En samtale med Ed Husain

Hans Rustad

Storbritannia har større integreringsproblemer enn Norge. Men det betyr også at de har stemmer som har tenkt mer og lenger enn i Norge. En av dem er Kenan Malik. En annen er Ed Husain, som nettopp har fått utgitt The Islamist fra 2007 på Humanist Forlag.

Islamisten er en god bok. Det finnes en slående parallell mellom SUF og AKP (m-l) og radikaliseringen av britiske muslimer. Husain beskriver hvordan krigen i Bosnia for dem ble en historie om hvordan muslimer ble latt i stikken. De gikk i demonstrasjonstog og gjorde Bosnia til en viktig sak på gymnaset. Det var klare elementer av ungdomsopprør. Men et opprør som la seg inn under det autoritære, slik maoismen også gjorde. Men Husain og kameratene lot seg verve av politisk islam, av islamisme, med klar brodd mot samfunnet rundt dem.

Det var en verden som var fjern fra den sufi-islam som hans regliøse foreldre fra det indiske subkontinent praktiserte. Det er rørende å lese hvordan de forsøker å holde Ed innenfor religiøse rammer. Den politiserte religionen er noe de står helt fremmed for. En gang kommer Ed hjem med palestinaskjerf, og faren lurer på hva det er. Da han får høre det, blir han forundret og en smule sjokkert. At sympati med andre mennesker kan uttrykkes gjennom et klesplagg, var for ham underlig og fremmed. Det var et politisk-aggressivt språk som den innadvendte religiøsiteten ikke forsto.

Foreldrene forsto at Ed var i fare, men han smøg seg unna. Det var først da det fløt blod og et menneskeliv gikk tapt at Ed begynte å tenke.

I dag er han en av lederne for the Quilliam Foundation, som står for en liberal, åpen islam.

Ed Husain deltok på dialogmøtet til Abid Q. Raja på Litteraturhuset i Oslo. Han hadde ingen forståelse for at en person som Mohammed al-Chisti fikk slippe til med sitt jødehat.

- Det vil bare resultere i at han vinner offentlig anerkjennelse og er sikret en plass rundt bordet.
For meg er skaden allerede skjedd når en ung jødisk gutt bryter sammen i gråt, sier Husain. Vi treffer ham i Humanismens hus dagen etter møtet.

Han er forbauset over utenriksminister Jonas Gahr Støre og kronprinsen som deltar på et møte der en erklært jødehater står på programmet. Det ville aldri skjedd i Storbritannia.

- Utenriksministeren har folk som sørger for at han ikke kaster glans over slike folk. Hvis de deltar er det for å utfordre slike personer, ikke klappe dem på skulderen og si “you’re a good guy”.

Husain fikk høre Raja si at hvis ikke dialog er veien fremover, hva er alternativet?

- Men det er ikke slik det fungerer. Det virkelige publikummet til en som Chisti sitter ikke på Litteraturhuset. Det er ikke en liberal middeklasse-elite. Det er folk som sitter i en kjellermoske et eller annet sted, sier Husain. Der klappes det for at Chisti får opptre i full offentlighet. Det spiller ingen rolle om noen på Litteraturhuset buer.

Hvor kampen avgjøres

The Quilliam Foundation forsøker å påvirke utfallet av kampen mellom demokratiske og antidemokratiske krefter.

- Jeg mener kampen avgjøres på sentrum-venstresiden, sier Husain. Det vil i første rekke si innen Labour, som han er medlem av.

- Hvis striden reduseres til en klassisk venstre mot høyre-konflikt, har vi tapt. Det selvsagt mye mer komplisert, og det må vi vise. Det er på venstresiden slaget står, sier han.

Husain legger ikke fingrene imellom når han skal karakterisere motstanderen.

- Det er en fascistisk bevegelse – den er mot jøder, ønsker å ødelegge Israel, demokratiet og det åpne samfunn. Den liberale klassen i Norge må forstå det. Ikke glem at de første angrepene ble rettet mot muslimer. Det var i Kairo rett etter krigen, da man gikk løs på puber og kinoer. I Saudi-Arabia gikk wahhabier løs på sufier og shiaer.

Intoleransen spredde seg, og en begynte med å angripe andre muslimer som ikke var strenge nok.

Situasjonen

- I Storbritannia var det vanskeligere for to år siden. Nå avviser også venstreorienterte islamistene. The Observer offentliggjorde at Muslim Council of Britain undertegnet deklarasjonen i Istanbul som oppfordret til angrep på britiske skip utenfor Gaza.

- Den andre motstanderen er folk på venstresiden som Galloway i partiet Respect, med sin antiamerikanisme og antiisraelisme. Men da Obama ble valgt kom motsetningene til syne, de hadde ikke en samlende motstander lenger, og marxistene skilte lag med islamistene. Partiet sprakk i to. Det går ikke an å forene islamisme og sosialisme. På et eller annet punkt sprekker det, sier Husain. Galloway ble med islamistene.

Galloway og Yvonne Ridley skulle deltatt på konferansen Deconstructing the War on Terror i Oslo, en konferanse som ble organisert av Iffit Qureshi og støttet av Fritt Ord. I Norge ringer det fortsatt ingen bjeller når disse navnene dukker opp. Det skyldes delvis at Klassekampen og Bjørgulv Braanen ikke ønsker å se motsetningene mellom sosialisme og islamisme, og at han har sans for alliansen Marx-Muhammed.

- Vårt problem er enkeltjournalister som ser på all motstand med tredje-verden-briller. Den jevne muslim i Bradford leser The Sun, sier Husain.

Radikalisering

Storbritannia står overfor en ny bølge av radikaliserte hjemmeavlede muslimer. Husain mener det delvis skyldes den softly-softly politikken som regjeringen har fulgt. Man har trukket en altfor snever grense for hva som er akseptabelt, og latt radikale få holde på uhindret. Man har brukt 900 millioner kroner på antiradikalseringstiltak, penger som til dels har gått til krefter som selv er langt fra moderate. Den samme debatten har man i Danmark: Hvordan skal ekstreme kunne bekjempe ekstreme? Men den er ikke kommet til Norge. Her tror man fortsatt på dialog, også med antisemitter.

- En ny generasjon radikale er ved å bryte frem. De mottar sterke impulser fra internett. Spesielt hvis du kan arabisk er det mye å hente. Hvis du søker på Al-Qaida, får du ikke opp gjendrivelser, du får opp steder som støtter dem. I Egypt deltar 70.000-80.000 registrerte på et diskusjonsforum om jihad.

- Selv på Al-Jazeera har diskusjonsforumet blitt overtatt av jihadister, uten at noen reagerer. Quilliam Foundation vil om en stund publisere en rapport om hvordan folk blir radikalisert av nettet. Det skjer helt på egen hånd – selvradikalisering – uten at de deltar i en gruppe. Det er noe nytt.

Luton

For to uker siden kunne sjokkerte briter se islamister som demonstrerte mot hjemvendte soldater fra Irak som paraderte gjennom Luton. “Slaktere” og “mordere” sto det på plakatene. Mange pårørende ble sinte.

- De føler seg selvsikre og tør å vise seg frem igjen. Gordon Brown er ikke like på alerten som Tony Blair var, sier Husain.

Kenan Malik skriver i sin nye bok om forekomsten av rasisme på 60- og 70-tallet, både blant vanlige folk og innen politiet.

- Den grelle sannhet er at rasismen idag går den andre veien, sier Husain.

- Hvis en vanlig hvit brite kommer hjem til foreldrene og sier han/hun vil gifte seg med en med asiatisk bakgrunn, så svarer de “ja, det er ditt valg”. Men hvis en muslim går hjem til sine foreldre og sier at han/hun vil gifte seg med en ikke-muslim, hva blir reaksjonen?

- Så lenge britiske muslimer fortsetter å hente ektemake i opprinnelseslandet, vil de ikke bli akseptert som briter, sier Husain.

- Jeg har en datter, og jeg ønsker ikke at hun skal komme i klemma og bli vurdert etter slike standarder: hva hun har på seg, hvem hun er sammen med, sier Husain.

Samtalen vandrer. Vi spør Husain hvordan han ser på Fadl, den egyptiske muslimske skriftlærede som en gang var Al-Qaidas åndelige far, men nå har tatt avstand fra drapene på muslimer fra sin celle i egyptisk fengsel.

- Du mener Dr. Fadl? Fadl vil nok fortsatt gå inn for selvmordsaksjoner i Israel. Det han sier er: “Ikke drept muslimer her i Egypt, drep dem heller i Tel Aviv”.

Wilders

Geert Wilders ble nektet adgang til Storbritannia av innenriksminister Jacqui Smith. Husain kaller det en stupid avgjørelse. Begrunnelsen var faren for sterke reaksjoner blant britiske muslimer.

- Men muslimer trenger ikke beskyttelse. Dette er misforstått. Vi kan diskutere ting åpent og fritt, vi frykter ikke en åpen debatt, sier Husain.

Det har kommet frem i britiske aviser at Taliban får støtte fra britiske muslimer, både med logistikk, penger og våpenkomponenter. Britiske muslimer får opplæring i leire langs den afghansk-pakistanske grensen.

- Det er forræderi, selvsagt er det det. Disse menneskene assisterer fienden, sier Husain.

- Men Storbritannia har ikke brukt forræderilover på lang tid. Hvis politiet pågriper noen, så er det personene som reagerte mot islamistene i Luton. Slik de gjorde det mot dem som reagerte på islamistene under karikaturstriden og pavens tale, sier Husain.

- Bidrar ikke det til å vekke motvilje i befolkningen?

- Selvsagt gjør det det. Folk som Anjem Choudary har en fortid som kokain-sniffende partygoer som likte damer. Daily Mail vet å kjøre frem disse historiene.

- Hva med Tariq Ramadan? Han er blitt en stjerne i Norge og er her stadig.

- Ramadan sier forskjellige ting til forskjellige folk. Han er ikke klar for å bryte forbindelsen til Muslim Brotherhood og folk som nekter å fordømme selvmordsbombere i Palestina/Israel-konflikten. Man må spørre Ramadan: Vil du fordømme/ta avstand fra det din bestefar sto for? Fordømmer han kalifatet, og går han for den sekulære staten? Ramadan glir unna disse spørsmålene.

Under samtalens løp kommer det frem hvordan den gamle venstreorienterte tradisjonen fortsatt står sterkt i Norge. Da Husain får høre at Tariq Ali er en hyppig gjest, både i tidsskrifter og på seminarer, ler han:

- Tariq Ali er som et møbel i stua, he is part of the furniture.

Hijab

Husain har fått med seg at Norge har hatt en opprivende hijab-debatt. Det er noe de ikke har hatt i Storbritannia. Selv har ikke Husain et entydig syn. Han sier flere ting.

- I Storbritannia kjenner jeg seks-syv kvinner som har tatt hijaben av. Den hadde tidligere et drag av opprør, av punk. Det er borte nå.

- Da hijaben kom på mote var det puritanske medlemmer av eliten som bar den. Men etter en stund gikk de lei. Folk så at de ikke var noe bedre enn alle andre. Nå er det en ny generasjon tenåringer som bærer hijab, men de er helt annerledes: de banner, røyker og har kjærester. Så hva blir igjen da? spør Husain.

- Det er et politisk symbol. Og av en rekke grunner vokser bruken – i forhold til for bare 3-4 år siden.

Husain er splittet. Han vil gjerne tro at hijaben mister sin tiltrekningskraft og symbolske ladethet med tiden.

- Det er flott at dere har hatt en debatt. Det har ikke vi hatt.

Husain er klar på at det ikke er noen religiøs plikt å bære hijab.

- Etter 9/11 og 7/7 sa de skriftlærde at muslimske kvinner skulle ta av seg hijaben. Det er ingen religiøs plikt, og når situasjonen krever det skal man ta den av, ellers skaper det bare problemer. I stedet er det gjort til en norm, og folk blir helt besatt av det, sier Husain.

Det er en selvfølgelighet over hans tanker som er tiltalende. Han trenger ikke forsvare seg: han er britisk og muslim, i den rekkefølgen. Vi deler det samme samfunn og slåss for de samme verdier.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.