Thomas Hylland Eriksen ser et samfunn preget av frykt, mistenksomhet og nostalgi. Jeg ser noe helt annet. Jeg ser en verden som blir mer og mer fargeblind, som tar mennesker for hva de er.
Dette nye fellesskapet er ikke grenseløst tolerant, slik det offisielle Norge har vært til nå. Det tolerer ikke folk som vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, og som ikke ønsker å delta.
Det er ute blant folk at man opplever disse forvandlingene, ikke i mediene. Der er det enten himmel eller helvete, og svært sjelden personlige opplevelser. Det er tross alt i hverdagen de fleste av oss lever, men journalister og akademikere gjør visst ikke det.
Det fargerike fellesskap har kommet forholdsvis sent til Øvre Romerike. Men de siste to årene har mye skjedd.
To aha-opplevelser fra de to siste dagene. Min mor er på sykehjem. Der fikk de nylig ny bestyrer, en med kroatisk navn. Og han er ikke gammel. Det er et tegn på at det er muligheter. Han er heller ikke redd for å sette grenser.
Tirsdag var jeg på besøk og ble møtt av en svart afrikansk kvinne med skinnende hvite tenner. Hun snakket perfekt norsk, øynene og smilet var store og varme. Hun var helt avslappet. Da jeg gikk fulgte hun meg til døren. I bakgrunnen satt dagligstuen full av eldre norske damer. Det var den naturligste ting av verden. Da tenkte jeg: For en revolusjon, for en forandring, uten at vi tenker over det, er vi blitt fargeblinde. For ikke så veldig mange år siden ville hun blitt beglodd, nå var det den mest naturlige ting av verden. For menneskene har akseptert at slik er verden: Når du blir gammel, kan du bli stelt av en fra Afrika.
Ikke si meg at dette ikke er stort. Vi har godtatt noe i hjertene. Vi har gitt rom for mennesker av alle slags bakgrunner.
Det andre eksemplet var på skoleavslutningen. På to år har barneskolen fått mange elever fra land utenfor Europa. Skolen er en av arenaene som bringer folk sammen. Jeg hadde observert en kvinne med skaut som likevel hadde et glimt i øynene. Jeg skriver "likevel", for de fleste med skaut har ikke det. De avviser. Men igår hadde hun ikke skaut. Hun hadde derimot langt hår og store øreringer.
Hun fortalte at hun hadde kastet skautet for tre dager siden. H. er født i Kuwait, og har bodd i Basra og Jemen før hun kom til Norge for 11 år siden. Hun hadde besøkt Basra igjen ifjor, og jeg var nysgjerrig på hvordan hun opplevde det.
Felles for samtalen var nysgjerrighet, på hvem den andre var, på bakgrunn, hva man driver med, interesser og meninger. H. var interessert i religion, vi snakket om shia og sunni. Hun fikk vite hva jeg skrev om, og vi var enige om at det vi ikke tåler er mennesker uten humor. Humørløs religion er farlig. Hun hadde også erfart at den brer seg. Derfor liker hun seg i Norge.
Det er noe av det fantastiske ved den globale verden: Verden kommer til deg. Du får Basra rett i fanget, og vi kan diskutere slaget ved Karbala og det du har lest i bøkene - hvordan Jazid nektet vann selv til Alis lille barn, er noe som tilhører hennes bakgrunn. Det gir en helt annen autentisitet.
Det krever at nysgjerrigheten er gjensidig. Det krever også en åpenhet mellom kjønnene. Hvis kvinnene blir avstengt fra fri omgang med nordmenn, kan heller ikke mennene bli integrert. H. har ingen mann. Hun hadde ikke tålt at han kjeftet på henne offentlig og ga henne ordre. Mennesker med et fritt sinnelag finnes over hele verden, og hun var en av dem.
Den globale verden gir mennesker med vinger mulighet til å fly - høyt - og vi må se det for hva det er og gi de gode bekreftelsene. Det er et gigantisk eksperiment, og mennesker som H. forstår godt at det må settes grenser hvis det skal fungere.
For meg og mange andre er Obama symbolet på en slik fargeblind verden. Han ble valgt for sin dyktighet, ikke for sin hudfarge. Slik må det være i den globale verden. Valget av Obama er et slags farvel med de gamle fordommene og skyldbevisstheten. Nå finnes det ingen unnskyldning lenger. Når Obama sier så mye positivt til verdens muslimer, så sier han indirekte: Dere er ikke ofre, men bestemmer deres egen skjebne.
Vi lever i historiske tider, også i positiv betydning. Vi må ikke fokusere så mye på det negative at vi mister det positive av syne. Den menneskelige faktor slutter aldri å spille en rolle.
Den globale verden gir mennesker muligheter til å forflytte seg til annet arbeid og annen kultur.
Kanskje er det slik at det overnasjonale er Obamas 'greie', men han fremstår dessverre som en usympatisk leder og en tosk hvis han elter vestlig kolonialisme fra alle talerstoler han står på..
Fordommer og skyldbevissthet er tvertimot det miljø som BYGGET Obama, kfr. Jeremiah Wrights hatkirke i Chicago, der han var menighetslem i årevis!
Forøvrig var Obamas tale i Kairo full av klisjeer, og Obama brukte ingen tid på kritikk av sitt vertskap der, hvilket han skulle gjort! Muslimer i Egypt og ellers bestemmer over sin skjebne den dagen deres føydalsamfunn blir vestlige med maktfordeling og demokrati...men dette ville ikke Obama en gang snakke om!!
ELLERS er det gledelig at mørkhudete fra mange land i Asia og Afrika finner arbeid og trivsel i Norge. Kanskje kan nordmenn tø opp og bli mer sosiale av legning enn de har vært hittil?
Hans Rustad: "Thomas Hylland Eriksen ser et samfunn preget av frykt, mistenksomhet og nostalgi. Jeg ser noe helt annet. Jeg ser en verden som blir mer og mer fargeblind, som tar mennesker for hva de er."
Jeg tror Hylland Eriksen til en forandring er inne på noe, men jeg tror også han tar feil på et vis. At samfunnet i større grad preges av frykt, mistenksomhet og nostalgi er det liten tvil om. Det er heller ikke så overraskende så lenge folk stadig vekk får påminnelser om at frykten dems kan være reell. Daglig ranes det, daglig sparkes og slås folk helseløse og unormalt ofte er dette våre nye landsmenn. At man da drømmer tilbake til 50-60 tallet da alt var trygt og godt og slåsskamper sluttet når den ene parten ga seg eller begynte å blø neseblod er kanskje ikke så rart?
Likevel tror jeg Hylland-Eriksen mener det har blitt sånn fordi noen har klart å overtale de andre om at våre nye landsmenn undergraver samfunnet vårt, og at dette ikke kommer av at folk har dannet sine egne meninger. Det kan virke som om han klander seg selv og de andre i multikulturklubben for at de ikke har jobbet godt nok for å overbevise folk eller at det norske folk rett og slett har tilbøyeligheter til å bli rasistiske.
Hylland-Eriksen evner tydeligvis ikke å ta inn over seg at dette er noe det har blitt advart mot i lange tider og at et samfunns styrke har vært at det har vært i all hovedsak etnisk ensrettet. Det har tidligere vært vist til en kar, hvis navn jeg ikke husker i farta, som sier at Skandinavias velferd skylles at folk stoler på hverandre osv. Det Hylland-Eriksen peker på er kort og godt den logiske konsekvensen innvandringen.
Om man skal se litt lengre inn i fremtiden kan man være heldige å ende opp som USA som er delt langs etniske grupper som i hovedsak bor i hver sine bydeler og med det et Norge der velferdssamfunnet har gått på grunn.
THE's kronikk: http://www.dagbladet.no/kultur/2009/06/10/577962.html
@ Det jeg tror blir feilaktig med mye av tenkningen om Hylland Eriksen er det norske Vangsgutane-perspektivet som ofte gjør seg gjeldende,dvs det blir mye tenkning innenfor gjerdestaurene.
Den akademiske verden er jo definitivt en global verden de siste tyve årene hvor debattene og kunnskapsutveksling er internasjonal. Professorer er i all hovedsak ikke rebeller, men statstjenestemenn og statsbyggere.
En kan jo bare ta for seg dokumenter fra alle FN-konferanser for å belyse mitt poeng: her har
man snakket om befolkningsproblemet - at verden ikke må ha flere innbyggere, en drøfter mat- og vannproblemene, internasjonal narkotika, helse,
og økologi og rasisme.
Alle disse temaene er inter-relatert og det er dette som har opptatt den akademiske verden: hvordan synkronisere problemløsning for å finne fram til "end of history", dvs den siviliserte,harmoniserte,nye globale verden.
Hylland Eriksen er jo arketypen på en slik akademiker som tror han er sivilisasjonsbygger ved å framme helt utopiske modeller. Men det er faktisk dette som har stått og står på dagsorden gjennom 25 år.
Det er et spørsmål om man i det hele tatt kunne hevde seg innen den akademiske anglo-amerikanske virkeligheten uten å delta intellektuelt for den nye verden. Her kan man si at det er mulig å kombinere et selvbilde som "god" og "idealist" av norsk tradisjon med solid inntektsbringende borgerlig karriere.
Hylland Eriksen er ingen merkelig einstøing; det vrimler av slike akademikere i Norge og de utgjør en internasjonal klasse som tror det er mulig å lage en hyggelig Egner-verden under finanselitenes verdensherredømme. Jeg har skrevet om disse for mange år siden i Klassekampen, men da kalte jeg dem "FN-sosialistene".
Det er godt betalt utopi av Erik Solheim-karakteren, Jan Egeland,Gahr Støre - alle driver de med det samme som Hylland Eriksen, om enn på ulike temaer.Hylland Eriksen er et internasjonalt Zeitgeist-fenomen for globalismen.
Nok en kommentar fra den gamle skuespiller som tar ting på kornet.
Tja, nå skal jeg ikke snakke for andre her, men for min del så treffer THE i sin analyse. Jeg er preget mye mer av frykt, mistenksomhet og nostalgi.
Nå, for knappe 10 minutter siden, så jeg på et foredrag om "happieness" på TED.com der foreleseren mot slutten mener at når de materielle verdiene og tryggheten er dekket, så får mennesker mer altruistiske verdier.
Hun mente at hun fant støtte for dette i en oversikt/matrise der land grupperes etter verdier, en matrise som jeg tror stammer fra Hoefstadter (usikker på stavemåten). I denne kommer de nordiske opp som feministiske og milde.
Vel, for egen del så har utviklingen de senere år fått meg til å gå fra å stemme Venstre til å stemme FrP. For tryggheten i samfunnet er borte og jeg vil ha tilbake litt av det gamle.
Jeg har en følelse av at ikke alt er så harmonisk lenger i de multikulturelles leir. Det drar seg til.Lærebøkenes teorier stemmer ikke med den virkelighet som siger innpå.Det er lærerne på barne- og ungdomstrinnet som med tiltagende styrke roper ut sin angst og daglige redsel for egen og etnisk norske barns situasjon. Såkalt fremedkulturelle (les muslimske) barns voldsmentalitet og forakt for norske lærere og medelever er blitt tydeligere med deres økende antall.
Folk som professor Hylland Eriksen og andre universitetsfolk er ikke lenger i stand til å gi troverdige svar på de intgreringsproblemer skolen og lærerne står overfor hver eneste dag. 68-erne blant universitetsfolkene har sviktet, og sviket lar seg ikke lenger skjule. Samtidig iverer de for at muslimsk masseinvandring skal få fortsette og med tiltagende styrke.
For redaktørene hoper også probleme seg opp. I blind og urokkelig tro på den multikulturelle ide, har de konsekvent valgt å avfeie all kritikk mot islam. Skulder mot skulder har de stått sammen med Stoltenberg, Støre, Halvorsen, Bondevik, Sponheim og andre toneangivende multikulturalister og lovprist berikelsen islam her betydd for vårt samfunn etter at det jeg kaller dens koloniseringsprosjekt av Norge og Vesten startet.
Nå ser de at grunnfjellet i det norske folk ikke lar seg lure lenger. Multikulturalistenes herjinger med skolene våre vil ikke lenger bli tolerert,- og her er virkelig de store kreftene ute og går.
Pakistansk/norske Abid Raja har oppfattet det. Forestillingen hos Viggo Johansen 10.juni markerte et skille.Islamkjennere vil kanskje mene at det var et spill når tre av ideologiens mest sentrale aktører i Norge faktisk "la seg flate" for kritikken som kom etter Drammens-imamens anvendelse av pryl i sin indoktrering av elever i koranens påbud. Det er første gang jeg har sett at muslimer ta selvkritikk foran åpent TV-kamera i Norge.
Jeg la merke til at muslimene var på fornavn med programleder. All den taletid de ba om fikk de. Så sterkt er avhengighetsforholdet mellom NRK og islams talsmemenn blitt.
Stakkars statsråd Huitfeldt som vred seg over å bli irettesatt av muslimer for ikke å ha grepet inn overfor en praksis hun ikke kan ha unngått å vite om. - Men hva angår det det vel henne at muslim-barn får bank og afrikansk/muslimske jentebarn blir kjønnslemlestet?
Men det har blitt slik at norske statsråders handlekraft ikke er annet enn daglige mesterskap i ordgyteri, som vel å merke må falle i redaktørenes smak. Beslutninger som innebærer konkret handling forekommer knapt uten at de først er tygget og godkjent av høytlønte kommentatorer og redaktører.
Jeg synes det er frekt og uredelig når MSM-redaktørene våger å rette kritikk mot Drammen-politiet for sendrektighet i å gripe inn overfor den hardtslåened imam. Redaktørene har selv visst hva som har foregått hele tiden. Hvorfor skrev de ikke? Hvor var NRK? Forklaringen er selvsagt at redaktører og journalister i multikulturalistisk ånd har forpliktet seg til ikke å skrive kritisk i spørsmål om muslimsk praksis. Dermed skjuler de virkeligheten. På dette området har de fratatt seg selv rett og plikt til å kritisere. Forståelsesfullhet, ja, sågar løgner i stedet for sannheter blir presentert.
I et forsøk på å berge skinnet og unngå kritikk, slår redaktørene i Drammen-saken på stortrommen - og gir politiet skylden for at muslim-praksisen har fått blomstre.
All ære til den pakistansk/norske journalisten som i TV2 satte søkelys på økonomisk uryddighet innenfor pakistansk moske-virksomhet etc. i Oslo. Men vil vi se at tiltak blir iverksatt mot juksemakerne? Neppe. Jonas Gahr Støre og redaktørene forlanger dialog, og da blir det dialog. Muslimer skal ikke støtes. Men derfor vil de også forbli ofre- en gruppe som den norske eliten har henvist til utenforskap.
Redaktørene tar aldri selvkritikk.I dette ter de seg påfallende likt med muslimene.
Hlund: "Det er første gang jeg har sett at muslimer ta selvkritikk foran åpent TV-kamera i Norge."
Spørsmålet er jo hvor oppriktige de er i sin selvkritikk, for som Muhammed sa: "War is deceit."
Ellers kan jeg bygge opp under din påstand om avhengighetsforholdet mellom muslimer og NRK med denne linken:
Dans med Muhammed
http://www.aftenposten.no/meninger/article3114457.ece
Beleilig nok var den skviset ut av Aftenpostens "debatt-forside" uvanlig raskt... Noen journalister ble vel litt taletrengte.
God kronikk i BT av Morten Strøknes. Tankene hans tror jeg er delt av de fleste her:
"Kampen mellom disse to oppfatningene preges ofte av «vanlige» folks frykt og multikulturalistenes ønsketenkning. Vi synes ennå å mangle et fullgodt språk til å diskutere flere av fenomenene knyttet til innvandring. Venstresiden vil for eksempel både ha integrering og et fargerikt fellesskap, selv om formålet med det første er å oppheve det andre.
Europa skulle være nøytralt, tolerant, postnasjonalt og multikulturelt. Gruppementalitet og nasjonalistiske holdninger var noe vi europeere skulle slutte med. Men mange innvandrermiljøer fikk ikke med seg dette budskapet, de kom fra klansamfunn og følte lojalitet til imamer og barnetroen. Her ligger krisen i den multikulturelle ideologien. Selv store deler av elitene som oppfant den er blitt skeptiske. Folk flest har faktisk vært det hele tiden."
http://www.bt.no/meninger/kommentar/stroksnes/article864188.ece
For THE er det en "suksesshistorie" hvis det kan vises at mange muslimer er i arbeid.
Jeg vet nå ikke, jeg:
Er det noen særlig suksess å få sosionomer som mener at kvinnen bør være mannen underdanig, leger som mener at en jente bør finne seg i å bli omskåret, og politimenn som opplever at utildekkede kvinner har seg selv å takke dersom de blir voldtatt?
Man får jo nesten inntrykk av at innvandrerkvinnene er en foraktet ressurs i Norge i dag. De blir i første rekke holdt nede og ute fra offentligheten av den multikulturelle eliten som allierer seg med tåpelige, kvinnefiendtlige og voldelige imamer og tullete mannlige muslimske "talsmenn" og deres hijabkledde kvinnelige medløpere.
Det kvinnelige ideal i Norge i vår tid må være Tårnfrid, men Tårnfrid har mye å lære av mange av våre nye landskvinner.
Fra flere hører jeg at de som er opptatt av og gir oppmerksomhet også til andres barn i dagens Norge, er kvinner som ofte kommer fra andre kulturer. Fra tidligere vet vi at etniske nordmenn stort sett har sluttet å bry seg om naboens barn. Det er et ille tegn.
Den kultur vedrørende barn som nå holder på å etablere seg i Norge er etter mitt skjønn direkte barnefiendtlig. Idealet nå er at barn til og med under ett år rykkes ut av sin trygge skjønnhetssøvn og transporteres uten frokost til barnehagen, der de så får sitt første måltid. Lille Didrik og Frida blir så holdt i age hele dagen til mamma eller pappa henter dem igjen sent på ettermiddagen. Utslitte barn sitter så og bæljer og rauter i kvalitetstiden hjemme før de til slutt sovner slik at foreldrene kan få sett siste episode av Kjendis TV.
Er det noe som trenger høynet status i Norge i dag så er det tradisjonelle familieverdier og omsorg for barn, egne som andres. I USA har man en bevissthet rundt dette. Og jeg tror at også mange av innvandrerkvinnene i Norge er sterke ressurspersoner på familieverdier. Men slikt vil jo helst den samme multikulturelle og relativistiske elite ikke høre snakk om. Mange innvandrerkvinners viktige sosiale bidrag blir derfor undertrykt og ekskludert fra det offenlige rom.
En tankevekkende artikkel:
http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/131928