Den svenske "forfatter og islamist" Mohamed Omar fortsetter sitt oppgjør med det liberale Sverige. Omar svingte i løpet av noen uker i januar fra å være en respektert og hyppig benyttet moderat muslim til å bli en hundre prosent islamist. Han legger ikke skjul på det heller. Avvisningen av dagens liberale samfunn er total. Interessant nok avviser ikke Omar bare motstandere som står lengst fra ham politisk, han er like hånlig mot radikale stemmer som Andreas Malm som nylig har skrevet en bok om islamofobi. Hvis Vesten står for dobbeltmoral så gjelder det ikke minst de liberale som ønsker å holde seg inne med alle og holde dialog. Jonas Gahr Støre hadde neppe overlevd et møte med Omar.
Nå tar han i en artikkel i Aftonbladet et oppgjør med Svenske P.E.N, fordi organisasjonen aldri forsvarer islamister som er kastet i fengsel for sine meninger.
Det er spesielt at Omar ikke legger skjul på sin sympati for David Irving og hans like: de blir også forfulgt for sine meninger, og Omar har tydelig sans for disse meningene. Han bruker også Huntingtons begrep "sivilisasjonenes krig" uten å blunke, og tar det åpenbart for gitt.
Nu lämnar jag Svenska Pen
Runtom i den muslimska världen sitter politiska fångar inspärrade. De torteras, förnedras, avrättas utan rättegång. Många av dem är islamister. Författare och journalister.
I Sverige finns det en organisation, Svenska Pen, vars mål uppges vara just att skydda och stödja förföljda författare och journalister. Hittills har de inte tagit sig an deras fall. Och de kommer förmodligen aldrig att göra det heller. De har nämligen fel sorts åsikter.
Men inte nog med det. Mitt i Europa sitter skrivande människor inlåsta för sina åsikter. Revisionister som Horst Mahler och David Irving vilka betvivlar den officiella historieskrivningen om Förintelsen. Håller vi med dem? Det är en annan sak. Våra pompösa slogans om tolerans tycks kunna plockas fram vid behov, som när man ska smutskasta islam.
Så fort det talas om en muslimsk författare, så är det underförstått en dissident, en ex-muslim, en ”islamkritiker”, en exilförfattare som söker skydd i väst. Den som endast läser västerländska tidningar kommer att tro att nästan alla författare från den muslimska världen är ”islamkritikiska” på något vis.
Anledningen till att dessa författare gjorts stora i väst, att de ges ut, får priser, recenseras, är dock ofta inte deras estetiska meriter, utan deras åsikter. De är författare som faller oss i smaken eftersom de går på tvären med islam. Sådana som uppmanar till ”självkritik”, men okritiskt anammar västerländska, liberala dogmer.
Sanningen är dock att de allra flesta intellektuella i den muslimska världen är islamister, det vill säga de kritiserar sina regimer och sin kultur, utifrån ett islamiskt perspektiv. Detta faktum lyser som sagt helt med sin frånvaro i svensk press, i vars spalter man får uppfattningen att alla intellektuella muslimer är av samma typ som Salman Rushdie.
Den 15 november varje år anordnar Pen ”Fängslade författares dag” då man samlar in pengar som stöd till fängslade författare. Det här året skall insamlingen gå till David Irving … Nej, jag skojar, det är klart att den ska gå till en Ayyan Hirsi Ali-typ, vår allierade i civilisationernas krig.
Tucholskypriset är ett stipendium som Pen delar ut till ”en förföljd, hotad eller landsflyktig författare eller journalist”. När jag tittar på listan över pristagare finner jag inget överraskande. ”Muslimerna” är antingen ”ex-muslimer” eller ”islamkritiker”. Detta trots att det finns en hel skara islamister som förföljs för sina åsikter av västvänliga, pro-israeliska så kallade ”moderata” regimer.
Palestiniern Samir El-Youssef, som fick priset 2005, är en ”självhatande arab” och sekularist, som kampanjar för att lägga ner bojkotten mot Israel och hyllas i diverse sionistiska publikationer.
Det är tydligt, vid endast en ytlig betraktelse, att Svenska Pen inte är en organisation som värnar yttrandefriheten utan en organisation som värnar vissa värderingar. Pen har tagit ställning i civilisationernas krig, ”våra” dissidenter, till exempel revisionister, skall låsas in, ”deras” dissidenter, till exempel ”islamkritiker”, skall belönas, ges skydd och status. Såsom i alla andra krig, är desertörer från fiendesidan, eftertraktade troféer. De höjer moralen hos de egna och demoraliserar förhoppningsvis dem man bekämpar.
Yttrandefrihetsivrandet är bara en täckmantel för ett annat, överordnat uppdrag, nämligen den västerländska, liberala kulturens hegemoni. Det är endast Västs vänner som är värda vår sympati och våra stödkampanjer. Gott så. Men var åtminstone ärliga.
Svenska Pen borde öppet bekänna att de försvarar och främjar vissa, låt oss, på grund av utrymmesbrist, kalla det ”västerländska värderingar”, och engagerat bekämpar andra värderingar. I stället för att hyckla om att man står för yttrandefriheten i sig.
Härmed kungör jag att jag går ut Svenska Pen, en liberalimperialistisk, pro-sionistisk och anti-islamisk organisation. Jag har ingenting där att göra, jag är en av avhopparna från väst, inte till väst. Och som sådan befinner jag mig på andra sidan i Pens civilisationskrig.
Och med ”väst” menar jag inte det gamla Europa, som jag har stor respekt för, utan den nya liberala och sekulära kulturen.
Saken burde være klar.
Han burde søke asyl i Iran.
Mohamed Omar kan man i det minste ha en eller annen slags respekt for. Hvor motbydelig man enn finner mange av meningene hans, så er han en intelligent mann med klare oppfatninger om moral, etikk og politikk. Hans vei er Islam, og han legger ikke fingrene mellom eller ber om unnskyldning for det.
Dette plasserer han i mine øyne milevis over store deler av vår nyliberale tidsånd. Våre relativistiske dialogfetisjister, for hvem etikk og moral bare er buzzwords for bruk i FN-sammenheng og linjer i sanden og klare standpunkt bare er fjerne minner.
Omar har for øvrig fullstendig rett i at de politisk korrekte, for alt deres prat om respekt for Islam og faren for islamofobi, har en bunnløs forakt for Islam og muslimer, som ingen muslim som tar religionen sin alvorlig kan unngå å se så alt for klart.
For folk som Gahr Støre er Islam et uinteressant papirslott, en vag identitetsmarkør med et snev av personlig spiritualitet. Ved å avvise at Islams inntog i Europa vil endre våre samfunn tas det for gitt at alle muslimer automatisk før eller senere vil adoptere våre moralske normer. Implisitt i dette ligger en arrogant holdning om vår levemåtes objektive overlegenhet, og en nedvurdering av Islam fra en 1400 år gammel sivilisasjon med sterke etiske, moralske og filosofiske forestillinger til en substansløs, innholdsløs kulturell fargeklatt på linje med en lusekofte.
Dette reduserer alt prat om "respekt for Islam" til paternalistiske og nedlatende tomme gester, en kaster et hult bein til de barneaktige muslimene og deres merkelige forestillinger så de ikke skal slå seg helt vrang inntil de ser lyset.
Denne idiot-politikken vil ha fatale konsekvenser. Vårt nåværende liberale paradigme har bare eksistert siden 70-tallet, et pust i sivet i menneskehetens historie. Å tro det vil med nødvendighet stå igjen som seierherre i kampen om menneskesinnet er patologisk arrogant.
Det finnes svært mange mennesker også i vesten i dag som ønsker seg et annet slags samfunn, et med klare retningslinjer og mindre frihet. Som Omar sier, han respekterer det "gamle Europa", et Europa som i våre skoler og vår kultur avvises som patriarkalsk, kristenfundamentalistisk, rasistisk, kolonialistisk og homofobisk. Det er det liberale, tolerante vesten han hater.
Omars drømmesamfunn er ikke et jeg vil ønske å leve i, og personlig mener jeg våre liberale samfunn er objektivt bedre for mennesker å leve i enn noe Islam noen gang har skapt.
Likevel er jeg glad for å se hans meninger blir ytret, og jeg håper han fortsetter å skrive, tale og agitere. Om ikke annet vil det være et solid spark til de politiske eliter som tror en kan bruke muslimer som tause maskotter og lydig stemmekveg.
Men samtidig burde denne åpenbarelsen kunne sette en og annen hjernecelle i sving når det gjelder å forstå hva som er i ferd med å skje i Vesten utover individuelle enkelttilfeller som Mohamed Omar.
Fremdeles er myten om "moderat islam" nærmest en statsbærende tanke i ledende kretser. Jonas Støre har selv ingen personlig affinitet til fenomenet, men det glitrer av ekte hengivenhet i øynene til Lars Sponheim når han drømmer om å bli medlem av det fremtidige Eurabia. Støre bruker flerkulturalismen som et karrierefremmende verktøy, men Sponheim elsker den og strekker seg etter "moderat islam" som et fata morgana. Ikke tro at han er alene.
Det er nå på tide å omtale det faktum at Taliban har vunnet krigen sin i Afghanistan. Det er bare den offisielle innrømmelsen av det som gjenstår. Taliban har også inntatt et voksende brohode i Pakistan, som med tid og stunder vil omfatte hele landet.
Hva vil dette gjøre med de klansmedlemmene som befinner seg her? Vil de fortsette å la seg "integrere" i Vestens Sodoma? Nei så men, de vil gjøre som sine slektninger og trosfeller i hjemlandet, - de vil konvertere tilbake til seg selv, og opptre som Talibans åpne og konsekvente talsmenn i Vesten, akkurat slik Mohamed Omar har gjort. Og knapt noen vil ha mot til å ta til motmæle. Enkelte vil endog sette pris på det, ihvertfall så lenge det tjener karrieren.
Moderat Islam. Finnes det?
Å referere til folk som Yusuf al-Qaradawi og Mohamed Omar som "radikale muslimer" er både misvisende og uærlig. Det finnes ingeting radikalt med dem, om noe representerer de "ortodoks Islam", "tradisjonell Islam" eller "konservativ Islam". Deres meninger er fullstendig på linje med Islam slik religionen i hovedsak har blitt forstått og tolket gjennom dens lange historie. Om noe er det folk som Irshad Manji som representerer "radikal Islam", det vil si en merkbart "ny" Islam som bryter radikalt med tradisjonell forståelse av hva religionen er.
Likevel kan også en essensialistisk forståelse av Islam trå feil. Folk som hamrer inn koransitater ved en hver anledning for å "bevise" at Islam er en ting og bare en ting har det med å være ultrarasjonalister som undervurderer menneskets evne til å leve godt med selvmotsigelser.
Jeg har møtt mange bibeltro kristne som med største letthet er svært tolerante og sympatiske overfor homofile, tross det udiskutable faktum at bibelen fordømmer homofili. Når jeg har spurt dem om dette får jeg ullne rasjonaliseringer som aldri virker overbevisende på meg (jeg er nok selv ultrarasjonalist og kan ikke fordra selvmotsigelser og hullete ressonementer).
Likevel ser dette ut til å være nok for dem, og all den tid disse (etter min mening, tynne) rasjonaliseringene i praksis tillater dem å være tolerante overfor homofile lar jeg det som regel ligge. Jeg ser liten grunn til å utfordre dem og dermed risikere å tvinge dem til å velge mellom en religiøs tro som åpenbart er viktig for dem, og deres toleranse. Jeg frykter nemlig de vil se seg nødt til å velge det første.
Det samme gjelder mange av muslimene jeg kjenner. De er bastante på sin muslimske identitet, men har i praksis liten interesse i å adlyde religionens mest konservative bud. Dersom vi definerer Islam som "hva muslimer tror Islam er", ja så er også dette Islam, og Islam har et humanistisk ansikt. For meg som ateistisk ultrarasjonalist virker denne form for kognitiv dissonans, der en hevder seg å tro på en religion samtidig som en i praksis avviser dens læresetninger, noe uforståelig. Likevel er jeg skeptisk til å utfordre denne kognitive dissonansen, da den tross alt tillater de religiøse å være tolerante mennesker.
Likevel kan jeg ikke unngå å ha en "besk" smak i munnen. De gudfryktiges uttalte hengivenhet til deres respektive hellige tekster synes for meg å til en hver tid gjøre dem ekstremt sårbare for "radikale" (les, tradisjonelle) krefter. Så nødig jeg enn vil gi mørkemennene ammunisjon kan jeg ikke unngå å konkludere med at de intolerante har bedre teologisk basis for deres meninger enn de liberale.
Så hva skal vi som sekulære humanister gjøre? Skal vi være essensialistiske, konkludere med at teologien forgifter hele religionen og avvise de "moderate" (les, radikale) som velmenende, men uvitende?
Eller skal vi krysse fingrene, ikke si noe som helst om religionens menneskefiendtlige historie og teologi, og bare håpe de gode kreftene vinner?
Ikke vet jeg. På dette tidspunkt i mitt liv tror jeg det er fullstendig urealistisk å tro en kan "befri" verden for religion. Ikke bare er det urealistisk, jeg er ikke en gang lenger overbevist om at det er ønskelig. Mennesket er en feilaktig art, og mange ser ut til å trenge personlig tro så vel som moralsk veiledning utenfra. Flere studier viser for eksempel at personlig kristne donerer mer tid og mer penger til veldedighet enn ikke-troende.
Prøver vi å gå til total krig mot all religion vil vi tape, det finnes ingen tvil om det. Samtidig er det hinsides naivt å tro at for muslimer så vel som andre religiøse er deres tro ene og alene en personlig "imaginary friend in the sky". Den HAR konsekvenser for deres holdninger, og når religion nå får større innflytelse i Norge VIL dette endre vårt samfunn.
For "normale" religiøse er ikke deres tro nødvendigvis absolutt alt, men den er mer enn ingenting.
Når alt er sagt er jeg dessverre redd for at våre liberale samfunn vil forbli et pust i sivet, en anekdote, en kuriositet, når menneskehetens historie skrives.
At bokstav- og bibeltro kristne kan omgås homofile helt uproblematisk, skyldes vel like gjerne at de når det er hensiktsmessig lar misjonsiveren ligge og betrakter andre personers livsanskuelse som en privatsak, uten å forlange en verden i sitt bilde. Eller det kan skyldes romslighet overfor andres synder, vel vitende om at de selv ikke nødvendigvis er bedre mennesker. At de i sitt stille sinn betrakter homofili som synd, har først og fremst konsekvenser for dem selv, og de gjør ikke krav på at dogmene skal være lovparagrafer. Sånn sett utgjør de ingen som helst trussel mot ideenes pluralisme.
-----------------------------
Ellers synes jeg det er en tanke paradoksalt når Mads som humanist konkluderer med at mennesket er en feilaktig art. Det å tro på menneskets fantastiske muligheter virker på meg vanskelig forenlig med ideen om at vi først og fremst klassifiseres som feilaktige. Så kan man kanskje si at det er en feilaktighet som kan overvinnes, men det skjer uten guddommers hjelp, så da må jo det beste som bor i mennesket være alt annet enn feilaktig, eller hva? Er det kanhende slik at det iboende gode i mennesket har mye dårligere odds enn det iboende feilaktige, slik at en menneskelig gullalder blir å betrakte som en heldig historisk parentes? Da er i så fall det onde sterkere enn det gode, og troen på menneskets muligheter fremstår som nokså lite rasjonell. Det er selvsagt mulig jeg misforstår Mads fullstendig, og jeg er i så fall oppriktig nysgjerrig på hva han har å si.
One man's ceiling is another man's floor.
Omar-saken er superduper.
Den får frem det stadig flere av oss nå vet: at ortodoks islam er uforenelig med sekularisme.
Punktum.
Ortodoks islam, også av den private typen, er dømt til å produsere islamisme, som ikke nøyer seg med å være forvist til det private rom. Men som tvertimot vil ta for seg av det offentlige rom.
Dialog kan ikke ta vekk den ubehagelige sannhet om at noen ideologier er absolutt inkompatible. Sekularismen og islamismen er to slike.
@Skolopender: "Lars Sponheim når han drømmer om å bli medlem av det fremtidige Eurabia."
Det er nesten absurd hvilke visjoner Lars Sponheim har for EU. Det er vel kanskje nærmere hallusinasjoner når han proklamerer at han er for EU hvis EU slipper inn Tyrkia.
Hvordan forandrer det Norges forhold til EU? Det er da NORGES interesser han som politiker skal forvalte. Hvis Tyrkias eventuelle medlemskap hadde gitt noen konkrete, positive virkninger for Norge hadde det vært greit, men hans mål er å bruke EU, som har bidratt til en viss stabilitet i øst-europa, til å stabilisere muslimske land. Han er selvfølgelig klar over at det vil komme en enorm strøm av muslimer innvandrende vår vei så fort døren settes på gløtt, men det er ingen bekymring for denne store statsmannen.
Hvordan kan så en fyr som har blitt valgt inn på stortinget være så grenseløst naiv å tro at land i midtøsten:
1. blir invitert inn i EU.
2. tilfredstiller de krav til menneskerettigheter osv som kreves av EU
3. ønsker å bidra til EU-samarbeidet. (Bare tenk på hvilke problemer vi vil få med grensekontrollen når potensielle terrorister kan reise fritt frem og tilbake uten å vise så mye som et pass.)
Jeg begynner å mistenke at Lars Sponheim har fått et illebefinnende. Venstre under sperregrensen sammen med SV?
Det ville ihvertfall lette samarbeidsforholdene på den borgerlige siden.
Christian Skaug:
Ellers synes jeg det er en tanke paradoksalt når Mads som humanist konkluderer med at mennesket er en feilaktig art. Det å tro på menneskets fantastiske muligheter virker på meg vanskelig forenlig med ideen om at vi først og fremst klassifiseres som feilaktige.
Dette blir langt på siden av tema, men likevel: Jeg synes ikke akkurat dette er så vanskelig. Jeg kan ikke svare for andre, men for min egen del kan jeg nok si at det handler vel mer om "både og" enn om "først og fremst". Ser vi empirisk på det er det liten tvil om at sivilisasjonen har vært en menneskelig suksesshistorie, men at det har blitt gjort mange og store feil på veien.
Er det kanhende slik at det iboende gode i mennesket har mye dårligere odds enn det iboende feilaktige, slik at en menneskelig gullalder blir å betrakte som en heldig historisk parentes?
Jeg ser slett ikke bort i fra at det kan være slik, men satser naturligvis på at det motsatte er tilfelle. Sivilisasjonens utviklingsbane har jo sett under ett vært positiv så langt, men vil det vedvare? Vil vi fortsette å bygge på dette, eller vil vi istedet på et tidspunkt gå tilbake og bli ett med naturen igjen? Hva slags samfunn har vi om 2000 år (rundt tall som sånn omtrent tilsvarer alderen på vår egen kultur). Hva med 10000 år inn i framtiden (tiden siden den menneskelige sivilisasjonens begynnelse)? Mennesket som art er ca. 100000 år gammelt. Vil mennesket finnes i sin nåværende form om 100000 år? For å fastslå om parentesen slutter må man kunne si noe sikkert om framtiden og det kan vi jo ikke.
Å si at 1970-tallet representerer begynnelsen på det liberale paradigme fremstår historisk meget snevert og ikke så rent lite pussig.
Det liberale paradigmes politiske frembrudd bør identifiseres med den amerikanske uavhengeighetserklæring og konstitusjon. Heller ikke dette hang historisk i løse luften, men hadde selvfølgelig en filosofisk tradisjon å bygge på. Denne filosofiske tradisjon er så i sin tur umulig å skille fra det vi gjerne omtaler som den kristne kultur. Man kan derfor hevde at det liberale paradigme historisk bryter frem med personen Jesus fra Nazaret, noe enhver kan se i de ganske utbredte historiske kilder vedrørende denne skikkelsen. Denne påstand blir videre styrket når man gjør seg kjent med den kristologiske og trinitariske utvikling, særlig i det 4. og 5. århundre. Hva for eksempel Nicaea og Chalcedon dogmatisk nedfeller som normerende vedrørende forskjellighet, enhet og relasjonelt fellesskap, er helt avgjørende for det løp som historien vitner om. At den etterfølgende historie ikke bare vitner om fremskritt, men like mye om forringelse og ensretting, blir i vår tid emne for lysende og uhyre fruktbare akademiske bidrag som løfter frem igjen støvete og glemte forestillinger.
Forsøker man å følge den lange tankebane fremstår 1970-tallet heller som en mutasjon som prøver å rettferdiggjøre sine egne kortsluttede tankebaner med å diskreditere all tidligere tenkning. Istedet for å være relasjonelt orientert kutter denne historiske vanskapning av de armer som tidligere holdt den til brystet.
Det liberale er alltid relasjonelt. Det er et system for energisk relativisme der enheten aldri visker ut forskjellene og der forskjellene aldri bryter enheten. Det er den mest sofistikerte og dynamiske tankemodell som tenkes kan, og den har blitt forsøkt politisk manifestert i de samfunn der man har lært å tenke på denne måten. Politisk gir den rom for mest mulig individuell frihet, som det legges minimale begrensninger på så lenge denne frihet ikke virker asosialt.
Den ensretting, sammenblanding og sosiale kollaps som erfares i samtiden er en direkte følge av at en dårligere filosofisk modell har erstatter en bedre. 68erne og deres lydige etterkommere er slett ikke liberale, de er utopister. De tåler ikke reelle distinksjoner og forskjeller, derfor blandes alt mulig ukritisk og ukvalifisert i det som etterhvert manifesterer seg som en rigid og samtidig kaotisk samfunnsmasse som ingen riktig får puste i. Bye bye Libertas.
Om ikke annet så tar Omar opp et betimelig spørsmål; I hvilken grad skal organisasjoner som PEN beskytte og forsvare personer og organisasjoner som ønsker å avskaffe ytringsfriheten? Og som ville avskaffet den hvis de kom til makten?
De som ønsker å avskaffe de demokratiske frihetene har også ytringsfrihet. Dette er et innebygd paradoks i det liberale demokratiet og en frihet som er lett å forsvare i fredstid. Men hva når det blåser opp til storm og liberaldemokratiet som system er trua? Hva da?