Robert Redeker tar et oppgjør med forsøket på å kneble kritikk ved å slynge ut anklagen om islamofobi. Han forteller at ordet ble oppfunnet av radikale islamister som ville stoppe munnen på feminister som kritiserte kvinnens underordning.
Hva er islamofobi?
af: Robert Redeker
Ordkonstruktionen 'islamofobi' er en fælde lagt af islamister i den hensigt at vanskeliggøre islamkritik
Et sproglig nydannelse har vundet indpas i den offentlige debat: ordet islamofobi.
Dette ord, der lydligt kan ligne xenofobi, er konstrueret i den hensigt at indgyde frygt ved ubevidst at skabe forestillinger om had, forfølgelse og diskrimination - og dermed til hensigt at indgyde skyld. Stadig flere anvender dette ord som synonym for 'racisme' eller en parallel til antisemitisme. Men er denne brug tjenlig for det, som må være republikkens fornemmeste forpligtelser: at værne om samfundets sekulære orden og bekæmpe racisme? Fører det ikke til tankemæssig uklarhed, der kan få skadelige konsekvenser for republikken, dens værdier og kulturelle arv?
Forskeren Caroline Fourest har sporet ordet til dets oprindelse, og dets historie rummer artige overraskelser, der er afslørende for dets ophavsmænds intentioner. Det viser sig, at udtrykket islamofobi først blev brugt af radikale islamister imod feminister.
Kate Millet, den berømte amerikanske kvindesagsaktivist, blev udskældt som islamofob efter at have opfordret iranske medsøstre til at nægte at bære slør. Tilsvarende var det i de følgende i sammenhæng med muslimsk kvindeapartheid - tørklædetvang i skoler og institutioner, kønsadskillelse i svømmehaller osv. - at beskyldninger for islamofobi i stigende grad blev rettet imod dem, som talte imod bestræbelser på at ophøje denne apartheid til officielt anerkendt norm.
Igennem 1990'erne blev begrebet systematisk udbredt fra Londons islamistiske miljøer i kampagner imod Rushdie. Forfatteren og forsvarere for ytringsfrihed måtte nu se sig anklaget for kriminel islamofobi og truet på livet. Begrebet islamofobi er dermed oprindeligt et våben smedet af islamisterne for at tjene deres mål om at påtvinge verdens deres totalitære vision, og hvis rødder rækker ned i dybeste åndsformørkelse.
Imod religionskritik
I udgangspunktet var islamofobi et kampord - jvf. den revolutionære poet, Majakovskijs berømte formulering: Ordene er kugler! Ved naivt at overtage dette ord har frihedens og antiracismens oprigtige venner i de senere år placeret sig på deres modstanderes terræn. For går det an, som islamisterne ønsker sig det, at sætte lighedstegn mellem islamofobi og racisme eller se en ækvivalent til antisemitisme?
Sammenblandingen af islamofobi og racisme har til hensigt at spærre for den religionskritik, som har været en så værdifuld del af vor kultur siden Voltaire og så væsentlig for udviklingen de republikanske idealer.
Er det racistisk at tale imod det horrible magtmisbrug, der i islams navn praktiseres fra Mauretanien til Pakistan? Er det racistisk at tage afstand fra sharia, stening, kønslemlæstelse, slaveri (som stadig praktiseres i nogle muslimske samfund), diskrimination mod homoseksuelle, kvinders inferiøre status etc.? Er det racistisk at minde om, at i intet muslimsk land æres menneskerettighederne eller demokratiet? Er det racistisk at sige, at hundredvis af millioner af mennesker hver dag lever under islams religiøse åg? Er det racistisk at bekymres over, hvilke modtræk vi som sekulært samfund har mod en religion, som i så ringe grad har formået at inderliggøre Oplysningens værdier? Er det racistisk at stille spørgsmålet, om islam med et menneskeligt ansigt er muligt?
Hvor racisme - f.eks. arabofobi - er absolut fordømmeligt, er kampen imod religionens indtrængen på civilsamfund det ingenlunde. Islam er en religion - et sæt af ideer, myter, overtro og riter - ikke en race (hvis dette ord overhovedet har mening), ikke en etnisk gruppe. Islam vil som kristendommen være en universel religion, men islam er også en ideologi som kommunisme eller liberalisme. Vil nogen fordømme antiliberalisme eller antikommunisme og modstand imod disse ideologier og de samfundsindretninger, de indebærer, som 'racisme'?
Den kritik, der stemples som islamofobi, har intet med racisme at gøre, for den er uden had til noget folk. Den er derimod en forkastelse af det, som visse muslimer prædiker og vil påtvinge i islams navn, og en forkastelse af de arkaiske og demokratiuforenelige holdninger, som vise islamtolkninger formidler.
Hvad angår antisemitisme, stigmatiserer den ikke en religion, men et folk. Der findes ikke et muslimsk folk, hvorimod der findes et jødisk folk. Derfor er parallelliseringen mellem islamofobi og antisemitisme forkastelig. Islam er, i kraft af dens missionerende ildhu, et muligt ideologisk, religiøst tilvalg for mennesker uafhængigt af etnisk tilhørsforhold og hudfarve. Derimod er jøder ét folk, fordi jødedommen ikke missionerer. Snarere end at være en kamp imod en religion, er antisemitismen det umotiverede, uudslukkelige had til et bestemt folk, det jødiske. Jøderne kan være ateister eller skifte religion uden at det anfægter antisemitterne. Mens der kan eksistere ateistiske jøder (fordi ordet 'jøde' betegner tilhørsforhold til et folk), er udtrykket muslimsk ateist en absurditet (fordi 'muslim' betegner et trotilhørsforhold).
Åndsformørkelse
For islamisterne er denne ordstrid vigtig. Udtrykket islamofobi er en fælde, de har lagt ud for republikkens sekulære institutioner for at forhindre religionskritik og for fortsat at kunne underkaste dele af deres trosfællesskab (især kvinder) et totalitært herredømme. At tabe dette semantiske slag ved at overtage et ord, som er sat i omløb af islamisterne, kan blive fatalt. Det vil tvinge forsvaret for de republikanske værdier i defensiven, for i kraft af dette retoriske kneb bliver det frihedens og tolerancens forsvarere, som nu pludselig må se sig beskyldt for intolerance og fundamentalisme.
Ordet islamofobi vender tingene på hovedet og placere åndsformørkelsen i offerets position og det sekulære demokrati i aggressorens. Det sekulære demokratis forsvarere burde afholde sig fra brugen af dette ord, samtidig med at de må skærpe indsatsen for at bekæmpe virkelig racisme, især arabofobi.
Robert Redeker
Siden den 20. september har den franske filosof Robert Redeker og hans familie levet under politibeskyttelse på skiftende adresser efter dødstrusler fra islamister. Truslerne mentes udløst af en islamkritisk artikel, han fik trykt i Le Figaro den 19. september. Denne klumme er fra La Dpeche du Midi den 21. oktober 2003.
Hvad er islamofobi?
Opprinnelig trykt i Information.
Ufattelig klargjørende! Du verden! Hvorfor trykkes ikke denne i flere av de store mediene? Hvorfor lages ikke debattprogrammer med denne som tema? Her tenker vi at både Rana, Ghozlan, Ishaq og Ali og hele bøtteballetten blir ettertrykkelig parkert.
Skal nesten banne på at ikke Rana kjente opprinnelsen til "islamofob".
Mvh
Donald
Ja, det "är jo skitbra", som svensken ville sige.
Det interessante er at observere, hvor anvendelsen af udtrykket er udbredt. I Sverige er det knæsat overalt. I Danmark anvedes det udelukkende af den fremmedpolitiske, yderste venstrefløj. Det er ikke bredt slået an.
I Norge ?
Hei, snaphanen:
Hva betyr ordet "ildhu"?
Mvh
Donald
Og, jo, vi må nok skuffe deg, selvsagt er ordet knesatt hos oss også. Og igjen, venstresiden!
Mvh
Donald
I Norge ?
I Norge får du spørsmålet: "Er du islamofob?" når du kjøper billett på t-banen. 20,- kr ekstra koster det om du er hvit som en fiskepudding og svarer "nei!".
Redeker viser til "Forskeren Caroline Fourest" når han hevder opphavet til begrepet islamofobi. Hvilket forskningsarbeid er det i så fall snakk om? Noen som kjenner til dette? Dette blir etter min mening for svakt, og gjør det vanskelig å bruke argumentet videre i debatten så lenge referansen til forskningen mangler.
Det er uhyre vesentlig å forstå at i menneskets psyke så er det IKKE slik at de assosiasjoner som er knyttet til et ords referanse/meningsinnhold (dvs det som strengt logisk er det eneste som kan benyttes i en GYLDIG argumentasjonsrekke) er de eneste assosiasjoner som finnes.
For en betydelig mengde ord, så har disse også en sterkt følelsesmessigkomponent, nemlig som "fy-ord", eller "hurra-ord".
Denne følelsesmessige ladningen av ord har en ensidig destruktiv innflytelse på menneskers kompetanse til å utforme logisk gyldige argumenter hvor disse ordene blir innvevd, og derfor også på beslutningsprosesser på disse kontaminerte tankegangene.
Et ord som "islamofob" er et åpenbart "fy-ord".
Det betyr at folk vil følelsesmessig rygge vekk fra "islamofobi", uten å ta seg bryet med kjølig å studere hvorvidt dette ordet har et genuint meningsinnhold, eller om ordet faktisk benyttes i en passende kontekst.
Istedet vil en deltager i en debatt, i frykt for å bli stemplet som "islamofob" (det er sikkert noe skummelt, eller skittent å være det!) vil høylytt forsikre om at islam er en vidunderlig religion, og muslimer flest er like avvisende til vold som alle andre.
Det vil si, det blir viktigere for deltageren å undertrykke ubehagelige fakta enn å bedrive rasjonell debatt. Fy-ordets ubehagelige nærvær bak i bevisstheten forgifter debattenes sannhetsgehalt, og reduserer debatten til overflatisk fjas.
Tilsvarende er det med "hurra-ord" som "toleranse" og "dialog".
Istedet for å forstå at "toleranse", for eksempel, i seg selv er et moralsk IR-relevant fenomen, at det bare er den spesifikke DISTRIBUSJON av toleranse/ikke-aksept som kan være gjenstand for moralsk vurdering, så går man inn for "mest mulig" realisering av hurra-ordet:
Enhver form for ikke-toleranse blir fremstilt enten som noe "uheldig", eller "nødvendig onde", men vanligere som et utslag av "umoralsk intoleranse" dvs en krig mot det fine og flotte hurra-ordet selv.
Vi er alle sårbare for å la de følelsesmessige konnotasjonene ved bestemte ord ta overhånd og derigjennom forgifte enhver debatt gjennom anvendelsen av dem; ingen av oss er hevet over dette, og derfor bør vi utvikle på den ene side en eksplisitt prinsippfasthet, og relatere våre moralske dommer så langt det lar seg gjøre tilbake til slike grunnprinsipper, men også gjennom å gå til felts mot vår egen forfengelighet slik at vi faktisk kan TÅLE å bli kritisert når vår argumentasjon er logisk sett forfeilet. I debatt med andre er det IKKE slik at vi automatisk skal gi den andre part "respekt" (nok et hurra-ord!), vi må analysere hvorvidt den andre part FORTJENER respekt før vi tildeler ham/henne den.
En slik holdning til motpart vil være det nødvendige ytre korrektiv til intern, feilaktig tenkning basert på arbitrært føleri, og ydmykhet burde vi alle ønske velkommen "nådeløs" kritikk av oss selv, når dette er betimelig.
Den patologiske debattform som har utviklet seg i Vesten hvor alle meninger er like mye verdt, og en debatt kun er en ikke-voldelig fremvisning av private, ureflekterte holdninger av forskjellig art iblandet "inkluderende" smil og koselig musikk, denne debattformen er det vesentligste stengsel for en genuint positiv
samfunnsutvikling.
"Forskeren Caroline Fourest" når han hevder opphavet til begrepet islamofobi. Hvilket forskningsarbeid er det i så fall snakk om?"
Caroline Fourest er fransk feminist&forkjemper for lesbiske/homofile.
Hun er mest kjent for sin bok: "Frere Tariq", eller "Brother Tariq", en veldokumentert avsløring av løgnaktigheten og dobbeltspillet til Tariq Ramadan, den selvsamme Ramadan som blir fremhevet i vestlige medier som representant for "moderat Islam".
Den boka anbefales på det sterkeste!
Her er i alle fall Wikipedia-lenken på henne:
http://en.wikipedia.org/wiki/Caroline_Fourest
@Ira R.
Jeg er enig i at det er for vagt. Jeg har ikke en primærkilde å vise til, men regner i grunnen med at utsagnet er hentet fra "Frere Tariq".
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2976796
Her er en anmeldelse:
http://www.campus-watch.org/article/id/4861
Det kan bemerkes at anmelderen tilhører "Campus watch" som har et erklært kritisk syn på Edward Said's form for Orientalisme-studier. For øvrig med god grunn, etter mine begreper.
Jeg sier altså ikke at Caroline Fourest eller anmelderen tar feil, bare at det er nyttig å kjenne til deres ståsted.
Cassanders
In Cod we trust
Kanskje et poeng å huske tidligere runder om islamofobi på document.no, for eksempel: http://www.document.no/2008/09/islamister_i_norge_pa_uds_regn.html Eller å sjekke andre steder. Det er faktisk ikke alt som er riktig, selv om det formidles av Rustad.
http://no.wikipedia.org/wiki/Islamofobi
Hvis innholdet ikke er korrekt, da blir det vel også et spørsmål om hvor «ufattelig klargjørende» eller «skitbra» det refererte innlegget var. Trolig spiller det ingen rolle – det var skitbra og ufattelig klargjørende fordi noen vil at det skal være det. Ikke så nøye med fakta, substans og logikk da. For noen ble styrket i troen (på et eller annet), og det er jo det viktigste.
Lars Gule
RE: Lars Gule:
Jo, vi antar at når en filosof ytrer seg, så stemmer det vedkommende sier, at han i etterrettelighetens ånd har sjekket at hva han sier stemmer.
Undertegnede lever ikke en konspiratorisk verden hvor vi i utgangspunktet antar at meningsmotstandere lyver (med mindre de er religiøse eller har andre agendaer), så ja, for oss var Redekers innlegg klargjørende. Det kan til og med sies å være konsistent og koherent selvom det, slik du synes å tro, er faktisk galt.
Debatten om islam og det multikulturelle prosjekt handler om persepsjon, og den skjer uavhengig av bevissthet og vilje, noe som betyr at du ikke kan garantere at din oppfatning av islam eller det multikulturelle prosjekt, er mer korrekt enn andres. Mao. du vet ikke mer om islam eller hvordan den kommer til uttrykk enn oss andre, fordi du ikke har andre kilder å forholde deg til enn de vi andre har.
Dersom du mener det finnes ÉN korrekt fremstilling av både islam og dem som praktiserer den, kom med den, så opphører alle disse diskusjonene tvert. Problemet er at ikke engang muslimer vet hva de snakker om, så hvem i all verden er du til å si at vi andre tar feil?
Aksepterer vi religion, aksepterer vi irrasjonalitet og derfor bør religion utryddes snarest. Islamisme er ytterligere en sinnsforvirring vi bør gjøre slutt på umiddelbart. Det samme gjelder selvsagt alt dette andre tullet med healing, snåsa, alternative behandlingsformer og hele sulamitten.
Mvh
Donald
Det er ikke store forandringer på Gules forhold til islamofober.
Om man setter seg godt inn i hinduismen, budhismen, og islam og finner ut at: "Nei islam er ikke noe for meg. Det er for meget som stider mot min referdighetsans og moral". Er man da islamofob og hater alle verdens muslimer, som for det meste er født inn i islam? Svaret må bli NEI! På den annen side kan man godt misslike enklete muslimske talsmenn som lyver om at isalm betyr fred. For hvis det hadde vært sant, hadde moderate muslimer vært moderat fredlige og estemistene ekstremt fredlige. Hva de radikale tenker om fred, tør jeg ikke tenke på. Hva mener Gule om dette?
Vi tar vel med denne:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3003732.ece
-som de fleste kan være enige i.
Igjen Gule, hva du måtte definere islomofob som, er ikke nødvendigvis hva dem som bruker utrykket definerer det som. Tvert om. Det slenges ut i hytt og pine til alle som måtte ha en kritisk holdning til islam og ikke pakker det inn i vatt og bomull.
Vi kan alle se litt rundt oss i verden, og rent empirisk se hva en islamsk verdensanskuelse gir for ett samfunn.
Det er ingen fobi å være imot en slik påvirkning i retning det islamske, ei heller er det en fobi å kritisere dem som forfekter en slik verdensanskuelse. Tvert om er det i god vestlig tradisjon å stille spørsmål, å utfordre, å provosere.
Så er det opp til dem som får spørsmål, er utfordret, blir provosert, å svare for seg.
Og hvis du tror, Lars Gule, at "de Islamofobe" går rundt og tror at alle muslimske land som Saudi-Arabia, så tar du feil.
De vest-afrikanske muslimske landene blir gjerne fremstilt som "fredelige" muslimske land; veldig synd at land at Mauretania fremdeles praktiserer slaveri i stor stil. I Allahs navn, og med full dekning i sharia.
Videre, Sør-Øst Asia blir også fremstilt som "harmoniske" muslimske land.
Da glemmer man beleilig bort Laskar Jihad bevegelsen, Indonesias rekurrente massakre av kinesere, jihaden mot øst-timors katolske befolkningen, osv.
De eneste muslimske land som har et minimum av anstendighet i sitt politiske liv, er de som styres av sekulære, nærmest religionsfiendlige, diktatorer. Slik som Tunis.
Det er vel på sin plass å fortelle en inkompetent "forsker" som Lars Gule hvorfor det å ha en så avskyelig helt som Mohammed er fullstendig ødeleggende for genuint positiv moral-utvikling hos den enkelte, samt en samfunnsutvikling henimot økt frihet og genuin respekt blant mennesker.
Ja, Lars Gule, det er selvsagt sant at vi kommer hit til verden med ulike evner og anlegg (men obs, det tror du vel ikke på, du tror vel alle i utgangspunktet har de "samme" mentale/moralske kvaliteter og vi er som "tabulae rasa" når vi blir født??), og pr. idag har vi ingen forskning som tyder på at denne distribusjonen er vesentlig forskjellig fra ulike geografiske områder.
Dette impliserer selvfølgelig, at det finnes en lang rekke mennesker som tilfeldigvis er født inn i en muslimsk kultur kan ha en grunnleggende aversjon mot vold, og ønske om at alle skal ha det bra.
Men, i møte og fortellingene om den store Profetens gjerninger, ikke minst hans voldutgytelser, hva tror du slike personer gjør?
Protesterer? Danner små, alternative samfunn i protest mot den hegemoniske kultur?
Dette ville de selvsagt gjort, hvis det ikke var for at i et islamsk land, så har SAMTLIGE muslimer rett til å ta livet av personer de anser som "frafalne". Det eksisterer ikke noe statlig voldsmonopol i Islam!
Fordi dermed volden, og ikke minst TRUSSELEN om volden, er allestedsnærværende på det samfunnsmessige mikroplan, helt inn i familiekjernen, så betyr det at enhver som "divergerer" med svært høy sannsynlighet vil hisse opp en rett-troende muslim i nabolag som "tilfeldigvis" mangler tilstrekkelige sperrer mot voldsutøvelse.
Det vil si, bøllene i ethvert islamsk nabolag vil, med statens og moskeenes velsignelse, drive knallhard internjustis, og derved forhindre fremvekst av islamformer de selv måtte anse som kjetterske.
Fredelige varianter av islam blir kvalt på lavest inngrepsnivå, for eksempel en datter som blir kvalt av sin far.
Så hva skjer istedet?
Jo, en lang rekke fundamentalt anstendige muslimer vil
a) liten tillit til sine med-muslimer, være redd for dem, f.eks sladder etc
og
b) Gjemme bort ubehagelige fakta om Profeten sin i bakhuet helst så godt gjemt at man glemmer at disse faktaene ER der!
Disse to psykologiske momentene fører til et vedlikehold av INDRE SPENNING, som på en eller annen måte må få sitt utløp.
Å gå rundt isolert og mistroisk til sine nærmeste, og nærmeste omgivelser, er aldeles jævlig, og behovet for å føle fellesskap blir presserende. Kanskje det er NOE som binder en sammen med de andre?
Også her har Islam funnet fram til en "fremragende" løsning:
I den kontinuerlige, tradisjonstunge HETSEN av ikke-muslimer, som de enkelte muslimer knapt kjenner, DER i alle fall kan hver enkelt føle et fellesskap med ANDRE muslimer.
Og slik har du hatt det gående, generasjon etter generasjon, hvor ikke-muslimer overalt innen Islam blir punching-baller for muslimenes egen hatske frustrasjon over selv å tilhøre en i utgangspunktet hatsk, ufyselig kultur som gir hver av dem absolutt ingenting. Det vil si, en kultur dominert og fastholdt i et jerngrep av Muhammed egen, "onde ånd".
Der findes ikke et muslimsk folk (…) Dette faktumet blir aldri nevnt i våre kvelende offentlige debatter, selv om noen av oss iherdig har prøvd å minne om det. Tvert i mot blandes stadig islamkritikk med rasisme, helt bevisst antakelig. Det er så mye lettere å løfte pekefingeren og rope ”rasist!” enn å diskutere ideer. Standardargumentet er selvfølgelig å be om en definisjon av hvem som tilhører ”den kristne rase”…
Da Jugoslavia falt sammen, var det stadige reportasjer i TV og radio om kroatene i Kroatia, serberne i Serbia, albanerne i Kosovo – og muslimene i Bosnia-Hercegovina. Det ble framstilt som om ”muslim” var et folkeslag. Det vi aldri fikk høre noe om, var hva deres kulturelle arv måtte bestå av – klesdrakter, folkemusikk, danser, sagn og eventyrfortellinger.
Å bruke et folks religiøse tro som beskrivelse av dets etniske opprinnelse er meningsløst.
Donald: ”ildhu” = ”glød”, kanskje ?