Hijab-saken har fått sin oppklaring: Regjeringen var for. Hva forteller det? Det forteller om en statsminister som mangler integritet og ofrer en nær medarbeider for å redde sitt eget skinn. Det forteller om en regjering som tror den kan vedta et flerkulturelt Kardemomme by, høyt hevet over hodene på folk.
Både blasfemisaken og hijab ble forsøkt innført bakveien. I blasfemisaken forelå det ikke noen lovtekst. Hijab-saken ble avgjort av justisministeren. Begge saker ble kjørt gjennom uten normal prosess.
Det fikk dermed karakter av komedie på mer enn en måte da Storberget gjentok ordet “prosess” 36 ganger på pressekonferansen 20. februar, da hijab-saken ble lagt død. Det var nettopp prosess det ikke hadde vært. Det var også en annen grunn til at det var hakk i plata: Stoltenberg ga ikke Storberget lov å fortelle noe om den interne prosessen, ikke at regjeringen hadde godkjent hijab og ikke engang at justisministeren selv hadde snudd. I stedet ble Storberget sittende som en klovn og si at medarbeiderne hadde gjort noe forhastet som han egentlig var imot. Selv hadde han ikke konkludert.
Stoltenberg lot Storberget ta støyten, og Storberget gjorde det på en måte som innebar at han underkjente sine egne medarbeidere. Rosen lød hul, og hele saksbehandlingen stinker. Her har noen behandlet hverandre svært dårlig, og pilen peker tilbake på statsministeren. Som lar andre ta støyten.
Grunnen er nok å finne både i Stoltenbergs karakter, i Aps styringsform og i omfavnelsen av en flerkulturell dialogkultur som ikke har oppslutning innad i partiet, og slett ikke blant partiets velgere. Derfor må den vedtas og innføres bak lukkede dører.
Den er i første rekke utenriksminister Jonas Gahr Støres prosjekt. Det er han som har intellektuell kapasitet til å konseptualisere den. Når Stoltenberg skal forsvare f.eks. blasfemiloven, snubler han i sine egne ben.
Det er den manipulerende fremgangsmåten som har kostet regjeringen dyrt og gjort en justisminister syk.
Spor
Statssekretær Raymond Johansen holdt for to dager siden et tannløst foredrag i FNs Menneskerettsråd i Geneve. Norge ønsker å bli medlem av rådet, og Johansen pyntet brura. Det var ikke ett kontroversielt ord i talen, bemerker Morten Fyhn i Aftenposten. Den samme Johansen skal som kjent avløse Martin Kolberg som partisekretær.
Han vil da inngå i et viktig triangel med Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. Sammen ønsker de å realisere dialog-kulturen hjemme og ute. De ser ikke noen uoverstigelige problemer med å delta i forberedelsene til Durban II og på selve konferansen. USA varslet fredag at de ikke vil delta. Amerikanerne hadde fulgt forberedelsene et par uker og så at innspill ikke hadde noen virkning. Tekstene ble om mulig enda mer ekstreme.
Dette er viktige politiske signaler fra den nye administrasjonen. Den skulle jo være like dialog-orientert som Gahr Støre. Men velger altså å bakke ut etter kort tid. Hva var det Obamas folk så som ikke Gahr Støre ser?
Samme saker
Det er typisk at Utenriksdepartementet og regjeringen nesten ikke har kommentert Durban II, som seiler opp som et stort slag om ytringsfrihet, blasfemi og religionskritikk. Konferansen skal behandle nettopp de temaer som regjeringen har tatt opp i vinter: blasfemi, religionskritikk, krenking av minoriteter og deres livssyn, samt forbud mot hatefulle religiøse ytringer av hensyn til samfunnsfreden og samfunnsklimaet. Og på den positive siden: ja til hijab i politiet. Forslagene passer som hånd i hanske til Konferansen av islamske stater, OICs, program for innskrenking av ytringsfriheten og økt respekt for religioner.
Det hvelver seg derfor en høyere horisont over regjeringens utspill i vinter. De er nettopp – for å bruke Storbergets uttrykk – forankret, ikke i Stortinget, ikke i det norske folk, men i Konferansen av islamske stater.
Men hvem ga Jonas Gahr Støre mandat til det?