I Storbritannia forsøker små grupper av radikale islamister å krisemaksimere motsetninger mellom majoritet og minoritet. Bandekrigen i København er bekymringsfull, det samme er Rosengård. Noen får panikk og mener det er budbringerens skyld. Hvordan håndterer vi radikalismen? Bidrar vi til den ved å fokusere på den? Kan det bli for mye oppmerksomhet?
Noen betraktninger:
1. Noen vil helt sikkert mene at document.no er for ensidig opptatt av islam og muslimers problemer. Men det er delvis som resultat av de andre mediers selektive omgang med temaet. Det står mye også i norske aviser, men det er ikke en kritisk tilnærming.
2. Det finnes helt klart en undertrykt opinion i forhold til islamisering, noe som viste seg under hijab-debatten. Når motsetningene skjerpes kan noen oppleve at de “får rett”. Det kan være en holdning med mange fallgruber.
3. Det er nettopp når motsetningene øker at det er viktig å innta en nøktern holdning. Man må ha en klinisk, undersøkende, granskende tilnærming, og suspendere ønsket om å felle dommer og komme til konklusjoner. Vi befinner oss i en situasjon der begivenheter galopperer: å holde følge og registrere og reflektere er mer enn nok.
4. Folk er svært ambivalente til alt som skjer, dvs. det er en underliggende frykt. Det kan slå tilbake på budbringeren. Budbringeren må vokte seg for å legge for mye av egne meninger i budskapet. Det som skjer, bla. i København er så sterkt at det overhodet ikke trenger nærmere dramatisering. Jeg tror folk lytter hvis de føler at ting ikke tres ned over hodene deres.
5: Folk misliker misjonering. Selv om man skulle vise seg å få “rett” misliker folk misjonering. Venstresiden og kulturalistene taper oppslutning fordi spranget mellom ideal og virkelighet bare vokser. Men selv de som mener å kunne bevise at deres dystre spådommer slår til, møter motstand. Hvorfor? Fordi folk ikke liker å bli fortalt hva de skal mene. De vil gjerne gjøre seg opp en mening selv. De setter pris på informasjon, ikke propaganda.
6. Hva er propaganda? Folk som mener de sitter med fasit på historien. Det orker ikke folk. AKP (M-L) og tilsvarende grupper var nok. Folk som i dag forkynner borgerkrig blir ikke spesielt godt mottatt.
Folks motstand går langs to linjer: de reagerer med frykt på folk som forkynner voldelige motsetninger, fordi det implisitt ligger en oppfordring om å ta stilling og parti. De reagerer også på dogmatiske oppfatninger: folk som vet hva islam er, som triumferende forkynner at det ikke finnes en moderat islam, bare moderate muslimer, men også disse forsvinner i skråsikkerheten. De fleste oss har nok med å kave og få med oss hva som skjer i vår samtid. Noen sitter med fasit både til samtid, fortid og fremtid. Det blir litt mye. Av en eller annen merkelig grunn har de ikke spesielt stor tiltrekning.
7. Advokatur: Sammen med misjoneringen går advokaturet: man oppfører seg som om man befinner seg i en rettssal der det skal legge frem bevis. Muslimer som forsøker å si noe møtes med en bevisbyrde som er så voldsom at det kan skremme vannet av noen og enhver. Så fort noen åpner munnen får de slengt en dynge i hodet. Det er visse standardargumenter som går igjen: Muhammeds forhold til Aisha feks. Men må det nevnes i enhver sammenheng?
Det pluralistiske samfunn forutsetter Fingerspitzgefühl. Første spørsmål er ikke: -Hvor kommer du fra? Man må ikke si alt på én gang, til enhver tid.
8. Overtak. Det er problem at Vesten er i ferd med å dra i fra muslimer når det gjelder kunnskap om deres egen tro og kultur. I vestlige medier finnes mer kritisk kunnskap og informasjon om islams historie og situasjonen for muslimer i verden, enn det de selv er i nærheten av å produsere. Denne avstanden – som er økende – er i seg selv et betydelig problem. Vesten slår muslimer også når det gjelder kunnskap om deres egen religion. Det er opplagt at dette oppleves ydmykende, og kan utløse en motreaksjon. Jeg vil tro at det kan være en av faktorene bak en ny radikalisering. Muslimer kan føle seg trampet på: de har sin forklaring som ikke stemmer med storsamfunnets: enten det er hijab-debatten – som de mener ble ført på en krenkende måte – eller utenrikspolitiske forhold som krigen i Irak, Afghanistan og Pakistan, så har de en annen oppfatning. De får dem fra Al Jazeera og satellittkanaler. De forteller en helt annen historie.
9. Hva er løsningen? Noen merker avstanden og mener man må forstå og tilkjennegi at den ene oppfatning er like gyldig som den andre. Det er selvsagt tøv. Det er ikke like gyldig å forstå Taliban som å forsvare kvinners rett til utdannelse.
Med innsikt følger ansvar. Vesten har større ansvar fordi det har utviklet instrumenter for kunnskap og erkjennelse. Det er selvsagt et våpen som må brukes med forsiktighet. Man må vise at man forstår den andres situasjon. Det er ikke lett å forflytte seg fra en føydal virkelighet til en grenseløs modernitet. Det har omkostninger, også for oss.
10. Disse refleksjoner har visse konsekvenser for kommentarspalten: kommentarene er en del av documents profil, vi kan derfor ikke late som om det ikke angår oss. Hvis noen ikke får ut sine kommentarer så er det fordi:
de misjonerer, fører uavlatelig bevis som i en rettssal, er dogmatiske, ikke ser at de selv krisemaksimerer ved å benytte språk med uheldige ord og uttrykk, som å spå at det ikke er lenge før folk går ut på gatene og tar et oppgjør osv.
Det er en avveining: folk har behov for å uttrykke seg, men ikke på bekostning av det vi anser som oppgave: opplysning.
Related posts: