David Irvings besøk viser hvor galt det kan gå når “nyhetsverdi” er eneste kriterium for å slippe til i mediene. Irvings nyhetsverdi er det mediene selv som skaper. Henvisningen til nyhetsverdi er derfor selvreferende. For offentligheten er han komplett uinteressant.
Det var Stig Sæterbakken som sørget for å gjøre Irving til et tema da han inviterte ham. Det folk som Irving eller andre ekstremister tørster etter, er legitimitet: å få sitte ved bordet. Aller helst bestige en talerstol.
For Irving var invitasjonen til Lillehammer gull verdt. Sæterbakken og festivalen ga ham – intetanende ser det ut til – en kapital han kunne bruke på mange måter. For det første mediesirkuset: å være i fokus, to be somebody, en kontroversiell person, og ikke noe selger som det å være “omstridt”. SOS Rasisme deltar som statister i dette skuespillet når de angriper Irving fysisk. Det øker medieverdien.
Irving vinner uansett: enten han får holde en tale, hvilket han ville foretrukket, forfengelig som han er, eller han må dra, med uforrettet sak, slik det så ut til. Da ilte TV2 til og betalte flyreisen, mot å få et eksklusivt intervju. Men hvilken verdi hadde intervjuet? Var det ikke heller Irving som burde betalt TV2? Det var de som gjorde ham en stor tjeneste. Han ville ellers vært en urokråke i utkanten av folks synsrand. Nå slapp han inn i stua til flere hundre tusen nordmenn.
TV2 var med på å gjøre Irving stueren. Slik fungerer mediene. Det spiller nesten ingen rolle hva Irving sier. Det å få sitte aller øverst ved bordet, ved det største bordet – TV, er så høyt det går an å komme. Det er det største uttrykk for anerkjennelse. Alle fikk med seg det: Irving fikk den anerkjennelsen. Av TV2.
Hvorfor skulle ikke Irving fått det? Fordi revisjonisme og Holocaust-fornektelse er noe helt bestemt i Europa. Irving er ikke en eksentriker som har gått seg bort. Han er en troende nazist. Han er on a mission. Det er ingen grunn til å hjelpe ham med budskapet. Det er ingen der ute som forlanger å få høre hva han har å si.
Det er illevarslende at Irving og hans like nå hever ytringsfrihetens fane høyt. De forsøker – igjen – å kapitalisere på at ytringsfriheten er under press, og vil fremstille seg som martyrer for sannhetens sak.
Man må ikke ha noen illusjoner: Nazistene har et klart program om å renvaske fortidens forbrytelser. Man tar det trinnvis: man ønsker balanse, det undertrykte må slippe frem: Den andre siden. Man låner et uttrykk fra dagens debatt, som er appellerende, og later som om det er samme ærend man er ute i.
De mediene som stiller opp og benytter samme formular går rett i fellen.
Det begynte på 70-tallet da de franske revisjonistene Robert Faurisson og Roger Garaudy dukket opp. Primo Levi reagerte voldsomt da Le Monde trykket en stor artikkel av Faurisson om “myten om gasskamrene”. For å balansere trykket de på motsatt side en artikkel av en kjent overlevende. Men nettopp dette, tilsynelatende balanserte, var å overskride den alvorligste grensen: man lot som om sannhet og løgn er to alen av samme stykke, som om løgnen har legitimitet.
Man ville aldri tillatt det i et forhold hvor man selv var involvert. Hvordan forsvare at en løgner slipper til? I tilfellet Irving er det bevist ved dom at han er en historieforfalsker, ikke en forvirret person. Han er kalkulerende løgner.
Men i spørsmålet om den største forbrytelsen i menneskehetens historie tillater man at løgnerne slipper til.
Da har man påtatt seg et stort ansvar.