende, slik Toje observerer.
Så mitt tips til ferielektyre vil være å lese "Jonas" omigjen (det er jo sikkert en god del år siden sist for mange, som det var for meg) - og ikke minst "Under en hårdere himmel" i samme slengen. I alle fall en del av hva Bjørneboe skrev viser seg å være underlig relevant og gjenkjennelig for de diskusjonene Toje og Document er opptatt av. Og ikke nødvendigvis på den måten "kulturradikalerne" vil ha det til.
Tillat meg å føye til et Bjørnebo-dikt som et apropos til Eirik2s kommentar:
Hør hvor det lyves i bøker og blader,
hør hvor det knitrer av løgn i papir!
Løgnen skal såes i spalter og rader,
det er et jordbruk som lønner og gir!
Løgnen skal vokse sig fruktbar og frodig,
over en verden som skjelver av skrekk.
Herre, min Gud, hvor papir er tålmodig,
under sin skjendsel av sverte og blekk!
@Arild
"Tøv" er vel å ta litt hardt i?
Undervisning av dyslektikere må selvfølgelig ta utgangspunkt i deres situasjon.
Akkurat som med undervisninfg av døve og blinde?
@Eirik
Jeg er gammel nok til å erindre salamander-skolen.
Grøss & Gru A/S.
"Tøv" er vel å ta litt hardt i?
Undervisning av dyslektikere må selvfølgelig ta utgangspunkt i deres situasjon.
Akkurat som med undervisninfg av døve og blinde?
"
Helt korrekt. UTENFOR normalskolen, slik at de ikke sinker normalt utrustede elever, eller skaper unødig arbeidsbyrde for normal-lærer.
@Eirik
Og én ting til.
Det er hevdet at man skal skille snørr og barter, og jeg tror vi gjør folk som Sigurd Hoel og Helge Krog en stor urett om vi slår dem i hartkorn med maoister og SV-kjerringer av alle kjønn.
@ Arild Nordby:
"Helt korrekt. UTENFOR normalskolen, slik at de ikke sinker normalt utrustede elever, eller skaper unødig arbeidsbyrde for normal-lærer."
Det er mye galt med norsk skole, men Arild Nordby's medisin er ikke den rette! Barn maa selvfoelgelig behandles individuelt, alle er forskjellige. Problemet med norsk skole er i stor grad at man _sier_ akkurat dette, men saa gjoer man det ikke. I finsk skole faar mange elever (rundt 40%) spesialundervisning av en eller annen form, og saa tidlig at de ikke allerede har fallt av lasset. I Norge gjoer man ikke dette foer det er for sent!, det er bare en uaerlig dekkmanoever for aa dekke over ansvarsfraskrivelsen. Norsk skole er dypt antihumanistisk --- under dekke av humanisme. Bjoerneboe ville nok vaert like kritisk til dagens norske skole som til 50-tallets ---Jonas'ene faar stadig ingen hjelp, de faar bara lov til og faa verdiloese diplomer. De flinke faar heller ingen hjelp, men det hjelper jo ikke de som har problemer!
jeg kom over dette sitatet av Seymourt Papert: "more important than having an early start on intellectual building is being saved from a long period of dependency during which one learns to think of learning as something that has to be dished out by a more powerful other...Such children would not define themselves or allow society to define them as intellectually helpless." Marvin Minsky har kalt papert for "den stoerste tenkeren i matematikk-undervisning i vaar tid".
Bare et lite eksempel paa hva dette betyr: mange laerere reagerer paa matematikk-vansker med aa senke kravene, og utsette "vanskelige temaer" som "bokstavregning". Men alle som kan det, vet jo at bokstavregning er enklere enn tallregning (selvsagt --- det var derfor det ble oppfunnet!) Saa kansje det riktige svaret er aa begynne tidligere?
"Det er mye galt med norsk skole, men Arild Nordby's medisin er ikke den rette! Barn maa selvfoelgelig behandles individuelt, alle er forskjellige."
Og hvordan vil du RASJONELT gjøre dette?
I den grad vi ikke skal ha en-til-en undervisning med hver enkelt elev, så MÅ VI DELE OPP ELEVENE I HENSIKTSMESSIGE GRUPPER BASERT PÅ FERDIGHETSNIVÅ OG EVNER!
Dette er, hvis du ikke visste det, ULOVLIG i dagens norske skole!!
Det er bare gjennom evnemessig inndeling at variansen i elevmaterialet blir så liten at en-til-fler undervisning kan gjennomføres på rasjonelt og effektivt vis!
Videre:
Det er bare LÆRERNE på den enkelte skole som sitter på fagkompetansen om hva slags evnenivå elevene har.
Derfor er det kun denne gruppa som skal ha avgjøringsmyndighet på hvordan klassene inndeles, i samråd med øverste pedagogiske ansvarlig (dvs rektor)
Hverken byråkrater som sitter et annet sted eller foreldre har denne kompetansen, og derfor skal deres innsigelser mot lærernes faginndeling ansees som IRRELEVANT, uansett hvor trist det er for foreldre at deres barn blir plassert i "dum" klasse.
Aller minst har elevene kompetanse til å vurdere eget fagnivå, og de må derfor fratas retten de har nå til å velge kurs lærere fraråder dem på faglig grunnlag.
Videre må myndigheten for å bestemme hvorvidt enkelt-elever bør sjaltes ut ligge på lokalplanet, dvs blant lærerkollegiet og/eller blant foreldre som ikke ønsker en bestemt elevs nærvær i deres barns klasse grunnet dårlige holdninger (det vil si, foreldre bør kanskje gis mulighet til å stemme ut elever de ikke liker).
Igjen er skolebyråkrater fullstendig inkompetente til å avgjøre slike ting, og de må derfor fratas retten de har nå monopolisert til permanent elevutvisning.
Videre:
Rektor må ha suveren rett til å ansette hvem hun/han vil i undervisningsstilling, og eksempelvis må "pedagogikk"-utdannelse ikke være et absolutt krav som det er nå (dvs, pedsem/PPU må miste sin nåværende status)
Den måten det totale skole/utdannings-tilbudet best er tilpasset ulike elevgrupper, er gjennom å oppmuntre til radikalt ulike utdanningløp, ikke minst gjennom å gjøre det LØNNSOMT for små-og mellomstore bedrifter å anvende ufaglærte+lærlinger.
Men: Innenfor hvert slik enkelt-løp, det være seg skole eller arbeidsplass, så må den følgende regel gjelde absolutt:
ELEVEN skal tilpasse seg skolen og skolens krav, ikke omvendt!
Greier ikke eleven det, er det på huet ut, uansett hvor mange tårer i øyekroken eleven eller hans foreldre evner å produsere!
Og:
Det er realfagene som har vært, er, og kommer til å være, dynamoen i næringslivet, og årsaken til signifikant velstandsvekst og forbedret livskvalitet. Filologer og andre får bare finne seg i den ubehagelige sannheten, fordi den er en..SANNHET.
Derfor er den helt kritiske faktoren innenfor den generelle utdanningspolitikken hvordan vi skal maksimere produksjonen av høykompetente realister!
Det kan godt være at bør gjøre om realfagsstuderende til et elevadelsskap, eksempelvis gjennom elevlønn, bonusordninger, eventuelt høyere stipender enn andre elevgrupper.
Det er urettferdig at den gruppa elever som har høyest potensiale til å berike samfunnet, er til de grader neglisjert i norsk skole i dag.
Dersom den eneste måten å reversere denne utviklingen på er gjennom å bare kunne tilby dårligere offentlig utdanning til de som ikke egner seg til realfagsstudier, så er dette langt bedre enn dagens ordning.
Forhåpentlig vil vi kunne skape gode skoleløp for alle elever, men det er å utvikle spisskompetente realister av ulike slag (kjemikere, fysikere, biologer, medisinere, matematikere, informatikere, ingeniører etc) som bør være mål nr. 1!