Krenkelsesiver

Nina Hjerpset-Østlie

28.05.2009 kl. 10.24

Tidligere debattredaktør i Klassekampen, Ali Esbati, intervjues av samme avis om debatten om islam og muslimer. Han ytrer seg langs de samme linjer som bla. Jan-Erik Smilden gjorde: journalister må tenke over hva de gjør, at de har et ansvar. De skal nettopp ikke “ta debatten”, når det går ut over andre. Det er vanskelig å lese det annerledes enn at redaksjonene skal være formyndere: man kan ikke ta sjansen på en åpen debatt, da vil høyresiden vinne.

Men er ikke det egentlig en kapitulasjonserklæring? Venstresiden stoler ikke lenger på at de vinner i en åpen debatt, de må ha den redigert, dvs. av dem selv.

Esbati sier det rett ut: klimaet holder på å forandre seg, og han føler at høyresiden vinner. Det heter nå at “vi må ta debatten”, dvs. være frittalende, men det må man ikke være, sier Esbati, og bruker ordet “krenkelsesiver”. Han har skrevet en artikkel i det nye nummeret av Samtiden.

Esbati peker i sin artikkel på debatten om blasfemiparagrafen, hijab-spørsmålet og Siv Jensens snikislamiserings-utspill som eksempler på saker der det «å tørre å ta debatten» nesten har blitt en trosbekjennelse. Uten at offentligheten blir noe klokere av den grunn.

- Spørsmålet om bruk av hijab i politiet viste at ja eller nei til hijab ikke var det viktigste. Det sentrale var å trekke trådene så langt som mulig, slik at den debatten etter hvert handlet om at «nå tar de over», eller snikislamisering som Siv Jensen kalte det.

Det er vanskelig å kjenne seg igjen i Esbatis beskrivelse. Bar hijab-debatten preg av “trosbekjennelse”? Førte den ikke til noe? Esbati sier “offentligheten ikke ble noe klokere”. Det må være fordi hans oppfatning ikke vant. Men hvorfor forkle dette bak et ønske om opplysning? Det ligger en selvmotsigelse i Esbatis resonnement: han setter hensynet til muslimer over behovet for- og nødvendigheten av opplysning.

Det var det hijab-debatten handlet om. Når Esbati bruker uttrykket “krenkelsesiver” plasserer han seg selv. Men han kan ikke samtidig påberope seg rollen som dommer. Det er dette som skremmer: Når Thomas Hylland Eriksen, Smilden, Esbati og Marte Michelet føler at debatten går dem imot, blåser de i fløyta. Da er de ikke lenger deltakere, men dommere, og mer enn det: de er Gud som bestemmer reglene, og de endres om nødvendig.

Neste stikkord er derfor å beklage seg over at journalister er så opptatt av ytringsfrihet:

Esbati skriver i sin artikkel at viljen til «å ta debatten» ikke bare er noe som finnes blant politikere på jakt etter stemmer og medieoppmerksomhet; dette er en holdning som også har stor tilslutning i det meningsproduserende sjiktet i pressen. Ali Esbati mener at pressen må kunne reflektere over sin egen rolle:

- Den som setter dagsorden har et ansvar på en helt annen måte enn den som sier noe hjemme ved kjøkkenbenken. Dessuten leser journalister hva andre journalister skriver. Og siden man på den måten selv er med på å bestemme hva som skal vektlegges og hvor langt en kan gå, vil en debatt innad i pressen være avgjørende for utviklingen av journalistikken og dermed hva som skal være en del av det offentlige rom.

- Men pressen kan vel ikke bare bortdefinere det å skrive om hijab i politiet eller en Ap-leders utspill om radikal islam? Vil ikke det være, som flere påpeker, det samme som å stikke hodet i sanden?

- «Vi må våge!» ropes det. Men finnes det noe som er mindre belagt med mot og risiko enn å komme med negative generaliseringer om muslimer? Store deler av pressen opptrer som en selvgratulerende klasse som ser på seg selv som ytringsfrihetsforkjempere. Selvforsterkende synsing døpes om til «debatt». Mens man trist må konstatere at det å ta en debatt om for eksempel rasismen i samfunnet nå er blitt en mangelvare, og kanskje det som egentlig burde vært karakterisert som modig å skrive om.

Forandring av reglene kommer til uttrykk i beklagelse over at debatten, feks. om hijab, har feil proporsjoner.

Hvis et inntrykk fester seg er det alltid mottakeren det er noe feil med. Esbati tør aldri spørre: har det rot i virkeligheten?

Og jeg er også enig i at det er bra at fakta blir diskutert, men det var jo ikke mye av det i de debattene. Jeg er redd at det folk sitter igjen med er at det er noe snikete med landets muslimer.

Marte M. var inne på det samme i en kommentar: hun hadde fått signaler om muslimer nå står lavest på rangstigen, og at mennesker med mørk hudfarge merker mindre negativ behandling enn muslimer. Men hun turde ikke stille spørsmålet: hva kan det komme av? Endringen tyder kanskje på at det er mindre “rasisme” blant folk, og at det er noe annet som gjør folk negative. Hva er i så fall det?

Esbati sier at venstresiden for all del ikke må debattere på motstanderens premisser, hvilket vil si den undertrykte virkeligheten. I stedet anbefaler han at man snakker om økonomi og sosiale forhold, de gode gamle sakene.

Dette er en dobbelt kapitulasjonserklæring og en oppskrift på et garantert nederlag. Å snakke om tariff og pensjoner vil ikke kunne hamle opp med kulturelle spørsmålet. Det trodde jeg krenkelsesbeskytterne visste.

Intervjuer i KK: Olav Østrem

Klassekampen: Advarer mot islamofobi

Argus

Akk jah.

Esbati sier.”Og jeg er også enig i at det er bra at fakta blir diskutert, men det var jo ikke mye av det i de debattene. Jeg er redd at det folk sitter igjen med er at det er noe snikete med landets muslimer.”

Jeg vet ikke hvor Esbati har vært. Til TROSS FOR at våre største aviser gjør sitt ytterste for å tilsløre / fortie viktige fakta om hvem som står bak ulike uønskede hendelser (drap, voldtekter, tvang, medlemsfusk, identitetsfusk, trygdefusk, blank benektelse av inkriminerende fakta) – så kommer det faktisk nok statistiske og andre typer fakta. Hva gjelder kjønnslemlestelse , tvangsekteskap, trusler mot kunstutstillinger og barnetegninger – så er fakta udiskutable – men for all del: la oss diskutere!.

Det som er vanskelig er å få dette diskutert – for da kommer offerrollen i forgrunnen, og så kommer PK-gjengen stormende til unnsetning. Dersom Esbati vil ha diskusjon av fakta, bør han be sine PK-venner om å holde seg unna de spede tilløp til diskusjon vi ser.

Det er interessant å se at om fakta peker klart i retning av at det er statistisk stor overvekt av f.eks. somaliske gutter i en gruppe av overgripere – ja så heter det straks at en ikke skal stigmatisere – dvs. peke noen ut. Velger en i steden å IKKE peke ut noen bestemte personer eller grupper utover å peke på fellesnevneren islam, ja da generaliserer en – og det er altså fy det også. Med andre ord skal ordskiftet etter noens mening oppholde seg ved saken, uten at subjektene adresseres. Det er en meningsløs diskusjon.

Personlig mener jeg Siv Jensen tok feil når kun mener muslimene er de som snikislamiserer Norge. Nei- det er det feige biblotekarer i Ulefoss, skremte sykepleiere i Helse Sør, tufsete viserektorer på Vahl skole, misforståtte velmenere i Sosial- og Helsedirektoratet som markerer ramadan i møterommene osv. som står for.

Esbati vil ha oss til å diskutere muslimer – og om de er snikete- for i neste omgang – ennå en gang å rope på muslimhets. La det være sagt: Jeg tror ikke våre nye landsmenn fra islam-dominete land er snikete: mange av dem er tause og passive/truet til taushet av sine egne. Andre opptrer jevnlig med dårlig skjulte trusler også overfor sitt nye vertsland. Ikke mye snikete der.

Men en ting kan Hr Esbati merke seg. Det religiøse fenomen “Taqyija” – det vil si det er helt greit å juge deg ut av enhver klemme – det avtvinger ikke noen som helst form for respekt i vår vestlige kristne kultur. Dét er snikete – usselt og uverdig.

Esbati er en skikkelig ”lustigkurre”: Han sier han vil debattere – men det er vel mer sannsynlig at han vil stoppe debatten snarest mulig, ved å veive med muslim-flagget. Men det derre muslim-flagget fungerer bare dårligere og dårligere. Vi har lært, og lærer stadig.
Donald

Norsk offentlighet, eller offentlighet generelt kanskje, er et høyst merkelig fenomen.

Det snakkes om at man må ta ansvar og være moralsk osv., mens på den annen side plasseres sjelden ansvar. En måte å plassere ansvar på er å knytte gjerningspersoner til sine handlinger ved navn fremfor å omtale handlingenes uønskethet eller moralske klanderverdighet i så generelle vendinger at ingen tar det til seg. Dersom man hører at f.eks Habib Akh Bahbbel/Jesper Juulsen har voldtatt ei jente, omskåret sin datter, stjålet fra kassen osv. knyttes personen umiddelbart til handlingen og vedkommende vil nødvendigvis føle seg truffet.

Idag, snakkes om at korrupsjon ikke er bra osv. og alle nikker i kor at “jatta, det er ikke bra” osv. men ingen tar det til seg. Grunnen til at vi mennnesker setter navn på ting, er jo nettopp for at de skal bli enklere å identifisere og skjelne fra hverandre, mens når det kommer til svært problematiske handlinger, nei, se da er man ytterst påpasselig med ikke å knytte handling og person sammen, fordi det jo kan virke stigmatiserende, ja, stigmatiserende eller oppdragende, som andre kaller det.

Den beste måten å få mennesker til å endre atferd er avstraffelse eller påpekning av handlingers klanderverdighet i en sosial kontekst. Ta skolen som eksempel: dersom elever bråker i timen, tar man idag elevene ut av timen slik at skjenneprekenen foregår i et vakuum uten for den kontekst handlingene ble begått i. Bedre er å ta oppstrammingen der handlingen utspant seg slik at “forbryteren” umiddelbart får reaksjonen fra andre i den sosiale konteksten.

Det er en pussig asymmetri her, fordi man jo svært påpasselig med å knytte navn og handlinger sammen dersom noen gjør noe bra, f.eks. vinner MGP. En ting er så si at “Rybak vant MGP”, mens “En eller annen vant MGP, hyggelig for vedkommende og nå over til været”.

Mvh

Donald
Argus

Aldeles rett kjære Donald!
Du bruker riktignok ordet ansvar – hvor jeg i endel tilfelle ville brukt ordet KONSEKVENS.

Poenget er at valgfrihet er vel og bra- alle vil ha det – og det kan vi rubrisere som myndighet over eget liv. Ansvar hører med – det kjenner vi fra Ibsen: “frihet under ansvar”. Men det er et tredje element som må være med i konstruksjonen, for at dette ikke skal ta av helt – og det er konsekvens. KONSEKVENS er ikke det samme som ansvar. KONSEKVENS er utfallet av valget som fulgte av valgfriheten som altså ble foretatt av en med myndighet over eget liv- av den ansvarlige.

Mangel på konsekvens /(belønning) er usunt for for et samfunn, like usunt som mangel på selvregulering i kroppen er det for en levende organisme. I levende organismer kaller reaksjon/konsekvens for homeostase.

Her svikter politikerene , mest på venstresiden. Det er her det norske folk – for tiden – skygger banen: Det er ikke populært å snakke om at dine selvvalgte valg, som du selv er ansvarlig for – må få konsekvenser- for DEG! Neida, da må samfunnet stille opp. Altså: Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre – det gjør jeg selv. Men om det går i dass, ja da skal samfunnet stille opp.

Det var en liten leksjon om den nødvendige sammenheng mellom myndighet, ansvar og konsekvens-men så tilbake til det du sier:

Jeg er helt enig- og det koker altså ned til at vi idag nøler med å la det frie valgs konskvenser ramme eller belønne den ansvarlige (han som hadde myndighet til å velge)

Summa sumarum: Norske medier undeslår subjektet i setningen, det er du tydeligvis enig i.

Rart ikke andre lesere er opptatt av dette!
promethevs.myopenid.com

Vi har i mange år nå blitt forkynt det vidunderlige ved det multikulturelle samfunn. Mangfold er pr definisjon bra, kulturelle impulser likeledes. Norge har dessuten alltid tatt til seg nye tanker utenfra og alltid vært i forandring (selvfølgeligheter, men OK).

Så langt har jeg faktisk ingen problemer med å være enig. Men det som er nytt med det multikulturelle samfunn (som stadig forandrer seg i takt med impulser utenfra) sammenlignet med det gamle Norge (som også stadig forandret seg i takt med impulser utenfra) er at disse stadige forandringen, som altså alltid har vært tilstede, plutselig ikke lenger kan debatteres!

Hvis den multikulturelle ideologi og det multikulturelle samfunn er så skjørt at samfunnsendringene ikke kan diskuteres, ja da er det virkelig fare på ferde.

Det er nemlig bare totalitære ideologier som er så dårlig fundamentert at de ikke tåler debatt, men det er kanskje nettopp det multikulturalismen er – en totalitær ideologi. Når man leser Marte Michelet eller Esbatis skriverier er det i hvertfall det inntrykket man sitter igjen med.