Høyres katastrofale fall på meningsmålingene er ikke bare en tragedie for partiet, men for hele det norske demokratiet. Det er en tradisjon som går i graven. Det underlige er at partiet har tusenvis av velgere for hvem tradisjonen fortsatt er levende. Men ledelsen vil ikke.
Høyres skjebne symboliserer således noe typisk for dagens politiske situasjon: en enorm kløft mellom folk og ledere. Aps suverene posisjon skyldes at partiet har fusjonert med staten og fremstår som uunnværlig for at statsskuta skal kunne seile. Det er management-partiet som sitter på pengesekken. Men det er ikke elsket lenger blant vanlige folk. Det finnes således et stort politisk underskudd som Høyre kunne utnyttet.
Partiet hadde to retninger som kunne appellert til velgerne: Rolf Strangers verdikonservatisme og Erling Norviks folkelige bygde-Høyre. Verdikonservatismen ble begravet for lenge siden. Nå vil også bygde-Høyre forlate partiet i bitterhet. Det kunne vært annerledes.
En politisk situasjon er ikke noe man dikterer. Den oppstår over tid. Spørsmålet velgerne bedømmer er hvordan partiene responderer.
I dagens situasjon ønsker velgerne seg et klart alternativ til Ap. Svaret ligger i dagen og har gjort det lenge: en allianse mellom Frp og Høyre. Den er selvsagt og velgerne krever det.
Men partiledelsen har vendt det døve øret til. De har også koblet ut det politiske kompasset. Per Kristian Foss og Erna Solberg har sørget for å fornærme eller virke nedlatende overfor Siv Jensen og Frp mange ganger. De tror de viser handlekraft når de får ros fra sentrumspartiene. Men de forstår ikke at de tramper på sine egne velgere. Det kan ikke en partiledelse gjøre. De skuffer velgerne og deres forventninger.
Man kan ikke bygge en politikk på noe negativt: avvisning av samarbeid med Frp. Alle de politiske partiene får det til å høres ut som en politisk dydsøvelse. De viser hvor moralske og høyverdige de er når de sier nei til å samarbeide med sumpen. Men det er ikke slik folk flest oppfatter det. Det de hører er at partiene skryter av ikke å ville ta tak i de mest alvorlige problemene i vår tid.
Frps store oppslutning skyldes at partiet symboliserer et alternativ til den rådende politikk. Det symboliserer et nei til det folk oppfatter som en uthuling av og demontering av norske verdier. Det er ikke en fremmedfiendtlig politikk, men mangel på politikk, som velgerne frykter. De opplever at det ikke er noen kjerne i dagens kurs, kun management og en masse feite fraser om det nye Norge. De opplever at det er mangel på styring. Tross problemer med kriminalitet og manglende integrering fortsetter man på samme kurs.
Folk reagerer også på at de fremstilles som rasister. Det er dypt krenkende, men svært få forsvarer den vanlige kvinne og mann. De kjenner seg som umælende dyr som tas som en selvfølge av politikerne.
Mye av Frps fremgang skyldes at de høster av en stor følelse av frustrasjon og fremmedgjorthet. Partiene avholder landsmøter på rekke og rad. De konkluderer alle sammen med at “Vi vil ikke høre på dere, vi vil ikke endre kursen”. Snart kommer Høyre til å si det samme.
Det er en så alvorlig dose at det tar tid før det synker inn. Velgerne er også redde. Redde for å være alene med ansvaret. Redde for å tenke og ta det inn over seg. De er sviktet av systemet. Det fungerer ikke. Det tjener ikke lenger deres interesser. Det er som et tog uten bremser. Den tanken melder seg med økende styrke: Politikerne har heller ikke kontrollen. De later som, men de aner ikke hva som foregår. Det er en skremmende tanke, men jeg tror det er den som kommer nærmest virkeligheten.
Norge tok ifjor mot 15.000 asylsøkere. Noen få hundre har reist hjem, selv om 60 % fikk avslag. I tillegg kom 20.000 på familiegjenforening. Det er en befolkningsvekst tilsvarende en middels stor norsk by. Den største delen av befolkningsveksten står nå innvandrere for. Befolkningen blir skiftet ut på noen tiår.
Samfunnsplanleggerne kjenner selsvagt til og kalkulerer med denne utviklingen. Flere nyhetsmeldinger har kunnet fortelle at de store byene vil få stor vekst de nærmeste år, og trafikktettheten vil øke radikalt. Men det sies ingenting om hvor denne store veksten skal komme fra.
Det er innført en omerta - en stilltiende overenskomst - om ikke å kalle en spade en spade. Når journalister og politikere går som katten rundt grøten, hvordan kan man forvente at vanlige mennesker skal kunne si fra? Den herskende eliten - fra PST-sjef Jørn Holme, til forvaltning, statsråder og avisredaktører - har allerede erklært at det folk kaller erfaringer egentlig er fordommer.
PST‘s Jørn Holme forskutterte reaksjonene på et eventuelt terrorangrep på norsk jord: Da vil vi få se fordommene hos folk i full blomst.
Det er ikke bare uhyre nedlatende og formyndersk. Det er å angripe folks adekvate, sunne reaksjoner - før en terrorhandling har funnet sted. Det samme politiet droppet tiltalen mot Arfan Bhatti for terrorisme, og den amerikanske ambassaden ble ikke informert om Bhattis terrorplaner.
Vakuum
Der hjertet skulle vært, der handling skulle oppstått, er det et stort hull. Norges konservative parti skulle vært en mast og et fyrtårn.
Historien om Høyres forfall er historien om utraderingen av den borgerlige bevissthet. På 60-tallet var det et voksen-Norge som det gikk an å gjøre opprør mot. De voksne representerte autoritet. At denne ble utøvd autoritært er det ikke tvil om. I dag er det ingenting. I dette farløse, ikke-autoritative samfunnet skal vi integrere mennesker som kommer fra superpatriarkalske samfunn og tradisjoner. Autoritet er erstattet av høye idealer og rettigheter. Enkeltindividet er overlatt til seg selv og sin selvrealisering.
Jo større ansvarsfraskrivelse hos politikerne og massemedier, jo større og tyngre blir ansvaret for de som ser og tar det.
Foreldre har et ansvar de ikke kan løpe fra. Hvis de gjør det kommer Barnevernet. Men hvem passer på partiene og politikerne når de fraskriver seg ansvaret? Når ingen gjør det, er vi i dyp krise. Det er det Høyres tilbakegang og fall handler om.