Lege Tina Shagufta Kornmo mener at flertallet av muslimske kvinner som bruker hijab blir tvunget til det. Kornmo, som kom til Norge fra Pakistan i 1972, støtter leder Gerd Fleischer i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (Seif) uttalelser om utbredt tvang.
Tidligere denne uken fortalte Fleischer om muslimske jenter og kvinner som får juling hvis de ikke bruker hijab. Kornmo synes at det rart at vi ikke hører om flere:
- Hijabdebatten er snudd på hodet. Man snakker om de mange som ønsker frihet til å gå med hijab, og de få som blir tvunget. Men jeg er tvert imot helt sikker på at flertallet av jentene som går med hijab blir tvunget til det, sier Kornmo til Vårt Land.
Hun synes debatten har vært lite gunstig for innvandrere og bidratt til å framstille dem som en trussel. Derfor ønsker hun nå å dele sine meninger.
Kornmo var fire år gammel da hun i 1972 kom til Norge fra Pakistan. Siden har hun utdannet seg som lege, giftet seg med en norsk mann, fått to barn, og er i ferd med å bli kirurg. Hun er styremedlem i Oslo venstre og leder Oslo Venstres integreringsforum.
Islam var hennes barnetro. I dag er hun ikke praktiserende muslim.
- De fleste innvandrerkvinner har noen i familien som har vært på krisesenter eller opplevd vold. At noen blir banket opp fordi de går med hijab, er jeg ikke overrasket over i det hele tatt. Jeg synes tvert imot at det er rart at vi ikke hører om flere. Mange jenter får ikke engang lov til å snakke med norske gutter, og det er vanskelig i det norske samfunnet, sier Kornmo.
Hun mener politihijab er et steg i feil retning, og tror at mange norskpakistanske kvinner har stilt seg undrende til regjeringens forslag. – Flere av dem har brukt flere år på å arbeide seg ut av undertrykkelse og føler nå at noen er i ferd med å sette dem tilbake, sier hun.
– Vi skal i hvert fall ikke åpne opp for hijab i politiet. Vi skal signalisere at når du er voksen, er hijab et frivillig valg så lenge arbeidsinstrukser ikke stiller andre krav. Vi må også få foreldre med innvandrerbakgrunn i tale. Det er en stor utfordring, særlig i noen innvandrermiljøer. Vi trenger vitnesbyrdene fra somaliere, irakere, pakistanere, tyrkere og mange flere som kan skape endring. Og vi må møte holdningene med dialog. Påbud eller forbud vil ikke endre noe, sier hun.
Den norsk-pakistanske legen etterlyser i likhet med den norsk-iranske forfatteren Lily Bandehy solidaritet fra den norske kvinnebevegelsen, som i år igjen har unnlatt paroler som nevner minoritetskvinner i 8. mars-toget på søndag.
– Jeg ville blitt med om det hadde vært en parole. Jeg har aldri gått i 8. mars-tog før, men tenkte egentlig at i år var det litt viktig, sier Kornmo.
Hun mener parolen «valgfrihet for alle kvinner» ville vært den beste, så lenge den ikke går på bekostning av noen. Innvandrerkvinnenes største kampsak er i hennes øyne frihet til å velge venner, utdannelse, ektefelle og til å bestemme hvordan man selv skal fremstå i møte med andre.
Lily Bandehy kaller hijab en “trojansk hest for islamistene”, og kritiserer den norske kvinnebevegelsen som ignorerer minoritetskvinners mangel på rettigheter de selv tar for gitt.
– De overser problemet og tør ikke ta opp kampen. Dermed svikter de jentene, sier Bandehy.
Undertrykkelse
Hun mener kvinnebevegelsen burde ha nok av kampsaker å ta av, og ikke bare ekstreme overgrep som omskjæring og tvangsekteskap.
– Jeg kjenner for eksempel en ung kvinne fra Midtøsten som ikke får lov av sin mann og svigermor til å gå ut av huset for å handle, gå på skole, jobbe eller lære norsk. Det er mange slike eksempler, sier Bandehy som understreker at hun også kjenner flere muslimske kvinner som ikke undertrykkes av sitt eget miljø.
– Men sharialoven baserer seg på undertrykkelse av kvinner. Denne diskrimineringen lever i mange muslimske miljøer, sier Bandehy.
Den norsk-iranske forfatteren tar også et kraftig oppgjør med de profilerte muslimske kvinnene som har deltatt i hijabdebatten, deriblant leder av muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq:
– De sier at å bære hijab er en religiøs plikt, men hvordan kan plikt forenes med frivillighet, spør Bandehy som synes de nevnte kvinnene burde konsentrere seg mer om å bekjempe kjønnsdiskrimineringen deres medsøstre blir utsatt for.
Også den norsk-syriske skribenten Sara Azmeh Rasmussen og stortingsrepresentant for Ap, Saera Khan, mener at det er svakt og feigt av den norske kvinnebevegelsen å utelate paroler for minoritetskvinner i Norge:
– Mange minoritetskvinner har ikke de samme rettighetene som norske kvinner. Dette er pinlig og feigt av kvinnebevegelsen, sier Khan.
Bushra Ishaq mener Bandehy bommer fullstendig med sine anklager, og talskvinne for 8-marskomiteen, Ane Stø, uttrykker stor irritasjon for kritikken av årets paroler:
– Jeg er mer bekymret for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke, sier talskvinne i 8. mars-komiteen, Ane Stø.
Stø tror det er subkulturer i det norske samfunnet som praktiserer større grad av kvinneundertrykking enn i det norske samfunnet for øvrig, men hevder at forskjellen ikke er særlig stor.
Stø retter på sin side skarp kritikk mot Ressurssenteret for innvandrer- og flyktningkvinner (Mira-senteret), som ikke svarer på invitasjonene til å delta. – Mira-senteret får millionstøtte for å være et kontaktnett for innvandrerkvinner, men når jeg ringer blir jeg skjelt ut av senterets leder Fakhra Salimi for å drive med vestlig feminisme, sier Stø – som betegner Salimi som en “propp i systemet”.
Lederen for Mira-senteret mener at kvinnene som jobber for likestilling i Norge i dag er “mentalt omskåret”, en anklage hun også benyttet overfor leder Anette Thommesen i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) under en debatt om seksuelle overgrep begått av muslimske menn i 1990.