Lego-Jesus

Hans Rustad

28.04.2009 kl. 10.23

Jesus kommer i alle former og størrelser. Nå også i Lego. En menighet i Västerås Sverige har brukt 30.000 klosser for å bygge en Jesus etter Thorkildsens kjente skulptur.

Skinnende hvid og i menneskehøjde er en Lego-Jesus nu kommet på plads i Önsta Gryta kyrka i den svenske by Västerås.

Det har taget kirkegængere i svenske Västerås halvandet år at konstruere den 1,8 meter høje Kristus-figur af 30.000 legoklodser.
Siden slutningen af 2007 har en række borgere og menighedsrådsmedlemmer arbejdet med at bygge statuen af indsamlede legoklodser. Ved en gudstjeneste i påsken var tiden inde for en indvielse af den særlige statue.

- Det var virkeligt festligt, og kirken var fyldt op, siger Per Wilier, der har været med til at lede projektet,

Statuen, der står under altertavlen, er skabt ud fra den danske billedhugger Bertel Thorvaldsens berømte værk fra 1800-tallet “Den opstandne Kristus”, der står i Københavns Domkirke.

Det anslås, at der er anvendt 30.000 legoklodser til kopien, og Per Wilder understreger, at der ikke er blevet fusket med anvendelse af lim.

- Vi har kun anvendt legoklods efter legoklods, men for balancens skyld har konstruktionen en midterstang i stål og en sten i bunden, siger han. Ritzau

Ultron

Veldig bra. Her må jeg nesten få følge opp med Monty Python and the Holy Grail in Lego.
Ultron

Mens vi er inne på hobbykunst: Ta en kikk på den store flaska på bildet under.
http://users.skynet.be/J.Beever/images/coke.jpg

Den er selvsagt ikke ekte, og er bare malt på fortauet, slik som dama i dette bassenget:
http://users.skynet.be/J.Beever/images/swim2.jpg

Her er det forrige bildet fra en annen vinkel. Det gir et inntrykk av hvor krevende det er å få tegnet proporsjonene riktig:
http://users.skynet.be/J.Beever/images/wrongview-pool.jpg

Kunstneren heter Julian Beever, og flere av tegningene hans kan ses her:

http://users.skynet.be/J.Beever/pave.htm
Sorle S. Hovdenak

Det er litt rart å tenke på hva som ville skjedd hvis noen hadde lagd en Lego-Muhammed.

Dette gir en indikasjon på den avgrunn som skiller kristendommen fra islam.

Lego-Jesus illustrerer fortreffelig Paulus ord til korinterne om at de alle er lemmer på Jesu legeme, noe de ikke må glemme i sin rivalisering, strid og fraksjonering. De er like viktige selv om de har fått ulike talenter og har ulike funksjoner. Øyet kan ikke si til tærne eller endetarmen at de er uviktige. Alle mennesker har i troen sin rettmessige plass som lemmer på Kristi kropp, om enn som en vond og plagsom liktorn.

Kristne tror også at i Jesus så har Gud fått et menneskelig ansikt. Man tror at den historiske skikkelse Jesus fra Nazaret er Gud. Gud er human. Gud kan ikke skilles fra det menneskelige. Leser man Bibelens lidelseshistorier, så ser kristne i disse historier en gud som har angst, svetter blod, blir sveket, torturert og til slutt henrettet. Gud lider og dør på korset. At Gud er død er gammelt nytt for kristne. Men man tror altså at Jesus ble reist opp fra de døde igjen ved Faderens veldige kraft.

Her kommer man inn på kjernen i det som blir den kristne lære om Gud, nemlig at Gud er en treenighet i Fader, Sønn og Ånd. Guds enhet består i en trehet der hver enkelhet har helt distinkte trekk. Hver enkelhet er videre forstått som personlighet, dvs Faderen, Sønnen og Ånden er tre personer som deler én væren, eller enda bedre og mindre metafysisk: ett liv.

Det man i vår tid teologisk gjenoppdager både i den katolske, ortodokse og protestantiske tradisjon, er den uhyre rikdom som ligger nettopp i det personlige. Boethius bestemmelse av en person som en individuell substans med rasjonell natur, har vært den bærende definisjon gjennom mange århundrer og viktigheten av dette for det moderne subjekts selvforståelse forklarer seg selv. Det man nå imidlertid gjenoppdager er det relasjonelles uadskillelighet fra det personlige. En person inngår alltid i relasjoner. Særlig de tre store teologer fra 300-tallets Kappadokia blir sett på som viktige for utviklingen av det personlig-relasjonelle. De er et viktig supplement, og kanskje også en motvekt, til augustinianismens tunge tradisjon.

Men etter mitt syn må man ikke bli for hard med Augustin heller. Hans treenighetslære, som han flikket på i over tredve år, tar introspeksjonen som sitt utgangspunkt. I Augustin har man dermed en antropologisk forståelse av treenigheten ut fra tanken om at Gud har skapt mennesket i sitt bilde. Den treenige Gud er nedfelt som treenighet i hvert enkelt menneske. Augustin utdyper dette i ulike modeller, for eksempel som relasjonene mellom hukommelse, intellekt/kunnskap og vilje, eller som forholdet mellom den som elsker, det som blir elsket og kjærlighetens bånd.

Det er en allmen oppfatning at man utover i skolastikken mistet det personlige og relasjonelle av syne til fordel for det mer rent abstrakte. Reformasjonen kan ses som en reaksjon på dette.

I denne historiske bevegelse indikeres også hvor viktig det er for den kristne kirke å være nært knyttet til det historiske fundament som blir beskrevet i dens grunnskrifter. Det er en menneskelig Gud som blir beskrevet av de første disipler og apostler. Denne menneskelighet har ofte glidd ut av syne for kirken, men da er det alltid noen ubehagelige stemmer som trekker den frem igjen.

I det nye testamente er ikke Jesu utseende beskrevet. Jesus kan dermed forstås som min neste i hvert enkelt menneske. Til alle tider har denne menneskelige Gud blitt tillagt trekk fra den kultur og tid han blir formidlet i. Kunstnere har skapt Guds kropp og ansikt i alle varianter, etnisiteter og farger. Smilende, gråtende, sørgende og død. I den kristne selvforståelse er ikke Gud fremmed for noe menneskelig: fristelse, oppgitthet, usikkerhet, sinne, seksualitet, kjærlighet, familieliv, arbeid, usikkerhet, angst, svik, forlatthet, gudsforlatthet, lidelse, død, vennskap, vindrikking, etc etc etc. Han dro alle typer mennesker til seg, spesielt syndere av verste sort, til voldsomme ramaskrik fra de religiøse. Folk som gjerne hadde en anseelse å beskytte kom til ham i nattens mulm og mørke.

Ikke på noe punkt kan det mennskelige skilles fra det guddommelige i den historiske skikkelse Jesus fra Nazaret. Det menneskelige og det guddommelige holdes sammen i en relasjonell enhet slik de store kristne tenkere har utformet det. I Jesus Kristus er Gud og mennesket ett, og dette skjer fordi mennesket i Jesus Kristus blir til Gud. Det er dette som er frelse i kristen forstand: mennesket lever i Jesus til evig tid som Gud. Intet mindre. En skremmende intimitet mellom det guddommelige og det menneskelige.

Min synd, min elendighet, min ufullkommenhet, som jeg hver dag må slite med, har hver dag sin motvekt i troen på at jeg likevel har et liv i Jesus, at Gud gav meg liv ved sin død. Dette mysterium kan ikke forstås fullt ut, men kraften kan kjennes fra dens sannhet, om enn alltid i relativ og varierende grad. Livet i troen kan ikke skilles fra livets generelle og allmene usikkerhet og tvil, troen lever alltid i en dirrende eksistensiell spenning. Det er først når jeg dør at også troen er ført til sin ende.

Så fortsetter den kristne å surre rundt med sitt liv uten på noen som helst måte å tro at hun eller han selv er guddommelig, det er den største synd. Men man lever i håpet om at det som man i dag eier i troen en gang skal vise seg å være sant, at Gud Fader gjennom Jesus, i den hellige Ånd virkelig har utslettet all min synd, skyld og elendighet, slik at alle som Gud døde for virkelig får leve et oppstandelsens liv uten død i den nye skapning der Gud er alt i alle.

—

Sorle S. Hovdenak
AnteBergan

Nå skal vi ikke glemme at også kirka har hatt sin tørn med ikonoklaster. Skikkelig hett gikk det til.

Så får Sorle godt frem det karakteristiske med kristendommen, dens antropofisering av Gud.

Det er karakteristisk for kristendommen. Det ligger som et bakteppe for mangt i vårt samfunn, vår sosialpolitikk blant annet.

Men det er også noe innsnevrende i det. Noe …. antroposentrisk.

Den Første Beveger er hinsides språket, intellektet, tiden, rommet og menneskenes lyst og ulyst.
Skartveit

Takk Hovdenak.
Vår vestlige verden synes å ha glemt hva det betød at Jesus Kristus, Guds sønn, døde på korset. Mye av vår tids kulturkonflikt kan forstås ut av dette.
Det Jesus måtte, var å gjennomgå den ultimate krenkelse. Det var Guds sønn som ble korsfestet. Og Jesu klare ord til sine etterfølgere var at de måtte ta sitt kors opp og følge ham. Det betyr det samme som at alle kristne er pålagt å leve i og akseptere krenkelse. Den kristne tro er det samme som krenkelse, å oppgi seg selv. Den enkelte kristne kan ikke klage på noe som Gud selv lot seg gjennomgå for å frelse verden. Krenkelse for den enkelste troende er altså ikke et relevant fenomen i den kristne tro, og har da sjelden, eller aldri, vært gjenstand for oppmerksomhet før de senere årene, og årsaken er stort sett islam og homobevegelsen.
I sin kamp for sine rettigheter har begge grupper hevdet at også vår kristne kulturtradisjon har blitt bygget på en kamp mot krenkelse, og at deres krav derfor er like berettigede som våre. Det har vært, og er, svært vanskelig å overbevise våre sekulære politikere at muslimers krav om respekt og fravær av krenkelse faktisk ikke har noen tradisjon i den kristne tradisjon, men at vår tradisjon tvert imot er bygget på krav om aksept av krenkelse. På dette grunnlag er noen av vestens viktigste verdier bygget: ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi skal alle tåle å bli krenket.
Problemet er at vår tid er så opptatt av å rive ned kristendommen at den ikke ser at de også river ned viktige forutsetninger for vårt levesett.