En litteraturfestival som avviser David Irving og erstatter ham med Johan Galtung når temaet er sannhet, har ikke forstått særlig mye. Kanskje sa den opprinnelige invitasjonen noe om dagens klima?
Igår kunne språkforsker Harald Nilsen fortelle at kulturelitens omtale av David Irving var sørgelig ensidig.
- Jeg mener at veldig mange intelligente mennesker burde finne det interessant å belyse sannhetsbegrepet med David Irving som representerer en antatt usannhet, sier språkforskeren til NRK sitt distriktskontor.
Man kan beholde sin aktverdighet og likevel gå inn for Irving ved å instrumentalisere sannhetsbegrepet: Elisabeth Hartmann fra mediebyrået Siste Skrik ble intervjuet på NRKs kulturnytt, og hun mente at Irving representerte “den andre siden” og at all PR er god PR. Kanskje hadde Irving gjort festivalen en tjeneste? Nå ville også mennesker som ellers ikke interesserte seg for festivalen, vie den interesse og kanskje besøke Lillehammer.
Hartmann sa at Irving sa det ingen annen tør å si. Hun fikk det til å høres ut som om han var en som turde å bruke ytringsfriheten. Dette er en ren gavepakke til ekstremistene og revisjonistene, enten de er svarte eller grønne. Å seile under ytringsfrihetens fane vil være det eneste som kan gi høyreekstremistene legitimitet.
Offentligheten i Europa er svak: Det finnes en del av den politisk korrekte fløy for hvem nazister nesten er en gavepakke. De beviser at muslimene trenger forsvarere, og at den reelle faren ikke kommer fra islamister, men fascistene. Europa er mao seg selv lik.
Men det finnes også en betydelig fløy av den mer trendy offentligheten som er relativistisk og selvmotsigende: I det ene øyeblikk går man inn for full ytringsfrihet, også for revisjonister som Irving, i det neste forstår man krenkede muslimer og deres reaksjon på kunst.
Det spørs hvem som er the bad guys. Mediene trives godt med det trendy, multikulturelle og relativistiske. Som sådan gjør David Irving en god figur. Han selger.
Aftenpostens Eirin Hurum gjorde et intervju med Irving, der Irving lover sensasjonelle avsløringer om Auschwitz. Tittelen er megetsigende: - Liker dårlig å bli kneblet. Aftenposten spiller Irvings spill. Hvem har kneblet Irving? Han har gitt tallrike intervjuer, NRK Dagsrevyen sendte en mann over og gjorde et innslag i Lørdagsrevyen, der han kom med hatefulle ufall mot jødene og deres makt. Det samme får han gjør overfor Eirin Hurum, uten at hun reagerer. Hun kolporterer villig antisemittisme, uten kritikk.
Ingressen røper ikke distanse, men en forsterking av Irvings budskap.
Auschwitz er langt mindre viktig for å forstå holocaust enn tidligere antatt. Og nå dyrkes konsentrasjonsleiren som en kommersiell turistattraksjon på linje med Disneyland, mener David Irving.
Irving mener å ha funnet dokumenter som beviser at Auschwitzs betydning er overdrevet. Ham om det. Men når Hurum og redaksjonene skriver i forlengelsen av dette: “Og nå dyrkes konsentrasjonsleiren… ” så gjør de seg selv til villige formidlere av Irvings propaganda.
Skal man intervjue en som er dømt for historieforfalskning og antisemittisme så bør man ha gjort hjemmeleksen. I stedet lar Hurum Irving servere ren antisemittisme.
–Jeg har mange støttespillere blant akademikere og studenter i Norge, er alt han vil si. Og han skal fortsatt snakke om sannhet, men først og fremst med utgangspunkt i hans nye funn rundt Auschwitz, og det han mener er myter og usannheter rundt leirens betydning og viktighet.
Han mener det eksisterer en Auschwitz-dyrkelse, kunstig holdt i live for turismens og pengenes skyld.
–Det er en stor skam, og en forkastelig business, nærmest fråder Irving. Han vifter med to svære hender, som han klasker i bordplanen.
–Dens betydning vokser fordi den er blitt en betydelig turistindustri, nærmest som et Disneyland. Hvert år kommer to millioner turister dit. Det er inngangsbilletter, suvenirbutikker og pølsekiosker. Turistene flys inn i Krakow, og busses ut. Det er en skrekkelig business. Auschwitz er blitt en millionindustri.
–Hvem i all verden skulle ha interesse i å tjene penger på Auschwitz?
–Mektige jødiske organisasjoner, spesielt i USA, svarer Irving kategorisk – og ikke overraskende.
Aftenpostens lesere vet at norske skoleelever hvert år busses til Auschwitz i tusentall. Dette vet også Irving. Han vet også at disse turene er viktige for sympatien for Israel og jødenes sak. Når han får lov å servere først en devaluering av Auschwitzs betydning, og så en uthengning av besøkene som kynisk turisme, så spiller han på antipatien for Israel, og Hurum lar ham gjøre det.
Hun kunne sagt. – Men det finnes kilometer med litteratur om Auschwitz. Du ble nettopp dømt for å ha forfalsket historien i rettssaken du anla mot Deborah Lipstadt. Angriper ikke du et sivilisatorisk minnesmerke fordi du har politiske motiver?
Det Irving gjør i intervjuet er nettopp det han er kjent for: “Dristige” utspill, basert på sensasjonelle “funn”, hvor han later som om han befinner seg innenfor den aksepterte historien, ved å anerkjenne at det foregikk et holocaust, men det er med liten h. Dvs. det er Hurum som skriver det slik, som på cue. Dernest briljerer han med detaljkunnskap, i dette tilfelle om korrespondansen mellom Himmler og elskerinnen.
Dette er i essens Irvings modus operandi: bløff og propaganda. Han sier rett ut at han ønsker å rehabilitere Hitler.
Man kan spørre: Gjør dette noe? Irving er en dilettant med sans for uvesentlige detaljer, og rettssaken fratok ham all ære. Men i Norge fungerer han godt som medieklovn.
Norsk offentlighet, dvs. medie-Norge, har en viss sans for ekstremister: Norman Finkelstein, Noam Chomsky, David Irving og Andreas Malm (nå på Lillehammer om islamofobi) har alle noe til felles: de har et hat mot Israel og jøder. De ønsker å bevise at det er dagens jøder som er nazismens arvtakere.
Håkon Lie er gått bort. Han var kommunistjeger i gamle dager, men kom på bedre tanker på eldre dager. Når nestleder i AUF skulle si hvordan han ble “en av oss”, var det ett punkt som meldte seg: fordi han endret syn på Israel og palestinerne.
VGs Hans Christian Hansson skrev igår en side 2 kommentar om Jødehat på fremmarsj. Utgangspunktet var klassen fra Østerrike som ble kastet ut av Auschwitz. Hansson nevner Pew-undersøkelsen som viser økt antisemittisme i flere europeiske land. Han har en interessant opplysning: For en måned siden marsjerte en høyreekstrem gruppe gjennom Budapests gater og til den tyske ambassaden.
Foran i toget holdt de et banner formet som en port – lik den som er blitt symbolet for Auschwitz. Ikke overraskende var påskriften på plakaten også inspirert av mottoet for Hitlers utryddelsesleir: Wahrheit macht frei.
Over porten i Auschwitz sto det som kjent: Arbeit macht frei. (Arbeid gjør fri. De høyreekstreme byttet det ut med “sannhet”).
Det viser at de høyreekstreme har nese for tendenser i tiden. De vil gå under ytringsfrihetens fane.
Det Hansson ikke nevner med ett ord er at den største bidragsyter til antisemittisme i dagens Europa er muslimer. Orienten importerte antisemittisme fra Europa og tar det nå med tilbake til kontinentet, og de har ikke den skyldbevissthet og historiebevissthet som europeere har.
Berøringspunktene mellom høyreekstreme og islamister er et ømt punkt for en liberal elite. Det gjør dem forvirret og lammer motstanden. Den åpning islamistene har sprengt, forsøker de høyreekstreme nå å utnytte.