Astrid Meland har vært i Danmark og intervjuet en Hans Lasson som har skrevet bok om integrasjon: Det går så mye bedre enn det som sies. Stadig flere annen- og tredjegenerasjon tar utdanning og stadig flere kommer i arbeid.
Men fortellingen er vel rosenrød. Meland tar seg ikke bryet med å stille Lasson noen kritiske spørsmål. Er det fordi de ikke var velkomne?
Lasson har helt klart politiske preferanser. Er det de som har diktert boken?
DEN OFFENTLIGE DEBATTEN har Lassen ingenting til overs for. Han mistenker til og med noen av aktørene for å ikke ønske en vellykket integrering.
- Hvis det skjedde ville de objektivt sett miste deres politiske eksistensberettigelse, skriver han.
Å avfeie kritikerne på den måten virker ikke overbevisende. Hvis Meland har bøyd seg for slike holdninger har hun ikke gjort jobben.
Lasson sier integrasjonen går godt og at Danmark trenger flere innvandrere.
1968 VAR DET SISTE ÅRET Danmark var i stand til å reprodusere sin egen befolkning. Kvinner føder så få barn at det blir umulig å opprettholde folketallet. Norden forsvinner uten innvandrere, mener Lassen.
Til forskjell fra de som med redsel spår innvandringsflertall i Oslo om noen år, synes Lassen at det er positivt at fertiliteten er høyere hos ikke-vestlige innvandrerne. Slik kan den voksende gruppen med eldre få hjelpen de trenger i framtida. Lavutdannet arbeidskraft trengs også for å holde samfunnet igang.
- Det er behov for fortsatt og økt innvandring fra ikke-vestlige land, skriver Lassen.
Dette virker sterkt forskjønnende, ellers tilhører Lassen den gruppen som faktisk bejubler at befolkningen endres og skiftes ut. Det er en ideologisk posisjon, han burde vært konfrontert med. Meland er for mye mikrofonstativ.
Lassens gjennomgangsmelodi er at integrasjonen går skidegodt. Når gå innvandrerregnskapet i pluss, selv om det halter litt for visse grupper. Poenget er at det går i riktig retning, men det sier man ikke, i stedet snakker man om hvor mye man taper fordi visse grupper ikke har like høy yrkesdeltakelse som de innfødte dansker. Urettferdig, sier Lassen.
ETTERKOMMERNE TIL INNVANDRERNE er viet egen omtale i boka, for det er her forfatteren finner de aller mest positive utviklingstrekkene.
83 prosent av etterkommerne mellom 16 og 24 år er i utdannelse og/eller arbeid. Av de som tar dansk kompetansegivende utdannelse får nesten alle jobb. Det er vanskeligere å bite seg fast for dem som ikke tar utdannelse.
Statistikken tyder at den sosiale mobiliteten vil bli større for unge innvandreretterkommere enn for dansker. Innvandrerforeldre uten arbeid og utdannelse kommer til å få barn med utdannelse og arbeid.
På slutten kommer Lassen inn med noe som viser at det fremdeles er et stykke igjen, men denne opplysning slår det rosenrøde bildet i stykker.
Selv avslutter han med å si at «megasuksessen» som Danmark har hatt på integrasjonsområdet selvsagt ikke betyr at ikke store oppgaver venter. Det er fortsatt slik at 42 prosent av alle ikke-vestlige innvandrere i arbeidsdyktig alder hverken er igang med utdannelse eller har arbeid.
42 %. Kanskje suksessen ikke er så stor likevel.
Storyen henger ikke sammen. Man savner edruelighet.
