Italia - mer standhaftig enn man skulle tro

Av CHRISTIAN SKAUG

En egypter tas på fersk gjerning idet han gjennomfører en voldtekt i Milano, og unngår med nød og neppe å bli utsatt for lynjustis. Er dette bare en enkeltepisode, eller er det et tegn på at alvorlige sammenstøt er underveis i Italia og ellers i Europa?

Mange av dem som har gjort seg tanker om fremtidens Europa ser et "blodbad" som nærmest uunngåelig. Andre mener med like sterk overbevisning at ingenting i nærheten av sivilisasjonssammenbrudd er i sikte i det hele tatt. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er ukjent, og forsøker man å tenke høyt rundt den, er faren stor for at ens ord vil bli gjort til skamme.

Jeg vil i det følgende gjerne gjøre litt rede for hvorfor jeg ikke har tro på noe alvorlig sammenstøt i Italia, dvs. jeg tror i alle fall ikke at krigslignende tilstander vil starte med alvorlige hendelser der i landet. Hvilke dominoeffekter som måtte følge av at en gnist annetsteds antenner et bål, er vanskeligere å si.

Et av de viktigste momentene i den relativt fredelige sameksistensens favør i Italia, er det svært lave antallet ghettoer, dvs. man er hele tiden omgitt av italienere, italienske forretninger, italienske vaner og italienske kleskoder. Dette skyldes langt på vei en i europeisk målestokk streng praksis hva angår den såkalte familiegjenforening, et fenomen som i realiteten innebærer import av hele klaner. Italienerne har tilstrekkelig med klanfenomener i sitt eget samfunn, som manifesterer seg urovekkende ofte ved en amoralsk familisme, til å forstå at klaner som overgår deres egne i såvel korrupsjon som samhold ikke tilfører landet noe godt. Konsekvensen blir at folk fra typiske klansamfunn lettere kan leve som individer i Italia, snarere enn som viljeløse elementer i lukkede, patriarkalske samfunn. Det har i sin tur ført til at innvandrerne er blitt brukbart spredd over det nasjonale territorium, et territorium med få virkelig store byer, hvilket bidrar ytterligere til å forebygge ghettodannelser. Det gjør også bestemmelsen om ikke å tillate flere enn 30% ikke-europeiske elever i skoleklassene, inntil videre en bestemmelse som kun er innført lokalt enkelte steder, men som foreslås gjennomført over hele landet.

Et annet viktig moment er fraværet av andre nevneverdige velferdsytelser enn alderspensjoner og sykepenger til arbeidende (i motsetning til den fantastisk dumme kontantstøtten), dvs. uten jobb må man enten dra ut av landet eller stjele, for slik med tiden å havne bak murene. En trygdemottagende terroraspirant som pønsker ut skumle planer fra morgen til kveld, er altså utenkelig. Og har man jobb er mye gjort. For 80% av Italias næringsliv består av mindre bedrifter, stort sett familieeide, der det er tett kontakt de ansatte i mellom, foruten mellom ansatte og ledelse. En utlending som er i arbeid kommer således tettere innpå den konservative, italienske kulturen enn en maskinfører ansatt hos en tysk eller fransk industrigigant. Og tatt i betraktningen den store spesialiseringen i italiensk industri, får man som industriarbeider raskt nokså avanserte oppgaver med et visst ansvar. Har man ikke pådratt seg politiets oppmerksomhet i den tiden man evt. har arbeidet svart med ulovlig opphold, vil man når neste amnesti dukker opp bli premiert for sin tålmodighet og gode oppførsel. Man blir rett og slett en del av sivilsamfunnet, og søker seg oftest ikke til en lobby på utsiden av det.

Fagforeningene er heller ingen arena for radikalisering eller dannelse av innvandrerlobbyer, og disse sistnevnte ville heller aldri motta en cent i statsstøtte i egenskap av "kulturforeninger" dersom de skulle oppstå. Fagbevegelsene gjør så godt de kan for å fremstå med en radikal fasade, men sannheten er at de er en dinosaur og en overlevning fra den tiden da de fleste ble ansatt på livstidskontrakter med svært gode betingelser, dvs. stort sett folk over førti år. De representerer i virkeligheten en superprivilegert, svinnende klasse i samfunnet, og den forsvarer sine betingelser med nebb og klør, for slik å holde yngre arbeidstakere utenfor, da arbeidsgiverne ikke har råd til å ta inn yngre på de samme betingelsene. Disse ender derfor opp med å stå utenfor fagforeningene og ydmykt akseptere lavere lønn og tidsavgrensede kontrakter, dvs. de har ingen særlig politisk makt. Innvandrerne tilhører denne siste kategorien, og det italienske motstykket til LO går aldri i tog for deres krav (som er langt mer beskjedne enn deres egne).

Moskeene er heller ingen viktig arena tallmessig sett. De er riktignok terrorreir, men det er kun fem prosent av muslimene som frekventerer dem. Regjeringen er ellers flink til å deportere folk som driver terrorplanlegging og oppildning til hat, selv om det ikke foreligger nok bevismateriale til å stille folk for retten.

Et tredje moment er at italienerne er bevisste sin egen kultur, og de er stolte av den. Derfor er det langt lettere for en nykommer å respektere den, og med tiden suges opp i den som i en svamp. Folk som har vært en langhelg i Milano har overrasket fortalt meg at de så færre muslimske kvinner i slør der på tre dager enn de gjorde på tre timer i en middels stor norsk by etter hjemkomst. Jeg kan nevne et eksempel på denne bevisstheten. Under juleavslutningen ved førskolen hvor mine barn går, kom presten sin vane tro innom for å fortelle om opprinnelsen til julens budskap, uten egentlig å forkynne. Så avsluttet han det hele hakket mer forkynnende med en allment kjent bønn, og før bønnen sa han: «De som er kristne kan be sammen med meg, hvis de vil.» Fullstendig liberalt, og fullstendig unapologizing på samme tid, og jeg antar scenen vil fortone seg nokså likt til neste jul. Dette i kontrast til f.eks. "kule" norske konfirmasjonsgudstjenester eller pinlige 17. mai-taler, hvor man kan risikere å høre rektornek som får seg til å si at det flotteste med skolen er å ha så mange fra Tsjetsjenia som elever.

Et fjerde moment er den historiske bevisstheten, en bevissthet som fremfor alt kultiverer minnet om grufulle voldshandlinger på italiensk jord i nyere tid. Jeg tenker både på terrorismen, krigen og den skrekkinnjagende hevnen mot fascismen etter krigens opphør. Dette har skapt en iboende vegring mot alvorlig voldsbruk, selv om man kan agere tilsynelatende svært aggressivt og være voldsomt stor i kjeften. Særlig sitter minnene om 1970-tallet fortsatt sterkt. Den gangen ønsket både de røde og de sorte terroristene en voldelig konfrontasjon, men sivilsamfunnet lot seg ikke lure med på leken. Mange liv gikk tapt i de mange smellene, og økonomien var ikke noe bedre da enn nå.

Apropos økonomien vil finanskrisen trolig ramme Italia mindre hardt enn mange andre land, da italienske banker tradisjonelt har vært langt mer risikoaverse enn sine kolleger utenlands. Derfor har de frarådd sine kunder hotte, fancy investeringsprodukter de ikke har hatt forutsetninger for å forstå. Den private gjelden er i det hele tatt lav i Italia, knapt 30% av BNP (sammenlignet med Storbritannias 100%). Statsgjelden er riktignok voldsomt stor, men den gjør ikke at noen enkeltindivider rammes spesielt hardt og andre overhodet ikke. Andelen som eier egen bolig er ellers blant de største i hele verden. Mister man jobben, er sjansen derfor stor for at man likevel beholder huset. Evnen til å tåle fattigdom er dessuten stor. Mange husker fortsatt hvordan fattigdommen var, og familiesamholdet er sterkt nok til å berge enkeltskjebnene, som staten ikke tar seg av. De offisielle tallene vedrørende Italias økonomi tar endelig ikke høyde for den enorme svarte økonomien, som kanskje utgjør 30% av den hvite. Det er derfor mange flere ressurser i omløp enn statistikken gir inntrykk av. Noen veritabel sosial nedsmelting har jeg ingen tro på, selv om det vil bli mange flere arbeidsledige.

Alt dette tatt i betraktning, tror jeg ikke faktorene som peker i motsatt retning (som for all del finnes) er sterke nok til å fremkalle noe sivilisasjonssammenbrudd i overskuelig fremtid. Jeg tror nok det kan smelle litt her og der, men ikke i en slik grad at det utløser alvorlig konflikt.

Christian Skaug er oversetter, skribent og matematiker, og bor i Bari, Italia.