I Norge later man som man har tid. I Danmark er tiden løpt ut, der står man midt i en krig og spør: Hvad gør man?
Problemet er at det er andre som setter dagsorden. Rockerne er outsidere. Men de representerer ingen kultur utover seg selv. Det gjør innvandrerbandene. De er del av en kultur, på godt og vondt. Man kan like det eller ikke like det. Men før man aksepterer dette faktum, vil man ha vondt for å gjøre noe med problemet.
Justisminister Brian Mikkelsen har nettopp lagt frem et forslag om å doble straffen og utvise kriminelle utlendinger. Selv SFs Villy Søvndal stiller seg bak. Men når debatten så går videre, skjærer det seg. Da sprekker enigheten, og man blir stående på stedet hvil. Imens øker rekrutteringen til bandene og krigen fortsetter.
Når andre tar initiativet, mister man det hvis man ikke kan svare.
I Debatten på Danmarks Radio 2 kan man se hvordan den danske borgerlige familie reagerer: Det er justisminister Mikkelsen, Pia Kjærsgaard, Villy Søvndal, Københavns borgermester Ritt Bjerregaard (s), Julie Schmidt-Nielsen fra Enhedslisten og Søren Pind fra Venstre.
Det er to som vil sette kulturforskjeller på dagsorden: Søren Pind og Pia Kjærsgaard. De andre tør ikke. Selv ikke Brian Mikkelsen. De snakker fortsatt om sosiale problemer, om å bevilge mer penger. – Men det handler ikke om penger, sier Kjærsgaard. Det handler om holdninger, om nulltoleranse, om å stille krav.
Det er demokratiets svakhet: de ørkesløse diskusjoner. De kjenner vi godt. Men nå har ikke danskene tid til en evigvarende debatt. Man må komme frem til noen svar. De må være ærlige, direkte, rett på sak. Kun hvis man viser vilje til å se problemene i hvitøyet, vil strengere straffer virke. Det blir øyeblikkelig oppfattet ute på gaten og i innvandrerkvarterene om det danske samfunn har våknet eller om man fortsatt famler.
Det handler om vold. Det handler om illegitim vold, koblet sammen med kriminell virksomhet, om machokultur, et utenforskap som også er selvvalgt, og en manglende vilje til å følge spillereglene. Problemet er hjem hvor det ikke snakkes dansk og et trygdesystem som gjør det lett å overelve på siden av og utenfor samfunnet. Man konstituerer sin egen kultur og egen kriminialitet. Det to flyter over i hverandre.
Norge
De problemene Danmark har, finnes også i Norge. Ukeslutt tok lørdag opp narkoomsetningen på nedre del av Grünerløkka. Den er så utbredt at den er i ferd med å ødelegge bomiljøet. Det er nå slått fast, noe alle kan se ved selvsyn, at en stor del av pusherne er asylsøkere som tjener gode penger på å selge narkotika. Mye tyder på at det er organisert, at de kommer til Norge for å selge stoff. Dette vil regjeringen ha slutt på. De vil ekspedere dem ut.
Men det var ikke Anders Heger enig i. Han stilte til debatt mot statssekretær Libe Rieber-Mohn.
Heger mente de unge pusherne er ofre. Et ord han stadig gjentok. Det ville være hjerterått av regjeringen å utvise dem. De gjør seg jo bare skyld i bagateller. Det er bakmennene politiet burde ta, ikke langerne. Rieber-Mohn måtte streve for å trenge gjennom. Heger forsøkte å kjøre henne til veggs. Hun sa at de slett ikke bare er unge, mange av dem er ikke reelle asylsøkere. De er et svært dårlig eksempel for andre unge innvandrere. Hvem ville ta en lærlingplass til 50 kroner timen når man ser hva disse folkene kan tjene?
Forhold slik som på Grünerløkka er det som får folk til å vende seg mot innvandrere. Den forslummingen narkosalg representerer, er en klassiker. Det er en sikker vei til å ødelegge et lokalsamfunn. Men Heger var opptatt av å legge skylden på myndighetene.
Folk i nabolaget er fed up. De vil ha pusherne ut. Likevel står leder av Norske P.E.N. frem og forsvarer dem. Den samme Heger mente at mobben som herjet Oslo 8. januar og senere, var for litt overdreven julebordfeiring å regne.
Narkolanging og demopøbel handler også om vold: man forvandler det offentlige rom fra fredelige steder til territorium for kriminelle og politisk pøbel. Vanlige folk forstår det, men venstresiden gjør det ikke. Den unnskylder både pushere og voldelige demonstranter, selv når de jakter på jøder. Dette sviket er i virkeligheten en håndsrekning til ekstremister, for denne typen snillisme befordrer ekstreme reaksjoner.
De uttalelsene Heger kom med, burde kompromittert ham som PEN-leder. NRK hadde tidligere en debatt om hva journalister kan delta i på fritiden. Man kunne like gjerne tatt med PEN og arbeid for menneskerettigheter.
Se den timelange debatten i DR2:
http://www.dr.dk/dr2/debatten