Trude Teiges intervju med David Irving var bedre enn fryktet. Teige viste seg å beherske engelsk godt og lot seg ikke vippe av pinnen. Men svakheten var at hun ikke forfulgte Irving når han sa de mest fantastisk tullete ting, som at Hitler egentlig ville beskytte jødene til etter at krigen var over.
Det var flere slike øyeblikk hvor Teige burde stanset og sagt: “Hva var det egentlig du sa?!” Hun gjorde det én gang, da Irving sa han faktisk håpet det ville være nynazister blant publikum på Lillehammer, slik at han kunne korrigere deres “slighly wrong” opinions.
-Sa du “slightly wrong”, spurte Teige. Dermed raste Irvings byggverk sammen. Men det var for få slike avsløringer. De fantastiske uttalelsene ble for mange og kom for fort. Irving er vant til å parere.
Irving fikk lov å dosere at han – i motsetning til moderne historikere – skrev historien slik den faktisk var (slik den tyske historiker Mommesen formulerte det). Her burde Teige protestert på publikums vegne og sagt: Unnskyld, det er ikke noe tema det er publisert mer på enn Det tredje Rike og Holocaust, og likevel sitter du og sier alle andre er opptatt av berømmelse og penger!!
Han fikk også lov å si at Deborah Lipstadt og hennes hjelpere hadde kjøpt den britiske High Court, inklusive vitnene. Men dette var kanskje så blamerende for Irving selv at det var lurt å la det stå ukommentert.
Den nye taktikken til Irving og hans likesinnede er åpenbart å fremstille seg som ofre for sensur, de som bare ønsker å få frem den andre siden.
Irving forsøkte seg med at han ikke ville ha noen politiske preferanser til å rangere forbrytelsene. Det store Holocaust var drapet på uskyldige på begge sider. SS myrdet 11 millioner mennesker. Halvparten av dem jøder, systematisk. Fantes det noe tilsvarende på alliert side?
Irving gjorde det stort nummer av at han har lest tusenvis av de dekodede tyske telegrammene. Han unnlater å fortelle at bestemte viktige ordre aldri ble sendt over telgrafen.
Teige fikk frem Irvings bagatellisering av Hitlers ansvar for Holocaust. Hun sa: Det faktum at det ikke er funnet en skriftlig ordre betyr vel ikke at man kan slutte seg til at Hitler ikke visste om Holocaust?
Slik snakker nemlig Irving. Han fremstiller seg som den historiske arkeologen som ikke danner seg oppfatninger eller feller dommer ut over hva dokumentene gir grunnlag for. Denne faglige grundighet er et dårlig skalkeskjul for det stikk motsatte: en politisk agenda som ikke skyr noe middel til å bagatellisere og relativisere nazismen. Irvings prosjekt er tydelig: han ønsker at nazismen skal fremstå som en spesielt hissig form for tysk nasjonalisme, med en briljant leder som dessverre hadde visse feil, – en tragisk skikkelse som i en Wagner-opera. Akkurat slik Føreren selv drømte om.
Feilen er bare at Irving er forelsket i Hitler, og det skinner litt for tydelig igjennom. Det var riktig nok ikke han som brukte ordet “profeti”. Det var Teige. Men han nevnte at Hitler sa eller skrev en gang i 1942 at det kanskje en dag ville komme en britisk historiker som ville bruke hans notater. Derfor hadde han gitt ordre om å stenografere alle møter.
Det kunne ligne Hitler. Men som andre diktatorer før ham: Referatene skulle være den offisielle versjonen. Irving er imidlertid blitt dokument-fetisjist. Hvis papiret og notatet er autentisk stiller han ikke spørsmål om det skjuler mer enn det avslører. Allerede Gitta Sereny dokumenterte at han utelot det som ikke passet når han fant dokumenter, som nettopp gjaldt ansvaret for Holocaust.
Hvorfor skal seerne belemres med, bruke tid på en mann som David Irving? Han er komplett uinteressant. Rettssaken i Storbritannia diskrediterte ham som historiker en gang for alle. Likevel mener TV2 at mannen er “aktuell”.
Det er TV2 som sørger for å gjøre ham aktuell.