Høyres katastrofale fall på meningsmålingene er ikke bare en tragedie for partiet, men for hele det norske demokratiet. Det er en tradisjon som går i graven. Det underlige er at partiet har tusenvis av velgere for hvem tradisjonen fortsatt er levende. Men ledelsen vil ikke.
Høyres skjebne symboliserer således noe typisk for dagens politiske situasjon: en enorm kløft mellom folk og ledere. Aps suverene posisjon skyldes at partiet har fusjonert med staten og fremstår som uunnværlig for at statsskuta skal kunne seile. Det er management-partiet som sitter på pengesekken. Men det er ikke elsket lenger blant vanlige folk. Det finnes således et stort politisk underskudd som Høyre kunne utnyttet.
Partiet hadde to retninger som kunne appellert til velgerne: Rolf Strangers verdikonservatisme og Erling Norviks folkelige bygde-Høyre. Verdikonservatismen ble begravet for lenge siden. Nå vil også bygde-Høyre forlate partiet i bitterhet. Det kunne vært annerledes.
En politisk situasjon er ikke noe man dikterer. Den oppstår over tid. Spørsmålet velgerne bedømmer er hvordan partiene responderer.
I dagens situasjon ønsker velgerne seg et klart alternativ til Ap. Svaret ligger i dagen og har gjort det lenge: en allianse mellom Frp og Høyre. Den er selvsagt og velgerne krever det.
Men partiledelsen har vendt det døve øret til. De har også koblet ut det politiske kompasset. Per Kristian Foss og Erna Solberg har sørget for å fornærme eller virke nedlatende overfor Siv Jensen og Frp mange ganger. De tror de viser handlekraft når de får ros fra sentrumspartiene. Men de forstår ikke at de tramper på sine egne velgere. Det kan ikke en partiledelse gjøre. De skuffer velgerne og deres forventninger.
Man kan ikke bygge en politikk på noe negativt: avvisning av samarbeid med Frp. Alle de politiske partiene får det til å høres ut som en politisk dydsøvelse. De viser hvor moralske og høyverdige de er når de sier nei til å samarbeide med sumpen. Men det er ikke slik folk flest oppfatter det. Det de hører er at partiene skryter av ikke å ville ta tak i de mest alvorlige problemene i vår tid.
Frps store oppslutning skyldes at partiet symboliserer et alternativ til den rådende politikk. Det symboliserer et nei til det folk oppfatter som en uthuling av og demontering av norske verdier. Det er ikke en fremmedfiendtlig politikk, men mangel på politikk, som velgerne frykter. De opplever at det ikke er noen kjerne i dagens kurs, kun management og en masse feite fraser om det nye Norge. De opplever at det er mangel på styring. Tross problemer med kriminalitet og manglende integrering fortsetter man på samme kurs.
Folk reagerer også på at de fremstilles som rasister. Det er dypt krenkende, men svært få forsvarer den vanlige kvinne og mann. De kjenner seg som umælende dyr som tas som en selvfølge av politikerne.
Mye av Frps fremgang skyldes at de høster av en stor følelse av frustrasjon og fremmedgjorthet. Partiene avholder landsmøter på rekke og rad. De konkluderer alle sammen med at "Vi vil ikke høre på dere, vi vil ikke endre kursen". Snart kommer Høyre til å si det samme.
Det er en så alvorlig dose at det tar tid før det synker inn. Velgerne er også redde. Redde for å være alene med ansvaret. Redde for å tenke og ta det inn over seg. De er sviktet av systemet. Det fungerer ikke. Det tjener ikke lenger deres interesser. Det er som et tog uten bremser. Den tanken melder seg med økende styrke: Politikerne har heller ikke kontrollen. De later som, men de aner ikke hva som foregår. Det er en skremmende tanke, men jeg tror det er den som kommer nærmest virkeligheten.
Norge tok ifjor mot 15.000 asylsøkere. Noen få hundre har reist hjem, selv om 60 % fikk avslag. I tillegg kom 20.000 på familiegjenforening. Det er en befolkningsvekst tilsvarende en middels stor norsk by. Den største delen av befolkningsveksten står nå innvandrere for. Befolkningen blir skiftet ut på noen tiår.
Samfunnsplanleggerne kjenner selsvagt til og kalkulerer med denne utviklingen. Flere nyhetsmeldinger har kunnet fortelle at de store byene vil få stor vekst de nærmeste år, og trafikktettheten vil øke radikalt. Men det sies ingenting om hvor denne store veksten skal komme fra.
Det er innført en omerta - en stilltiende overenskomst - om ikke å kalle en spade en spade. Når journalister og politikere går som katten rundt grøten, hvordan kan man forvente at vanlige mennesker skal kunne si fra? Den herskende eliten - fra PST-sjef Jørn Holme, til forvaltning, statsråder og avisredaktører - har allerede erklært at det folk kaller erfaringer egentlig er fordommer.
PST`s Jørn Holme forskutterte reaksjonene på et eventuelt terrorangrep på norsk jord: Da vil vi få se fordommene hos folk i full blomst.
Det er ikke bare uhyre nedlatende og formyndersk. Det er å angripe folks adekvate, sunne reaksjoner - før en terrorhandling har funnet sted. Det samme politiet droppet tiltalen mot Arfan Bhatti for terrorisme, og den amerikanske ambassaden ble ikke informert om Bhattis terrorplaner.
Vakuum
Der hjertet skulle vært, der handling skulle oppstått, er det et stort hull. Norges konservative parti skulle vært en mast og et fyrtårn.
Historien om Høyres forfall er historien om utraderingen av den borgerlige bevissthet. På 60-tallet var det et voksen-Norge som det gikk an å gjøre opprør mot. De voksne representerte autoritet. At denne ble utøvd autoritært er det ikke tvil om. I dag er det ingenting. I dette farløse, ikke-autoritative samfunnet skal vi integrere mennesker som kommer fra superpatriarkalske samfunn og tradisjoner. Autoritet er erstattet av høye idealer og rettigheter. Enkeltindividet er overlatt til seg selv og sin selvrealisering.
Jo større ansvarsfraskrivelse hos politikerne og massemedier, jo større og tyngre blir ansvaret for de som ser og tar det.
Foreldre har et ansvar de ikke kan løpe fra. Hvis de gjør det kommer Barnevernet. Men hvem passer på partiene og politikerne når de fraskriver seg ansvaret? Når ingen gjør det, er vi i dyp krise. Det er det Høyres tilbakegang og fall handler om.
Dette er også historien til etterkrigstidens folkelige og konservative Arbeiderparti. Var det ikke Kåre og Gro som la til rette for siste fase i dette "forfallet" - begge glitrende administratorer men uten visjoner?
Dette er også historien til Venstre, KrF og SP.
Det er et nesten ufattelig dramatisk vendepunkt i Norsk historie at så mye nå vil hvile på Frps skuldre. Håper de er bred nok.
Atter en vidunderlig artikkel der Rustad tar en stor del av befolkningen på kornet. Det er mange med meg som stemmer FRP nesten utelukkende pga innvandringspolitikken. Innvandringspolitikken er hovedgrunnen til at jeg som egentlig er en AP-mann faktisk kommer til å stemme FRP fremover. Det er jo en og annen bagatell som gjør det litt lettere også, men det er akkurat det. Bagateller som ikke hadde fått meg vekk fra den grunnleggende linja som AP fører.
Når Arbeiderpartiet gir full gass på toget selv om det er et møtende tog på skinnene, så nytter det ikke at de forteller befolkningen at dette går bra. Det KAN ikke gå bra og da flykter folk til FRP. Det samme gjelder for Høyre. De kunne nok ha scoret en del på å stable på beina et alternativ med Høyre/FRP og blaffen i disse små gneldrepartiene. Uten FRPs støtte blir det ikke noe borgerlig regjering, så når Høyre avviser dette blankt går folk til FRP i protest.
Dette er ikke astrofysikk. Alle forstår dette, men som du sier: Høyre lukker ørene.
Imellomtiden får vi bite i oss FRPs mange feil og håpe på vi får rettet opp den ENE kardinalfeilen til de andre partiene.
Det er en tragedie at ikke bare Høyre, men alle andre stortingspartier enn FrP blånekter å ta inn over seg at verden har beveget seg. I nesten alt de sier befinner de seg mentalt i en verden fra før 2001. I Aftenposten idag utheves det som oppsiktsvekkende at britenes Tory-parti omtaler FrP som det "ledende" borgerlige partiet i Norge - mens i virkelighetens verden har FrP vært kontinuerlig og klart større enn Høyre i åtte år! Landsmøtene i V og KrF lever ennå - i 2009! - i en verden der de sammen med H er alternativet til en sosialistisk regjering - mens denne konstellasjonen i virkeligheten ligger an til mindre enn en fjerdedel av mandatene, og situasjonen har vært omtrent slik i årevis. Hva slags demokrati er dette?
Hvor mye voks må man ha i ørene for å klare å ikke høre hvordan tidsånden i Norge og Europa skifter? Hvor livredd for forandring må man være for å tviholde på et utdatert verdensbilde? Danmark fikk sitt systemskifte i 2001 - hvor lenge tror man man kan klare å utsette det samme i Norge? Og hva skal en slik utsetting tjene? En radiodebatt jeg nylig hørte i DR inneholdt en kommentar jeg synes illustrerer godt hvor langt man er kommet i Danmark, og hvor bakstreverske de norske politikerne er.
Settingen var at en god gammel S-politiker har meldt overgang til DF, og en gammel Folketings-kollega (også fra S) ringer inn og kritiserer ham for dette valget. Selvsagt kommer de inn på skiftet i 2001. Innringeren sier da, omtrent: "Jo selvsagt måtte innvandringspolitikken legges om den gangen; det var jo så opplagt at til og med de borgerlige partiene kunne se det, MEN nå er det altså disse her andre problemene vi snakker om osv."
Kjempeflott artikkel av Rustad.
Det er mange av oss som venter på et virkelig, konservativt parti. Det øyeblikket Høyre tar på seg den rollen de burde ha, venter vi med stemmesedlene klare.
Takk for en tekst som jeg sitter her og gråter over. Jeg gråter fordi du skriver så sant og så godt om sviket mot det landet og det folket jeg er så glad i. Jeg vet ikke hva som skjer verken med meg eller landet mitt, jeg bare prøver etter beste evne å gi min skjerv til en debatt som er viktigere enn noen gang. Jeg får avisinnlegg refusert og redaktører i de minste lokalaviser gir de snodigste forklaringer på hvorfor jeg ikke får trykke innlegg i deres avis. Det gjelder også aviser jeg har abonnert på i årevis, og der jeg har lokal tilknytning.
Jeg venter på et Frp med over 50% av stemmene. I mine fantastiske drømmer vinner Frp valget med 70% av stemmene nå i september. Jeg har en drøm om at Magnus Takvam og Arne Strand ikke er i TV-studio. Valgsjokket har gjort dem målløse. Jeg har en drøm om at Sponheim, Høybråten og Solberg vil søke å bli venner med Siv Jensen og prøver seg på en innlysende hyklersk tilnærming mot Frp. Mens SVere er forsvunnet som dugg for solen, sitter noen forsmådde og vettskremte AP-politikere og diskuterer hva som egentlig er skjedd i et kontor på Youngstorvet. Jeg har en drøm om at 70% av nordmennene drar ut av husene sine og inn til byenes og bygdenes sentra. De har med seg det norske flagget og de danser og synger i ren ekstase, slik min mor fortalte meg det var under maidagene i 1945. Folket kjenner at åket er over. De undertrykte tankene og følelsene skal artikuleres. Jeg har en drøm om at vi skal begynne å bygge det Nye Norge, det virkelige Nye Norge ved hjelp av gode nordmenn og innvandrere. Alle som vil verne om våre frihetsverdier skal danse i takt med oss. Jeg har en drøm om at alle de som har sittet i TV-studio og forsvart en vingeklippet ytringsfrihet, et hijabkledt politi og vegret seg mot å undersøke småjenter mot kjønnlemlestelse skal få tilgivelse hvis de vil bygge det Nye Norge, det virkelige Nye Norge. Dersom de fremdeles skulle forsvare overgrep mot våre verdier, skal de ties ihjel og aldri igjen bli tilgodesett med en eneste krone til islamapologetisk forskning. Hylland Eriksen, Usman Rana og Mads Gilbert skal måtte stå til rette for sine løgner og sitt bedrag. Jeg har en drøm om at Odd Karsten Tveit skal gå igjennom sitt program om Hizballah minutt for minutt sammen med IDF og han skal måtte fortelle det norske folk om sin egentlige agenda. Når de nødvendige, men snille oppgjør er gjort, har jeg en drøm om at alle vil enes om et Nytt Norge der ytringsfrihet og et levende demokrati og en åpen presse skal være basis for det Nye Norge som skal vokse videre inn i det nye årtusen.
- I have a Dream -
@Flora: det var en usedvanlig vakker drøm, som jeg gladelig deler. Men jeg har aldri vært noe særlig til å danse, så der vil jeg nok nøye meg med å se på. Drømmen blir desto vakrere ettersom den har et potensielt motstykke i form av et mareritt av en fremtid: av sosial oppløsning, klasseskiller som følge av velferdsstatens oppløsning og smuldrende solidaritet, eksplosiv kriminalitet, hatvold, kanskje endog borgerkrig og fremtidige Srebrenicaer. Hvorfor vil noen dette?
Jeg håper du er sanndrømt, Flora. For vår skyld, men fremfor alt for våre, forhåpentligvis tallrike, fremtidige generasjoners del.
The party Norway needs doesn't exist.
Wanted: a party that is
For a strong defence
Hard on criminal activity
Environmentally green
Culturally supportive of the Great Tradition in western art
Restrictive on Third World immigration
Fiscally responsible
Reform minded
Veldig god artikkel som beskriver på en prikk hvorfor jeg kommer til å stemme FrP ved neste valg.
" Den herskende eliten - fra PST-sjef Jørn Holme, til forvaltning, statsråder og avisredaktører - har allerede erklært at det folk kaller erfaringer egentlig er fordommer. PST`s Jørn Holme forskutterte reaksjonene på et eventuelt terrorangrep på norsk jord: Da vil vi få se fordommene hos folk i full blomst."
Åpernbart har "fordommer", litt på samme måte som "rasisme", har mistet sin opprinnelige mening: å dømme på forhånd (gjerne på sviktende erfarings- eller kunnskapsgrunnlag), mens det nå later til å bety å dømme i det hele tatt, uansett hvor mye erfaring eller kunnskaper som ligger til grunn.
Og i dag var forståsegpåerne ute og sa at for Høyre vil det være en dødslinje å gå i samarbeid med bare FRP. Jeg tror nok det vil gi begge partiene et lite oppsving siden vi da har et reelt alternativ til sittende regjering.
Men den politiske eliten har talt... Det VIL være en dødslinje for Høyre. Spørsmålet er bare om den linjen Høyre har ført de siste 8 årene har vært noe mindre dødslinje når de nå bare er en skygge av sitt tidligere jeg, men dette tar ikke kommentatorene opp. Underlig nok ser det ut til at de tror folk stemmer på FRP pga dems Ja til både større utgifter og lavere skatter. Ikke et ord om den store folkelige motviljen mot innvandring og at FRP er den eneste som ser ut til å ville gjøre noe med det.
Hvis alle journalistene kniper isammen øynene, og ønsker veldig, veldig hardt at FRP blir borte, så klarer de kanskje det?
Black Debbath - Problemer innad i Høyre
http://www.youtube.com/watch?v=xxfztPJYzHM
Litteraturhuset igjen. Høyre er presset og nå vil de samarbeide med FrP.
Nettavisen siterer fra den debatten. Svarene mangler, mens det derimot er ufine angrep på grunnplanet i KrF, en bagatellisering av problemene som FrP tar opp og noen usakligheter mot SV/Finansdepartementet som jeg tolker som misunnelse.
Det er rett og slett noe surt og uinspirert over det hele:
http://www.nettavisen.no/innenriks/politikk/article2620732.ece
Vel, i morgen åpner Høyre landsmøtet sitt, og Erna Solberg vil i sin innledende tale til forsamlingen si klart og tydelig fra at
Dette var budskapet nå på kvelden før landsmøtet. Det gir et helt annet utgangspunkt for valgkampen og - hvis det nå ikke sprenges noen "politiske selvmordsbomber" hos Høyre eller FrP, vil det bli fantastisk spennende å følge valgkampen. Jeg tror dette vil styrke både Høyre og FrP.Og enda med interessant blir det å se reaksjonene og den febrilske aktiviet og skittkasting fra de andre partiene som vi kan forvente i månedene fremover. FrP må stålsette seg mot en veritabel skittkasting med løgnaktige beskyldnigner for det minste som noen kan grave opp. Om en kandidat på 12. plass på en lista har en gang i sin ungdom tatt seg en rev eller to, vil kriminalitetsbeskyldningene mot FrP suse rundt øra på dem tett som rypehagl fra et dobbeltløpet jaktvåpen.
De andre partier vil kjøre et så skittent løp vi aldri har sett før mot FrP, og nå også mot Høyre, fra Venstre og Krf, og ikke minst fra Ap og de to krympe-kandidatene SV og Sp.
Det blir et skikkelig rotterace fra de andre partiene, men husk da på - Sponheim, Høybråten, Halvorsen, Haga/Navarsete og ikke minst Jensemann personliog - at selv om du vinner rotteracet, er du fortsatt en rotte.
Med en velykket og samkjørt valgkamp kam FrP og Høyre, vil de to tilsammen, kunne ende med 45% av stemmene - eller mer? Dersom Venstre faller under grensen, kan H+FrP trolig få KrF som støtteparti (med begrensinger) og således kontrollere flertallet i Stortinget.
Jeg takker Hans(emann) for en glitrende artikkel.
Jeg vil gå 30 år tilbake og beskrive mitt møte med politikken.
Som Høyre tillitsmann og studieleder satt jeg meg fore å forstå politikken.
Det ble et dypdykk i politisk filosofi og de den gang aktuelle saker.
Et mønster tegnet seg raskt. Alle utspill om reformer og nye tiltak kom fra AP.
Høyre reagerte alltid på samme måte. Først benektelse: Vi vil ikke ha en likestillingslov. (Nordvik) Så etterdaltende: Selvfølgelig skal vi ha en likestillingslov men ikke slik som AP foreslår. (Benkov) Eller: Vi skal ikke ha de ansatte med i bankstyrene. Så: Jo selvsagt, men de skal ikke ha flertall. (Willoc).
Jeg husker ikke alle eksemplene men det var et mønster. AP hadde initiativet, Høyre reagerte bare på AP`s initiativ.
Hvorfor? Fordi Ap hadde en ideologi: Sosialismen. Hver gang de hadde erobret en ny skanse gikk de ned i ideologien og hentet en ny reform.
Høyre sa på den tiden at ideologiene er døde. Nå er det bare fornuften som gjelder. Historieløst! Menneskelig fornuft er flyktig.
På møter i Høyres representantskap kan jeg huske taler som høstet like mye applaus. Benkov: Vi må satse på familien! Lowsov: Vi må bedre de ensliges økonomi!
Men når det gjelder fordeling av midler så er vi enten i en familie eller vi er enslige, så det som gis fra den ene, må tas fra den andre, Denne interesse motsetningen ble ikke konfrontert, og jeg tenkte: Hva vil skje når dette partiet kommer i regjering?
Det fikk vi svar på. Høyre var i regjering da revolusjonen skjedde i USA og England. Det partiet som ikke forstod hva høyre-bølgen dreide seg om, var Høyre.
De distanserte seg fra både Reagan og Thatcher og Friedman og Hayek. Som Kasi Kullman Five sa det: Så enkelt er det ikke!
Høyre var for konservative til å kunne surfe på bølgen, sjelen var utviklet til å bli sosialdemokratisk, og jeg forlot partiet.
For et tap!!!
Høyres ideologi er konservatismen. Men konservatismen er relativ. Den er et reaksjonsmønster mot forandringer. Den har ikke noe mål å tilby.
Den reagerer bare på andre krefters initiativ.
Derfor klarer den heller ikke å tilby lederskap i en tid der grunnleggende verdier står på spill.
Vestens verdigrunnlag er ikke noe vi kan bare konservere, til det er ufordringene for store. De må kjempes for på barrikadene og hevdes uten kompromisser.
La meg derfor avslutte med en bønn: Kjære Gud, ”La sentrumspartiene drukne i glemselens hav.”
Beklager siste del, ble for mye rødvin.
Spica
@Aesop: Dette hadde jeg faktisk ALDRI trodd! Aldri! Jeg veit ikke om jeg er udelt positiv til det, men vi får kanskje en bitteliten kursendring i innvandringspørsmålet.
Det måtte et historisk lavmål til for Høyre å innse dette, men de tar tydeligvis til vett til slutt. La oss bare håpe at FRP holder sine ord om innvandringen og ikke har forhandler det bort i bytte mot billigere sprit eller noe slikt fjas.
Nåtidens Høyre er blitt et kjønnsløst såkalt sentrumsparti - som salig Leirfall i sine eminente karikerte stubber kalte "Vingleflokken".
Og som Kjell Terje Ringdal så treffende karakteriserte Erna Solberg og Høyre ikveld på RedaksjonEn - som Ole Brumm: "Jatakk, begge deler".
Hvis ikke dette er det mest reinspikka 'sentrum', hva er da sentrum?
At Høyre, som et relativt stort parti, eller ihvertfall med potensiale til å kunne være stort, innbilder seg at de kan basere sin eksistens på minimale ekstremistpartier som Venstre og KrF er en gåte. De har ingenting å vinne, men alt å tape. Det er to meget udemokratiske eksponenter som kynisk utnytter parlamentarismen - på tross av sin marginale oppslutning - til å berike seg med en uforholdsmessig innflytelse på landets politikk.
Og det får de ture fram med, takket være Høyre som til stadighet tar dem inn i varmen som en slags "Høyre Light".
Så "hvorfor være stor når en er lykkelig som liten"? Når partier som tangerer sperregrensen setter dagsorden er det noe alvorlig galt med gjennomføringen av politikken. Og demokratiet, slik jeg oppfatter begrepet.
At disse minipartiene har hatt større innflytelse på norsk politikk i de siste tiår enn både Høyre og FrP kan det vel herske liten tvil om. Eller hva?
Innlegget summerer opp mange frustrasjoner jeg har kjent på i årevis.
Jeg ser vi er mange som deler frustrasjon over Høyres unnlatenhet i mange viktige saker. Mangelen på klare standpunkter har redusert Høyre til et broiler-parti uten idealismen. Og det er synd.
Ved kommende valg vil jeg nok stemme FrP, men hverken jeg eller mange andre FrP-velgere er for billig sprit og tobakk, frie fartsgrenser og privatisering av tog og kultur, av den grunn.
Men det virker fåfengt å påvirke de øvrige partiene i det viktige innvandrings- og integreringsspørsmålet. Ap-representanter som prøver, blir skutt ned med hagle og kanon av venstresiden i partiet. I Høyre er det minst like trangt.
Mitt håp er da større til å kunne påvirke FrP i riktig retning. Med et våkent og aktivt Høyre kunne vi kanskje fått et regjeringsalternativ som var _for_ styrking av kollektivtransport, u-hjelp og en ansvarlig miljøpolitikk.
Dét er et regjeringsalternativ som kunne fått flertall.
Å påvirke FrP i "riktig retning" er en svært subjektiv øvelse. Hvis riktig retning innebærer at partiet etterhvert blir like tannløst som Høyre, har den lammende korrektheten tatt overhånd. Flosklene om den representative FrP-velger som bare tenker på billig sprit og tobakk, frie fartsgrenser og privatiseringer i øst og vest syns jeg vi skal holde oss for gode til å misbruke som argumenter, idet det er groteske vrengebilder venstresiden har fått sluppet altfor billig fra å ha introdusert.
Når det er sagt innser jeg ikke hva som er så suspekt ved ikke å bifalle stadig økte avgifter, litt mere edruelig styring/krav til u-hjelpsmidler, og litt mere søkelys på den nesegruse og kritikkløse beundring for FN's klimapanel, som de facto har satt munnkurv på alle faglige/vitenskapelige (og stadig flere) kritikere.
Ikke med en stavelse har Høyre maktet å berøre det aller største problem/utfordring vi som samfunn står overfor - nemlig den stadig aksellererende ikke-vestlige innvandringen, både til Norge og Europa, og hvordan vi med ganske stor sikkerhet før eller siden blir i mindretall i egne land hvis ikke dette stoppes umiddelbart. Ikke om 10 eller 20 år, men nå!
"Folk flest" er meget opptatt av dette, mange er engstelige for framtiden for sine barn. Men når ikke hverken politikere eller såkalte samfunnsvitere vil snakke om dette, eller i beste fall bortforklarer og feilinformerer, burde det ikke være vanskelig å skjønne hvorfor de samme "folk flest" orienterer seg til dem som er villige til i det minste å påpeke og snakke om problemene.
Ingen kommentatorer i radio, tv eller aviser har tatt seg bryet med å nevne denne sammenhengen. Det er neppe tilfeldig...
Ingen på Høyres møte kommer heller denne gang til å ta opp spørsmålet. Derimot vil selvfølgeligheter som skole, samferdsel og økonomi bli grundig hauset.
uglen: ”De andre partier vil kjøre et så skittent løp vi aldri har sett før mot FrP, og nå også mot Høyre, fra Venstre og Krf, og ikke minst fra Ap og de to krympe-kandidatene SV og Sp.” Og det har allerede begynt: i Dagbladet får Erik Solheim, uimotsagt av journalist Anne Marte Blindheim selvsagt, komme med ville svingslag: ”En Høyre-Frp-regjering vil ruinere miljøet.” Solheim ”blir flau på Ernas vegne.”
I det hele tatt er samlingen av negative ord og uttrykk påfallende:
Alt uten en eneste innvending fra journalisten; ikke engang et spørsmål. At fr. Blindheim ikke skjønner at hun opptrer som mikrofonstativ, er nå så sin sak. Det som er verre, og betegnende, er at hennes redaktør lar dette partsinnlegget passere som ”nyhetsreportasje”.
Hvorfor har ikked dette slått meg før? Hva om mange av sofa-velgerne til Høyre og de som føler seg forlatt av partiet, faktisk melder seg inn i partiet?
Om de ikke selv vil delta i verv, så kan de vel være med å stemme ved møter, valg av delegater etc?
For var det ikke slik en gang, at de politiske partiene faktisk hadde en del flere medlemmer enn de har i dag?
Ein særs god kommentar, Rustad. Eg trur få politikarar, men særleg dei som leider Høgre, har sjølvtillit på vegner av den nasjonen dei representerer. Noko av tragedien er EU-spørsmålet: Så lenge det ligg der og Høgre og Ap er programatisk for, kan ingen i leiinga av dei to partia argumentera for ein nasjonal politikk og nasjonale løysingar. Det høyrest kanskje paradoksalt ut, men jamført med dei fleste leiande politikarane i EU-land - minus Sverige - er norske politikarar nærast sjølvutslettande. Når sa Solberg og Stoltenberg sist at her tek EU feil og at dette er Noreg i mot? Merkel, Brown, Sarkozy og Rasmussen seier det heile tida.
Høyre har forrådt sin tradisjon med å være et individ-fokusert parti, og blitt til et multikulturelt parti.
Dette er en selvmotsigelse, siden multikulturalismen sier at det er KULTURER som har krav på rettigheter, snarere enn individer.
I første omgang blir selvmotsigelsen tydeliggjort ved "indre dissidenter", det vil si individer som ikke oppfører seg etter de normer sub-kulturen har sagt er "sine" hellige verdier (og som den multikulturalistiske storgruppa sier er noe som må respekteres).
I et individrettet fokus, derimot, er alt prat om respekt for kulturer som sådan verdiløst, så sant ikke kulturen representerer et forsvar for individuelle rettigheter.
Påbud om bestemt klesdrakt, for eksempel, er en grovt umoralsk tradisjon, og det er irrelevant om tradisjonen er 2, 10, 1000 eller 2000 år gammel. Individet skal tilkjennes full rett til å kle seg som det vil, og ikke demoniseres for å være "horete" ved ikke å følge en spesifikk klesnorm.
Så lenge ikke Høyre reiser fanen for INDIVIDETS rett på "bekostning" av lokale "kulturrettigheter", så fortjener det ikke min stemme, eller noen andres.