AV RUNE VIK-HANSEN
Fra ulike hold spilles stadig kortet om Vestens presumptivt historiske skyldbevissthet overfor arabiske og muslimske stater grunnet korstog og tidlig imperialisme. Anledningen byr seg til å plassere Europas kamp for demokratiske verdier mot islamsk totalitarisme i historisk relieff, for å vise at hva som engang stod på spill, fortsatt står på spill.
Legitimt turde være å minne om at ekspansive og imperialistiske sinnelag sprunget ut av islam oppsto lenge før vestens korstog og tre store begivenheter med uventet relevans og aktualitet kan sies å utgjøre et vannskille i verdenshistorien med tanke på det kristne Europas utvikling:
• Slaget ved Poitier i 732 hvor Charles Martel ved å stoppe den islamske (Umayyad) ekspansjonen og erobringen hindret islamisering av Vest-Europa og bevarte levningene av gammel og moderne sivilisasjon.
• Slaget ved Khotyn i 1621 hvor muslimske ekspansjonister av polske tropper ble hindret fra å ta seg helt frem til Østersjøen.
• Slaget ved Wien i 1683 hvor polske tropper kom til unnsetning og hindret byen fra å falle i muslimske hender. Sjiaenes angrep på Bagdad samme år gjorde det nødvendig å oppheve beleiringen av Wien hvorpå muligheten til “å spre islam gjennom det strålende sverdet og utvide jihad til alle Europas fire hjørner”, gikk tapt. (al-Zarqawi)
Etter Muhammeds død i 632 eksploderte den arabiske halvøy i uprovosert angrepsoffensiv og i løpet av de første hundre år hadde muslimene myrdet, plyndret og massakrert seg opp gjennom Midtøsten, tvers over Nord-Afrika, invadert og okkupert Spania, Sør-Frankrike, Portugal, Italia, Russland, Østerrike og Sveits hvor de stengte Alpepassene og trengte inn i Syd-Tyskland. På Østfronten erobret de først Perserriket og fortsatte videre østover til India med plyndring og massakrer av millioner av hinduer.
Da korstogene begynte i 1095 var ikke den muslimske trusselen fjern historie, men høyst levende og aktuell og begynte først etter at muslimene kontinuerlig hadde angrepet den kristne verden i over et halvt årtusen. Korstogene varte i ca. 180 år for å gjenerobre tapt territorium og i kjølvannet av den arabisk-imperialistiske ekspansjon, fulgte utstrakt slavehandel, begynt flere hundre år før europeernes slavehandel, i Nord- og Sør-Afrika og Vest-Asia.
Handelen, som oppstod før islam, var ikke religiøst motivert, varte i mer enn tusen år hvor historiske anslag gir mellom 11 og 18 millioner sorte afrikanske slaver ført over Rødehavet, det Indiske hav og Sahara mellom år 650 og 1900, dvs. flere enn de 9.4 til 14 millionene slaver Europeerne førte fra Afrika til USA i den Atlantiske slavehandelen. Den arabiske slavehandelen var heller ikke begrenset til mennesker av en bestemt farge, etnisitet eller religion og de arabisk-muslimske stater bærer derfor sin del av skyldbevisstheten, om ikke vel så det.
Bernard Lewis har forsøkt å vise hvorfor den islamske sivilisasjonen stoppet opp i sin utvikling og at islamisters hat mot vesten ikke ligger i økonomi eller utenrikspolitikk, men i frykten og forakten for Vesten, dvs. ideologi, og særlig USAs livsstil og mangel på verdier, hvor bl.a. den Store Satan forstås som frister, og ikke som imperialist eller utbytter, hvor motstanden ytes mot de prinsipper og verdier Vesten er tuftet på. (Jan A. Snoen)
Betraktes islamismens stadig økende utbredelse i et tilstrekkelig historisk perspektiv, noe vi i lys av islams historie, grunnskrift (Koranen) og fremmarsj bør, kan dagens kamp mot Vestens verdier forstås som en forlengelse av kampen Martel i 732 vant på våre vegne. Vesentlig for analogien er at dagens islamisters sinnelag er ikke forskjellig fra dem som slåss mot Martel, men fortsetter kampen fra den gang for samme mål (kalifatet). Islamister har god tid; fordi muslimer ikke forstås eller oppfattes som individuelle individer, rekrutteres lett både terrorister og selvmordsbombere hvor likegyldig er hvem som får oppleve kalifatet om den tid kommer, så lenge noen får oppleve det. Hva er vel dennesidig liv mot hinsidig martyrium? Islamismen fremstår således som prototypen på totalitær politisk ideologi forkledd som religion.
Islamismens kamp mot Vesten skal og må forstås ved dens mål (kalifatet) fremfor dens metode hvor ekstremismen ikke ligger i at kampen føres med voldelige midler, men i at Vestens verdier faktisk utfordres så alvorlig som de gjør. Kampen føres både ved bruk av vold og terror, men også gjennom politiske og misjonerende virkemidler som bruk av demokratiske institusjoner, press, trusler, og sosial tvang hvor krav om tilpasning, særrettigheter, ekstraordninger osv., tjener som brekkstang eller rambukk. I fraværet av rasjonelle argumenter (religion er irrasjonelt), benyttes kommunikative maktstrategier, hvor følelser og politiske honnørord brukes salamitaktisk for få den religionsideologiske agenda igjennom. Som argument deler alle følelser lik logisk status og Vesten kan med tilsvarende krav på gyldighet hevde at, fordi vi “føler” at muslimer ikke gir annet enn problemer, bør de utvises eller skytes. Vi blir neppe hørt, fordi følelser ikke er et argument.
.
Det sies det finnes både moderate og radikale muslimer, men avhengig av hvor strengt man definerer seg som muslim, kan dette problematiseres. Muslimer kan ikke bortvelge de mer problematiske sider av Koranen, uten å bli apostater, fordi de således utillatelig ville utfordre Koranens autoritet og, fordi alle muslimer bekjenner seg til den samme tro basert på samme kilde, kan de som ønsker en enklave (begrenset Kalifat) for seg og sitt i sekulære demokratier, forstås som radikale selv om ikke alle griper til våpen. Konsekvensene er de samme: man lager eller søker en enklave i sekulariserte demokratier for seg og sin praksis og kultur basert på hva man oppfatter som hellig og således undergraver Vestens verdier.
Viktig å huske er at all den tid muslimers lojalitet ligger hos Koranen, med de forpliktelser forestillingen om Allah innebærer, kan ikke muslimer arbeide for verken integrering, assimilering eller sekularisering. Religionen og kulturen danner grunnlaget for muslimers handlinger, tanker og følelser og når dette kolliderer med Vesten, oppstår problemene ubønnhørlig. Braanen i Klassekampen tar derfor feil, når han hevder at problemet med integrering (les: av muslimer) ikke er et religionsproblem, men et sosialt og kulturelt problem, fordi de sosiale og kulturelle problemene (eller “utfordringene” som det gjerne heter fra den kanten) nettopp springer ut av islams uforenlige forhold til sekularitet og muslimers manglende evne og ønske om å distansere seg fra islam med tilsvarende ønske om integrering og sekularisering.
“Dialog” med islamister og muslimer som ikke anerkjenner Vestens verdier er prinsipielt umulig, hvor syretesten er om de holder islam og koranen åpne for kritikk. Er svaret “nei”, er alt sagt. Europa har ikke råd til å tape denne kampen som må utkjempes av folk og politikere som kjenner sine verdier og vet å slåss for dem.